Veilederen er tiltak nr. 1 i Handlingsplan mot kjønnslemlestelse 2008-2011. Den er utarbeidet ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) og er en videreføring av det regelverket som ble sendt ut om kjønnslemlestelse i fjor sommer, som tre departementer sto bak.
Verdens helseorganisasjon (WHO) anslår at ca. tre millioner jenter står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse hvert år.
Opplysningsplikt
Kjønnslemlestelse er en form for omsorgssvikt og mishandling. Hvis man har grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller utsatt for andre former for alvorlig omsorgssvikt, skal det meldes fra til barnevernet. Barneverntjenesten har et sentralt ansvar for å beskytte jenter mot dette. Ansvaret omfatter også å sikre at jenter som allerede er blitt kjønnslemlestet får nødvendig hjelp, behandling og oppfølging, heter det i veilederen.
Dersom barneverntjenesten mottar en melding som gjelder bekymring for at en jente kan stå i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse, skal den åpne undersøkelsessak og gjennomføre de undersøkelser som er nødvendig for å avklare bekymringen. Barneverntjenesten kan i den forbindelse kreve bistand fra politiet til å få gjennomført undersøkelsen.
Ved fare for at et barn kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet, kan barneverntjenestens leder umiddelbart fatte et midlertidig akuttvedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet. Denne muligheten vil særlig være aktuell ved fare for at barnet kan bli kjønnslemlestet i nær fremtid. Ved et midlertidig akuttvedtak vil barneverntjenesten som regel måtte kontakte politiet umiddelbart, slik at politiet kan vurdere passhindring eller inndragelse av barnets pass.
Dersom det er fare for at kjønnslemlestelse vil skje i umiddelbar fremtid slik at melding til barneverntjenesten vurderes å ta for lang tid, skal saken anmeldes til politiet. Politiet vil da på bakgrunn av de opplysninger som foreligger i saken kunne iverksette adekvate tiltak som kan hindre at kjønnslemlestelsen finner sted. Ett av flere virkemidler politiet kan iverksette er å inndra eventuelle pass og annen dokumentasjon for å forhindre at jenta skal kunne reise ut av landet.
Avvergelsesplikt
Forstandere, religiøse ledere og andre ansatte i trossamfunn har ikke opplysningsplikt til barneverntjenesten, men er omfattet av avvergelsesplikten. Dette innebærer at også disse har plikt til å søke å avverge kjønnslemlestelse. For at avvergelsesplikten skal gjelde må vedkommende imidlertid holde det som mer sannsynlig at jenta vil bli kjønnslemlestet enn at hun ikke vil bli det. De opplysninger og risikofaktorer som er beskrevet under opplysningsplikten til barnevernet, vil også være sentrale i vurderingen av om det foreligger avvergelsesplikt.
Oppfyllelse av avvergelsesplikten avhenger av situasjonen og om kjønnslemlestelsen er nær forestående eller ikke. Det vises til handlingspliktens intensjon, som nettopp er å forhindre at jenter eller kvinner blir utsatt for kjønnslemlestelse. I slike tilfeller vil man derfor ha plikt til å gjøre noe i tillegg
til å melde fra til barneverntjenesten, f.eks. å melde fra til politiet.
Andre som verken er omfattet av opplysningsplikten til barneverntjenesten eller av avvergelsesplikten etter loven om forbud mot kjønnslemlestelse, kan i visse tilfeller ha avvergeplikt etter straffeloven av 1902 § 139. Etter denne bestemmelsen er det straffbart ikke å anmelde eller på annen måte søke å avverge visse alvorlige forbrytelser, herunder grov legemsbeskadigelse.
Avvergeplikten etter strl. § 139 omfatter ”enhver”, og går foran lovbestemt taushetsplikt. Plikten gjelder bare ved pålitelig kunnskap om at en slik forbrytelse er i ferd med, eller ventes å finne sted.
Hovedformålet med veilederen er å skape klarhet om hvordan regelverket knyttet til kjønnslemlestelse er å forstå, om meldeplikt og avvergelsesplikt. Målgruppen for veilederen er ansatte i hjelpeapparatet og skole som kan komme i kontakt med jenter som står i fare for, eller som er blitt utsatt for kjønnslemlestelse.
Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse