Til: Kultur- og likestilligsdepartementet

 

Innspill til Stortingsmelding om sikring av utviklingshemmedes menneskerettigheter 

 

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har som mandat å arbeide for likestilling og mot diskriminering på grunnlag av bla nedsatt funksjonsevne. Ombudet fører også tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med de forpliktelsene Norge har etter FNs diskrimineringskonvensjoner, deriblant Konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). 

 

LDO vil med dette gi våre innspill til Stortingsmeldingen om sikring av utviklingshemmedes menneskerettigheter. 

 

1. Innledning 

Gjennom årene har LDO mottatt en rekke henvendelser som gjelder utviklingshemmede og deres situasjon; om manglende medbestemmelsesrett og manglende rettsikkerhet. Sammen med medieoppslag og forskning om hatkriminalitet, seksuelle overgrep, tvangsflytting, hverdagstvang, problematisk praktisering av vergemål og fratakelse av selvråderett, kan beskrivelsene gi et bilde av at utviklingshemmede har en lav status i vårt samfunn.  

Mange utviklingshemmede er avhengig av helse- og omsorgstjenester og assistanse i hverdagen for å delta i samfunnet. Det er kommunene som er det sentrale pliktsubjektet og skal individ-tilpasse helse- og omsorgstjenester slik at utviklingshemmede skal kunne realisere sine menneskerettigheter og leve et mest mulig selvstendig liv.  

LDO har i vårt innspill til Stortingsmeldingen prioritert områder hvor det er særlig behov for endringer for å styrke rettighetene til personer med utviklingshemming i samsvar med CRPD.  

Samtidig viser vi til våre innspill til CRPD-komiteen (2015) til Regjeringens  strategi og handlingsplan (2019), vårt høringssvar til NOU 2016:17 «På lik linje» (2017), LDOs rapporter  «Innsatt og utsatt – Rapport om soningsforholdene til utsatte grupper (2017) «Tvang og makt mot utviklingshemmede etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9» (2019), «Retten til selvbestemmelse – fra vergemål til beslutningsstøtte» (2021) og «Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet – Ombudets gjennomgang av saker om helse- og omsorgstjenester til mennesker med utviklingshemming» (2022)   

Alle dokumentene og rapporter er vedlagt dette innspillet.  

Som følge av at Norge ble eksaminert av FNs CRPD-komite i mars 2019, ga CRPD-komiteen i mai 2019 anbefalinger om hvordan norske myndigheter bedre kan bekjempe diskriminering og fremme likestilling for personer med nedsatt funksjonsevne på en rekke samfunnsområder. Vi forventer at disse anbefalingene blir grundig vurdert med sikte på oppfølging, og at all relevant politikk bygger på de forpliktelser som følger av konvensjonen 

 

• LDO mener Regjeringen må styrke sin innsats for å oppnå en ny forståelse av funksjonshemming. CRPD-komiteen understreket i sine anbefalinger til Norge at prosessen fra en medisinsk til en sosial forståelse går tregt. Et markert paradigmeskifte er avgjørende for å oppnå selvbestemmelse, medvirkning, deltagelse og inkludering. All politikkutforming må utledes fra en slik overordnet tilnærming.  

 

• LDO mener Regjeringen raskt må inkorporere CRPD i norsk lov og ratifisere tilleggsprotokollen til CRPD om individuell klageadgang til komiteen. Menneskerettskonvensjonene behandles i dag ulikt. Funksjonshemmedes rettsvern må styrkes og på lik linje med andre menneskerettskonvensjoner må også CRPD bli en del av norsk lov.  

 

• LDO er opptatt av at rettsikkerheten til funksjonshemmede må styrkes ved å gjøre CRPD og de plikter som følger med, kjent i alle fylker og kommuner (og andre forvaltningsorganer). Kommunenes selvstendige plikt til å sikre funksjonshemmedes rettigheter må tydeliggjøres og statsforvalteres muligheter for å overprøve og sanksjonere kommuner som ikke innfrir rettighetene må styrkes.   

 

• Kravet om forsvarlighet til helse- og sosialtjenester er en rettslig standard. Innholdet i forsvarlighetskravet må derfor endres seg i takt med utviklingen av samfunnet; endringer i verdioppfatninger og menneskerettsforpliktelser. Regjeringen og kommunene må ta inn over seg de rettighetene som er nedfelt i CRPD. Særlig gjelder dette retten til selvbestemmelse og deltagelse i samfunnet på linje med andre.  

 

• Det er behov for en stor satsning på kunnskap og forskning om utviklingshemmedes levekår og situasjon. CRPD artikkel 31 (om statistikk og innhenting av data) stiller krav om at det skal framskaffes hensiktsmessig informasjon til å svare på hvordan forpliktelser etter konvensjonen etterleves. 
  

 

2. Bolig 

I anmodningsvedtaket der Stortinget ba regjeringen om å legge frem en stortingsmelding om styrking av utviklingshemmedes menneskerettigheter er det ikke presisert at Stortingsmeldingen skal ha forslag til tiltak for å forhindre institusjonalisering og kollektivisering av bosituasjonen. LDO vil understreke at det er viktig at Stortingsmeldingen også tar opp manglende selvbestemmelse og institusjonslignende boliger, jf. CRPD artikkel 19.  

Siden 1990-tallet og ansvarsreformen har det vært et velferds-politisk mål at personer med utviklingshemming skal bo i vanlige boliger og motta nødvendige tjenester der.  

I Regjeringens strategi for boligsosialt arbeid (2014 -2020) står det: 

«Utviklingshemmede skal bo i ordinære bomiljøer og ha mulighet til å leve selvstendige og aktive liv. Flest mulig skal kunne eie egen bolig (eierlinja) og det skal ikke trekkes unødvendige skillelinjer mellom funksjonshemmede og andre. 

Samlokaliserte boenheter og bofellesskap (utleieboliger og omsorgsboliger) skal ikke ha institusjonslignende preg og antall boenheter skal ikke være for stort. Boenhetene bør plasseres i ordinære bomiljøer, slik at prinsippene om normalisering og integrering ivaretas. Ulike brukergrupper skal ikke samlokaliseres på en uheldig måte. Kommunen skal ha en «leie – til eie» strategi for vanskeligstilte på boligmarkedet.» 1 

I Regjeringens nye nasjonale strategi for sosial boligpolitikk (2021 -2024) er innfrielse av artikkel 19 i CRPD et prioritert satsningsområde. Artikkel 19 fastslår at «mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de vil bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform”. 2 

 Regjeringen skriver videre at det er behov å rette en særlig innsats mot utviklingshemmede. Et av tiltakene vil være å hjelpe flere med utviklingshemming fra leie til eie. LDO forutsetter effektive tiltak i Stortingsmeldingen for å kunne realisere denne forpliktelsen og uttalte mål. 3 

I sitt landsomfattende tilsyn i 2016 fant Helsetilsynet gjennom intervjuer og dokumentasjon at mange tjenestemottakere bor i hjem som ikke er tilpasset deres behov og situasjon. 4  

LDO har de senere årene fått stadig flere henvendelser om kommuner som legger ned mindre samlokaliserte boliger for å flytte leietagere sammen i store institusjonslignende bygg.  

Stortingsmeldingen må uttrykkelig understreke at CRPD er bindende for kommunene og at lokalt selvstyre ikke åpner for begrensninger av kommunens forpliktelser til å oppfylle konvensjonens krav.  

 

2.1. Samlokalisering - institusjonslignende boliger  

Fra 1994 til 2001 var det en økning i antallet personer som bodde i selvstendig bolig. Fra 2001 har det imidlertid vært en økende tendens til at personer med utviklingshemming bor i kommunale omsorgsboliger og bofellesskap. Disse boligene plasseres ofte sammen med og geografisk i nærheten av boliger til andre grupper som er vanskeligstilte på boligmarkedet, og som har behov for kommunale tjenester. Dette kan for eksempel være mennesker med psykososiale utfordringer, rusmisbrukere, eldre og andre funksjonshemmede som bevegelseshemmede.  

Det bygges i økende grad bofellesskap med fellesareal, og størrelsen på disse bofellesskapene øker. I flere kommuner planlegges og etableres atskillig større bofellesskap enn det som var nedfelt i Husbankens retningslinjer da reformen for personer med utviklingshemming ble satt i verk (maks 45).  Mange kommuner benytter seg av større bygg som tidligere har vært institusjoner for å huse hjemmene til utviklingshemmede. Disse, men også nyetablerte større bygg for samlokalisering er oftest lokalisert utenfor sentrum og forsterker utenforskapet. 

Et eksempel er Randaberg kommune, som er en pilotkommune I BufDirs opplæringsprosjekt om CRPD hvor artikkel 19 har stått sentralt. Til tross for dette vil de legge ned 2, 5 mindre bofellesskap for å samlokalisere alle i en tidligere aldersinstitusjon utenfor sentrum. Dette mot beboeres, pårørendes og ansattes vilje. 

