Han mente at skolen på en usaklig måte hadde lagt vekt på en bruddskade han pådro seg i forbindelse med en skiulykke for 20 år siden.

Norsk jernbaneskole bestred at A ble diskriminert på grunn av nedsatt funksjonsevne da han ikke ble godkjent for opptak til lokomotivførerutdanningen. Skolen begrunnet avslaget med at A ikke besto den medisinske testen etter helsekravforskriften.

Ombudet konkluderte med at Norsk jernbaneskole ikke handlet i strid med forbudet mot diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne da A fikk avslag på sin søknad om opptak til lokomotivførerutdanningen. Ombudet fant at helsekravene var saklig begrunnet i hensynet til sikkerhet. Ombudet kan ikke overprøve  de medisinske og sikkerhetsmessige vurderingene som ligger til grunn for de krav som stilles for utøvelse av yrket som lokomotivfører og legens vurdering av den enkelte søker, da dette er en utpreget faglig vurdering.

Saken ble behandlet i Likestillings- og diskrimineringsnemnda som kom til samme konklusjon som ombudet.

Saksnummer: 09/1609
Diskrimineringsgrunnlag: nedsatt funksjonsevne
Dato: 25. 10. 2010

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A søkte om opptak til lokomotivførerutdanningen 31. januar 2009.

A ble vurdert som kvalifisert med hensyn til utdanning, og ble kalt inn til arbeidspsykologisk test 27. februar 2009. A besto ikke denne testen. Han fikk avlegge ny prøve 12. mars 2009, som han besto.

A var deretter innkalt til intervju og legeundersøkelse. Resultatet av legeundersøkelsen var at As helse ble vurdert til ”ikke godkjent”, og han fikk derfor avslag på søknaden om opptak til lokomotivførerutdanningen.

Partenes syn på saken

A

A hevder at han på en usaklig måte har fått avslag på søknaden om opptak til lokomotivførerutdanningen, da det er lagt vekt på en bruddskade han pådro seg i forbindelse med en skiulykke i 1989. Han fikk en lettere hodeskade og var innlagt ved Sunnaas sykehus i tre måneder.

A har på grunn av skaden ikke avlagt militærtjeneste. Det var i etterkant av spørsmål under helseundersøkelsen om hvorfor A ikke hadde avlagt militærtjeneste han fikk problemer med helseundersøkelsen.

A hevder at han trodde den psykologiske testen skulle avdekke om han kunne beholde roen og være avbalansert. Han meddelte derfor ikke fra i forkant at han hadde brukket kragebeinet på jobben og derfor gikk på smertestillende. Da det derimot viste seg at testen gikk ut på å måle hurtighet, og at dømmekraften spilte en stor rolle, skaffet han seg en sykemelding slik at han kunne ta testen på nytt. Denne gangen besto han prøven.

A viser til at han etter ulykken har tatt fagbrev som elektriker, og han har også tatt elektrisk fagskole, linje elektrokraft. Han har vært i arbeid i alle årene etter ulykken, og han har kjørt bil siden 1987. A jobber nå som elektriker ved X, hvor han har jobbet i 12 år. I denne jobben har han hjemmevakt, med alt fra strømbrudd til autoklave feilsøking. Han mener derfor at han kan ta ansvar.

A hevder at har god helse i dag. A viser til at han har hatt et nytt opphold på Sunnaas sykehus for å få en oppdatert dokumentasjon av sin helsetilstand, for å bevise at han har tilstrekkelig helse til å bli tatt opp ved lokomotivførerutdanningen. Epikrisen fra Sunnaas, datert 10. desember 2009, konkluderer med at de ikke finner noen sikre utfall, verken kognitivt eller fysisk, som kan henføres til ulykken i 1989.

Norsk jernbaneskole

Norsk jernbaneskole avviser at A er diskriminert på grunn av nedsatt funksjonsevne da han ble nektet opptak ved lokomotivførerutdanningen.

