Elev i videregående opplæring praksisplass

• Saksnummer: 12/977
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 § 4
• Dato for uttalelse: 8. januar 2014
• Nemndas saksnummer: 22/2014
• Dato for nemndas uttalelse: 27. oktober 2014

Sakens bakgrunn

Sakens bakgrunn er sammenfattet på grunnlag av partenes skriftlige redegjørelser.

A søkte på programmet for teknisk allmennfag (TAF-programmet) ved Z videregående skole, og fikk fra høsten 2011 plass som elev på vanlige vilkår, i retningen kjemiprosess. TAF-programmet er et eget studieprogram på videregående nivå. Det går over fire år, og gjennomføres i samarbeid med næringsliv og Y fylkeskommune. Om TAF-programmet fremgår følgende på nettsiden www.taf.no:

"Utdanninga Tekniske og allmenne fag sikrer deg en kombinert teoretisk og praktisk opplæring. Etter 4 år går du ut av den videregående skolen med dobbel kompetanse - med både fagbrev og studiekompetanse. […] Fagbrevet kvalifiserer deg for å gå inn som fagarbeider i en bedrift innen faget ditt. Studiekompetansen - med full fordypning i matematikk og fysikk - gir deg grunnlag for opptak til alle universiteter og høyskoler. Med et TAF-vitnemål i lommen står derfor de aller fleste dørene åpne for deg, dersom du ønsker å ta videre utdanning."

De to første årene er elevene på TAF-programmet utplassert i bedrift to dager i uken. De øvrige tre dagene i uken er elevene på skolen. De to siste årene av TAF-programmet er fordelingen av dager utplassert i bedrift og på skole motsatt. Z vgs har samarbeid med X om utplassering av elever ved virksomheten.

23. juni 2011 ble det inngått en avtale for skoleårene 2011 til 2015 om utplassering ved X for A. Avtalen er kalt «Arbeidsavtale mellom elev, skole og bedrift», X er oppført som bedrift i avtalen, og A som elev. Følgende fremgår om partsforholdene:

Forholdet til skolen:

•  De to første årene av utdanninga har søkeren elevstatus.
•   Fylkeskommunen/Skolen har det formelle ansvaret for opplæringen.

[…] Forholdet til bedriften:

• Eleven er fra første dag å betrakte som en ordinær lærling, og vedkommende plikter å følge de forskrifter og arbeidsrutiner som til enhver tid gjelder på bedriften og for bedriftens ansatte.
• De to siste årene av utdanningen skal det skrives lærlingkontrakt dersom det ikke er gjort andre avtaler mellom partene. Da er eleven juridisk å betrakte som lærling.
• Arbeidsleder/koordinator kan benytte TAF-lærlingen på samme måte som en ordinær lærling i verdiskapende arbeid. Begge parter skal legge til rette for at lærlingen inkluderes i verdiprosessen på en best mulig måte.
• Bruk av overtid skal avtales med skolens TAF-koordinator.
• Elevene skal ikke ha ekstra lønn om de er i bedrift på en skoledag. - Z vgs. har et forpliktende samarbeid med OTEK/Inntakskontoret i fylkeskommunen. Dette for å øke rekrutteringen til teknologiske fag.
• Det blir utbetalt lærlinglønn for 2 år i henhold til tariff. Denne lønna fordeles over 4 år og betales for de dagene elevene/lærlingen er i bedriften.
•  Eksamensdager, bedriftsbesøk og messer som faller på elevenes/lærlingenes arbeidsdager betales som vanlig arbeidsdag, normalt 3-4 dager pr. år.
•  Bedriften dekker arbeidstøy, bøker og skolemateriell i henhold til skolens lister, samt annet nødvendig arbeidsutstyr i henhold til bedriftens praksis.
• Det skal ikke gjøres skolearbeid/lekser i arbeidstiden, bortsett fra logger og litt innhenting av data i forbindelse med tema/prosjekter.
•  Ved sykdom betales lønn etter bedriftens regler. - Elevene/lærlingene følger bedriftens arbeidsår og ferieloven.
• Reise på arbeidsdager som faller utenfor skoleruta betales av den enkelte elev/lærling.