Etter LDOs mening har institusjonslignende boliger flere uheldige effekter: 

• Det man ser er at samlokalisering ikke er økonomisk lønnsomt.  Om kommunene gjør tjenestene billigere er det fordi de også blir dårligere.6 

• Når det gjelder personalforhold og fagmiljø viser forskning at store bofellesskap kommer dårligere ut enn mindre. Store samlokaliseringer og institusjonslignende boliger vanskeliggjør rekruttering av fagfolk. Det er mye sykemeldinger blant de ansatte og stor utskiftning. Ansatte beskriver et belastende arbeidsmiljø.7  
• Kollektivisering av daglig drift og aktiviteter betyr ofte at det ikke tas hensyn til individuelle behov og preferanser hva gjelder daglig sysselsetting, rutiner, fritidsaktiviteter og mat. Resultatet er rigide rutiner og et tilfeldig og fragmentert tjenestetilbud.8  
• Beboere i store fellesskap får mindre tilgang til arbeidsmarkedet (VTA) og meningsfull sysselsetting, da aktiviteter foregår kollektivt og det er mangel på personale for individuell oppfølging.9 
• Utviklingshemmede utvikler psykiske lidelser i store og uoversiktlig bosituasjoner med uforutsigbart personell da det er stor utskiftning av personell.10  
• Å samle mange i større enheter (uten at beboerne har noe til felles) kan framprovosere utfordrende atferd som fører til økte kostnader.11  

• Institusjonslignende boliger hindrer inkludering og medfører stigmatisering og utenforskap til samfunnet.12  
• Studier viser at personer som bor i kollektive boformer ikke er mindre ensomme enn andre. (Muligheten for arbeid, familiekontakt og fritidsaktiviteter er viktigere faktorer).13  
• De med mindre omfattende hjelpebehov får ikke tilstrekkelig assistanse da de med høyt behov for tjenester prioriteres.14  

 

2.2. Bolig og selvbestemmelse  

CRPD-komiteen kritiserte Norge blant annet for ikke å innfri artikkel 19 i konvensjonen. Artikkel 19 sier at norske myndigheter skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å legge til rette slik at mennesker med nedsatt funksjonsevne fritt skal ha anledning til å velge bosted, hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre. 

Fra media og henvendelser til ombudet ser vi en økende tendens til at kommuner ønsker å samlokalisere stadig større grupper i mindre sentrale områder. (Se 2.1. Samlokalisering - institusjonslignende boliger) 

Ombudet kjenner til flere eksempler på at kommuner omorganiserer sine utleieboliger, legger ned mindre bofellesskap, bygger store enheter eller tar i bruk tidligere institusjoner og flytter personer mot sin vilje til nye, større samlokaliserte boliger. Dette er en foruroligende tendens og er ikke i samsvar med norsk lovgivning, nasjonale målsettinger eller menneskerettighetene. For mange det gjelder er det svært inngripende og får traumatiske følger med varige mén.  

LDO har fått flere henvendelser om kommuner som ikke ønsker å subsidiere bolig- og tjenestetilbud som er tilpasset utviklingshemmedes kommunikasjonsform og behov i hverdagen. Vi kjenner til utviklingshemmede som etter flere års skolegang (på f.eks. Signo Vivo) har fått tilbud om å fortsette å bo på samme sted hvor de har arbeid, trygt nettverk, oppfølging og tilpassede aktiviteter. I disse sakene har de aktuelle personene ønsket dette fordi de trives i et spesialtilpasset kommunikasjonsmiljø med ansatte og beboere, og fordi de har hatt venner og kanskje kjæreste på stedet. Tjenesteyterne har spesialisert seg på deres måte å kommunisere på, støtter og følger opp hver enkelt beboer slik at de føler seg trygge og ivaretatt.  

I flere av disse tilfellene erkjenner hjemkommunen at de selv ikke har tilsvarende kompetanse og ikke kan tilby noe lignende, men at de kan tilby et ikke optimalt, men «forsvarlig» tilbud og ønsker derfor å avslutte avtalen med f.eks. Signo Vivo. Kommunen bedyrer at dette ikke er begrunnet med økonomi, kun ønske om på sikt å kunne bygge opp kompetanse lokalt. I en sak LDO nylig mottok skrev kommunen at de var fullt klar over at flytting tilbake til hjemkommunen ville innebære traumer, isolasjon og tilbakefall i deres utvikling. At den det gjaldt har kjæreste, venner og et godt etablert liv der vedkommende bor, ble ikke vektlagt eller problematisert. Vi har grunn til å tro at dette ikke er et enestående tilfelle. 

Kommunen mener i mange saker som gjelder bolig at de følger lovverket og at deres tilbud, til tross for de følgene det vil få, er innenfor kravet om forsvarlighet som kreves etter helse- og omsorgstjenesteloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Tjenestetilbudet anses som «forsvarlig», med en minstestandard på tjenestene som vurderes å være tilstrekkelig, uten å lytte til beboerens ønsker og livskvalitet, medisinsk og psykologisk ekspertise, pårørende eller pasient- og brukerombud.15  

 

2.3. Sammenheng mellom vedtak om helse- og omsorgstjenester og muligheten til å velge bolig 

I vår rapport «Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet – Ombudets gjennomgang av saker om helse- og omsorgstjenester til mennesker med utviklingshemming» har vi gjennomgått 117 klagesaker fra landets statsforvalterembeter som gjaldt helse- og omsorgstjenestene til mennesker med utviklingshemming. Hensikten med gjennomgangen har vært å undersøke hvordan tjenester til utviklingshemmede bygger opp under retten til å leve selvstendig og til å være en del av samfunnet. 

I vår gjennomgang fant vi flere eksempler på hvordan kommuner knytter tjenester, aktiviteter og liv til bestemt boform16: 

Mange utviklingshemmede presses til å bo i kommunal bolig med bemanning, istedenfor en egen bolig, under henvisning til at tjenestene bare kunne ytes på en forsvarlig måte i denne boformen. Tjenestemottagere har liten innflytelse på utforming av tjenester og på hvor, hvordan og med hvem de vil bo sammen med.  

I store bofellesskap er tjenester ofte kollektiviserte fellesskapsløsninger. Vi kjenner mange eksempler på at sentrale livsområder som hvile og søvn, arbeid og fritid blir organisert innenfor ett og samme sted – noe som sammenfaller med definisjonen av institusjon. 

I rapporten fant vi også eksempler på at kommuner gir omsorgsstønad og avlastning istedenfor BPA som det søkes om. Det vil i praksis kunne hindre personen å flytte fra foreldrenes bolig til egen bolig. 

LDO kjenner til eksempler på at utviklingshemmede velger å kjøpe seg egen bolig (ofte med støtte fra Husbanken) fordi de ønsker å bo selvstendig, jf.  helse- og omsorgstjenesteloven § 1-1 og CRPD artikkel 19. Til tross for at alle mennesker har en grunnleggende rett til å bestemme hvordan de selv vil bo, nekter mange kommuner å yte de nødvendige helse- og omsorgstjenester i deres nyinnkjøpte boliger. Dette fører til at utviklingshemmede i praksis blir tvunget til å flytte til samlokaliserte boliger, da de ikke har andre reelle valgmuligheter ettersom de er avhengige av offentlige tjenester.   

 

2.3. Hvordan bedre boligsituasjonen til utviklingshemmede? 

LDO anbefaler: 

• Nasjonal styring: Regjeringen må ta egne målformuleringer og internasjonale forpliktelser på alvor og gjøre målsetting om til handling; sterke og tydelige nasjonale føringer til alle kommuner og statsforvalterembeter. Opplæring av CRPD i kommunene må oppgraderes og bli i tråd med de faktiske kravene i CRPD. 

 

• De statlige planretningslinjene må være i samsvar med politiske målsettinger og CRPD. Ny planretningslinje bør legge føringer for at kommunale utleieboliger til funksjonshemmede som mottar tjenester, og andre tilrettelagte boliger for personer med funksjonsnedsettelser, blir integrert i ordinær boligbebyggelse. Boligene må plasseres slik at det tilrettelegges for aktiv deltakelse i lokalsamfunnet.17 

 

• Husbanken må ha anledning til å avslå tilskudd og finansiering av boligprosjekter som ikke er i samsvar med de statlige føringene. 

 

• LDO støtter Rettighetsutvalgets forslag om å endre helse- og sosialtjenesteloven § 3-7 om boliger til vanskeligstilte: LDO ønsker en lovfesting av kommunens ansvar for å skaffe boliger til vanskeligstilte. Konkrete krav om selvbestemmelse/involvering, minstestandard og kvalitet av bolig må inn i lovtekst/forskrift. 

 

• Kommunen må ikke bygge store bofellesskap, men hindre institusjonslignende boformer med kollektivisering av tjenester og aktiviteter. Kommuner må heller bygge flere kommunale boliger som kan leies eller eies av utviklingshemmede. I dag er det mangel på kommunale boliger, og det er lange ventelister. 

 

• Botilskuddsordninger som bostøtte må økes for de som trenger det. I dag er innsatspunktet satt ved svært lav inntekt slik at mange har mistet sin støtte til tross for høye boutgifter som ikke lar seg håndtere med egen inntekt. Mange utviklingshemmede med uføretrygd får ikke bostøtte til tross for høye boligutgifter. Boligutgifter er økt adskillig etter innføring av gjengs leie, uten at det er gjort tilsvarende endringer i reglene for bostøtte. 

 

• Tjenester må følge person, ikke bolig.  

 

• BPA-ordningen må styrkes slik at flere kan bo og være selvstendige i eget hjem. Det er bla problematisk at kommuner begrunner avslag med at assistanseoppgaver krever helsepersonell der dette ikke er tilfelle. 

 

• Statsforvalterens tilsyn må ha fokus på hvorvidt den enkelte har et meningsfylt liv i samsvar med egne preferanser.  

 

 

3. Helse og sosiale tjenester 

Mange utviklingshemmede er avhengige av offentlige tjenester. Gode offentlige tjenester er for mange avgjørende for å leve et likestilt liv.  

