15/2065 Restaurant diskriminerte ikke gjest med nedsatt funksjonsevne

A og hans familie besøkte B restaurant. De fant et bord og A la seg ned på gulvet på et medbragt liggeunderlag. Han ble bedt om å flytte på seg til et tilstøtende lokale for å hvile der. A anførte at han sa fra om sine tilretteleggingsbehov, men at han likevel ble bedt om å flytte seg. B anførte at betjeningen ikke forstod at A også måtte spise liggende og de trodde det var et godt alternativ for A å hvile på en sofa i peisestuen før maten.

Ombudet mente at det var påstand mot påstand om A informerte om sine tilretteleggingsbehov. Ombudet kunne derfor ikke legge den ene eller andre versjonen til grunn som mer sannsynlig. Vitneforklaring fra As kone ble ikke tillagt avgjørende vekt.

• Saksnummer: 15/2065
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 1. mars 2016

Sakens bakgrunn

A og hans familie besøkte B 11. oktober 2015. A og familien satte seg ved et bord ved vinduet.

A har nedsatt funksjonsevne som medfører at han ikke er i stand til å sitte eller stå mer enn omtrent ti minutter om gangen. Han hadde derfor med liggeunderlag og la seg ned på gulvet ved siden av bordet. Han fikk beskjed om at det ikke var lov til å ligge i lokalet, og ble henvist til peisestuen ved siden av for å hvile.

A og hans familie avbestilte maten og forlot restauranten.

Partenes syn på saken

A:

A anfører at betjeningen ville fjerne ham fra lokalet fordi andre gjester kunne reagere negativt på at han lå i lokalet, og han mener at dette er krenkende, nedverdigende og ydmykende, og i strid med forbudet mot trakassering. Videre anfører A at det at han ikke fikk oppholde seg i lokalet på grunn av sin funksjonshemning er i strid med forbudet mot diskriminering. Ifølge A hadde ikke forskjellsbehandlingen noe saklig formål.

A opplyser at han har vært utsatt for lignende trakassering flere ganger tidligere uten å konfrontere personene, men denne gangen ville han si fra.

A skriver at han spurte om betjeningen ville gitt samme beskjed til en person i rullestol. Kvinnen fra betjeningen svarte "selvfølgelig ikke. Det er jo vanlig, så folk vil ikke reagere på det". As kone spurte den ansatte om hun hadde mottatt klager fra gjester i lokalet. Den ansatte svarte benektende på dette spørsmålet. Dersom A hadde misforstått uttalelsen fra den ansatte, ville dette blitt oppklart ved hjelp av spørsmålet til hans kone. Med bakgrunn i det som ble uttalt fra betjeningen i den aktuelle situasjonen fremstår det tydelig at deres begrunnelse for å be han forlate lokalet var at andre gjester kunne reagere negativt på at en person lå i lokalet.

Familien ønsket ikke å bli værende på restauranten, så As kone gikk for å avbestille maten. I mellomtiden kom det nye gjester og satte seg ved de nærmeste bordene til der A lå. A mener at dette viser at fordommene til betjeningen var langt større enn hos gjestene.

A opplyser at hverken brannsikkerhet eller skjenkeregler ble nevnt av betjeningen på hendelsesdagen, eller av innehaver i de to telefonsamtalene A hadde med han etter hendelsen. A nevner for øvrig at han er i stand til å gå noen hundre meter, så hvis temaet hadde blitt tatt opp, ville han nevnt at han er i stand til å forlate lokalet ved en nødsituasjon.

A mener at det å henvise til skjenkeregler er usaklig.

A viser til at innehaver hevder at betjeningen skal ha oppfattet at A hadde behov for å hvile ryggen liggende før han satte seg til bords for å spise. A hevder at dette ikke er riktig. Han har så begrenset kapasitet til å sitte at han er nødt til å spise i liggende stilling. Det som derimot var begrunnelsen som ble gitt til han, var at det så rart ut at han lå på gulvet.