Høsten 2011 hadde elevene kun undervisning hos X. Fra januar 2012 hadde de praksis i virksomheten. Da A søkte opptak til TAF-programmet opplyste han ikke om at han har Asperger syndrom og ADHD, og daglig bruker medikamentet Ritalin. Bedriftshelsetjenesten ved virksomheten gjennomførte imidlertid en rutinekontroll 28. september 2011, før A kom ut i praksis. I forbindelse med denne rutinekontrollen ble X kjent med dette.

Da X fikk kjennskap til situasjonen ba virksomheten om et møte med Zs vgs. Av referat fra samtalen mellom representanter fra Z vgs og X 20. desember 2011 fremgår følgende om videre saksgang etter møtet:

"Skolen kontakter As foresatte, samt skolens helsetjeneste for videre avklaring i forhold til evt. diagnoser og funksjonsevne. Det er viktig å avklare evne til konsentrasjon, årvåkenhet, organisering av oppgaver og det å se detaljer i et helhetsperspektiv. Bedriften er spesielt opptatt av dette mtp den type kjemisk industrianlegg som X er, med store ulike kjemiske utfordringer og potensiell risiko. Noe som innebærer høye krav til HMS. Eventuell medisinbruk må også avklares nærmere. Resultatet av en avklaring kan ha betydning i forhold til elevens utplassering på X.

Det etableres ny kontakt mellom skole, bedrift og evt. foresatte tidligst mulig i januar 2012."

Det ble avholdt nytt møte 19. januar 2012, hvor virksomheten, skolen og As far var til stede. Det ble gitt fullmakt til innhenting av nødvendige helseopplysninger. Det ble ikke skrevet referat fra møtet.

Etter å ha mottatt bekymringsmelding fra operatører som arbeidet sammen med A, kontaktet X sin bedriftshelsetjeneste. Lege fra bedriftshelsetjenesten sendte 16. februar 2012 brev til BUP hvor de ba om medisinske opplysninger. Av brevet fremgår:

[…]"Så vidt vi vet følger det ingen spesielle ressurser med A inn i videregående skole og han er TAF-elev på linje med de andre. Han er skoleflink, spesielt i realfag. Lederen som følger opp elevene i bedriften har imidlertid merket seg at han er svært detaljorientert, at han kan ha problemer med å se helheten og at han er upraktisk. Så lenge de som er nærmest rundt ham ved X vet det de gjør, er de blitt bekymret for hvordan det vil gå videre med A når han etter hvert må begynne å fungere mer selvstendig i arbeidssituasjonen- De stiller spørsmål rundt medisinbruk (A-preparat) og hvordan dette påvirker hans vurderingsevne. De er spesielt bekymret for hans og andre sikkerhet ved risiko-situasjoner som kan oppstå og uforutsette hendelser som krever at det handles raskt og riktig. Som prosess-operatør stilles man ofte overfor situasjoner der man har mye, ofte sprikende, informasjon som må tolkes og deretter krever en rask handling for å unngå risiko-situasjoner, spill av kjemikalier, mulig helseskade eller miljøkonsekvenser. Man må i slike situasjoner ha en svært god evne til helhets-tenkning og praktisk sans, og man må tåle vesentlig jobb-stress. X har stilt seg spørsmålet om de tør å ha han som lærling og fremtidig prosess-operatør, og om dette er den riktige jobben i fremtiden for en med hans utfordringer.

Av ovennevnte grunner er derfor vi blitt trukket inn i saken og man ber om en vurdering i forhold til dette med sikkerhet og forsvarlighet i relasjon til Asberger, ADHD og Ritalin-bruk. Vi synes denne saken er såpass spesiell og vanskelig at vi har bedt om utstedelse av vedlagte fullmakt, slik at vi kan kommunisere med fagpersoner som kjenner denne type syndromer mye bedre og som kjenner As situasjon spesielt.

Dersom ikke X kan få en slik «forsikring» om at han ikke vil representere en potensiell sikkerhets-risiko, og dersom de ikke får ressurser inn via skoleverket som kan veilede de som skal ha med ham å gjøre i arbeidssituasjonene, er jeg redd de vil avslutte elev-forholdet med ham.