 Helsetilsynet rapporterte i 2016 at i mange kommuner var tjenestene preget av svak styring og høyt risikonivå, og det ble avdekket svikt med potensielt alvorlige konsekvenser for brukernes livskvalitet og helse.18 

Vår gjennomgang av det relevante lovverket19 viser at retten til å leve selvstendig og til å være en del av samfunnet uttrykkes og fremmes på ulike måter i lovverket for helse- og omsorgstjenester. Samlet sett har norsk rett og CRPD mange bestemmelser som støtter opp under retten til å leve selvstendig og til å være en del av samfunnet. Rettskildebildet er imidlertid komplekst og fragmentert, slik at det er uklart i hvor stor grad muligheten til å leve selvstendig og være en del av samfunnet skal vektlegges ved utforming og gjennomføring av helse og omsorgstjenester. Denne uklarheten får stor betydning for praktiseringen av lovverket og CRPD, og dermed også store konsekvenser for hverdagen til den enkelte med behov for – og rett til – assistanse, støtte og tjenester. 

I vår gjennomgang av konkrete saker fant vi at i noen kommuner var svakhetene mange og store, og tjenesteytingen framsto tilfeldig. I mange tilsyn av statsforvalteren ble det påpekt som en alvorlig styringssvikt at kommunens ledelse ikke følger godt nok med på om brukerne får nødvendige helse- og omsorgstjenester og at de ikke etterspør informasjon om tjenestene fungerer som forutsatt.20  

Generelt fant vi at kommuner i liten grad tar sikte på å undersøke hvilke ønsker og referanser personen har for samfunnsdeltakelse når vedkommende skal utredes, kartlegges og registreres.21 I nær halvparten av kommunens vedtak fant vi ikke dokumentasjon på at hverken personen selv, vergen eller de pårørende hadde fått medvirke i utformingen av tjenestetilbudet.22 

Vi fant også at kommunenes forpliktelser etter CRPD sjelden blir vurdert i den kommunale saksbehandlingen. 

LDO har eksempler fra sivilsamfunnet på at kommuner reduserer tjenestetilbudet til mennesker med utviklingshemming og ikke vil vedtaksfeste bistand til konkrete gjøremål, for å unngå å være rettslig bundet. Dersom kommunen ikke har gitt en person et vedtaksfestet tall på hvor mange timer han eller hun har krav på hjelp til, har heller ikke kommunen bundet seg selv for fremtiden og har dermed større fleksibilitet. Om vedtaket ikke er konkretisert blir det vanskelig å klage til Statsforvalteren. Dette fører til at personer med utviklingshemming får dårlig mulighet til å klage på tjenestetilbudet sitt til Statsforvalteren. Et eksempel på dette er en sak der en person tidligere hadde krav på 80 timer bistand i uken, men gikk over til å kun ha rett på «hjelp til nødvendige helsetjenester» og «bonustid». Dette skapte svært dårlig forutsigbarhet for personen, og ga vedkommende ingen direkte rettigheter.  

Et typisk trekk ved sakene er at retten til individtilpasset tjenester har ingen eller liten plass i kommunens vurderinger. Ved utforming av tjenestene er det en gjennomgående tendens at kommunenes vedtak viser til forsvarlighetsstandarden og adgangen kommunen har til selv å velge hvordan tjenestene skal utformes, se kommuneloven § 2-1.23  

  

3.1 Forsvarlighetsnormen 

Alle helse- og omsorgstjenester som ytes til personer med utviklingshemming, skal tilfredsstille en forsvarlig minstestandard, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1. Dette ble videre fastsatt i Fusa-dommen (Rt. 1990 s. 874).  

Utviklingshemmede har også rett til å medvirke til utformingen av sitt helsetilbud, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 – 3-3. Utviklingshemmede som har verge blir i mindre grad forespurt om hva de mener om sitt helsetilbud, noe som er medvirkende til at forsvarlighetsstandarden bare beror på kommunenes egne vurderinger. Hva som forstås som «forsvarlige» tjenester dekker ofte, etter LDOs erfaring, kun basale behov mens sosiale relasjoner, vennskap, god kommunikasjon, meningsfull fritid, samhold og trygghet i hverdagen er behov og verdier som det ofte ikke tas hensyn til. Dette er krav og behov de fleste av oss forventer å få dekket i hverdagen og som kommunene skal ta høyde for i vurderingen av tjenestebehov. 

Etter at Fusa-dommen kom i 1990, har det skjedd flere endringer i annen relevant lovgivning. Likestillings- og diskrimineringsloven § 20 sier at alle har krav på «egnet individuell tilrettelegging av kommunale tjenestetilbud etter helse- og omsorgstjenesteloven». Bestemmelsen er lite kjent i kommunene, men inneholder en viktig presisering av at tjenestetilbudet som ytes skal være likeverdig det tilbudet andre får og tilpasses den enkeltes behov. Dette tilsier også at det bør eksistere klarere retningslinjer fra nasjonalt hold for hva som vil utgjøre en forsvarlig minstestandard. 

I henhold til CRPD artikkel 19 og 25 har alle personer med nedsatt funksjonsevne rett til nødvendig bistand for å kunne bo og være inkludert i samfunnet, og ha samme kvalitet på helsetjenester. I tillegg står det i artikkel 25 at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til den høyest oppnåelige helsestandard.  

Vi minner om FNs landrapportør til Norge Monthian Buntans konklusjon etter eksamineringen av Norge: at enkelte tjenester fremdeles bygger på en form for velferdstilnærming – ikke en rettighetstilnærming som sikrer selvbestemmelse og likestilling. 

 

3.2 Hvordan bedre offentlige tjenester til utviklingshemmede? 

LDO anbefaler: 

• En styrking av utviklingshemmedes rettigheter vil være å innføre nasjonale retningslinjer som kommunene må forholde seg til ved tildeling av helse- og omsorgstjenester. Det eksisterer allerede retningslinjer for saksbehandling ved tildeling av helse- og omsorgstjenester, men disse blir i liten grad brukt.24 

 

• Begrepet forsvarlighet er en rettslig standard. Med rettslig standard menes at rettsregelens innhold kan variere over tid og må utvikle seg i tråd med samfunnsutviklingen. 

 

• Forsvarlighetsstandarden må innbefatte de rettighetene tjenestemottager har etter CRPD. Kommunale tjenester må derfor baseres på selvbestemmelse og medvirkning og bidra et fritt og selvstendig liv og inkluderende deltagelse i samsvar med egne behov og preferanser. 

  

• Tilsynet med kommunene må etterse at mottakeren har et liv i samsvar med egne preferanser og realisering av rettigheter utledet fra CRPD.   

 

 

4. Rettssikkerhet i møte med politi, påtalemyndighet, domstolene og kriminalomsorg 

Det er viktig å møte personer med utviklingshemming på en god og trygg måte, enten de er lovbrytere eller ofre for straffbare handlinger. Etter CRPD artikkel 13 skal personer med nedsatt funksjonsevne få tilrettelegging av prosedyrer, slik at de kan delta som både vitner og deltakere i saksgang og under etterforskning. Videre står det i samme artikkel at det skal gis opplæring til personer som arbeider i rettspleien, herunder politi og fengselsansatte. 

 

4.1. Møte med politi og påtalemyndighet 

LDO har lenge uttrykt bekymring for om saker om vold og overgrep mot mennesker med utviklingshemming etterforskes godt nok, og for at det er for lite kompetanse i strafferettsapparatet om vold og overgrep mot denne gruppen.  

 

Vi er opptatt av at politiets mangel på tidsnære avhør av kompetent personell kan gjøre at personer med kognitive funksjonsnedsettelse opplever økt risiko for at overgrep mot dem ikke blir straffeforfulgt, hvilket igjen kan gjøre at denne gruppen er mer utsatt for overgrep. 

Vi har fått flere henvendelser om politiets manglende etterforskning i saker som gjelder seksuelle overgrep mot personer med utviklingshemming.  I tiden fra da ombudet gav uttalelser i klagesaker konkluderte ombudet i to saker med at politiets behandling og avhørsmetode var strid med diskrimineringsforbudet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven Den ene saken ble brakt inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda, som opprettholdt ombudets konklusjon.25 

Diskrimineringsnemnda har i to saker kommet til at Vest politidistrikt handlet i strid med diskrimineringsforbudet i forbindelse med etterforskningen av to saker om seksuelle overgrep mot utviklingshemmede 

Den første saken ble henlagt uten at politiet foretok tilrettelagt avhør av fornærmede. Henleggelsen ble opprettholdt av både Statsadvokaten i Hordaland og Riksadvokaten. Saken ble klaget inn for Diskrimineringsnemnda som kom til at det var forskjellsbehandling at politiet ikke foretok tilrettelagt avhør av personen med nedsatt funksjonsevne. Nemnda kunne ikke se noen annen grunn til at tilrettelagt avhør ikke ble gjennomført, enn fornærmedes kommunikasjonsvansker.26  

I den andre saken var det mistanke om seksuelle overgrep og at overgrepene ble begått av fornærmedes personlige assistent på helseinstitusjonen der han oppholdt seg. På grunn av fornærmedes funksjonsnedsettelse som medførte kommunikasjonsvansker, anmodet politiet Kripos om bistand til å gjennomføre tilrettelagte avhør med ham. På grunn av Kripos’ kapasitet ble avhør berammet litt under en måned etter at saken formelt hadde blitt anmeldt til politiet.  

Da det i mellomtiden oppsto mistanke om at det hadde skjedd et nytt overgrep mot fornærmede i omsorgsboligen hans, besluttet politiet å gjennomføre det tilrettelagte avhøret så raskt som mulig i stedet for å vente på bistand fra Kripos.  

