16/755 Universitet brøt ikke tilretteleggingsplikten

Ombudet kom til at Universitetet i X har sannsynliggjort at bruk av syntetisk tale ved eksamen ikke er forsvarlig og vil medføre en reduksjon av de faglige kravene til studiet.

Ombudet kom derfor til at X ikke handlet i strid med plikten til egnet individuell tilrettelegging i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17, da søknad om bruk av syntetisk tale på eksamen ble avslått.

• Saksnummer: 16/755
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17
• Dato for uttalelse: 30. juni 2016

Sakens bakgrunn

A er student ved Bachelor i sykepleie ved Universitetet i X. Hun har dysleksi, og har behov for hjelpemidler til eksamen. Hun søkte derfor 17. august 2015 om tilrettelegging ved eksamen i form av utvidet tid og hjelpemidlene LingDys og LingSpeak. LingDys er et rettskrivningsprogram og LingSpeak er et program som leser opp tekst. A fikk innvilget utvidet tid og LingDys, men søknad om bruk av LingSpeak ble avslått.

A klagde på avslaget til klagenemnda ved X. Klagenemnda avslo klagen 23. oktober 2015. Klagenemnda uttalte at: «Klagenemnda viser til at X har gitt en konkret begrunnelse for sitt vedtak om å avslå søknad om LingSpeak på eksamen. X viser til at bruk av denne programvaren som leser opp tekst, i tillegg til mulighet for å spørre om vanskelige ord, ikke kan sies å være forsvarlig da det medfører en reduksjon av de faglige kravene til studiet.

Etter klagenemdas oppfatning er universitetets begrunnelse saklig og rimelig hensett til de faglige krav som stilles til det aktuelle studiet. Klagenemda tiltrer på denne bakgrunn begrunnelsen fra X.»

Partenes syn på saken

A:

A ønsker å få vurdert om avslaget på bruk av syntetisk tale (LingSpeak) ved eksamen er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17.

A opplyser at dysleksi arter seg forskjellig fra person til person. Dysleksien medfører at hun har problemer med å få vist hva hun kan gjennom skriftlige formuleringer, fordi det er vanskelig å få sammenheng og flyt i teksten. På grunn av dårlig arbeidsminne (som er vanlig hos dyslektikere), glemmer hun hva hun har skrevet.

A påpeker at hun først og fremst trenger talesyntese for å kontrollere egen tekst, ikke for å få lest opp oppgaveteksten. Hun mener for øvrig at avslag på søknad om å bruke talesyntese for å høre på oppgaveteksten heller ikke kan være lovlig. A reagerer på at universitetet avslår bruk av talesyntese for et helt studium begrunnet med at tekstforståelse er viktig for forsvarlig utøvelse av sykepleieryrket. A mener at bruk av talesyntese må vurderes konkret opp mot de enkelte emner og eksamener. A viser til at det er forskjell mellom en tekstoppgave som redegjør for et praktisk case, og prøving av tekstforståelse ved for eksempel medisinhåndtering og epikriselesing i akutte situasjoner. A bemerker at krav til forsvarlighet i utøvelsen av yrket må sees opp mot tilretteleggingsmuligheter hun vil kunne få i arbeidslivet, og påpeker at det i mange situasjoner vil være mulig å tilrettelegge med PC og talesyntese. A opplyser avslutningsvis at bruk av stavekontroll med talesyntese, samt opplesning av oppgavetekst er en tillatt tilretteleggingsform ved andre studiesteder, for eksempel sykepleiestudiet på NTNU i Ålesund.

Universitetet i X (X):

X mener at avslaget på søknad om bruke av syntetisk tale (LingSpeak) ikke er i strid med tilretteleggingsplikten i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

X legger til grunn at talesyntese for opplesning av egen tekst ikke er faglig tilrådelig, da studentene forventes å ha skriftlige kommunikasjonsferdigheter i tråd med studiets læringsutbyttebeskrivelser og hva som kreves for faglig forsvarlig sykepleie. X legger videre til grunn at tilrettelegging ved eksamen må, i integrerte profesjonsstudier, ses i lys av de krav studiet som helhet setter, og ikke isolere dette i enkeltemner.