Jeg ønsker derfor sterkt dine vurderinger av denne saken. Har det vært gitt veiledning til ham vedr. fremtidig yrkesvalg slik du kjenner saken? Hva må til for at en slik arbeidsgiver evt. vil kunne følge seg trygg på at sikkerheten ikke er satt i fare. Burde A gjøre andre valg i forhold til sin yrkeskarriere? Burde han ha spesielle ressurser fra skole/andre slik at fremtidig jobbsituasjon blir tilpasset hans behov?

Eventuelle konklusjoner fra dine vurderinger vil bli bragt videre til bedriften."

Brevet fra februar 2012 ble forlagt hos BUP og ble derfor ikke besvart før etter purring i oktober 2012. Av svaret fremgår ingen vurdering av risiko eller sikkerhet, slik X hadde etterspurt. Av svaret fremgår følgende:

"A ble henvist til BUP i 2005. Han var da utredet v. Habiliteringstjenesten og hadde der fått diagnosen F 84.5 Aspergers syndrom.

Det var deretter ønske om videre utredning i forhold til ADHD problematikk. Han ble utredet v. BUP og fikk diagnosen F 90.0 Forstyrrelse av aktivitet og oppmerksomhet. (A har primært ADD)

Han startet opp med medisinen Strattera med positiv effekt på konsentrasjon og oppmerksomhet. Etter hvert ble det enring av medisinen til K.Concerta 72 mg (morgen) og K.Strattera 40 mg (kveld) og det fungerte bedre.

PPT har vært inne i barne- og ungdomsskolen. Det er tatt evnetest av A og han ligger litt over normal området.

På barne- og ungdomsskolen har A klart seg bra med noe tilrettelegging. Han hadde for eks. en dag i uken i mindre gruppe. A klarte seg bra faglig og var opptatt av faktakunnskap, han var glad i å lese og han kunne fortelle lenge om egne spesielle områder/interesser.

Undertegnede hadde 3 samtaler A her i høsten 2010. A svarte greit, men kort på spørsmål. Når han fortalte om hans egne interesse områder var han mer aktiv og fortalte om de temaer han er opptatt av: Å lese, opptatt av faktakunnskap, skakk og 2. verdens krig."

Ut over våren 2012 ble det holdt flere møter om As situasjon. 10. april 2012 ble det avholdt møte med PPT, to representanter ved Z vgs, A og foresatte, samt representant for X. Det fremgår av referat følgende om utplasseringen:

"Tilbakemelding fra operatører er at de synes det er vanskelig

•  Å arbeide med eleven, stiller masse spørsmål
•  Problemer med å takle elevens væremåte
•   Det må være en ressurs, fagarbeider som kan følge hele året
•  Bekymring i forhold til sikkerhet fra X Far mener A må få klare beskjeder om at han må tilpasse seg.
•  Trenger et mindre miljø å forholde seg til."
• Videre fremgår at A skal fortsette i virksomheten ut skoleåret.

Nytt møte ble avholdt 7. mai 2012. Av referatet fremgår at ting er uendret, og man ser på muligheter for valg av andre fag for neste skoleår. Skolen skal undersøke muligheter. Neste møte mellom skolen og foresatte var 29. mai 2012. Det fremgår av referatet at A ikke skal fortsette i virksomheten og at man diskuterte andre løsninger med fagkombinasjoner. A skal på skolen fortsette i TAF-klassen, som fungerer bra for ham.

Z vgs tilbød X ressurser for å følge A i arbeidspraksis, men dette uttalte X at de ikke hadde mulighet for.

Fra 20. desember 2012 fikk A i stedet kontrakt for utplassering.

Partenes syn på saken

B på vegne av A:

X har utsatt A for direkte diskriminering i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 i forbindelse med hans utplassering i praksis der.

Saken viser uklare ansvarsforhold. Det er uklart hvilken status A hadde da X besluttet å avslutte utplasseringen. Z vgs måtte gjennomføre Xs beslutning fordi det er den største virksomheten som tar imot lærlinger. A ble i realiteten kastet ut fra sin praksisplass på grunn av sin nedsatte funksjonsevne og nødvendige medisinbruk, i strid med den inngåtte avtalen mellom tre parter. X hadde ikke bare forpliktelse overfor skolen, slik de hevder.