A opplyser at han ofte tar kontakt med spisesteder på forhånd for å opplyse om sin funksjonshemning og finne ut om det er praktisk mulig å ligge på stedet. Det var utsikten og lekeparken som var de viktigste attraksjonene for turen på B, og han valgte derfor å vurdere på stedet om det lå til rette for å kunne spise på restauranten. Da de kom til restauranten, så han raskt at det var god gulvplass og løse bord og stoler. Videre var det relativt få besøkende der. De fant seg et ledig bord innerst i lokalet. De ønsket å se på utsikten. Like viktig var at dette var innerst i lokalet, noe som medfører minst mulig "tråkk" av betjening og gjester ved bordet.

A var forberedt på å forklare overfor betjeningen hvorfor han måtte ligge i lokalet. Problemet var at den første fra betjeningen som kom bort til dem ikke stilte spørsmål, men bare konstaterte at han ikke hadde lov til å ligge i lokalet.

A bemerker at ombudet har bedt om en redegjørelse for hvilke rutiner/retningslinjer restauranten har når det gjelder kunder med nedsatt funksjonsevne, og hvilken opplæring de ansatte får om dette. A kan ikke se at B gjør rede for dette. Det at den ene fra betjeningen uttalte at han ikke visste hva tilgjengelighetsloven var, tyder på at denne opplæringen har vært fraværende eller svært mangelfull.

B AS:

B avviser at de har diskriminert eller trakassert A. De mener at A ble tilbudt et godt alternativ. Innehaver har i telefonsamtale med A beklaget at hendelsen utviklet seg slik den gjorde. Deres ansatte tilbød A det de selv mente var et likeverdig tilbud for avlastning av ryggen. De beklager hvis de har påført A ubehag ved denne episoden.

A hadde lagt seg ned på gulvet i restauranten og fikk beskjed fra personalet om at dette ikke var tillatt. Han forklarte så at han hadde en rygglidelse som gjorde at han med jevne mellomrom måtte legge seg ned i stedet for å sitte eller stå. De ansatte konfererte med sine kolleger og de kom frem til at å tilby ham peisestuen, et tilstøtende lokale som sto ledig, var en god tilrettelegging og en løsning for begge parter. Han kunne hvile der for så å komme inn i spisesalen for å innta måltidet familien hadde bestilt. Personalet oppfattet ikke at A også måtte spise liggende, men trodde at det dreiet seg om å hvile i perioder. Manglende kunnskap om A sin sjeldne sykdom gjorde ikke saken enklere.

B opplyser at bedriftens opplæring og filosofi når det gjelder nedsatt funksjonsevne er at alle er velkommen så lenge man ikke bryter lover og regler eller utgjør en sikkerhetsrisiko. I restaurantbransjen er det 16 tilsynsinstitusjoner å forholde seg til, noen mer avgjørende for liv og helse enn andre. Det er mange deltidsansatte som kun jobber helger og ferier, og det er mye å holde orden på for hver enkelt. Det er brannsikkerhet, matsikkerhet og skjenkereglene som har høyest prioritet, rett og slett fordi avvik her har potensielt størst konsekvenser for publikum. Deres ansatte fulgte således den opplæringen de har fått, sikkerhet går foran alt annet, og de oppfattet det ikke som trygt å ha et menneske liggende på gulvet i restauranten ved en eventuell evakuering.

Ifølge B skal betjeningen ha opplyst om at de heller ikke syntes det ville se bra ut ved en eventuell skjenkekontroll, med mindre de kunne gi en rimelig forklaring på saken. De oppfattet imidlertid aldri A som beruset.

B opplyser at de er opptatt av å være fleksible og at de har mange kunder med ulike behov, som for eksempel rullestol eller allergier. Så lenge de får beskjed i forkant, særlig når det gjelder ukjente/usynlige sykdommer, så kan de håndtere det på en bra måte. Saken ville ha blitt håndtert på en bedre måte dersom de hadde fått beskjed på forhånd. De ville da ikke henvist A til peisestuen, men funnet en løsning for at han kunne benytte seg av hovedlokalet.

