Tre personer med nedsatt funksjonsevne og tre miljøarbeidere, henholdsvis brukere og ansatte i et avlastningssenter, hevder de ble oppfordret om å forlate Mandarinen Kafe under et kafebesøk i september 2009. Klagerne hevder at en ansatt ved kafeen gjentatte ganger ved sine uttalelser skal ha gitt uttrykk for at de ikke var velkommen der.

Eieren av kafeen avviser at kafeen har overtrådt diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Ombudet konkluderte med at det forelå brudd på forbudet mot direkte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Den ansattes oppførsel og uttalelser om personene med nedsatt psykisk funksjonsevne gir objektivt sett klagerne en klar oppfordring om å forlate stedet. De ble stilt dårligere enn andre da de besøkte Mandarinen Kafe, og den dårlige behandlingen av de berørte har sammenheng med nedsatt psykisk funksjonsevne.

Saksnummer: 09/1852
Lovanvendelse: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4
Dato:   20. april 2010

Personer med nedsatt psykisk funksjonsevne uønsket på  kafe

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til klage av 23. september 2009 fra miljøarbeiderne, A, X og Y, og foreldrene til Z, på vegne av Z.

Klagerne hevder at miljøarbeiderne og Z, og to andre med nedsatt psykisk funksjonsevne, ble oppfordret til å forlate Mandarinen kafé den 1. september 2009.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har vurdert klagen og kommet frem til at Mandarinen kafé handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4, ved å oppfordre miljøarbeiderne og personene med nedsatt psykisk funksjonsevne om å forlate kafeen.

Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse kan bringes inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda for full overprøving. Fristen er tre uker fra partene har mottatt dette brevet, se vedlagte orientering.

Sakens bakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsombudets presentasjon av sakens bakgrunn bygger på den skriftlige redegjørelsen fra partene i saken.

Saken gjelder hvorvidt det har skjedd diskriminering i form av bortvisning fra en kafè av en gruppe bestående av miljøarbeidere og personer med nedsatt psykisk funksjonsevne.

A, X og Y er ansatt som miljøarbeidere ved et avlastningssenter. Miljøarbeiderne ledsaget Z og to andre personer med nedsatt psykisk funksjonsevne da de oppsøkte Mandarinen kafé 1. september. 2009. Personene med nedsatt psykisk funksjonsevne er brukere av avlastningssenteret.

Partenes syn på saken

Miljøarbeiderne, A, X og Y, og foreldrene til personene med nedsatt psykisk funksjonsevne hevder at miljøarbeiderne og brukerne med funksjonsnedsettelse ble oppfordret til å forlate Mandarinen kafé den 1. september 2009.

Klagerne forklarer at de satte seg ned ved et bord i kafeen. Alle satt rolig rundt bordet, bortsett fra den ene brukeren som lo litt da han satte seg ned. Da de skulle hente kaffen, ble de ropt bort til kassen av B, som er ansatt ved kafeen. Klagerne hevder at B spurte A om hun var med resten av gruppen. A bekreftet dette, og ifølge klagerne, skal B da ha sagt: ”Det har vært en del grupper med psykisk utviklingshemmede her tidligere på dagen, de svirret rundt og spyttet og lignende. Har disse menneskene virkelig lov til å gå på kafeer og andre offentlige steder?”

A svarer at de selvfølgelig har lov til det i Norge, og B skal da ha sagt følgende: ”I mitt hjemland blir slike mennesker holdt borte fra offentlige steder”.

Da A spurte om de var velkommen eller ikke, skal B ha svart: ”Det er et problem å ha dere her, da mister jeg de normale kundene våre. Men er det som du sier at ingen kan bli nektet, kan jeg ikke si at dere må gå”.

Klagerne anfører at de ikke var velkommen på kafeen, og at B skal ha vist til nabobordet og sagt: ”Se, de vil ikke være gjester på kafeen med sånne mennesker. Jeg mister kunder i og med at dere er gjester her”.

Klagerne hevder at det som egentlig skjedde var at kundene ved nabobordet ble sjokkert over Bs oppførsel. De skal ha sagt at dersom de berørte ikke var velkomne, skulle de aldri spise der igjen.

Klagerne bestemte seg så for å forlate kafeen, og krevde å få pengene tilbake fra kafeen ettersom de ikke var velkomne. Ifølge klagerne skal B da ha sagt: ”Det kan jeg ikke gi dere. Jeg har jo ikke lov å kaste dere ut, så dere får drikke kaffen”.