Problemene med As atferd i arbeidshverdagen, som X viser til, er ikke dokumenterte. Anførsler om dette er kun utslag av et legmannssyn på As situasjon, og er preget av fordommer og stereotype oppfatninger. A ble bortvist fra sin praksisplass ved virksomheten på grunn av sin atferd. Påstandene om hans atferd og sikkerhetsrisikoen er ikke eksemplifisert eller dokumentert.

X har heller ikke vist interesse for å fjerne usikkerheten. Sikkerhetsrisikoen de viser til, burde uansett ført til at X aksepterte skolens tilbud om ekstra ressurser. At de ikke gjorde dette viser at de ikke var interessert i å legge til rette for at A skulle kunne bli. Dette inntrykket bekreftes videre av at X ikke purret på BUP da de ikke fikk svar derfra, og ikke benyttet seg av sin fullmakt til å innhente informasjon fra As fastlege. Når de likevel lot A fortsette ut skoleåret uten slike ressurser viser dette at sikkerhetsrisikoen ikke kan ha vært så stor. X kunne dessuten ha utredet As evne til stressmestring dersom de var bekymret for dette.

Utplasseringen på Dampområdet var ikke en tilrettelegging fra Xs side, slik det hevdes. Tvert imot bidro dette til økt konfliktnivå fordi det var lite plass og vanskelig å ha lærlinger der. Det er ikke dokumentert at det er forsøkt tilrettelagt. Etter at A våren 2012 arbeidet målrettet med å forbedre sin atferd stilnet også klagene fra operatørene, noe fagleder bekreftet i møte 7. mai. X burde i det minste forlenget praksisperioden med et halvt år slik det ble bedt om, for å ha et bedre grunnlag for avgjørelsen om utplasseringen skulle avsluttes. Det har for øvrig ikke vært behov for tilrettelegging i As nye utplassering, der han har vært siden desember 2012.

På bakgrunn av råd fra faglærere på ungdomsskolen og PPT oppgav ikke A sine diagnoser da han søkte på TAF-programmet. Faglærere på ungdomsskolen og PPT så det ikke som nødvendig med spesielle tilpasninger i videregående skole.

Når det gjelder bruken av medisinen Ritalin var A og foreldrene klar over at X skulle gjøres kjent med dette. De valgte å vente med å gjøre dette kjent til rutinekontroll med bedriftshelsetjenesten 28. september 2011. Bruk av medisinen utgjør ikke en sikkerhetsrisiko i seg selv. Tvert imot utgjør det heller et problem dersom A ikke tar denne medisinen, som bidrar til at han fungerer bedre. Dette var også årsaken til at det ble foreslått å ha medisin tilgjengelig på arbeidsplassen. Det er ikke korrekt at arbeidsgiver ble bedt om å bistå med utdeling av medisin. Ordningen med å ha medisinen tilgjengelig på arbeidsplassen skulle kun være en sikkerhet i det tilfellet at A hadde glemt å ta medisin før han gikk hjemmefra om morgenen. Enhver avvisning av å bruke slik medisin er i seg selv diskriminering i strid med loven.

X:

X bestrider at virksomheten har utsatt A for diskriminering. Saken er knyttet til en adferd som ikke er forenelig med et opplæringsløp i en kjemisk prosessindustri. X har kontinuerlig arbeid med HMS, og må forholde seg til forskrift om arbeid av barn og unge.

A søkte på TAF-programmet uten å be om særskilt prioritert utdanningsprogram og uten å opplyse virksomheten om at han hadde diagnosene Asperger og ADHD. TAF-opplegget er ressurskrevende for virksomheten, og forutsetter at lærlingen fungerer tilfredsstillende i opplæringsløpet mot et fagbrev. X påtok seg et stort ansvar ved å ta inn hele 10 elever høsten 2011, og virksomheten hadde ikke ressurser til en nødvendig og forsvarlig oppfølging av A, som ville trengt en egen støtteperson. Det er de ordinære operatører som står for opplæringen, og de har ikke faglige forutsetninger til særskilt oppfølging. Oppfølging av elever med spesielle behov er for krevende, ressursmessig og sosialt. Det er uansett en dårlig løsning med tanke på at opplæringen skal gi grunnlag for et yrkesliv i bransjen.