Saken ble behandlet internt i organisasjonen i flere omganger. I løpet av denne saksgangen snakket man nøye gjennom hendelsen for å komme frem til et årsaksforhold. Bedriften hadde kort tid før hendelsen gått gjennom viktigheten av å håndheve lover som regulerer driften av et spisested, deriblant skjenkeregler og brannregler. Dette ble oppgitt som en bekymring og begrunnelse i samtalene med personalet. Samtidig ble det uttrykt at det var vanskelig å argumentere med A og at man hadde følt usikkerhet i øyeblikket.

Bedriften gir opplæring til sine medarbeidere om evakuering i forbindelse med brann og ulykker. Det legges her stor vekt på situasjoner der møbler veltes og hindrer fremkommelighet. Igjen bemerkes at det uvanlige i situasjonen med en helt ukjent sykdom fremkalte usikkerhet.

De momenter A gjengir fra deres telefonsamtaler står han ved. B forstod først ikke helt hva som hadde skjedd og bakgrunnen for det hele, men beklaget hendelsen. Virksomhetens svar til ombudet innebærer ikke en endring av deres holdninger, men er et resultat av utfyllende drøftelser. I den grad det oppfattes som «etterrasjonalisering» beklager han det, og understreker at dette ikke er ment som en bortforklaring, men som en utdypende forklaring.

X Restauranter har seks spisesteder. De er i gang med å utarbeide nye rutiner som skal sikre en bedre forståelse av reglene for trakassering og diskriminering med ønske om at lignende episoder ikke vil gjenta seg.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Forbudet mot diskriminering Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Regler om bevis

Det skal legges til grunn at diskriminering/trakassering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering/trakassering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er «grunn til å tro» at diskriminering/trakassering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om B handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl) ved at A ble nektet å ligge ned i hovedlokalet og i stedet ble henvist til et tilstøtende lokale i restauranten.

A har klaget over brudd på både det generelle diskrimineringsforbudet i loven og på forbudet mot trakassering når det gjelder denne hendelsen. Ombudet behandler saken med utgangspunkt i dtl § 5, som er det generelle diskrimineringsforbudet. Selv om A opplevde hendelsen som krenkende, så er det etter ombudets mening mest naturlig å vurdere saken etter § 5. Trakasseringsforbudet retter seg i utgangspunktet mot gjentatte eller vedvarende handlinger, selv om også enkeltstående tilfeller kan rammes.

A har en nedsatt funksjonsevne som innebærer at han ikke kan stå eller sitte i lenger enn omtrent 10 minutter. Ombudet legger til grunn at A har nedsatt funksjonsevne i lovens forstand.

Det er enighet mellom partene om at A ble nektet å ligge på gulvet inne i hovedlokalet, og at han ble henvist til peisestuen, som er et tilstøtende lokale. Det var hans nedsatte funksjonsevne som var årsaken til at han måtte legge seg ned. Å nekte gjester å ligge i hovedlokalet er i utgangspunktet en nøytral praksis. Når behovet for å ligge ned følger av nedsatt funksjonsevne, vil en slik praksis være egnet til å stille personer med visse former for nedsatt funksjonsevne, herunder A, dårligere enn andre.

Ble A diskriminert?

Et grunnleggende vilkår for at et forhold kan sies å utgjøre forskjellsbehandling etter loven er, som nevnt ovenfor, at en person er blitt behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon. Ombudet må dermed først ta stilling til om A ble behandlet dårligere enn andre ved at han ble henvist til et annet, tilstøtende lokale i restauranten.