X opplyser at sykepleieren skal utdannes til å kunne fungere selvstendig og lede seg selv i sykepleiefaget. Sykepleieren må dermed ha de grunnleggende ferdigheter profesjonsutøvelsen krever. Dette innebærer kommunikasjonsferdigheter, muntlig så vel som skriftlig, og både tilegnelse og avgivelse av informasjon som er nødvendig for å utøve forsvarlig helsehjelp. Dette uten å være avhengig av tekniske hjelpemidler eller andre medhjelpere. X påpeker at dette kan utledes av studiets læringsutbyttebeskrivelser som er vedtatt av SUFAL (Sykepleierutdanningenes faglige lederforum) på tvers av sykepleierutdanningene, og som er inntatt i universitetets studieplaner.

X påpeker at selv om det er godt mulig at sykepleiere i enkelte situasjoner i yrkesutøvelsen kan gjøre bruk av slike hjelpemidler som klager har søkt om, kan ikke utdanningen legges til rette på en slik måte at studentene ikke blir prøvd på en måte som ikke anses som faglig betryggende i lys av hvilke ferdigheter som forventes av deres uteksaminerte sykepleierstudenter.

Når det gjelder As opplysning om at bruk av talesyntese er en tillatt tilretteleggingsform ved eksamen ved blant annet NTNU avdeling Ålesund, bemerker X det ikke er slik at bruk av talesyntese ikke er en «tillatt» tilrettelegging ved universitetet generelt, men for sykepleierutdanningen er det vurdert til at det innebærer en reduksjon av de faglige krav, slik at slik tilrettelegging ikke gis. Ulike institusjoner med samme type utdanning kan stille ulike krav til studentene i enkeltemner og studiet ellers, uten at den enkelte institusjons vurdering av tilrettelegging eller forvaltningspraksis ellers, nødvendigvis skal innebære en endring av en annen institusjons vurdering i tilsvarende tilfeller. X opplyser at det står fritt til å utforme de krav som stilles i en utdanning, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-5, 3. ledd, med de øvrige rammer loven ellers setter opp.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Individuell tilrettelegging

Elever og studenter med nedsatt funksjonsevne ved skole- og utdanningsinstitusjoner har rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen for å sikre likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter, jf. § 17 første ledd. Brudd på plikten til individuell tilrettelegging etter § 17 regnes som diskriminering, jf. § 12 første ledd.

Retten gjelder tilrettelegging som ikke innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen innebærer en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen og virksomhetens ressurser, jf. § 16 andre ledd/§ 17 andre ledd/§ 26 andre ledd.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Universitetet i X (X) handlet i strid med plikten til å tilby egnet individuell tilrettelegging overfor A, da universitetet avslo hennes søknad om å få bruke syntetisk tale (LingSpeak), jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl) § 17.

Det er enighet om at diagnosen dysleksi er å anse som nedsatt funksjonsevne og at A har krav på tilrettelegging, jf. lovens § 17.

For at ombudet skal kunne ta stilling til om universitetet har handlet i strid med plikten til individuell tilrettelegging, må først klageadgangen etter universitets- og høyskoleloven være benyttet, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 183. A klagde til klagenemnda ved X, som 23. oktober 2015 avslo A søknad om tilrettelegging, jf. universitets- og høyskoleloven §§ 5-1 og 4-3, femte ledd. Ombudet finner på denne bakgrunn at ombudet kan foreta en vurdering av tilretteleggingen.

Ombudet legger til grunn at A, på bakgrunn av at hun har diagnosen dysleksi, har dårligere forutsetninger enn andre studenter til å gjennomføre eksamener hvor det inngår skriftlige formuleringer. For å bøte på dette har universitetet en plikt til å foreta egnet individuell tilrettelegging etter dtl § 17, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-3 (5), for å sikre at A får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Ombudet har i tidligere saker lagt til grunn at dette også omfatter tilrettelegging ved eksamen, se blant annet ombudets sak 11/816.