A ble utplassert i praksis i januar 2012, på samme måte som resten av klassen. Han ble utplassert på et område som ble ansett særlig egnet for ham og hvor faglig leder kunne følge ham opp hyppigere enn andre steder i virksomheten. Det kom imidlertid etter kort tid bekymringsmeldinger fra operatører på As atferd og sikkerhetsrisiko. X kontaktet da bedriftshelsetjenesten, som gav råd og informasjonsmateriale. Dette har virksomheten satt seg inn i. Bedriftshelsetjenesten har imidlertid ikke gitt tilbakemelding på råd fra BUP, da de ikke har mottatt svar herfra.

Sikkerhetsrisikoen ble så vurdert å være for stor, av hensyn til As egen og andre ansattes sikkerhet, samt hensyn til ivaretakelse av fabrikkanlegget og miljøet rundt. I prosessen håndteres farlige kjemikalier som svoveldioksyd og propangass. I Dampanlegget hvor A var utplassert er det i tillegg skoldingsfare på grunn av kokende vann. I sikkerhetsvurderingen er det særlig lagt vekt på forståelsen av helhetsperspektivet i produksjonsprosessen, ikke bare detaljene, og samhandling med ansatte og lærlinger. Det kreves evne til å forholde seg til flere operasjoner parallelt, samt fortløpende problemløsing, gjerne raskt, og A er for opptatt av detaljer og av å spørre til bunns om disse. Det er også usikkerhet rundt hvordan A ville reagere i stressituasjoner, og dette er en risiko bedriften ikke kan ta. A fikk imidlertid mulighet til å fullføre skoleåret 2011/12. Det ser også ut til at han fungerer bedre nå, i en annen type virksomhet.

Bruk av medikamentet Ritalin er heller ikke forenelig med risikoen forbundet med arbeidet ved X. Forslaget fra As far om oppbevaring av medikamentet på arbeidsplassen samt at en leder kunne kontrollere dette er uforsvarlig, og kunne ikke imøtekommes. X har uansett ikke hatt det formelle ansvaret for A, det er det Z vgs som har hatt. Saken kunne ikke vært løst på annen måte fra virksomhetens ståsted.

Forbudet mot diskriminering rammer ikke enhver forskjellsbehandling, det er avgjørende om forskjellsbehandlingen har saklig grunn, er av negativ karakter eller virker uforholdsmessig. X utfører kompleks produksjon med særlig høye krav til sikkerhet, og evne til årvåkenhet, konsentrasjon og å se prosessen i et helhetlig perspektiv. Ingen ansatte eller lærlinger som utgjør en potensiell sikkerhetsrisiko ville kunne arbeide ved bedriften.

Rettslig grunnlag

Diskrimineringsombudsloven

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Fra 1. januar 2014 trådte ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 21. juni 2013 i kraft. I den nye loven videreføres diskrimineringsvernet i diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 20. juni 2008. Denne saken gjelder forhold som fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 20. juni 2008.

Forbud mot diskriminering

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd. Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 annet ledd.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 tredje ledd.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven.

Plikt til individuell tilrettelegging

Arbeidsgiver skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av arbeidsplass og arbeidsoppgaver for å sikre at en arbeidstaker eller arbeidssøker med nedsatt funksjonsevne kan få eller beholde arbeid, ha tilgang til opplæring og annen kompetanseutvikling samt utføre og ha mulighet til fremgang i arbeidet på lik linje med andre, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 første ledd.

Skole- og utdanningsinstitusjon skal foreta rimelig individuell tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at elever og studenter med nedsatt funksjonsevne får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 annet ledd.

Plikten etter første og annet ledd omfatter ikke tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 femte ledd.

Brudd på plikten til individuell tilrettelegging etter første til femte ledd regnes som diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 sjette ledd.

Regler om bevis

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er grunn til å tro at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Saken gjelder spørsmålet om X handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, da de avsluttet avtalen med A om utplassering i virksomheten.

A har Asperger og ADHD og bruker medisinen Ritalin. Ombudet slår innledningsvis fast at As tilstand utgjør en nedsatt funksjonsevne i lovens forstand som omfattes av diskrimineringsvernet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Ansvarsforhold

Ombudet vil knytte noen kommentarer til ansvarsforholdene i saken.

Klagen fra A er rettet mot X. I sitt brev av 3. mai 2013 skriver X v/ advokat at det «skal også presiseres at X ikke har hatt det formelle ansvaret for A, det er det skolen som har hatt».

Ombudet vil påpeke at det kan synes som det er noe uklare ansvarsforhold i TAF-programmet når det gjelder ansvaret for oppfølgingen av elevene. Dette kommer særlig til syne når det oppstår en situasjon som det denne klagen omhandler. Avtalen mellom virksomheten, skolen og A er kalt arbeidsavtale. Slik det gjengis ovenfor, fremgår det av avtalen at «de to første årene av utdanninga har søkeren elevstatus» og at «Fylkeskommunen/Skolen har det formelle ansvaret for opplæringen». Det fremgår imidlertid også at eleven «er fra første dag å betrakte som ordinær lærling, og vedkommende plikter å følge de forskrifter og retningslinjer som til enhver til gjelder for bedriften og for bedriftens ansatte» samt at de «to siste årene av utdanningen skal det skrives lærlingkontrakt dersom ikke er gjort andre avtaler mellom partene. Da er eleven juridisk å betrakte som lærling».

Ombudet har mandat til å vurdere og konkludere med hensyn til diskrimineringsrettslige spørsmål, og ombudet tar ikke stilling til avtalerettslige spørsmål. Ombudet bemerker imidlertid at avtalen gir et noe uoversiktlig bilde av de ulike partenes plikter og rettigheter. På bakgrunn av kontrakten som er inngått mellom partene, legger ombudet imidlertid til grunn at A ikke er i et fullverdig lærlingeforhold til X med de plikter og rettigheter som følger av dette, før de to siste årene av opplæringsperioden.

Forholdet mellom § 4 og § 12

Det er nødvendig å avklare om spørsmålet om diskriminering i denne saken skal vurderes opp mot det alminnelige forbudet mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4, eller opp mot plikten til individuell tilrettelegging etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 første og annet ledd for henholdsvis arbeidsgiver og skole- og utdanningsinstitusjon.

Lærlingers rettsstilling i relasjon til arbeidsgiver er eksplisitt regulert i opplæringsloven. Det følger av § 4-2 annet ledd at lærlinger er arbeidstakere i den bedriften de har tegnet arbeidsavtale med og er plasserte i, med de retter og plikter som følger av lov og tariffavtaler. Det er på det rene at en arbeidsgiver for en lærling har plikt til tilrettelegging etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 første ledd overfor en lærling.

I de to første årene av TAF-programmet må Xs diskrimineringsrettslige forpliktelser overfor A slik ombudet se det utledes av en tolkning av det alminnelige forbudet mot diskriminering etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd, og ikke av den særskilte bestemmelsen om tilrettelegging i § 12 første ledd. I lovens forarbeider uttales det at tilretteleggingsplikten begrunnes i at «arbeidsgiver har et særlig ansvar for individuell tilrettelegging for egne arbeidstakere», jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 182. Den plikt til oppfølging av personer tilknyttet bedriften som kun følger av det generelle forbudet mot diskriminering i § 4, vil ikke rekke like vidt som den særskilte tilretteleggingsplikten etter § 12 første ledd. Z vgs har imidlertid som skole- og utdanningsinstitusjon i samme periode plikt til individuell tilrettelegging etter § 12 annet ledd.

I denne saken fikk A plass på et program i videregående opplæring, der en del av programmet utføres ved utplassering i bedrift. Bedriften tok ham inn i programmet uten kjennskap til hans særlige utfordringer, men fikk kjennskap til disse før han begynner i den praktiske opplæringen.

Forskjellsbehandling

Det er et vilkår for å konstatere direkte diskriminering etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 annet ledd at en person er blitt behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette har sammenheng med den nedsatte funksjonsevnen.

I denne saken er det ikke omtvistet at As avtale med X ble avsluttet fordi X mente han som følge av sin atferd ikke lenger kunne være utplassert der av hensyn til virksomhetens sikkerhet. Ombudet slår fast at A har blitt behandlet dårligere, sammenliknet med de andre elevene som ble utplassert ved virksomheten, ved at avtalen om utplassering ble brakt til opphør. X viser til at As atferd ikke er forenelig med den typen risiko og arbeidsoppgaver som virksomheten har. Når X begrunner avslutningen av avtalen med As atferd, som er så nært knyttet til hans nedsatte funksjonsevne, Asperger og ADHD, finner ombudet at avslutningen av avtalen har direkte sammenheng med As nedsatte funksjonsevne. X begrunner videre avslutningen av avtalen med usikkerhet knyttet til bruken av A-preparatet Ritalin. Det fremgår av Felleskatalogen at Ritalin er et legemiddel som i all hovedsak benyttes til behandling av personer med ADHD-diagnose. Ombudet finner derfor at også denne begrunnelsen er direkte knyttet til As nedsatte funksjonsevne.