A har en usynlig funksjonshemning, og har dermed et visst ansvar for å si fra på forhånd om sine behov for tilrettelegging, jf. Ot. Prp. Nr. 44 (2007-2008 ) s. 108:

«Personer med nedsatt funksjonsevne vil selv ha et visst ansvar for å bidra til at diskriminering kan unngås. Dette gjelder særlig når den nedsatte funksjonsevnen ikke er synlig, åpenbar eller når den medfører behov som er vanskelig for andre å oppdage. Dersom en person på grunn av sin nedsatte hørsel snakker høyt på et bibliotek, bør vedkommende informere om hvorfor han snakker så høyt dersom han får en henvendelse om lydnivået. Dersom han ikke gjør det, men tvert imot gir inntrykk av å opprettholde det høye lydnivået uten grunn, vil det være vanskeligere senere å påberope seg diskriminering.»

A ga beskjed til betjeningen om sin funksjonshemning. Det er imidlertid enighet mellom partene om at A la seg ned uten å konferere med betjeningen først. Han fikk da beskjed om at han ikke fikk lov til å ligge i lokalet, og at eneste alternativ var at han måtte forlate hovedlokalet og sette seg i peisestuen.

B opplyser at betjeningen ikke forstod at A også måtte spise og ligge samtidig. Ifølge B kunne de ha løst saken på en smidigere måte hvis A hadde sagt fra på forhånd. A ville da ha fått mulighet til å ligge i hovedlokalet og ville ikke blitt henvist til peisestuen. Det uvanlige i situasjonen skal ha skapt usikkerhet hos betjeningen. A mener på sin side at han opplyste om sine tilretteleggingsbehov.

Ut fra opplysningene som er fremlagt ser saken etter ombudets mening ut til å bero på en misforståelse av hvilke behov A hadde, noe som resulterte i at betjeningen ba A om å flytte seg til et annet lokale for å hvile. Ombudet mener at det ikke kan utelukkes at betjeningen forsto A slik at han måtte ligge ned og hvile før maten, men at han kunne sitte og spise.

Ombudet legger til grunn at hensyn til sikkerhet for personer som oppholder seg i restauranter, det vil si både gjesten selv, de ansatte og andre gjester, tilsier at det i enkelte tilfeller kan være nødvendig for restauranten å avklare mulighet for tilrettelegging på forhånd, dersom en gjest har behov for å ligge i restauranten. Det innebærer imidlertid ikke at en gjest med tilretteleggingsbehov vil ha en informasjonsplikt før han eller hun bestiller bord. I en situasjon der restauranten ikke er informert på forhånd, må en gjest imidlertid påregne at det ikke alltid kan være mulig å ligge ned, eller at forslagene til løsning der og da ikke oppleves som optimale. I denne saken kan det ikke utelukkes at løsningen betjeningen foreslo for A var den beste ut fra deres oppfatning av hans behov og de muligheter som fantes i den konkrete situasjonen.

Det at klager til en viss grad har medvirkningsplikt har betydning for vurderingen av om vedkommende kan sies å ha «blitt behandlet dårligere» i lovens forstand. Når det er uenighet om faktum, slik som her, kan ikke ombudet legge det ene faktum til grunn som mer sannsynlig enn det andre, i og med at det ikke foreligger andre bevis enn partenes påstander. Ombudet kan dermed ikke konkludere med at A er blitt forskjellsbehandlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Ombudet vil imidlertid bemerke avslutningsvis at hensynet til andre gjester i utgangspunktet ikke er en saklig grunn for å be en person med nedsatt funksjonsevne flytte seg. Ifølge forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal det veldig mye til før negative reaksjoner på atferd som er utslag av nedsatt funksjonsevne, kan anses som saklig forskjellsbehandling: «Diskrimineringsforbudet skal nettopp bidra til å nedbygge fordommer ved å hindre at mennesker behandles dårligere på grunn av «annerledeshet»» (Ot. Prp. Nr. 44 (2007-2008 s. 108).

Konklusjon

B AS handlet ikke i strid med forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 da A ble henvist til et annet lokale for å hvile ved sitt besøk i restauranten 11. oktober 2015.