Ombudet kom frem til at det ikke var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven at gebyret måtte betales. Også andre tiltak som må anses som nødvendige er gebyrpliktige. Gebyret bygger på selvkostprinsippet, noe som innebærer at andre gebyrpliktige får et høyere gebyr dersom noen grupper gis fritak. Ombudet la også vekt på at det her var tale om et engangsbeløp på 2000 kroner, noe som ikke kan anses som et stort beløp. Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forbud mot indirekte diskriminering kan ikke forstås slik at alle kostnader som oppstår som en konsekvens av nedsatt funksjonsevne vil være i strid med loven.

Uttalelsen ble klaget inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemnda kom til samme resultat som ombudet. Les nemndas uttalelse på www.diskrimineringsnemnda.no.

Saksnummer: 10/357.
Lovanvendelse: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4
Diskrimineringsgrunnlag: nedsatt funksjonsevne.
Dato: 11. januar 2011

Uttalelse i klagesak

Sakens bakgrunn

X kommune ga 28. august 2008 NN tillatelse til å installere løfteplattform innbygd i sjakt mellom to etasjer i hans bolighus. Bakgrunnen for at NN ønsket å installere denne løfteplattformen er at hans datter, som er rullestolbruker, skal kunne bevege seg fritt mellom to etasjer i eget hjem.

I forbindelse med behandlingen av saken fastsatte kommunen et byggesaksgebyr på kr 2000 i henhold til kommunens gebyrregulativ. NN søkte i brev datert
8. september 2008 om ettergivelse av gebyret. Søknaden ble i hovedsak begrunnet med at det var urimelig at kommunens gebyrregulativ rammer montering av hjelpemidler som vil lette en brukers hverdag i eget hjem. NN viste også til at det aktuelle tiltaket ikke skulle ha vært behandlet som en byggesak, og at det derfor heller ikke skulle ha vært beregnet et saksbehandlingsgebyr.

Næringsutvalget i kommunen avslo søknaden i møte 21. oktober 2008. NN påklaget vedtaket til fylkesmannen 10. november 2008. Fylkesmannen viste til at kommunen beslutninger om hvorvidt et gitt tiltak er søknads- eller meldepliktig etter plan- og bygningslovgivningen ikke er gjenstand for klage. Fylkesmannen sluttet seg for øvrig til kommunens vurderinger i saken.

NN klaget saken inn for Sivilombudsmannen 2. september 2009. I brev av
23. februar 2010 sendte Sivilombudsmannen saken over til Likestillings- og diskrimineringsombudet for vurdering av om det pålagte gebyret kunne være i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Partenes syn på saken

Her gjengis kun de anførslene som er relevante i forhold til vurderingen etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

NN mener at installering av et nødvendig hjelpemiddel utlånt fra Hjelpemiddelsentralen, slik som en løfteplattform med sjakt for montering i eget hjem, bør gi gebyrfritak. Han viser til at X kommunes gebyrregulativ ikke har hjemlet noen form for unntak hva angår saksbehandling gjeldende søknadspliktige hjelpemidler som monteres i eget hjem.

NN viser til at løfteplattformen er søkt om og tildelt hans datter, som er rullestolbruker, for utlån gjennom NAV, for at hun som rullestolbruker skal kunne bevege seg fritt mellom to etasjer i eget hjem. Datteren er multihandikappet og kan verken betjene egen rullestol eller heis. Hun er avhengig av foreldrene eller noen av hennes kommunale assistenter fra miljøarbeidertjenesten for at hun skal kunne komme ned i husets underetasje. Slik kan hun blant annet bruke familiens svømmebasseng, som er viktig for hennes velvære og opptrening.

På bakgrunn av dette mener NN at det er særs urimelig at søknad om installering av slike nødvendige hjelpemidler blir gebyrbelagt. Han viser også til at det ikke finnes noen instanser man kan søke refusjon fra, slik som kommunen skriver.

X kommune viser til at gebyrregulativet ikke har innebygd lettelser for spesielle grupper som ideelle organisasjoner, grupper av befolkningen og lignende, eller profilert næringsutvikling, boligbygging eller andre formål man måtte ønske å støtte. Et politisk ønske om å tilgodese slike grupper eller bestemte tiltak med subsidierte priser må eventuelt vedtas ved en rullering av regulativet.

Kommunen viser videre til at en nedsettelse eller bortfall av gebyret i denne saken ville betydd at øvrige brukere av byggesakskontorets tjenester ville ha måttet betale en større andel av kostnadene enn deres andel av selvkost skulle tilsi.