Som nevnt over er det «egnet» individuell tilrettelegging av eksamen en student kan kreve. Spørsmålet blir derfor om den tilretteleggingen universitetet allerede har tilbudt A er «egnet», eller om hun kan kreve ytterligere tilrettelegging. Universitetet har tilrettelagt for A i eksamenssituasjonen ved å tillate bruk av stavekontroll og ekstra tid. Spørsmålet for ombudet er om dette er tilstrekkelig tilrettelegging. Hvis dette ikke er tilfelle, vil universitetet ha brutt sin tilretteleggingsplikt etter lovens § 17, noe som da innebærer diskriminering, jf. bestemmelsens siste ledd.

Det er i utgangspunktet A som har bevisbyrden for at den tilretteleggingen han har blitt tilbudt, ikke er egnet, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 30. Det er derfor hun som innledningsvis må peke på omstendigheter som «gir grunn til å tro» at den tilretteleggingen universitetet har foretatt ikke er tilstrekkelig for henne.

A opplyser at dysleksien gjør at hun har problemer med å få tekstflyt og sammenheng i egen tekst. Hun har vanskeligheter med å få skrevet ned det hun ønsker å si og svare på eksamensoppgaven. Når hun lytter gjennom egen tekst, blir det imidlertid klart for henne hvordan teksten fremstår, og hva hun må forbedre for å få frem det som er nødvendig. As utfordringer kan, etter det hun opplyser, ikke avhjelpes med stavekontroll/ordretting, men kun ved å lytte til teksten. A trenger derfor å bruke syntetisk tale (LingSpeak) ved eksamen. A opplyser at bruk av stavekontroll med talesyntese, samt opplesning av oppgavetekst er en tillatt tilretteleggingsform ved andre studiesteder, for eksempel sykepleiestudiet på NTNU i Ålesund.

A mener at begrunnelsen for avslaget ikke er knyttet opp til hva hun har bedt om av tilrettelegging. A påpeker at hun først og fremst trenger talesyntese for å kontrollere egen tekst, ikke for å få lest opp oppgaveteksten. A mener for øvrig at bruk av talesyntese for å høre oppgaveteksten også burde være lovlig. A mener at bruk av talesyntese må vurderes konkret opp mot de enkelte emner og eksamener, og at krav til forsvarlighet i utøvelsen av yrket må sees opp mot tilretteleggingsmuligheter hun vil kunne få i arbeidslivet.

Ombudet finner på denne bakgrunn at det foreligger grunn til å tro at X ikke har sørget for egnet individuell tilrettelegging i tråd med plikten i lovens § 17. Bevisbyrden går da over på universitetet, som må sannsynliggjøre at A fikk egnet individuell tilrettelegging ved eksamen.

Målet med individuell tilrettelegging ved eksamen er at også studenter med dysleksi skal få likeverdige muligheter til utdanning. Ombudet legger imidlertid til grunn at bestemmelsen om tilrettelegging ikke er en regel om positiv særbehandling, og at studenter med nedsatt funksjonsevne altså ikke skal stilles bedre enn andre studenter ved tilretteleggingen. Dette er uttalt for tilrettelegging i arbeidslivet, jf. forarbeidene til tilretteleggingsbestemmelsen i arbeidsmiljøloven (se Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) side 327), og videreført materielt i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17.

Videre fremkommer det av lovens forarbeider at tilretteleggingsplikten etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ikke rekker lenger enn plikten til tilrettelegging etter universitets- og høyskoleloven § 4-3 femte ledd. I lovteksten i universitets- og høyskoleloven er det nedfelt at tilretteleggingen ikke må føre til «en reduksjon av de faglige kravene som stilles ved det enkelte studium». I Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 23/2012, som gjaldt en student ved Universitetet i Oslo, som på grunn av dysleksi ønsket hjemmeeksamen fremfor skoleeksamen, ble dette uttrykkelig slått fast.