Før saken kom til nemnda hadde den blitt henlagt av Statsadvokaten i Hordaland. Henleggelsen ble påklaget til Riksadvokaten, som opprettholdt den. Nemnda mente det var forskjellsbehandling på grunn av funksjonsnedsettelse at politiet berammet avhør av fornærmede først nesten fire uker etter anmeldelsen. Videre kom nemnda til at det også utgjorde indirekte forskjellsbehandling at avhøret som ble foretatt ikke var tilstrekkelig tilrettelagt på en måte som var egnet til at han fikk forklart seg.27 

CRPD-komiteen har i sine anbefalinger til Norge anbefalt myndighetene å etterforske alle påstander om vold og overgrep mot personer med nedsatt funksjonsevne, særlig ved påstander om kjønnsbasert vold mot kvinner og jenter med nedsatt funksjonsevne og særlig personer med psykososial eller kognitiv funksjonsnedsettelse. Komiteen anbefaler også at myndighetene må sikre at gjerningspersonene stilles for retten, ilegges passende sanksjoner og at de fornærmede har tilgang til beskyttelse, støttetjenester og informasjon.28 

Også FNs kvinnekomité har i sine konkluderende observasjoner til Norge fra 2017 vært opptatt av vold og overgrep mot kvinner med nedsatt funksjonsevne. Komiteen har anbefalt myndighetene å «evaluate the issue of investigations and prosecutions of cases involving sexual violence against women with cognitive and psychosocial disabilities».  

 

4.2. Domstolenes behandling av saker om seksuelle overgrep mot utviklingshemmede 

LDO har vært opptatt av behandlingen av saker om seksuelle overgrep mot utviklingshemmede i domstolene. Vi har i flere sammenhenger uttrykt bekymring overfor myndighetene for om voldtektsbestemmelsen ikke brukes slik den er tilsiktet i saker som gjelder overgrep mot personer med utviklingshemming. Bakgrunnen for ombudets bekymring harblant annet vært en masteroppgave fra 2007, som indikerte at saker som gjaldt voldtekt mot utviklingshemmede ble pådømt etter det som den gang var straffeloven § 193 annet ledd. Dette var et straffebud som forbød utnyttelse av noen med utviklingshemning eller med psykososiale funksjonsnedsettelser og som hadde lavere strafferamme enn § 192, som var voldtektsbestemmelsen den gang.29  

I forbindelse med arbeidet med ny straffelov, erkjente myndighetene at nedsubsumsjon kan være et problem i disse sakene. I den ny straffelov § 295 er det derfor presisert at bestemmelsen kommer til anvendelse «dersom forholdet ikke rammes av § 291». Dette er positivt. Det er imidlertid ikke gjort noen tilsvarende gjennomgang av rettspraksis siden 2007, og det er derfor ikke mulig å si om det som ble indikert i den nevnte masteroppgaven fortsatt skjer. Ut fra media kan det imidlertid tyde på at det har vært noen slike saker. I sin supplerende rapport til CRPD fra 2018 tok sivilt samfunn igjen opp dette som en problemstilling.  

Vi har per i dag ikke nok forskning og dokumentasjon til å kunne slå fast om det fortsatt er dommer som kan tyde på at slik nedsubsumsjon skjer. Dersom det fortsatt er slik at forhold som oppfyller gjerningsbeskrivelsen i voldtektsbestemmelsen isteden pådømmes etter mildere bestemmelser i saker der fornærmede er utviklingshemmet, får disse fornærmede i praksis ikke får det samme strafferettslige vernet som andre. Vi mener det er behov for en ny undersøkelse av rettspraksis. En slik gjennomgang vil også bidra til å følge opp kvinnekomiteens anbefalinger. 

 

4.3.Kriminalomsorg og utviklingshemming 

LDO skrev i 2017 en rapport – «Innsatt og utsatt» om soningsforholdene for utsatte grupper i fengsel.30 I rapporten fant vi at norske fengsler er dårlig tilrettelagt for innsatte med utviklingshemming, særlig når det gjelder tilpasset og forståelig informasjon om rutiner, regler og forventninger til innsatte. Vi fikk også innsikt i at utviklingshemmede oftere fikk hjelp fra andre innsatte for å mestre gjennomføringen av soningen.  

 

Forskning tyder på at det er mange innsatte i kriminalomsorgen som ikke har diagnosen utviklingshemming, men som fyller kravene for denne diagnosen.31 Justis- og beredskapsdepartementet uttalte i 2016 at de ville kartlegge situasjonen for straffedømte med utviklingshemming. LDO kan ikke se at det er blitt offentliggjort noen rapporter som viser situasjonen for straffedømte som er utviklingshemmet eller hva som er gjort for å bedre deres fengslingsforhold.  

 

4.4 Hvordan styrke utviklingshemmedes rettigheter? 

LDO anbefaler:  

• Ombudet mener det bør stilles strenge krav til de som gjennomfører avhør av utviklingshemmede. Vedkommende må være særlig skikket. Det må innføres krav om at politietterforskere og avhørsledere som skal lede saker med utviklingshemmede, har bestått videreutdanning i tilrettelagte avhør, inkludert tilleggsmodulen om personer med kognitive funksjonsnedsettelser. 

 

• Det utarbeides forpliktende rutiner for samarbeid og erfaringsdeling mellom politidistriktene og Kripos i straffesaker hvor utviklingshemmede er vitne, offer eller gjerningsperson. 

 

• Politiet vektlegger å utvikle systematiske registreringsrutiner som kan gi grunnlag for å utarbeide bedre tallmateriale og statistikk om personer med utviklingshemming innen strafferettspleie 

 

• Det skilles mellom tilbudet til barn og voksne med behov for tilrettelagte avhør. Voksne mennesker med behov for ekstra tilrettelagt avhør skal ikke gjennomføre dette på barnehus.  

 

• Det etableres interne fagnettverk som sikrer bedre muligheter for kunnskapsdeling 

 

• Det bør gjennomføres en gjennomgang av straffesaker om brudd på reglene om seksuallovbrudd i straffeloven der fornærmede oppgis å ha en utviklingshemming og se på hele straffesakskjeden – fra anmeldelse til henleggelse eller dom. En slik undersøkelse kan gi svar på: 

• Hvor mange anmeldelser som gjelder seksuelle overgrep mot personer med utviklingshemming, har kommet inn? 
• Hvilke etterforskingsskritt er tatt i disse sakene og hvilke vurderinger er gjort? Hvor stor andel av de fornærmede har blitt avhørt? Der det ikke har blitt gjennomført avhør – hva har begrunnelsene vært? 
• Hvor stor andel av sakene er henlagt og hvilken begrunnelse ligger bak henleggelsen? 
• I hvor stor andel av sakene er det tatt ut tiltale og hvilke bestemmelser i straffeloven er det tatt ut tiltale etter?  
• Er det tatt ut tiltale etter riktig straffebud (dvs. brukes voldtektsbestemmelsen slik den skal?). 

• Der saken har endt med dom – hvilket straffebud er vedkommende domfelt/frifunnet etter, hvilken straff ble gjerningspersonen idømt og hvilke momenter er vektlagt i straffeutmålingen?  

• Kartlegge - og forbedre soningsforholdene for utviklingshemmede som sitter i fengsel 

• Sørge for at utviklingshemmede i fengsel mottar tilpasset og forståelig informasjon om rutiner, regler og forventninger 

 

• Gjennomføre tettere oppfølging fra kriminalomsorgen og spesialisthelsetjenesten slik at utviklingshemmede opplever trygge og forutsigbare soningsforhold 

 

• Sørge for at personer med utviklingshemming mottar tilpasset bistand for å forberede seg på livet etter soning 

 

5. Utdanning  

FN-komitéen som overvåker implementeringen av konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, kom i 2016 med en veileder for å utdype pliktene i artikkel 24 om utdanning. 

FN komiteen vektlegger betydningen av å anerkjenne forskjellene mellom utestenging, segregering, integrering og inkludering.  

• Utelukkelse skjer når eleven direkte eller indirekte forhindres fra eller nektes tilgang til utdanning.  

 

• Segregering oppstår når opplæring av elever med funksjonsnedsettelser gis adskilt fra elever uten funksjonsnedsettelse.  

 

• Integrering er en prosess for å plassere funksjonshemmede i eksisterende vanlige utdanningsinstitusjoner, så lenge vedkommende kan tilpasse seg kravene til slike institusjoner. 

 

• Inkludering innebærer en prosess med reform av systemer som medfører endringer i innhold, undervisningsmetoder, tilnærminger, strukturer og strategier i utdanning. I stedet for å hindre elever med funksjonsnedsettelser en likeverdig deltakelse, er målsetningen i den inkluderende skolen å overvinne hindringene på en måte som tjener alle elevene en rettferdig og deltakende læringserfaring og læringsmiljø som imøtekommer elevenes behov og preferanser. Plassering av funksjonshemmede i vanlige klasser uten tilhørende strukturelle endringer i for eksempel organisasjon, læreplan og undervisnings- og læringsstrategier, utgjør ikke inkludering. Videre garanterer integrering ikke automatisk noen overgang fra segregering til inkludering. 

 

5.2 Utviklingshemmede segregeres i skolen 

Funksjonshemmede stenges ute fra det ordinære skolesystemet stikk i strid med offisielle målsettinger og idealer som vi har hatt de siste 25 årene: I barnehagen er ni av ti barn med funksjonsnedsettelser i vanlige avdelinger. Men når barnet begynner på skolen er andelen sunket til syv av ti. På ungdomsskolen er andelen bare halvparten. På videregående er det bare tre av ti som går i såkalte vanlige klasser. Da er over 70 prosent i segregerte alternativer.32 Fra å ha en målsetting om like muligheter og at det er en samfunnsoppgave å få det til – er det nå blitt de enkelte foreldre som må kjempe for å få plass til sitt barn i klasse med barnets jevnaldrende. Segregeringen har hardest gått utover utviklingshemmede 

Der det er behov for det settes spesialundervisning i mange tilfeller inn for sent, den praktiseres tilfeldig overfor elever, de som har behov for spesialundervisning får sjelden tilstrekkelig støtte og mye av spesialundervisningen foretas av ufaglærte. 