Kommunen viser for øvrig til at det er vanlig praksis at særgrupper som ønsker å slippe kostnader med behandling henvises til å søke støtte for dekning av behandlingsgebyrer og lignende. Slike instanser kan for eksempel være husbank, sosialkontor, kulturkontor eller boligkontor.

Rettslig grunnlag
Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd. Forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 4 omfatter også diskriminering av personer på grunn av deres forhold til personer med nedsatt funksjonsevne, jf. lovens § 4 femte ledd.

Med direkte diskriminering meX at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering meX enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

Ombudets vurdering

Ombudet skal i denne saken ta stilling til om det var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forbud mot indirekte diskriminering å ilegge NN et gebyr for installering av løfteplattform i sin bolig.

Det første spørsmålet som må vurderes er om NN gjennom ileggelsen av gebyret ble stilt dårligere enn andre i kommunen som ilegges kommunale saksbehandlingsgebyr, i og med at løfteplattformen ble installert som et nødvendig hjelpemiddel for NNs datter som er rullestolbruker.

I henhold til plan- og bygningsloven kapittel 20 er det nødvendig å søke kommunen for å få tillatelse til å utføre en rekke byggetiltak. Kommunene kan gi forskrift om gebyr til kommunen for behandling av slike søknader om tillatelse. Gebyret skal ikke overstige kommunens nødvendige kostnader på sektoren, jf. lovens § 33-1. X kommune har med hjemmel i plan- og bygningsloven vedtatt forskrift om gebyrer og betalingsordning. Det aktuelle gebyret på kr 2000 er gitt i medhold av forskriftens pkt 3.6, som gjelder Oppføring av byggtekniske installasjoner, blant annet pipe etc., i én branncelle.

Det er på det rene i denne saken at installeringen av løfteplattformen var et nødvendig tiltak for at NNs datter skal kunne forflytte seg mellom husets to etasjer. Det er også klart at personer som ikke trenger å tilrettelegge for rullestolbrukere, heller ikke trenger å søke kommunen om å få installere en slik heis. I forhold til dette konkrete tiltaket stod derfor NN i en særstilling.

På den annen side vil også andre personer måtte søke om tillatelse til, og dermed betale gebyr for, byggetiltak som vil måtte anses som nødvendige for den enkelte i den konkrete situasjonen. Eksempel på slike tiltak vil kunne være installering av våtrom eller ildsted, med mer. Ombudet mener det er nødvendig å vurdere gebyrforskriften i et slikt bredere perspektiv, og ikke bare vurdere det særskilte behovet for en løfteplattform. På bakgrunn av dette legger ombudet til grunn at NN ikke kommer dårligere ut enn andre som også må betale gebyr for at kommunen skal behandle søknader om tiltak som må anses som nødvendige.

Ombudet viser for øvrig til at gebyret bygger på prinsippet om selvkost. En nedsettelse eller bortfall av gebyr i enkelte saker innebærer at øvrige brukere av byggesakskontorets tjenester vil måtte betale en større andel av kostnadene enn deres andel av selvkost tilsier. Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens diskrimineringsforbud kan etter ombudets syn ikke få dette som konsekvens, da dette ville kunne sies å innebære en tilretteleggingsplikt for privatpersoner, som ikke er pliktsubjekter etter denne loven. Selv om det ikke er noe i veien for at en kommune velger å subsidiere utvalgte sakstyper, mener ombudet det må ligge innenfor kommunenes skjønn å ta stilling til dette.

Det følger dessuten av diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forarbeider at helt marginale og i praksis ubetydelige ulemper ikke oppfyller lovens krav til at man må stilles dårligere. Det vil i utgangspunktet også måtte legges en objektiv vurdering til grunn, jf Ot.prp. nr. 44 Om lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) kapittel 9.6.3.3. side 102. I denne saken er det tale om et engangsbeløp på 2000 kroner, noe som ikke kan anses som et stort beløp.

Ombudet vil til slutt også bemerke at diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forbud mot indirekte diskriminering ikke kan forstås dit hen at alle kostnader som oppstår som en konsekvens av en nedsatt funksjonsevne, vil være i strid med loven. Ombudet legger grunn at det vil være et politisk spørsmål i hvilken grad slike kostnader blir dekket av det offentlige, og at det ikke har vært hensikten med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven å regulere denne typen tilfeller som reises i denne saken.

Konklusjon

X kommune har ikke handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 da kommunen påla NN å betale et saksbehandlingsgebyr på kr 2000.

Sunniva Ørstavik likestillings- og diskrimineringsombud.