A klaget på at X idrettslag ikke oppfylte kravet til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9. A hevdet bredden på rampen ved inngangen hindret tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Rampen ga ikke tilstrekkelig areal for manøvrering av rullestol. Videre var terskelen ved døren for høy til at man kan ta seg inn i lokalet ved bruk av rullestol. 

Ombudet vurderte saken, og konkluderte med at X idrettslag brøt plikten til å sikre universell utforming av idrettshuset, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 tredje ledd. Ombudet var enig med klager i at inngangspartiet til idrettshuset ikke var universelt utformet. Idrettslaget hadde heller ikke sannsynliggjort at det ville være uforholdsmessig byrdefullt for idrettshuset å utbedre.

Saksnummer: 09/2009
Lovanvendelse: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §9
Hele uttalelsen, datert 13.04.2010:

UTTALELSE I SAK MANGLENDE GENERELL TILGJENGELIGHET

Sakens bakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsombudet bygger på partenes skriftlige redegjørelser i sin fremstilling av sakens bakgrunn.

Saken gjelder universell utforming av inngangspartiet ved X i Y. Idrettshuset brukes av idrettslaget til idrettsarrangementer, bingo, skyting og som forsamlingssted. Idrettshuset leies også ut til andre virksomheter. Idrettshuset ble blant annet leid ut til kommunen som valglokale i 2009. 

Partenes anførsler

A mener at X idrettslag bryter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9, tredje ledd. Han mener at idrettshuset ikke er tilgjengelig for personer med nedsatt bevegelsesevne. A mener at rampen ved inngangspartiet ikke er bred nok til å kunne manøvrere en rullestol. A hevder rampen er 138 cm bred fra døren og til ytterkanten av rampen.

Videre mener A at terskelen ved døren er for høy til at man som rullestolbruker kan ta seg inn i lokalet. Klager hevder å ha målt terskelen til å være 8,1 cm høy. I tillegg kommer i følge A ytterligere en 2-3 cm høy kant som ikke er synlig når døren er lukket. Terskelens høyde er dermed i følge A 10-12 cm høy.

A har lagt frem fotografier som viser de påklagede forholdene. A viser til at han som følge av den mangelfulle utbedringen av inngangspartiet er utelukket fra å delta på miniatyrskyting i idrettshuset. Dette er bakgrunnen for at han har klaget til ombudet.

A opplyser at han ikke har kjennskap til idrettslagets økonomiske situasjon, men han stiller seg likevel undrende til påstanden fra idrettslaget om at det ikke er ressurser tilgjengelig til å utbedre inngangspartiet. Klager mener at idrettslaget kan utbedre innenfor en relativt lav kostnadsramme.
 
Klager hevder også at idrettslaget har gått til innkjøp av en snøscooter til 90.000 kr, noe han mener viser at idrettslaget har økonomi til å utbedre inngangspartiet og forholdene utenfor idrettshuset.

X idrettslag uttrykker forståelse for As klage, men har ikke tatt stilling til de enkelte påklagede forhold. De hevder at de ikke har god nok økonomi eller andre ressurser til å utbedre.

Idrettslaget opplyser at aktivitetsnivået er lavt, med fokus på barneidrett innenfor håndball, fotball, ski og barnetrim for betalende medlemmer. Alle involverte i dette arbeidet stiller opp på frivillig basis, og bruker av egen fritid til å arbeide for idrettslaget. Idrettslaget hevder at det kun finnes økonomiske midler og arbeidskapasitet til at man kan holde aktiviteten på et minimumsnivå.

Idrettslaget hevder at det på nåværende tidspunkt ikke er mulig å utbedre slik A krever. Den daglige drift av aktivitetene, samt vedlikehold av idrettshus og anlegg, krever i følge idrettslaget både de tilgjengelige økonomiske midler og all tilgjengelig arbeidsinnsats.

Etter kun en redegjørelse til ombudet har leder av idrettslaget, B uttrykt at idrettslaget anser saken som avsluttet.

Rettslig grunnlag

Ombudet har kompetanse til å gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Denne saken reiser spørsmål om virksomheters plikt til å sikre universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 tredje ledd pålegger offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten en plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon.

Med universell utforming menes tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. Det betyr at virksomhetens fysiske fasiliteter, som skal benyttes av allmennheten, skal tilrettelegges på en slik måte at flest mulig kan benytte disse. Det er hovedløsningen som skal være gjenstand for tilrettelegging. Det vil derfor være i strid med bestemmelsen at det lages egne innganger, områder eller lignende for bestemte grupper.