I dag har elever med utviklingshemning stort sett fritak fra fagplanene, dvs. opplæringsmålene. Fritak fra fagplanen betyr fritak fra karakterer, fritak fra lærebøker og ofte fritak fra å lære. Konsekvensen er ingen utdannelse, ikke arbeid – og mer utenforskap. 

Utviklingshemmede har ikke et reelt tilbud om høyere utdanning etter videregående skole.  «Høyere utdanning for personer med utviklingshemming», er et samarbeid mellom vitenskapelige høgskole (VID), Norsk Forbund for utviklingshemmede (NFU) og Oslo kommune. Ombudet mener dette er et viktig og gledelig initiativ som vi håper får utvikles og etableres med tilstrekkelige subsidier fra staten.33  

 

5.3 Hvordan inkludere flere i skolen? 

LDO anbefaler: 

• Retten til inkluderende opplæring på nærskolen må sikres. Å utvide de pedagogiske rammene i det ordinære skoletilbudet og øke kompetansen på hver skole vil kunne avvikle behovet for spesialundervisning for noen som har dette i dag. LDO mener at en ressurstilførsel i form av høyere kompetanse og sterkere bemanning som er tettere på elevene der de er, utvilsomt vil kunne forbedre de pedagogiske rammene for en mer inkluderende skole. Samtidig må retten til – og innholdet i – spesialundervisningen styrkes 

 

• Vi mener dette forutsetter nasjonale føringer gjennom en bindende forskrift til opplæringsloven. Opplæringsloven må styrkes og fylles med forpliktende innhold som må implementeres i god praksis. Rettsikkerheten må sikres gjennom ansvarliggjøring på alle nivåer fra politisk ledelse til nærskolen.  

 

• LDO foreslår at Kunnskapsdepartementet tar et større nasjonalt ansvar for et løft for en inkluderende spesialpedagogikk og en bedre tilpasset spesialundervisning i hele landet. 

 

• LDO mener at barn som vurderes til å ha behov for omfattende tiltak for læring må tidlig få en uavhengig utredning. Barnehage og skole må ha tilgang på tilstrekkelige ressurser og kompetanse som garanterer en uavhengig og helhetlig vurdering av barnet/eleven. 

 

• Tilsyn: det må kontinuerlig føres tilsyn med, og jevnlig evaluere inkluderende opplæring slik at segregering eller integrering ikke inntreffer verken formelt eller uformelt. Tilsyn bør i henhold til artikkel 33, involvere personer med nedsatt funksjonsevne, inkludert barn og personer med store tilretteleggings- eller bistandsbehov.  

 

• Sikre universell utforming av alle skoler 

 

6. Arbeid  

Å delta i arbeidslivet gir mange goder. Arbeidslivet er en sentral inngangsport til fellesskap, inntekt, sosial deltakelse og mange vil også oppleve mestring, personlig utvikling og økt livskvalitet gjennom meningsfylt aktivitet. Den politiske målsettingen om høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet gjelder også for personer med utviklingshemming. 

 I Stortingsmeldingen Nedbygging av funksjonshemmende barrierer står det: «Det må sikres at utviklingshemmede som har forutsetninger til det, får delta i det ordinære arbeidsliv.»34  Og i Stortingsmeldingen Frihet og likeverd 10 år senere vises det til at å legge til rette for at alle kan delta i arbeidslivet er en hovedprioritet.35 

 

6.1 Utviklingshemmede står utenfor arbeidslivet 

«Norge kan velferdsordninger, men er dårlige på å inkludere funksjonshemmede i samfunnet» sa FN – komiteen i april 2019.  

Arbeidsliv er et godt eksempel. En gruppe som utsettes utenforskap og stigmatisering i arbeidslivet er utviklingshemmede.  

Til tross for politiske målsettinger og arbeidsmarkedsloven sitt formål om å bidra til å oppnå et inkluderende arbeidsliv, med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet med forskrift som regulerer flere arbeidsmarkedstiltak er dagens forhold følgende36:  

• personer som har varig tilrettelagt arbeid (VTA) har fra 2010 til 2015 sunket fra 34,6 % til ca. 20 %  

 

• personer som har dagtilbud har i samme tidspunkt sunket fra 47,6 til 21,4. 

 

• personer som ikke er registrert med sysselsetting, tiltak, inkludert dagtilbud har i perioden fra 2010 til 2017 økt fra 11,7 til 54 % 

 

En av årsakene til at andelen personer med utviklingshemming i VTA er gått ned skyldes at det i dag stilles større krav til å kunne delta i et VTA-tiltak enn det gjorde tidligere. Det er færre veiledere per deltakere og det stilles større krav til de varer og tjenester som leveres. Arbeidstakere i VTA må ha arbeidsevne til å produsere varer og tjenester ved hjelp av arbeidslederressurs 1:5.37 

I artikkelen «Personer med utviklingshemming og arbeid - arbeidslinje eller fasttrack til kommunal omsorg?» av Christian Wendelborg og Jan Tøssebro (2018) konkluderer forfatterne med følgende;  

«Personer med utviklingshemming er i utkanten av alt arbeidsliv, både ordinært og skjermet. Unge personer med utviklingshemming havner i en fasttrack på siden av arbeidslinja, via uførestatistikken til kommunal (sær)omsorg.» 

Utviklingshemmede får i dag ikke arbeidsevnevurdering på linje med andre. Diagnosen «psykisk utviklingshemmet» står på listen over alvorlige sykdommer hvor det ikke stilles krav til arbeidsevnevurdering for å få innvilget uførepensjon. Konsekvensen er at utviklingshemmede gjerne automatisk får uførepensjon etter fylte 18 år.  

Til tross for en økt satsning på «Varig Tilrettelagt Arbeid» (VTA –plasser) over statsbudsjettet er det fremdeles et stort behov for flere tiltaksplasser. Det er mange som står i kø for tiltaksplasser, men ettersom fokus på produktivitet og lønnsomhet stadig økes blir plassene i økende grad forbeholdt grupper med andre typer funksjonsnedsettelser som er mer produktive for bedriften.38  Mange potensielle arbeidstagere blir derfor kommunens ansvar og ender opp som brukere av et alternativt dagtilbud. Kommunene finansierer selv dagtilbudene, men disse har generelt en mye høyere kostnadsramme enn VTA- plasser. Derfor vil aktivitetene ved dagtilbudene ofte være kollektiviserte lavkostnadspregete. 

Bedriftene; tiltaksarrangørene skal etter NAVs kravspesifikasjoner tilby én fulltidsansatt veileder per fem tiltaksplasser i tiltaket. Dersom en av disse fem personene har større bistandsbehov, f.eks. trenger tolketjenester, får de ikke tilbud om VTA-plass, selv om de kunne gjort en fin jobb med litt tilrettelegging. I arbeidslivet ellers kan man få dekket tolk av NAV, men dette gjelder ikke for personer som jobber i en VTA-bedrift. Funksjonsassistanse som er en god ordning for de som trenger assistanse i arbeidslivet gjelder bare «fysisk funksjonsnedsettelse» så utviklingshemmede faller utenfor ordningen. 

 

6.2.Hvordan styrke utviklingshemmedes muligheter for arbeid? 

LDO anbefaler 

• Alle utviklingshemmede må få en arbeidsevnevurdering. 
• Regjeringen må sørge for langt flere tiltaksplasser da det stadig er lange køer for å komme inn på dette tiltaket   

 

• En meningsfull hverdag knyttet opp til arbeidslivet må rettighetsfestes for alle utviklingshemmede som kan bidra i arbeidslivet 

 

• Funksjonsassistanse må være en ordning som tilbys alle som har behov for assistanse i arbeidslivet 

 

• Supported employment (SE) 39 er en metodisk tilnærming tilpasset personer med omfattende og sammensatte støttebehov for å kunne få og beholde jobb. Dette er en metodikk som må benyttes ytterligere. 

 

7. Fritidsaktiviteter og kollektivisering 

Fritidsaktiviteter er viktige for å ha god livskvalitet. Et av formålene med helse- og omsorgstjenesteloven er å sikre at den enkelte får muligheten til en «aktiv og meningsfylt tilværelse».40  

Hva som utgjør en aktiv og meningsfylt tilværelse er individuelt og avhenger av personens interesser, preferanser og ønsker. Å motta nødvendige helse- og omsorgstjenester sikrer at personens grunnleggende behov dekkes, mens det å få dyrke sine egne interesser og preferanser kan bidra til økt livskvalitet.  

CRPD artikkel 30 handler om retten til deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett. Her står det blant annet at kulturaktiviteter, arenaer og materiale skal være tilgjengelige for alle, at alle skal få muligheten til å utvikle sitt kreative, kunstneriske og intellektuelle potensial og at alle skal ha lik mulighet og tilgang til å delta i fritids- fornøyelses- og idrettsaktiviteter.  

I rundskriv I-5/2007 – «Aktiv omsorg», står det at kommunene har ansvar for at den enkelte; 

«i så stor grad som mulig å ta del i hverdagslivets opplevelser og aktiviteter, opprettholde kontakt med familie og sosialt nettverk, være i fysisk aktivitet, holde seg orientert og være aktiv med utgangspunkt i egne engasjement og interesser. Tilbud om dagaktiviteter er derfor også en del av det kommunale omsorgstjenestetilbudet.» 

Samlokaliserte enheter og kollektivisering kan føre til at personer med utviklingshemming ikke får samme muligheter til å benytte seg av sin rett til fritidsaktiviteter etter eget ønske, fordi tjenestetilbudet ikke er individuelt tilpasset den enkeltes preferanser.  