X begrunner avslaget med at opplesning av tekst går utover de faglige krav som stilles, og dermed er i strid med universitets- og høgskoleloven § 4-3 (5). X legger til grunn at talesyntese for opplesning av egen tekst ikke er faglig tilrådelig, da studentene forventes å ha skriftlige kommunikasjonsferdigheter i tråd med studiets læringsutbyttebeskrivelser og hva som kreves for faglig forsvarlig sykepleie. X påpeker at sykepleieren skal utdannes til å fungere selvstendig og lede seg selv i sykepleiefaget. Sykepleieren må, uten å være avhengig av tekniske hjelpemidler eller andre medhjelpere, kunne kommunisere så vel muntlig som skriftlig, og både tilegne seg og avgi informasjon som er nødvendig for å utøve forsvarlig helsehjelp. Universitetet påpeker at dette er i henhold til studiets læringsutbyttebeskrivelser, som er vedtatt på tvers av sykepleierutdanningene, og som er inntatt i universitetets studieplaner.

A påklaget universitetets avslag til klagenemnda. Klagenemnda avslo imidlertid A klage, og la til grunn at universitetets begrunnelse er saklig og rimelig, hensett til de faglige krav som stilles til det aktuelle studiet.

Når det gjelder A opplysning om at bruk av talesyntese er en tillatt tilretteleggingsform ved eksamen ved blant annet NTNU avdeling Ålesund, så er X usikker på om dette gjelder sykepleieutdanningen, eller om det kun er et utgangspunkt. X påpeker at det ikke er slik at bruk talesyntese ikke er en «tillatt» tilrettelegging ved universitetet generelt, men for sykepleierutdanningen er det vurdert til at det innebærer en reduksjon av de faglige krav, slik at slik tilrettelegging ikke gis. A har imidlertid ikke begrunnet denne påstanden ytterligere.

X opplyser at universitetet uansett står fritt til å utforme de krav som stilles i en utdanning, jf. universitets- og høyskoleloven § 1-5, 3. ledd, med de øvrige rammer loven ellers setter opp. Universitetet påpeker at ulike institusjoner med samme type utdanning kan stille ulike krav til studentene i enkeltemner og studiet ellers, uten at den enkelte institusjons vurdering av tilrettelegging nødvendigvis skal innebære en endring av en annen institusjons vurdering i tilsvarende tilfeller.

Universitetet har i dette tilfellet foretatt en konkret vurdering av det ønskede hjelpemiddelet. Ombudet har ikke grunnlag for å overprøve universitetets redegjørelse omkring kompetansemålene, eller de faglige vurderingene som ligger til grunn for retningslinjene for hjelpemiddelbruk på eksamen. Ombudet kan vanskelig overprøve universitetets faglige kompetanse på dette området. Ombudets adgang til å sette til side slike vurderinger er begrenset til tilfeller hvor vurderingen fremstår som utenforliggende og usaklig. Ombudet kan imidlertid ikke se at det er holdepunkter for at universitetets vurdering er fattet på et uriktig eller sviktende grunnlag.

Ombudet er på denne bakgrunn kommet til at X har oppfylt sin bevisbyrde, ettersom det har redegjort for at bruk av syntetisk tale ved eksamen ikke er forsvarlig og vil medføre en reduksjon av de faglige kravene til studiet. På denne bakgrunn er ombudet kommet til at universitetet, ved å avslå søknad om bruk av syntetisk tale på eksamen, ikke handlet i strid med plikten til egnet individuell tilrettelegging i dtl § 17.

Konklusjon

Universitetet i X handlet ikke i strid med plikten til egnet individuell tilrettelegging i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 17 overfor A, da søknad om bruk av syntetisk tale (LingSpeak) på eksamen ble avslått.