Plikten til universell utforming rekker så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten, se § 9 tredje ledd. Ved den konkrete uforholdsmessighetsvurderingen må den positive effekten og betydningen av tilretteleggingen veies opp mot kostnader og andre former for belastning som tilretteleggingen medfører. Lovgiver har bestemt at det særlig skal legges vekt på:

”tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.”

Dersom ombudet kommer til at det er en uforholdsmessig byrde å sikre universell utforming, betyr det ikke at virksomheten kan la være å foreta seg noe. Virksomheten er uansett forpliktet til å jobbe for best mulig tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Dersom bedriften unnlater å iverksette tiltak for å sikre tilgjengelighet til virksomheten, vil dette kunne være i strid med det generelle diskrimineringsforbudet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 fastslår at det i saker om diskriminering er delt bevisbyrde. Det betyr at dersom det er grunn til å tro at en virksomhet ikke er universelt utformet, må virksomheten sannsynliggjøre enten at kravet til universell utforming er oppfylt, eller at en eventuell utbedring vil være uforholdsmessig.

Ombudets vurdering

I henhold til diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 9 tredje ledd har private virksomheter som er rettet mot allmennheten en plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon. Begrepet ”virksomhet rettet mot allmennheten” avgrenses i forarbeidene mot ”helt private vennegrupper og liknende” (Ot.prp. nr. 44, s. 143). Idrettsforeningen er en virksomhet som retter seg mot allmennheten ved at enhver person mot betaling har mulighet til å melde seg inn i foreningen. Idrettslaget kan dermed ikke sies å være av privat karakter. X idrettslag omfattes derfor av lovens krav til universell utforming, og har plikt til å sikre at virksomhetens hovedløsninger er universelt utformet etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9.

Ombudet ser at X også er brukt som valglokale av Y. As klage retter seg imidlertid mot X idrettslag som er ansvarlig for idrettsarrangementer. A viser til at han er blitt utestengt fra arrangementer i idrettshuset i årevis. Ombudet presiserer derfor at denne uttalelsen kun retter seg mot X idrettslag som er ansvarlig for arrangementer i idrettshuset. Uttalelsen retter seg ikke mot Y.

X idrettslag plikter således å tilrettelegge de deler av virksomhetens lokaler som benyttes av allmennheten på en slik måte at flest mulig, uavhengig av individuelle forutsetninger, vil ha tilgang til virksomhetens tjenester, service og aktiviteter. Plikten omfatter å sikre at inngangsparti er tilrettelagt for personer med nedsatt funksjonsevne, slik at disse kan komme inn i lokalet uten hjelp fra andre.

Universell utforming

Ombudet må ta stilling til om X idrettslags lokaler i Y tilfredsstiller kravet til universell utforming.

A har påpekt at X ikke er universelt uformet fordi rampen ved inngangspartiet ikke gir tilstrekkelig areal for manøvrering av rullestol. Videre påpekes det at terskelen er for høy til at rullestolbrukere kan ta seg inn i lokalet uten hjelp fra andre.

Etter § 9 andre ledd betyr universell utforming en inkluderende tilrettelegging av de fysiske forhold ved virksomheten for å sikre flest mulig tilgang til virksomhetens tilbud. De fysiske forholdene skal tilrettelegges slik at det tas høyde for ulike brukerforutsetninger. Tilretteleggingen skal i utgangspunktet imøtekomme både fysiske og psykiske brukerforutsetninger, som bevegelseshemminger, sansetap og kognitive forutsetninger.

Hvordan de fysiske forhold ved den aktuelle virksomheten skal utformes for å sikre tilgjengelighet for flest mulig, må vurderes konkret. En veiledning om hvilke løsinger som vil avhjelpe behovet for flest mulig er gitt i offentlige standarder.

Standard Norge har utarbeidet retningslinjer for universell utforming av nye bygg. Disse retningslinjene vil være veiledende i forhold til hva som skal anses for universelt utformet i forbindelse med diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 9. I NS 11001-1:2009 er det angitt at utvendige ramper skal ha et hinderfritt areal på minst 1600 mm x 1600 mm både foran og etter rampen. Dette vil si at rampen må ha et hinderfritt område hvor det er mulig å snu rullestolen rundt.

Klager hevder at området utenfor døren har en bredde på 138 cm. Ombudet mener det fremgår av fotografiene fremlagt av A at rampen er for liten til å kunne manøvrere en rullestol skikkelig. Det vil være problematisk for rullestolbrukere å snu stolen på rampen.

Når det gjelder kravene til terskler angir NS 11001-1:2009 at det ikke skal være nivåforskjeller mellom gulvet inne og gulvet ute ved inngangspartiet. Eventuelle terskler skal ikke være høyere enn 25 mm over gulvnivå. Det vil i denne saken si at terskelen ikke skal være høyere enn 25 mm over rampen.

A hevder at terskelen ved idrettshuset er for høy til at man som rullestolbruker kan ta seg inn i lokalet uten hjelp fra andre. Selve terskelen er i følge klager 8,1 cm høy. I tillegg kommer en ytterligere 2-3 cm høy kant som ikke er synlig når døren er lukket. Denne kanten fremkommer derfor ikke av As fotografier. Terskelen er dermed til sammen 10-12 cm høy.

Det er vanskelig for ombudet å angi eksakt hvor høy terskelen er, spesielt med tanke på As påstand om at dens fulle høyde ikke fremkommer av bildene da døren er lukket. Ombudet mener imidlertid at bildene fremlagt av A dokumenterer at terskelen vil utgjøre en vesentlig hindring for personer med nedsatt bevegelsesevne, og at utformingen av inngangspartiet ikke er i samsvar med kravene til universell utforming.

X har ikke vist til andre forhold i saken enn å uttrykke forståelse for As henvendelser til ombudet.

Ombudet mener at slik idrettshuset er utformet i dag har personer med nedsatt funksjonsevne ikke samme tilgang til virksomheten som andre. Ombudet er på bakgrunn av ovenstående kommet frem til at X ikke er universelt utformet i tråd med diskriminerings-og tilgjengelighetsloven § 9.

Uforholdsmessig byrde

Ombudet må deretter vurdere om det vil utgjøre en uforholdsmessig byrde for X idrettslag å sikre universell utforming av idrettshuset, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 tredje ledd, annen setning. Det er X idrettslag som har bevisbyrden for at det vil være en uforholdsmessig byrde å gjøre idrettshuset universelt utformet.

X idrettslag påstår at idrettshuset ikke har tilstrekkelige ressurser til å foreta de utbedringer som A har vist til. Idrettslaget viser til at idrettslaget har begrensede økonomiske ressurser, og at disse ikke rekker til mer enn drift av foreningens aktiviteter og nødvendig vedlikehold av bygg og anlegg.

Også når det gjelder tilgjengelig arbeidsinnsats mener idrettslaget at ressursene er meget begrenset. Driften av dagens aktivitetstilbud foregår på frivillig basis, hvor tillitsvalgte bruker av egen fritid i arbeidet for idrettslaget.

Ombudet har i flere brev bedt idrettslaget legge frem årsregnskap eller annen dokumentasjon som viser den økonomiske situasjonen til idrettslaget. Idrettslaget har til tross for dette ikke sendt årsregnskap eller andre dokumenter til ombudet som underbygger påstandene om at utbedringer vil være for kostbare for laget. Lagets leder, B har etter et kortfattet brev til ombudet uttalt at de anser saken som avsluttet. På bakgrunn av dette mener ombudet at idrettslaget ikke har oppfylt sin bevisbyrde.

Ombudet finner dermed at idrettslaget ikke har sannsynliggjort at det vil utgjøre en uforholdsmessig byrde for X idrettslag å sikre universell utforming av idrettshuset.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med at X idrettslag handler i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 tredje ledd, på grunn av manglende universell utforming av X.

*  *  *

Ombudets uttalelser er ikke rettslig bindende. Ombudet vil likevel oppfordre X idrettslag til å rette seg etter uttalelsen.

Dersom X idrettslag ikke retter seg etter ombudets uttalelse vil ombudet vurdere å bringe saken inn til vurdering hos Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemnda kan treffe vedtak om det foreligger brudd på plikten til universell utforming, jf. diskrimineringsombudsloven § 7. Nemnda har også kompetanse til å pålegge stansing, retting eller andre tiltak. Dersom X idrettslag eventuelt ikke følger et pålegg fra Likestillings- og diskrimineringsnemnda, har nemnda myndighet til å treffe vedtak som pålegger X idrettslag en løpende tvangsmulkt frem til forholdet er brakt i orden.

Ombudet imøteser X idrettslags tilbakemelding på om de vil rette seg etter ombudets uttalelse. Ombudet ber om at X idrettslag i så fall angir hvilke tiltak de vil iverksette, samt når de antar tiltakene vil være gjennomført. Frist for tilbakemelding er 5. mai 2010.