LDO har kjennskap til at mange samlokaliserte enheter bare har tilgang til en bil og at alle beboere derfor må delta på samme aktivitet. Vi har også kjennskap til at personer som ikke har 1:1 tjenesteyting i mindre grad får delta på ulike fritidsaktiviteter, fordi det ikke er nok tjenesteytere til å følge de med på aktiviteter.  

Muligheten til å delta på ulike fritidsaktiviteter er noe som ofte blir nedprioritert, da det er grunnleggende behov som først og fremst blir dekket.  

Noen personer med nedsatt funksjonsevne er avhengige av å ha med ledsager for å kunne delta på ulike aktiviteter, men de må betale for å ha med ledsager. Dette skaper en barriere og vanskeliggjør muligheten for å delta på mange aktiviteter. 

Forskning viser at personer med utviklingshemming har færre nære relasjoner enn andre i befolkningen og at de er mer sårbare for å utvikle livsstilssykdommer. Mange har også mer fritid enn andre, på grunn av manglende arbeids- eller dagtilbud.41 Dette viser at det er viktig at mulighetene for utviklingshemmede til å delta i fritidsaktiviteter styrkes. 

 

7.1 Hvordan bestemme sin egen fritid 

LDO anbefaler: 

• Styrke brukerstyrt personlig assistanseordningen (BPA) og støttekontaktordningen slik at personer med utviklingshemming får flere timer og muligheter til å delta på aktiviteter etter eget ønske. 

 

• Sikre at avlastningstilbud inkluderer retten til å delta på fritidsaktiviteter. 

 

• Øke bruk av ledsagerbevis i kommunene. I dag har bare halvparten av alle kommuner ledsagerordning.42 

 

• Sørge for at skoler, barnehager og utdanningsinstitusjoner tilrettelegger for at personer med utviklingshemming har lik rett og tilgang til å delta på aktiviteter som andre elever. 

 

8. Tvang mot utviklingshemmede     

Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 gir hjemmel til å iverksette omfattende tvangstiltak overfor personer med utviklingshemming. LDO har lenge vært bekymret for økningen i antall tvangsvedtak, og for at de regionale forskjellene både når det gjelder antall vedtak og hvor stor andel vedtak fylkesmennene omgjør. Vår bekymring for det stadig økende antallet vedtak er blant annet basert på Statens helsetilsyns bekymring og at Helsetilsynet mener tallene gjenspeiler en reell økning i antall mennesker som utsettes for tvang etter kapittel 9.  

 

CRPD-komiteen har i sine anbefalinger til Norge våren 2019 utrykt bekymring for at bestemmelser i blant annet helse- og omsorgstjenesteloven gir hjemmel til frihetsberøvelse og til å utøve tvangsinngrep overfor blant annet utviklingshemmede.43 Komiteen anbefaler myndighetene å oppheve all lovgivning som tillater ufrivillig frihetsberøvelse basert på diagnose, og som tillater tvungen behandling av blant annet personer med kognitive funksjonsnedsettelser. Komiteen anbefaler også å avskaffe bruken av tvang og viser til at dette blant annet bør gjøres gjennom opplæring av ansatte, menneskerettighetsbaserte støtteinitiativer, og gjennom å styrke rettssikkerhetsgarantier og kontroll.44 

 

8.1 Tvangsregelverk har flere problematiske sider 

LDO har ved flere anledninger påpekt det problematiske ved å ha diagnose som inngangsvilkår. Vi har også vært bekymret for om utviklingshemmede får ivaretatt sin rettssikkerhet på en tilfredsstillende måte ved praktiseringen av tvangsregelverket. I 2019 gjennomførte LDO en undersøkelse av tvangsvedtak fra et den gang fylkesmannsembete, der vi særlig så på om de prosessuelle rettssikkerhetsgarantiene blir ivaretatt godt nok ved behandlingen av saker som gjelder bruk av tvang etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9. Undersøkelsen viser at det er store svakheter ved ivaretakelsen av rettssikkerheten til utviklingshemmede i dag. 

Det er særlig statsforvalteres overprøving av vedtak, statsforvalteres tilsyn med hvert enkelt vedtak og kravet til kvalifisert personale, som ikke fungerer som tilsiktet. Undersøkelsen LDO gjorde, som var en grundig dokumentgjennomgang, tyder på at personer med utviklingshemming ikke får ivaretatt rettighetene sine etter forvaltningsloven på lik linje med andre.  

I sakene vi gikk gjennom så vi flere eksempler på at tvangsvedtak utvides uten at det fattes nytt vedtak og uten at statsforvalter gir skriftlig orientering om klageadgang. Vi så også at vurderingene og begrunnelsene ofte er mangelfulle og standardiserte og at det mangler dokumentasjon på at den utviklingshemmede er sikret medvirkning og informasjon. Vi mener funnene vi gjorde er svært alvorlige. En oppsummering av våre funn finnes i vedlagte rapport punkt 11.1 side 41.  

LDO har ikke grunnlag for å si at det ikke i visse tilfeller kan være nødvendig å bruke tvang overfor utviklingshemmede. For å kunne bruke tvang overfor utviklingshemmede uten å bryte menneskerettighetene, er det imidlertid avgjørende at tvangen kun brukes der det er helt nødvendig som den siste utvei, og tvangsbruk kan ikke baseres på diagnose.  

Det må gjøres grundige forholdsmessighetsvurdering, vedkommendes selvbestemmelse og frihet må tas inn i disse vurderingene, og rettssikkerhetsgarantiene må fungere i praksis. Vår undersøkelse av tvangssaker er i overenstemmelse med funn fra tidligere undersøkelser, blant annet når det gjelder manglende medvirkning og informasjon og dispensasjoner fra utdanningskravet.  

LDO mener derfor det er grunn til å anta at manglene vi påpeker i vår rapport, også er å finne i andre embeter. Vi mener det er behov for at det tas omfattende grep for å sikre en praktisering i tråd med menneskerettighetene. 

 

 

8.2 Hvordan bedre rettssikkerheten i tvangssaker 

LDO anbefaler: 

• Staten må følge opp anbefalingene fra CRPD-komiteen 

 

• Lovgivningen må endres slik at loven ikke lenger stiller krav til diagnose.  

 

• Omfanget av tvang mot utviklingshemmede må kartlegges. Det bør søkes å finne svar på hva de store regionale forskjellene, blant annet når det gjelder antall tvangsvedtak, skyldes. Det bør også foretas en større og systematisk gjennomgang av tvangssaker i alle statsforvalterembeter for å kartlegge hvordan lovverket praktiseres og om det praktiseres likt på tvers av embetene.  

 

• Det bør iverksettes tiltak for å sikre en likere praksis på tvers av kommuner og statsforvalterembeter.  

 

• Det må iverksettes tiltak for å sikre at kontrollen med tvangsvedtak blir reell og effektiv, og at utviklingshemmede får oppfylt sine partsrettigheter i praksis.  

 

• For å styrke rettssikkerheten til mennesker med utviklingshemming mener LDO at utviklingshemmede må sikres tilgang til juridisk råd og veiledning. Det må derfor etableres et landsdekkende lavterskeltilbud mer omfattende enn hva frivillige organisasjoner kan tilby i dag.  

 

• Kommunene og statsforvalterne må sikre selvbestemmelse, medvirkning og tilrettelegging av informasjon på alle stadier i prosessen. Det må være etterprøvbart at personen vedtaket gjelder har medvirket og at vedkommende har fått informasjon om vedtaket, vedtakets innhold og hvilke rettigheter vedtaket utløser, på en måte som er tilpasset den enkelte 

 

• Tilsynsmyndigheten bør påse at kommunene, herunder personale som er involvert i tvangstiltak, gis opplæring i selvbestemmelse og menneskerettighetene til personer med utviklingshemming.  

 

• Det bør utvikles samtaleverktøy for å kartlegge den enkeltes vilje og preferanser.  

 

9. Vergemål 

Vergemål er et problemområde LDO har vært særlig opptatt av de senere årene. Vi mener frivillig vergemål for voksne må erstattes med en lov og et system for beslutningsstøtte. Vi trenger et system som støtter opp under, og ikke fratar, rettslig handleevne. 

I sine anbefalinger til Norge i 2019 ba CRPD-komiteen den norske staten å vurdere:  

• systematiske regelendringer slik at vergemål og alle andre former for beslutningstaking på andres vegne erstattes av ordninger som støtter den enkeltes vilje for alle personer med funksjonsnedsettelser uavhengig av personens behov for støtte. 

 

• Oppheve vergemålsloven, som åpner for fratakelse av rettslig handleevne basert på funksjonsnedsettelse. Sikre at ingen settes under vergemål og styrke/øke opplæringen i å anerkjenne full rettslig handleevne for alle mennesker med nedsatt funksjonsevne. 

 

• Etablere en rettslig prosedyre med sikte på å gjenopprette full rettslig handleevne for alle mennesker med nedsatt funksjonsevne, og i forbindelse med vedtakelsen av et beslutningsstøtteregime, sikre respekt for berørte personers selvbestemmelse, vilje og preferanser. 

 

• Skape et hensiktsmessig og effektivt vern for utøvelse av rettslig handleevne som overvåkes og underlegges tilsyn på statsforvalternivå for å sikre respekt for rettighetene, viljen og preferansene til mennesker med nedsatt funksjonsevne og beskytter dem mot utilbørlig påvirkning. 

