8. mars er en dag å feire. Vi feirer den høye yrkesdeltakelsen blant kvinner. Yrkesdeltakelsen er viktig ved at den gir penger, makt og frihet. Vi feirer de mange pappaene som triller barnevogner og er hyggelige tegn på en hverdagsrevolusjon. Vi feirer at minst 40 prosent kvinner i regjeringen er blitt en selvfølge, og at abortloven har gitt kvinner frihet til å bestemme over sin egen kropp.

I det hele tatt har mye skjedd siden tyske Clara Zetkin i 1910 foreslo en årlig internasjonal kvinnedag. Det skjedde på en internasjonal sosialdemokratisk kvinnekonferanse i København.

En dag for å bråke

100 år er gått, og vi har ikke kommet i mål. Derfor er 8. mars også en dag for å bråke. Vi bråker for likelønn. Hvorfor skal kvinner tjene 5.000 kroner mindre i måneden enn menn? Vi bråker fordi fedre ikke har samme mulighet som mødre til å ta ut foreldrepermisjon. Hvorfor skal ikke far få ta ut sin opptjente rett selv om mor ikke har tjent opp sin? Vi kjemper for retten til heltidsarbeid og for at kvinner uansett etnisitet, funksjonsevne og alder sikres utdanning og arbeid. Det er og har alltid vært arbeid som er veien til penger og frihet for kvinner.

Kort sagt: Kvinnedagen er en hundreåring som har mye ugjort, og en hundreåring som også har mye å si til fremtidens kvinner. Derfor markerer likestillings- og diskrimineringsombudet 8. mars i år sammen med ungdommer på Elvebakken videregående skole. Der er elevrådslederen jente, og i den kritikerroste russerevyen er to av tre gruppeledere jenter. Samtidig er skolen ganske kjønnsdelt, ved at det er en overvekt av gutter på elektrolinja og overvekt av jenter på medialinja. Hva tenker de om likestilling? Opplever de likestilling, eller bare likestilling light?

Velferdsordningene

Likestillings- og diskrimineringsombudet er ikke fornøyd med likestilling light. Det er også temaet når Sunniva Ørstavik innleder Unio-konferansen i dag. Hun påpeker blant annet paradokset i at våre gode velferdsordninger kan være med å opprettholde de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, så lenge det er kvinnene som bruker ordningene. Velferdsordningene må kompletteres med lovfestet rett til heltidsjobb, og en jevnere fordeling av foreldrepermisjonen.

Hos IMDI er Sunniva Ørstavik med i samtalen om likestilling og arbeidsdeltakelse. Kvinner med etnisk minoritetsbakgrunn har lavere deltakelse i arbeidslivet enn menn. Og etniske minoritetskvinner i lederstillinger blir sjelden hørt. Men mange minoritetsjenter gjør det godt på skolen, bedre enn guttene, og de tar høyere utdanning. Minoritetskvinner er også likestilte når det gjelder valgdeltakelse, så bildet er slett ikke entydig.

LDO kjemper for likestilling, både ved håndheving av lovverket og ved å endre holdninger i samfunnet. Dette er faktisk en del av den samme likestillingskampen som har pågått i hundre år, med de samme kampsakene: penger, makt og frihet. Likestillingskampen skal gjelde alle.

God 8. mars!