Ombudet har ut i fra dette kommet til at A ble behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon på grunn av sin nedsatte funksjonsevne, ved at avtalen med X ble avsluttet, jf. § 4 annet ledd.

Er forskjellsbehandlingen lovlig?

All forskjellsbehandling utgjør imidlertid ikke lovstridig diskriminering. Spørsmålet ombudet må ta stilling til, er om forskjellsbehandlingen i saken her er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og ikke uforholdsmessig inngripende overfor A, jf. vilkårene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd.

Avslutningen av avtalen med A ble begrunnet med at det utgjorde en sikkerhetsrisiko å fortsette å ha ham i praksis i virksomheten. Risikoen ble vurdert å være for stor, av hensyn til både As egen og andre ansattes sikkerhet, samt hensyn til ivaretakelse av fabrikkanlegget og miljøet rundt. Ombudet er enig i at sikkerhetshensynene, slik de er presentert av X, er et saklig formål å vektlegge. Det fremgår av lovens forarbeider, Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) side 253, at sikkerhet ofte vil være et typisk saklig hensyn. Det er et objektivt og åpenbart svært viktig hensyn for en bedrift som driver denne typen virksomhet, og det uavhengig av As situasjon. I sin redegjørelse skriver X at det er viktig med evne til årvåkenhet og konsentrasjon, samt å se prosessen i et helhetlig perspektiv. Bedriften viser til fare for gassutslipp av svoveldioksyd og propangass, samt til skoldingsfare. Ombudet har ikke grunnlag for å overprøve denne vurderingen. Av redegjørelsen fremgår det videre at vurderingen bygger på virksomhetens erfaring med å ha A utplassert, herunder bekymringsmeldinger om As atferd og sikkerhetsrisiko.

Ombudet har også merket seg Xs anførsel om at hensyn til sikkerhet må vurderes særlig strengt når det gjelder arbeid utført av barn og ungdom, som også er forskriftsregulert. At virksomheten til tross for de betenkeligheter de har tatt opp i forbindelse med sikkerheten, har latt A fortsette ut året, kan ikke være avgjørende.

Det sentrale spørsmålet for ombudet er om det var nødvendig for X å håndtere As situasjon på en slik måte og avslutte hans utplassering i virksomheten, eller om man kunne oppnådd det samme formålet, dvs. akseptabel risiko, på en måte som var til mindre ulempe for A. I denne vurderingen ligger et krav om at avslutningen av avtalen må være egnet til å redusere risikoen, og at det ikke i stedet kunne vært iverksatt andre tiltak som ville vært mindre inngripende overfor A

Da X ble kjent med As situasjon, kontaktet de først skolen for å diskutere forholdet. I sin redegjørelse skrev X at A ble utplassert på et område (Dampområdet) som ble ansett særlig egnet for ham, og hvor faglig leder kunne følge ham opp hyppigere enn andre steder i virksomheten. A bestrider at utplassering her var et tilretteleggingstiltak, men ombudet har ikke grunnlag for å trekke i tvil Xs redegjørelse.

As foreldre ble så kontaktet etter at elevene hadde begynt i praksis. Virksomheten henvendte seg videre til sin bedriftshelsetjeneste for å få faglige råd, som de forholdt seg til, og man ble enige om å kontakte BUP. Ombudet mener at det er svært uheldig at BUP ikke svarte på henvendelsen og bisto slik man kan forvente. A har anført at X burde purret på BUP. Ombudet er enig i at virksomheten kunne gjort dette, særlig sett hen til at det ble avholdt flere møter våren 2012 om hvordan man best kunne håndtere situasjonen. Som ombudet har påpekt ovenfor, kan imidlertid ikke plikten til oppfølging etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 strekke seg like langt som tilretteleggingsplikten som følger av § 12 første ledd. Ut fra innholdet i det svaret som senere kom fra BUP, kan ombudet uansett ikke se at det er sannsynlig at en slik purring og et tidligere svar ville ført til et annet resultat i dette tilfellet.