 

• Gjennomføre kompetansebyggende aktiviteter for offentlige tjenestepersoner om retten til likhet for loven for mennesker med nedsatt funksjonsevne og om beslutningsstøtteordninger, og for personer som mottar støtte for å hjelpe dem å bestemme når de behøver mindre støtte eller når de ikke lenger behøver støtte for å utøve sin rettslige handleevne.45 

 

De siste årene er det gjort undersøkelser som avdekker store mangler ved dagens vergemålsordning, og som har bekreftet at vergemålsordningen ikke er en beslutningsstøtteordning, slik CRPD forutsetter. Vergemålsmandatene har gitt stor myndighet til den enkelte vergen, det mangler dokumentasjon på at personen det opprettes vergemål for har vært involvert i prosessen og personer uten samtykkekompetanse har blitt fratatt selvbestemmelse mot sin vilje basert på en administrativ beslutning fra statsforvalteren.46 

Regjeringen arbeider med lovendringer for å klargjøre selvbestemmelsesretten for de som ikke er fratatt rettslig handleevne ved dom. Forslaget som var på høring, løser imidlertid ikke de store problemene vi i praksis erfarer på dette feltet.  

For det første er det et problem at vergemålsloven, selv med de endringer som forslås, fortsatt er vanskelig å forstå og derfor også vanskelig å anvende. Risikoen for praktisering som ikke samsvarer med intensjon bak loven er derfor fortsatt stor. Vi viser til vårt høringssvar som er tilgjengelig på regjeringens hjemmesider: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/--horing---endringer-i-vergemalsloven-mv.-personer-uten-samtykkekompetanse/id2618793/?uid=d6ee1cc2-aea2-4b3c-960b-1346188cb68d  

For det andre er det fortsatt en utfordring at frivillig vergemål hverken fremstår eller oppfattes som et frivillig beslutningsstøttesystem. Både lovens tittel og formuleringer i lovteksten står i veien for at dagens system kan betraktes som en reell støtteordning. Vergemål er ikke formulert som en rettighet, men noe man kan «settes under», se § 20.  

I et beslutningsstøttesystem må det forutsettes at den utviklingshemmede får tilpasset informasjon og hjelp til å avklare ulike alternativer slik at han eller hun selv kan foreta disposisjoner så langt det er mulig. Selv om dagens lov gir en parallell kompetanse til vergen og den som er satt under vergemål, legger loven likevel opp til at det er vergen som foretar disposisjoner. 

 Av dagens lov følger det at vergen skal «så vidt mulig høre den som er satt under vergemål, før det foretas disposisjoner av større betydning og også når dette ellers fremstår som naturlig», jf. § 33 første ledd. Når det gjelder disposisjoner av mindre betydning, trenger altså ikke vergen en gang å høre vedkommende. Det følger riktignok av samme bestemmelse at vergen ikke kan foreta disposisjoner som personen selv motsetter seg, men heller ikke dette gir uttrykk for at det er den enkeltes vilje og preferanser som står i sentrum når avgjørelser skal tas. 

Fra samtaler med interesseorganisasjoner og andre er vi også kjent med at dette gir konsekvenser i praksis. For eksempel hører vi at personer som har verge ofte ikke mottar posten sin selv. I vår egen undersøkelse av saker om tvang mot utviklingshemmede i Hedmark, så vi også at det kun var vergen og eventuelt pårørende, og aldri personen selv, som stod som mottaker på vedtakene om tvang. Overfor LDO begrunnet statsforvalteren dette med at de oppfattet Statens helsetilsyn sine retningslinjer («retningslinje for fylkesmannens oppgaver etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9») slik at underretning om utfallet til den vedtaket gjelder skal ivaretas uten skriftlig formidling. Statsforvalteren viste til at: 

«etter helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 9 «forutsettes det at tjenestemottakeren har oppnevnt verge der oppgaver etter hol. kap. 9 skal framgå av vergens mandat. Formidling av utfallet av overprøvingen vil opplagt være en slik oppgave. I tillegg vil naturlig nok tjenestemottakeren bli informert av kommunen.»47  

Vi så at i mange tilfeller ville den utviklingshemmede kunne ha vanskeligheter med selv å lese et brev og forstå innholdet i det. I noen saker fremgikk det imidlertid klart av dokumentene at vedkommende både kunne lese og skrive. Likevel var det altså kun vergen, og ikke personen selv, som ble satt opp som mottaker på brevet. Ingen av personene i vårt materiale var fratatt sin rettslige handleevne ved dom. 

Etter vårt syn legger dagens system heller ikke opp til en beslutningsstøtteordning, så lenge en verge kan ha opptil 100 vergeoppdrag samtidig. En beslutningstøtter forutsettes å ha kompetanse om og kjennskap til den aktuelle personen som trenger støtte, og kunne bidra til å tolke og støtte opp om vedkommendes vilje. I tvangssakene vi gikk gjennom, kunne dokumentasjonen i sakene tyde på at faste verger ofte ikke uttalte seg i forbindelse med opprettelsen av tvangsvedtaket eller under gjennomføringen av det stedlige tilsynet Statsforvalteren hadde.48 

For det tredje løser ikke forslaget problemet for de som motsetter seg å bli «satt under vergemål», men som likevel kan trenge hjelp og støtte på de områdene vergemålsloven gjelder.  

Siden vergemålsordningen av mange oppleves som stigmatiserende og som noe «umyndiggjørende», er det god grunn til å anta at personer som kunne trengt hjelp, avstår fra å be om hjelp.  

For å illustrere dette kan vi blant annet vise til en dom fra lagmannsrettens av 30. oktober 2018. I denne saken kom domstolen til at vergemålet måtte oppheves. Vergemålet var opprettet som et frivillig vergemål, men kvinnen motsatte seg vergemålet. Her kom domstolen til at vilkårene om at hun var psykisk utviklingshemmet og ikke var i stand til å ivareta sine interesser var oppfylt, men at det likevel ikke hadde betydning at hun ikke kunne forstå konsekvensene for henne ved å si fra seg hjelp fra en verge. Vergemålet ble derfor opphevet. Kvinnen hadde tidligere mottatt hjelp fra blant annet familiemedlemmer og fra advokat og ville ikke motsette seg å få støtte og bistand. Hun ønsket imidlertid ikke å være under vergemål. 

 

9.1. Hvordan kan vi få en beslutningsstøtteordning? 

LDO anbefaler: 

CRPD art. 12 uttrykker at den rettslige handleevnen til personer med funksjonsnedsettelse skal anerkjennes på lik linje med andre. Av CRPD art. 12 (3) følger det at statspartene «skal» gi «støtte» til en person dersom hen trenger det for å utøve sin rettslige handleevne. Å gi støtte er grunnleggende sett noe annet enn å bestemme over en person.  

 

• Staten må følge opp anbefalingene fra CRPD-komiteen 

 

• Departementet må utrede hvordan et nytt system for beslutningsstøtte kan erstatte dagens system for frivillig vergemål.  Rammene for beslutningsstøttene bør reguleres i ny lov om beslutningsstøtte.   

 

• Det bør komme tydelig fram at hovedformålet med loven er å sikre lik rett til å utøve rettslig handleevne gjennom et frivillig tilbud om beslutningsstøtte til personer som har behov for dette. Overordnet må det komme fram at siktemålet er at beslutningsstøtte skal bidra til lik rett til selvbestemmelse i praksis. Dette kan uttrykkes tydelig i en formålsparagraf. Loven må skrives i et språk som ikke etterlater tvil om at den befinner seg innenfor et menneskerettslig paradigme (snarere enn et paternalistisk eller medisinsk paradigme). 

 

•  Et godt beslutningsstøttesystem der beslutningstøtter har kompetanse og kjennskap nok til den aktuelle personen som trenger støtte, vil man kunne bidra til å tolke og støtte opp om preferanse og  vilje – også der man tidligere vurderte å frata rettslige handleevne ved dom. 

 

• Det er behov å utrede rammene for beslutningsrådgiverne og tydelig regulering av disse. I tillegg er det behov for at det utredes om og eventuelt hvordan samme forvaltningsapparat som i dag administrerer vergemål, kan administrere et nytt system for beslutningsstøtte.  

 

• I ny lov om beslutningsstøtte må blant annet ordet selvbestemmelse brukes i loven i stedet for ivaretakelse av interesser.  Det må være tydelige at selvbestemmelse er hovedregelen. Loven bør bruke ordet beslutningsrådgiver i stedet for verge for å signalisere hva som er den sentrale oppgaven. Det må presiseres at selvbestemmelse som utgangspunkt gjelder også for valg av verge og mandat.  Videre er det viktig at avgjørelser utledes fra personens personlighet, generelle interesser og preferanser i de tilfeller hvor personen ikke kan gi uttrykk for en mening selv (antatte vilje) og at beslutningsrådgiverne (vergene) får opplæring i dette (menneskerettighetsopplæring).  

 

For øvrig viser vi til vår rapport «Retten til selvbestemmelse. Fra vergemål til beslutningsstøtte» og dennes anbefalinger.  

 

10. Vold og overgrep 

I anmodningsvedtaket der Stortinget ba regjeringen om å legge frem en stortingsmelding om utviklingshemmedes rettigheter er det ikke presisert at Stortingsmeldingen skal ha forslag til tiltak for å forebygge, beskytte og straffeforfølge vold og overgrep mot personer med utviklingshemming. LDO vil understreke at det er viktig at Stortingsmeldingen også tar opp vold og overgrep som tema, jf. CRPD artikkel 16. 