Klagerne hevder at B forlot kassen da miljøarbeideren sa at de ikke ønsket å drikke kaffen fordi de ikke var velkomne.

Klagerne påpeker at de ikke direkte ble kastet ut fra kafeen, men at de likevel ikke var ønsket der. De hevder at de ble utsatt for krenkelse og diskriminering.

Mandarinen kafé er stort sett enig i beskrivelsen av hendelsesforløpet beskrevet av klagerne. Eieren av kafeen, C, hevder at B spurte om slike mennesker har lov til å ferdes på kafeer og offentlige steder, fordi hun ”faktisk hadde et spørsmål hun lurte på”. C mener at dette er et legitimt spørsmål å stille for personer som ikke er klare over regelverket.

C presiserer at spørsmålet ble stilt til miljøarbeideren som fagperson. Han ser imidlertid i ettertid at spørsmålet fornærmet klagerne, selv om det ikke var formålet. Han beklager dette, men tar forbehold om at ordlyden ikke nødvendigvis er presist angitt.

C mener at det var uheldig at B uttalte at slike mennesker blir holdt borte fra offentlige steder i sitt hjemland, når dette tas ut av konteksten. Han mener imidlertid at utsagnet i seg selv ikke er annet enn konstatering av faktum. Det påpekes at en må kunne referere til tilstanden andre steder i verden så lenge man forholder seg til norske normer og verdier.

C anfører at det er mange forhold som kan føre til at kafeen mister kunder, blant annet bråk fra gjester. Han mener at en skal vise mer toleranse overfor personer som ikke er skyld i sin egen adferd. Det siktes her til personene med nedsatt psykisk funksjonsevne. Imidlertid mener C at det må kunne forventes at miljøarbeiderne skal gripe inn ovenfor brukerne de har ansvar for hvis situasjonen tilsier det. Han mener at når dette ikke skjer, må det være lov å si at situasjonene ikke er heldig for virksomheten. C viser her til situasjonen som skjedde tidligere samme dag, hvor det ikke ble konfrontasjon. C viser i denne sammenheng til at de er kjent med at miljøarbeiderne har retningslinjer de må følge når de har med brukere på ekskursjon i offentlig rom.

C avviser at de har overtrådt diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Han mener at Cs utsagn faller inn under den alminnelige ytringsfriheten, og er dermed legale. Kafeen påpeker at klagerne verken ble nektet servering eller kastet ut av kafeen.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd. Denne saken reiser spørsmål om direkte diskriminering.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Forbudet mot diskriminering omfatter både diskriminering på grunn av at en person selv har nedsatt funksjonsevne, og at en person diskrimineres på grunn av dennes forhold til en person med nedsatt funksjonsevne, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 femte ledd.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering har skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Likestillings- og diskrimineringsombudet skal ta stilling til om Mandarinen kafé handlet i strid med forbudet mot direkte diskriminering da personene med nedsatt psykisk funksjonsevne og miljøarbeiderne besøkte Mandarinen kafé den 1. september 2009.

Ombudet presiserer innledningsvis at den formen for diskriminering som miljøarbeiderne i denne saken mener de er utsatt for, uttrykkelig er nevnt som eksempel på ulovlig diskriminering i forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. I Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) pkt. 9.4.8.3, s. 93 står det at personer som ”lever tett inn på personer med nedsatt funksjonsevne, kan være utsatt for diskriminering og har behov for et diskrimineringsvern. Et eksempel på en slik tilknytning er der en person ikke får adgang til en restaurant på grunn av at personen går i følge med en venn med Downs syndrom”.

Vurderingen av om Mandarinen Kafé har handlet i strid med forbudet mot diskriminering blir den samme for miljøarbeiderne og personene med nedsatt psykisk funksjonsevne.

Mandarinen Kafè erkjenner at det ble stilt spørsmål om personer med psykisk funksjonsnedsettelse har adgang til blant annet kafeer. Mandarinen kafé hevder imidlertid at klagerne ikke ble kastet ut, men at de valgte å forlate stedet av egen vilje.

Det må først vurderes om klagerne har blitt stilt dårligere enn andre den aktuelle dagen de besøkte Mandarinen kafé, og om dette har årsakssammenheng med nedsatt psykisk funksjonsevne. Ombudet vurderer da om Bs oppførsel mot gjestene saken gjelder kan oppfattes som en avvisning av dem.

Forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) pkt. 9.6.2.3 s. 97, presiserer at det kan være en direkte diskriminerende handling i form av en aktiv handling dersom en person utvises fra en restaurant fordi eieren ikke ønsker utviklingshemmede gjester. 

I denne saken har ikke B bortvist klagerne. Likevel gir hennes oppførsel og uttalelser om personene med nedsatt psykisk funksjonsevne objektivt sett klagerne en klar oppfordring om å forlate stedet.

Kafeeieren anfører at det aldri var meningen å fornærme klagerne. Forarbeiderne til loven, Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) pkt. 9.6.2.3. s. 98, presiserer at forbudet mot direkte diskriminering etter ordlyden rammer handlinger med diskriminerende virkning, uavhengig av om formålet har vært å diskriminere eller ikke. Diskriminerende hensikt er altså ikke et nødvendig for at en handling skal  kunne rammes av diskrimineringsforbudet. Forarbeidene uttaler videre at ”diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne i mange tilfeller skyldes ubevisste mekanismer og ikke et bevisst ønske om å behandle mennesker dårligere.

Kafeeieren kan altså ikke høres med at det aldri var formålet å fornærme klagerne.

Videre er det uomtvistet i saken at virksomhetens oppfordring om at de berørte skulle forlate kafeen har sammenheng med nedsatt psykisk funksjonsevne. B sa at det hadde vært grupper med psykisk utviklingshemmede på kafeen tidligere på dagen, og at ”de svirret rundt og spyttet og lignende”. Hun spurte om ”slike mennesker” har lov til å gå på kafeer og andre offentlige steder.
Videre sa hun at det var et problem å ha de berørte der og at det ville føre til at hun ville miste de ”normale kundene.”

Ombudet er etter dette kommet frem til at klagerne ble stilt dårligere enn andre da de besøkte Mandarinen kafé fordi Bs oppførsel ble oppfattet som en oppfordring om å forlate kafeen. Den dårlige behandlingen av de berørte har sammenheng med brukernes nedsatte psykiske funksjonsevne.

Det neste spørsmålet ombudet må vurdere er om Mandarinen Kafé har vist til saklige forhold som tilsier at de hadde adgang til å avise personene med funksjonsnedsettelse og miljøarbeiderne.

Eieren av Mandarinen kafè hevder at det er legitimt å spørre om personer med nedsatt funksjonsevne kan ”ferdes fritt” i det offentlige rom. Det hevdes at det ikke kan sies å være diskriminerende å spørre miljøarbeidere om dette fordi dette er tilfellet i mange andre land. B uttalte at de vil miste kunder hvis de tillater personer med nedsatt psykisk funksjonsevne på kafeen. Eieren av kafeen mener at der miljøarbeidere ikke griper inn overfor brukerne der situasjonen tilsier det, må det være lov å si at situasjonene ikke er heldig for virksomheten. Videre vises det til at den ansattes uttalelser må sies å være innenfor hva som er tillatt å ytre med grunnlag i ytringsfriheten.

Etter ombudets vurdering kan ikke en mulig reaksjon fra kunder være en saklig grunn for å avvise personer med nedsatt funksjonsevne fra en kafe. Ombudet viser også til at EF-domstolen, i en sak som gjelder nektelse av å ansette arbeidssøkere med en bestemt etnisk opprinnelse, har slått fast at en slik form for diskriminering ikke kan forsvares med den begrunnelse at virksomheten vil miste kunder (EF-domtolens dom C-54/07, Feryn). Det samme prinsippet må gjelde i en sak som den foreliggende.

Ombudet tilføyer dessuten at det ikke foreligger noen opplysninger som tilsier at det å la klagerne i denne saken besøke kafeen faktisk ville føre til at Mandarinen Kafé mister andre kunder. Opplysningene i saken viser tvert imot at gjestene ved bordet til de berørte reagerte svært negativt på Bs oppførsel overfor klagerne. Selv om tilfellet er at kafeen mister kunder, vil det likevel være uforholdsmessig inngripende overfor de berørte å oppfordre dem om å forlate kafeen.

Ombudet kan heller ikke se at Mandarinen Kafé har vist til andre akseptable argumenter som tillater forskjellsbehandlingen av klagerne i denne saken.

Ombudet kan på denne bakgrunn ikke se at eieren av Mandarinen Kafé har vist til forhold som tilsier at de hadde adgang til å avise personene med funksjonsnedsettelse samt miljøarbeiderne. 

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med dette at Mandarinen kafé handlet i strid med diskrimineringsforbudet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.