16/2007 Stavanger kommune diskriminerer ikke ved utleie av kommunal bolig

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) hevder at Stavanger kommune foretar en usaklig forskjellsbehandling av utviklingshemmede i forbindelse med leie av kommunal bolig. Dere viser til at kommunen krever en høyere husleie av utviklingshemmede i bofellesskap enn av vanskeligstilte boligsøkere i kommunen.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Stavanger kommune ikke handler i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5. Ombudet finner at det å leie leilighet i et bofellesskapet ikke kan sammenlignes direkte med å leie en annen leilighet av kommunen. Ombudet kan således ikke legge til grunn at beboerne i bofellesskap stilles dårligere i lovens forstand.

• Saksnummer: 16/2007
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 29. november 2016

Sakens bakgrunn

Stavanger kommune tilbyr boliger til dem som har behov for assistanse for å komme seg inn på boligmarkedet. Kommunen har høyere leiesatser for leiligheter i bofellesskap for utviklingshemmede, enn for kommunale boliger som tilbys vanskeligstilte boligsøkende.

Partenes syn på saken

Norsk Forbund for Utviklingshemmede:

NFU mener Stavanger kommune foretar en usaklig forskjellsbehandling av utviklingshemmede i forbindelse med leie av kommunal bolig.

Boligsøkende med utviklingshemming som bor i bofelleskap betaler en mye høyere husleie enn vanskeligstilte boligsøkende i kommunen som leier kommunal bolig. At kommunen ikke regner utviklingshemmede som vanskeligstilte, medfører at det kreves en helt annen husleie fra denne gruppen. Prisen er markant høyere, og etter NFUs mening svært diskriminerende. Når det gjelder kommunens opplysning om at utviklingshemmede får tilbud om boliger i fellesskap hvor det er større eller mindre fellesarealer, så påpeker NFU at disse arealene blir påtvunget beboerne og kan ikke velges bort selv om de ikke er omtalt i leiekontrakten. NFU er sterkt uenig i at fellesarealene kan medtas i grunnlaget for husleien, og viser blant annet til at enkelte steder blir disse arealene benyttet som samlingssted for personalets planlegging, og andre steder blir beboerne motvillig flyttet inn i disse fellesarealene fordi bofellesskapet mangler personell. Dette medfører støy og uro som fører til at beboerne ikke vil være i fellesrommene.

NFU bemerker at selv om fellesarealene skulle bli medregnet i boarealet, så vil ikke størrelsen på leiligheten i noen tilfelle øke til en størrelse som medfører en husleie på over kroner 7250, som tilsvarer kommunens gjengs leie for en 3 roms leilighet på inntil 90 kvm. NFU reagerer på at utviklingshemmede betaler markedspris mens andre leietakere i kommunen betaler en redusert husleie. NFU påpeker også at det ikke er dyrere å bygge boliger for utviklingshemmede, da disse boligene mottar et statlig bidrag som utgjør mer enn 50 % av byggekostnadene.

Stavanger kommune:

Stavanger kommune avviser påstanden om at deres praksis er diskriminerende.

Kommunen opplyser at husleien for bofellesskap er basert på boligens tilstand, størrelse, fellesareal, og at den er tilrettelagt for de helse- og omsorgstjenester som ytes. Noen bofellesskap har døgnbetjening og andre har betjening på dagtid. Kommunen opplyser at beboere gis et bedret sosialt fellesskap og bedre livskvalitet ved at boligen er tilknyttet de omtalte fellesarealene. Leilighetene har således et ekstra tilbud hva gjelder utforming, areal og tekniske kvaliteter. Fellesarealene bidrar til det endelige leienivået. Kommunen påpeker at fellesarealene er beregnet på beboerne. Pr. august var en beregnet gjengs leiepris for en 2-roms leilighet i Stavanger kr. 10.362,-, hvilket er en høyere pris enn hva som tas for en gjennomsnitts 2-roms leilighet i kommunens bofellesskap.

Kommunen mener uansett at det ikke lar seg gjøre å sammenligne de forskjellige boformene. Bofellesskap er mer kostbare å bygge, for å være tilpasset målgruppen og for å ivareta beboernes sikkerhet med for eksempel alarmer og brannsprinkleranlegg. Bofellesskap er på den bakgrunn et eget og særskilt leiemarked, og leienivået kan derfor heller ikke basere seg på det alminnelige leienivået, eller direkte sammenligne seg med det.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Bevisregler

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Stavanger kommunes praksis når det gjelder utleie av kommunale boliger til utviklingshemmede i bofellesskap er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5.

Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) viser til at vanskeligstilte boligsøkende i kommunen har en lavere husleie enn utviklingshemmede som bor i bofellesskap. Dette bestrides ikke av kommunen. NFU mener at kommunen, ved ikke å likestille utviklingshemmede og vanskeligstilte boligsøkere, foretar en forskjellsbehandling som er i strid med diskrimineringslovverket.

Det første ombudet skal ta stilling til er om utviklingshemmede som bor i bofellesskap stilles dårligere enn vanskeligstilte boligsøkende som leier kommunale leiligheter. Lovens krav er at forskjellsbehandlingen skjer i en «tilsvarende situasjon», jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 andre ledd, andre punktum.

Ombudet bemerker at bofellesskapene er organisert på en annen måte enn øvrige kommunale boliger. Bofellesskapene blir tildelt etter en individuell helse- og omsorgsfaglig vurdering, og er tilrettelagt for de helse- og omsorgstjenester som ytes. De har enten døgnbetjening eller betjening på dagtid, og foruten egen leilighet inkluderer bofellesskapene også tilgang til fellesområder. Disse forholdene gjør det vanskelig å sammenligne de forskjellige boformene. Slik ombudet ser saken, så kan ikke det å leie selve leiligheten i dette bofellesskapet vurderes separat, på samme måte som det å leie en hvilken som helst annen leilighet av kommunen. Ombudet finner på den bakgrunn at det å leie leilighet i et bofellesskap ikke kan sammenlignes direkte med å leie en annen leilighet av kommunen. Ombudet kan således ikke legge til grunn at beboerne i bofellesskap stilles dårligere i lovens forstand, da de to gruppene ikke er i tilsvarende situasjon, ved at botilbudene er forskjellig.

Ombudet vil uansett påpeke at kommunen har vist til saklige grunner for at husleien er høyere i bofellesskapene enn andre kommunale leiligheter. Som ovenfor påpekt er bofellesskapene et tilrettelagt og bemannet botilbud, og beboerne har tilgang til fellesarealer.

Ombudet har merket seg NFUs anførsel om at disse fellesarealene er påtvunget beboerne, og at beboerne ikke alltid kan dra nytte av disse rommene. Kommunen på sin side påpeker at fellesarealene er ment å gi et sosialt fellesskap. Fellesarealene er ifølge kommunen beregnet på beboerne. Ombudet legger til grunn at dersom fellesarealene benyttes til andre formål, så er dette i strid med kommunens retningslinjer.

Ombudet har også merket seg NFUs anførsel om at selv om fellesarealene skulle bli medberegnet i boarealet, så er uansett husleien uforholdsmessig høy. Ombudet kan imidlertid vanskelig ta stilling til om husleien er så høy at den innebærer diskriminering. De konkrete satsene kommunen har satt for leie i bofelleskap er i utgangspunktet et politisk spørsmål som ombudet mangler kompetanse til å uttale seg om.

Konklusjon

Stavanger kommune handler ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å ha ulik leiepris for leie av leiligheter i bofellesskap og andre kommunale leiligheter.