Jernbaneskolen viser til at helsemessige krav som stilles ved opptak til lokomotivførerutdanningen følger av helsekravforskriften (forskrift 18. desember 2002 nr 1678 om krav til helse for personell med arbeidsoppgaver av betydning for trafikksikkerheten ved jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m.). Helsekravene er begrunnet i de spesielle farene som er knyttet til jernbanedrift, og dette stiller spesielle krav til de som skal utøve trafikksikkerhetsmessige funksjoner. Selv om skolen ikke ansetter lokomotivførere, og dermed ikke har et arbeidsgiveransvar for studentene, legges denne forskriften til grunn ved opptak til lokomotivførerutdanningen, da det ville ha liten hensikt å ta inn studenter som ikke oppfyller de helsemessige kravene til å arbeide som lokfører etter endt utdanning.

Når det gjelder den medisinske vurderingen viser Norsk jernbaneskole til at denne foretas av godkjent lege, og at skolen verken har myndighet eller kompetanse til å overprøve denne vurderingen.

Konsernoverlege B er medisinsk ansvarlig for vurderingene som er gjort av A ved NSB BHT. B redegjør for at A fikk avslag på søknaden om opptak til jernbaneskolen fordi han ikke besto den medisinske testen etter helsekravforskriften.

B forklarer at det er jernbanevirksomheten som er pliktsubjekt etter helsekravforskriften, ikke den enkelte lokfører. Helsekravforskriften har heller ikke noen bestemmelser om klageadgang for det enkelte personell som ikke består helseundersøkelsen. Etter forskriftens § 15 kan Statens jernbanetilsyn gjøre unntak fra forskriften dersom særlige forhold tilsier det. Slik søknad blir da stilet fra jernbanevirksomheten til Statens jernbanetilsyn, og der det gjelder unntak fra helsekravene, blir supplerende medisinske opplysninger innhentet og forelagt den medisinsk sakkyndige i Statens jernbanetilsyn.

Ved første gangs undersøkelse i forbindelse med godkjenning for opptak til jernbaneskolen eller ansettelse i et av jernbaneselskapene, har det ikke blitt søkt om unntak fra jernbanevirksomheten ettersom inntakskriteriet er at man i utgangspunktet fyller helsekravene som gjelder for stillingen før en blir ansatt. Søknad om unntak sendes i enkelte tilfeller der en person som tidligere er godkjent til sikkerhetstjeneste utvikler sykdom som nevnt i helsekravforskriften § 10, og der behandling eller andre iverksatte tiltak likevel gjør det forsvarlig å godkjenne sikkerhetstjeneste etter en individuell vurdering. Det forutsetter at man har hatt mulighet til å bedømme hvordan vedkommende fungerer i tjeneste over tid. I slike tilfeller innhentes medisinsk kompetanse for å vurdere om det er faglig forsvarlig å innvilge unntak.

B bekrefter at A er fysisk frisk, og sier at det aldri har vært noe tvil om det. B anfører at legen i NSB BHT som har utført selve helseundersøkelsen, snakket med A, gjennomgikk opplysninger fra tidligere sykehusopphold og arbeidspsykologiske tester. Legen konkluderer imidlertid med at A har svekket dømmekraft. B viser til helsekravforskriften § 10, som sier at det ikke skal foreligge sykdom, helseplager eller andre forhold som nedsetter bevissthetsnivå, svekker dømmekraft, nedsetter årvåkenhet eller reduserer bevegelighet i en slik grad at det innebærer en fare for trafikksikkerheten. Dette er en formulering som åpner for en stor grad av skjønn, men som også forutsetter mer spesifikk trafikkmedisinsk kompetanse.

B viser til at A ikke besto den arbeidspsykologiske testen, og han scoret generelt lavt på denne. Det at han fikk ta testen om igjen kort tid etter kan ikke tillegges samme vekt, fordi han da hadde en fordel ved at flere av testelementene var kjent. Til As anførsel om at han ikke var i stand til å ta testen første gang på grunn av bruk av smertestillende medikamenter, uttaler B at det også vitner om dårlig dømmekraft at A ikke sier ifra om dette før testen starter.