 

10.1 Lite kunnskap om vold og overgrep 

Vold og overgrep mot utviklingshemmede er temaer det er forsket lite på. Forskningen som foreligger indikerer imidlertid at utviklingshemmede er langt mer utsatt for overgrep enn andre, og at det er flere faktorer ved utviklingshemmedes livssituasjon som gjør at de er mer sårbare enn andre. Forskningen påpeker at utviklingshemmedes avhengighet av andre i hverdagen, ujevne maktforhold og kommunikasjonsvansker kan gjøre at overgrep blir vanskelig å oppdage og varsle om, og at det kan være vanskelig for personen selv å si fra og forklare seg både i hjelpeapparatet, overfor politiet og i retten.49  

 

10.2 Risiko for at vold og overgrep ikke avdekkes og rapporteres 

LDO er bekymret for at det er for lite kompetanse hos tjenesteytere om risiko og utsatthet når det gjelder vold og overgrep mot utviklingshemmede. At overgrep mot utviklingshemmede ikke fanges opp eller varsles om, har vi også sett flere eksempler på i de veiledningssakene vi mottar. En av veiledningssakene ombudet mottok i 2018, ble klaget inn til Statsforvalteren. Statsforvalteren skrev blant annet følgende; 

«Manglene me har avdekt er knytt til mangelfulle risikovurderinger, mangelfulle vurderinger av kva tryggingstiltak som var nødvendige, unnlating av å setja inn adekvate tiltak for å sikre bebuarane, manglende retningslinjer og mangelfull journalføring. Dette viser mangelfull styring i kommunen.»  

Dette er imidlertid langt fra enestående for denne kommunen. Undersøkelser har vist at det er mangler i kommunenes varslingssystemer når det gjelder vold og overgrep mot risikoutsatte voksne, herunder utviklingshemmede.50 

I sine anbefalinger til Norge, uttrykker CRPD-komiteen blant annet bekymring om underrapportering og mangel på kunnskap om hvordan man kan gjenkjenne/identifisere utnytting, vold og overgrep mot personer med funksjonsnedsettelser, og anbefaler at norske myndigheter sørger for at det gis opplæring til både familie, omsorgspersoner, helsepersonell og lovhåndhevere.51  

Som LDO skrev i sine innspill til CRPD-komiteen (se vedlegg), ser vi positivt på Trygg-Est-modellen52 som er under utvikling. Ombudet mener imidlertid det haster med å få på plass gode rutiner og retningslinjer over hele landet. Vi mener også at det bør innføres en plikt til å ha slike rutiner og retningslinjer.  

Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3a, som sier at kommunen skal legge til rette for at helse- og omsorgstjenesten blir i stand til å forebygge, avdekke og avverge vold og seksuelle overgrep, er et positivt tilskudd i så måte. Styrkingen av aktivitets- og redegjørelsesplikten i likestillingsloven § 24 som tredde i kraft fra 1. januar 2020 likeså.  

LDO oppfatter likevel ikke at disse bestemmelsene gir en konkret og tydelig nok plikt til å ha retningslinjer for å forhindre og avdekke vold og overgrep mot særlig risikoutsatte personer, slik ombudet mener det er behov for.   

 

10.3 Hvordan hindre vold og overgrep? 

LDO anbefaler: 

• Anbefalingene fra CEDAW-komiteen og CRPD-komiteen må følges opp.  

 

• Det må sørges for at alle kommuner og andre som tilbyr tjenester til personer med utviklingshemming har kompetanse, rutiner og retningslinjer for å forebygge, avdekke og varsle om vold og overgrep mot utviklingshemmede og at rutiner og retningslinjer er godt kjent hos alle som yter tjenester til utviklingshemmede. Kommunene må oppmuntres til å lære mer om / benytte TryggEst-verktøyet 

 

• Det må bli obligatorisk å ha retningslinjer, og det må føres tilsyn med at retningslinjer er tilgjengelige og kjente i tjenestene. 

 

11. Hatytringer og hatkriminalitet 

Fra forskning, - spesialt fra Storbritannia og andre land vet vi at funksjonshemmede generelt – utviklingshemmede spesielt er svært utsatt for hatkriminalitet.53 Hatytringer og hatkriminalitet rammer hardt. Det skader enkeltpersoner og truer demokratiet. Hatytringer og hatkriminalitet er et alvorlig samfunnsproblem som krever samlet, helhetlig handling. 

 

11.1 Hatytringer bidrar til å legitimere trakassering og diskriminering 

LDO har mottatt flere klagesaker og veieldningssaker der utviklingshemmede er avvist eller oversett i butikker og restauranter eller frakjørt av transportnæringen. Vi kjenner også til episoder der utviklingshemmete er blitt hetset, mobbet og trakassert av folk på gaten og på sosiale medier. Spesielt i debatten om tidlig ultralyd har det kommet fram mye hets ovenfor utviklingshemmede. Hatkriminalitet rettet mot funksjonshemmede blir ofte bortforklart, utdefinert eller bagatellisert. 

CRPD artikkel 8 forplikter statene til å bekjempe stereotypier, fordommer og skadelig praksis knyttet til mennesker med nedsatt funksjonsevne, også de basert på kjønn og alder, på alle livets områder. Statene skal oppmuntre media til å fremstille funksjonshemmede på en positiv og ikke fordomsfull måte 

 

11.2 Hvordan begrense hat? 

LDO anbefaler: 

• Styrke forskning på art, omfang og skadevirkninger av hatytringer og hatkriminalitet. Oppfordre til sammenlignende studier for flere diskrimineringsgrunnlag. 

 

• Styrke innsats mot stereotypifisering, hets og mobbing i skolen 

 

• LDO har ved flere anledninger anbefalt å legge til et punkt i § 24 i likestillings- og diskrimineringsloven om offentlige myndigheters aktivitetsplikt: Offentlige myndigheter skal motarbeide negative stereotypier og fordommer og fremme fellesskap og gode relasjoner mellom sosiale grupper, særlig i sin rolle som tjenesteyter, utformer av sektorpolitikk og budsjettansvarlig.  

 

• Styrking av sivilt samfunns arbeid med hatytringer og hatkriminalitet 

 

• Opplæring av domstolsapparatet 

 

• Kunnskap om hatkriminalitet må inn i undervisning og politiets profesjonsutdanning. 

 

• Øke kompetanse om diskriminering, stereotypier og hat mot funksjonshemmede som fenomen i media. Journalister bør kunne gjenkjenne fenomenet og ikke bortforklare, eller bagatellisere.   

 

• Styrke politikeres kunnskap om diskriminering av funksjonshemmede, stereotypifisering og hat rettet mot funksjonshemmede. 

 

12. Kunnskap om menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne og LDOs rolle 

Rapporten «Ukjent verktøy. Kartlegging av kommunenes kompetanse om FNs konvensjon for rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD)» bekrefter at konvensjonen er lite kjent i kommunene.54 LDO har fulgt Bufdirs utvikling av et opplæringsopplegg til utvalgte pilotkommuner og fylkeskommuner. Vårt inntrykk er at opplæringen ikke har medført endret praksis og nye rutiner der medvirkning, innflytelse, individuell tilpasning og vektlegging av menneskerettigheter er overordnet og ledende prinsipp. 

 

12.1 Økt kompetansebehov i forvaltningen 

LDO erfarer imidlertid at også andre offentlige myndigheter, som for eksempel statsforvaltere, fylkeskommunene, tilsynsmyndigheter, politikere generelt politi- og påtalemyndighet og domstolene, har behov for økt kompetanse om menneskerettighetene til personer med funksjonsnedsettelser og hvilke forpliktelser som følger av dem. 

LDO holder jevnlig foredrag om CRPD for offentlige myndigheter, herunder kommuner. Vi orienterer også ofte om forpliktelser etter konvensjonen når vi holder presentasjoner om det nasjonale diskrimineringslovverket, og vi sprer kunnskap om konvensjonen i vårt arbeid med høringer og innspill til politikere. Vi skriver innlegg og kronikker der vi fremhever hvilke forpliktelser som følger av konvensjonen, og vi orienterer om konvensjonens forpliktelser til offentlige myndigheter som står i fare for å bryte konvensjonen.  

Det er likevel ikke LDO som har hovedansvar for å gjøre konvensjonen kjent hos offentlige myndigheter. Selv om det kan utledes av Paris-prinsippene at institusjoner som ombudet skal gi informasjon og rådgivning knyttet til menneskerettighetene, er det først og fremst myndighetene som har ansvar for å sikre at forpliktelsene etter konvensjon etterleves. De har dermed det primære ansvaret for å gjøre konvensjonen kjent og heve kompetansen om konvensjonen hos offentlige myndigheter. Slik vi ser det, ligger det i ombudets tilsynsoppgave å følge med på at det gis god informasjon om utviklingshemmedes rettigheter.55  

 

12.2 Hvordan øke bevisstheten om utviklingshemmedes rettigheter? 

LDO anbefaler: 

Det er viktig at Stortingsmeldingen inneholder tiltak for å øke bevisstheten og kompetansen om menneskerettighetene til utviklingshemmede, både hos offentlige myndigheter og hos de som har rettigheter etter konvensjonen.  Kommunene som har ansvar for å fremme og oppfylle menneskerettigheter må lære hvordan disse inkorporeres og tas hensyn til i de kommunale tjenester – og endre dagens praksis i tråd med de forpliktelser som CRPD krever. Eksempler på slike tiltak er: 

 

• obligatoriske kurs til offentlige ansatte og tjenesteytere.  

 

• støtte til organisasjoner som kan gi rettshjelp  

 

• rettighetsopplæring til personer med nedsatt funksjonsevne 

 

• informasjonskampanjer 

 

Likestillings- og diskrimineringsombudet ønsker lykke til med viktige og nødvendige tiltak og stiller oss til disposisjon i det videre arbeidet. 

 

Vennlig hilsen 

 

 

Bjørn Erik Thon 

likestillings- og diskrimineringsombud 

                                                                                 Eli Knøsen 

                                                                                fagdirektør 

 

Dokumentet er elektronisk godkjent, og gyldig uten signatur.