Det er ikke omtvistet at skolen tilbød X flere ressurser for å følge A, men at bedriften ikke så dette som hensiktsmessig og at tilbudet derfor ikke ble iverksatt. Ombudet finner at Xs vurdering av hensiktsmessigheten her må legges til grunn. Dette var en vurdering X foretok etter å ha erfart hvordan A fungerte i virksomheten, og etter å ha plassert ham et sted som ble ansett særlig egnet for ham hvor faglig leder kunne følge ham opp hyppigere enn andre steder i virksomheten. Ombudet har ut fra dette kommet til at det var nødvendig for X å avslutte As utplassering for å oppnå formålet om akseptabel sikkerhetsrisiko ved virksomheten.

X har for øvrig i denne sammenheng anført at det uansett ikke var noen god løsning med ekstra oppfølging av A ute i praksis, fordi opplæringen skal gi grunnlag for et yrkesliv i bransjen. Til dette finner ombudet det riktig, på generelt grunnlag og uavhengig av den konkrete vurderingen som er gjort i dette tilfellet, å bemerke at ekstra oppfølging i en periode nettopp vil kunne gi grunnlag for større selvstendighet senere.

Det siste spørsmålet ombudet må ta stilling til, er om forskjellsbehandlingen er uforholdsmessig inngripende overfor A. Ved denne vurderingen må det sees hen til hvor stor ulempe forskjellsbehandlingen medfører for A. A fikk mulighet til å fullføre skoleåret ved X. Han beholdt dessuten plassen på TAF-programmet, og fikk etter hvert ny praksisplass ved en annen virksomhet. Ombudet har på bakgrunn av dette kommet til at forskjellsbehandlingen ikke er uforholdsmessig inngripende.

Ombudet vil dessuten i denne sammenheng peke på at den utvilsomt vanskelige situasjonen som oppsto skoleåret 2011/12 for A, sannsynligvis ville vært annerledes dersom X på et tidligere tidspunkt hadde blitt informert om As nedsatte funksjonsevne. A opplyste ikke om at han hadde Asperger og ADHD da han søkte plass på TAF-programmet, og han opplyste heller ikke om dette da han inngikk avtale om utplassering ved X. Ombudet har merket seg opplysningene fra A om at faglærere på ungdomsskolen og PPT rådet ham til unnlate å opplyse om dette, og at han mener han ikke ville fått plass på TAF-programmet dersom de hadde opplyst om dette. Z vgs har imidlertid opplyst at elever kan søke TAF-programmet både på vanlig og særskilt grunnlag, og ombudet må legge dette til grunn. Ombudet vil for ordens skyld understreke at man er kjent med at A ikke nødvendigvis ville ha behov for å søke plass på særskilt grunnlag.

Selv om dette ikke vurderes å ha sentral betydning i saken, vil ombudet avslutningsvis knytte en kommentar til hvordan X ser på As bruk av Ritalin. Virksomheten viser generelt til at Ritalin er et amfetaminliknende stoff som er definert som et narkotisk preparat, og som er lite forenelig med risikoene ved bedriften. Ombudet går ikke inn i denne vurderingen, men finner det i denne sammenhengen naturlig å påpeke at A på sin side har anført at dette medikamentet har en slik effekt på ham at det ville være større grad av sikkerhetsproblematikk dersom han ikke brukte medikamentet.

Ombudet vil avslutningsvis også peke på at selv om det er uklare ansvarsforhold i TAF-programmet, så mener ombudet at ansvaret i dette tilfellet i stor grad ligger på skolen for å sikre elevene et egnet opplæringstilbud ut fra det utdanningsprogrammet de har fått plass på. For As vedkommende har skolen i tillegg en plikt til å foreta en rimelig individuell tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at A får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Ombudet finner det positivt at A fra desember 2012 fikk utplassering i ny bedrift, hvor det ikke har vært behov for tilrettelegging.

Konklusjon

X har ikke handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4 overfor A ved å avslutte avtalen om utplassering i virksomheten.