B viser dessuten til at A i et obligatorisk egenerklæringsskjema har svart ”Nei” på spørsmål om han tidligere har hatt besvimelser eller nedsatt bevissthet, på spørsmål om tidligere annen langvarig og alvorlig sykdom, på spørsmål om han har vært utsatt for mer alvorlige kroppsskader og på spørsmål om han bruker noen medikamenter. Han har imidlertid svart ”Ja” på spørsmål om ha har vært fritatt fra verneplikt, og har oppgitt at dette var på grunn av en skiulykke. Epikrisen fra Sunnaas datert 9. august 1989 viser at A som følge av skaden han pådro seg under skiulykken var langvarig bevisstløs, hadde kramper, ble behandlet i respirator og hadde brudd i nakkevirvel, håndledd og nese, i tillegg til en omfattende hodeskade. B mener derfor at det vitner om svært dårlig dømmekraft at A svarte ”Nei” på de nevnte spørsmålene i egenerklæringsskjemaet, som er basert på tillit til at søkerne oppgir alt som er av relevans for helseundersøkelsen. B bemerker at hodeskaden til A ble diagnostisert som ”contusio cerebi”, som direkte oversatt betyr en knusningsskade av hjernen, som er langt mer alvorlig enn en hjernerystelse.

B anfører at A har vært mer opptatt av å bagatellisere følgene av skaden enn å gå i en åpen dialog hvor man kunne vurdere om det forelå noen følgeskade av betydning for hans evne til å utføre lokførertjeneste i fremtiden. Det er ikke påviselige følgetilstander fra hodeskaden som er hovedargumentet for at A ikke har bestått helseundersøkelsen, men hans manglende innsikt i behovet for at dette blir utredet som ledd i helseundersøkelsen for lokføreraspiranter, og den manglende dømmekraft han har utvist ved å bagatellisere forholdets betydning, som etter B’ vurdering ikke gjør ham egnet til å bli lokfører.

B viser så blant annet til epikrise fra Sunnaas datert 9. august 1989, hvor det fremgår at A blant annet har redusert hukommelse og at han i begynnelsen etter skaden hadde svært liten innsikt i egne begrensninger, men at dette har bedret seg etter hvert som han har forsøkt seg i realistiske situasjoner, og han vil ha behov for hjelp til videre å kunne vurdere konsekvensene av hodeskaden. Epikrise fra Sunnaas datert 30. oktober 1990 viser blant annet at A har liten innsikt i sin hjerneskade og at han mener det er venstre håndledd og høyre kne som plager ham mest.

B anfører dernest at det ikke er behov for å få klarhet i om det er følgetilstand etter hodeskaden i 1989 eller andre forhold som medfører at A utviser svekket dømmekraft. Legene forholder seg til helsekravforskriften, som ikke skiller mellom bakenforliggende årsak, så lenge kriteriene ved helseundersøkelsen ikke er oppfylt, jf. helsekravforskriften § 10, andre ledd.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Forbud mot diskriminering

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd. Vernet mot diskriminering omfatter også funksjonsevne som har vært nedsatt, jf. § 4 femte ledd.

Med diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her. Forskjellsbehandling i arbeidslivet må i tillegg være nødvendig for utøvelsen av arbeid eller yrke, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd.

Plikt til individuell tilrettelegging

Arbeidsgivere er pliktig å foreta rimelig individuell tilrettelegging av arbeidsplass og arbeidsoppgaver for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får muligheter på lik linje med andre til å få og beholde arbeid, jf. § 12 første ledd.

Skole- og utdanningsinstitusjoner er pliktige å foreta rimelig individuell tilrettelegging av lærested og undervisning for å sikre at studenter med nedsatt funksjonsevne får likeverdige muligheter til utdanning, jf. § 12 annet ledd.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Norsk jernbaneskole har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven da A fikk avslag på søknad om opptak til lokomotivførerutdanningen i 2009.

Som ledd i denne vurderingen må ombudet både vurdere jernbaneskolens generelle adgang til å vektlegge helsetilstand ved opptak, og jernbaneskolens begrunnelse for avslaget i denne konkrete saken.

Norsk jernbaneskoles generelle adgang til å vektlegge helsetilstand ved opptak

Krav til helse og funksjon kan føre til at søkere med visse funksjonsnedsettelser ikke får konkurrere om opptak til lokomotivførerutdanningen. Å ta høyere utdanning etter fritt valg er et gode. Helsekravene stiller derfor søkere med nedsatt funksjonsevne dårligere enn andre.

Det første spørsmålet ombudet må vurdere er derfor om helsekravene for opptak til lokomotivførerutdanningen kan anses saklige og nødvendige.

Helsekravene som stilles for opptak til lokomotivførerutdanningen følger av Helsekravforskriften (forskrift 18. desember 2002 nr 1678 om krav til helse for personell med arbeidsoppgaver av betydning for trafikksikkerheten ved jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m.). Helsekravforskriften er begrunnet i hensynet til trafikksikkerhet. Forskriftens § 10 sier at det skal foreligge mental og fysisk skikkethet til å utføre arbeidsoppgavene på en slik måte at det ikke innebærer en fare for trafikksikkerheten. Videre sier denne bestemmelsen at det ikke skal foreligge sykdom, helseplager eller andre forhold som nedsetter bevissthetsnivå, svekker dømmekraft, nedsetter årvåkenhet eller reduserer bevegelighet i en slik grad at det innebærer en fare for trafikksikkerheten. Denne forskriften er fastsatt av Samferdselsdepartementet, og er bindende for den som driver jernbanevirksomhet.

Det er stor risiko knyttet til jernbanevirksomhet. Hensynet til andres helse og sikkerhet er etter forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven en typisk saklig grunn til å kunne forskjellsbehandle, jf. ot.prp. nr. 44 (2007-2008) punkt 9.7.7 side 107.

Ombudet kan ikke overprøve de medisinske og sikkerhetsmessige vurderingene som ligger til grunn for de krav som stilles for utøvelse av yrket som lokomotivfører, da dette er en utpreget faglig vurdering. Ombudet kan heller ikke se at det finnes andre og mindre inngripende måter å ivareta hensynet til sikkerhet på, enn å stille funksjonskrav for den som innehar yrket.

Ombudet legger derfor til grunn at helsekravene er saklige og nødvendige for å sikre at lokførere kan fylle de funksjonene som ligger til yrket, og da særlig med hensyn til å kunne ivareta trafikksikkerheten.

Det neste spørsmålet ombudet skal ta stilling til er om helsekravene virker uforholdsmessig inngripende overfor den som rammes.

Statens jernbanetilsyn kan gjøre unntak fra helsekravene dersom en person som tidligere har fått godkjent helseundersøkelsen utvikler en sykdom, der det er forsvarlig etter en individuell vurdering, jf. helsekravforskriften § 15. Det kan, slik ombudet forstår saken, ikke søkes om unntak fra helsekravene for en person som ikke tidligere har bestått helseundersøkelsen, og det er heller ikke klagerett etter forskriften for den som ikke består helseundersøkelsen. Ombudet ser imidlertid at det er klagerett etter jernbaneskolens reglement ved avslag på opptak, også hvor klagen gjelder helseundersøkelse eller arbeidspsykologisk test etter intervjuene, jf, reglementets punkt 4.1.f.

Slik ombudet ser det åpner derfor regelverket også for at det gjøres visse individuelle vurderinger, på tross av at det oppstilles helsekrav for opptak til lokomotivførerutdanningen og for utøvelse av yrket som lokomotivfører.

Ombudet finner på denne bakgrunn at helsekravene ikke er uforholdsmessig inngripende.

Spørsmålet er dernest om Norsk jernbaneskole har plikt til å tilrettelegge for søkere med nedsatt funksjonsevne. Ombudet vil understreke at plikt til individuell tilrettelegging ikke betyr at det kan kreves unntak fra helsekravene for søkere med nedsatt funksjonsevne. Spørsmålet blir om aktuelle søkere kan oppfylle eksisterende krav med individuell tilrettelegging, samtidig som sikkerheten ivaretas. Hvorvidt Norsk Jernbaneskole hadde plikt til å tilrettelegge for A, vil bli vurdert nedenfor.

Ovenfor er det konkludert med at de medisinske kravene er saklige og dermed ikke diskriminerende overfor personer med nedsatt funksjonsevne. I og med at disse helsekravene er saklig begrunnet, vil Norsk jernbaneskole heller ikke ha tilretteleggingsplikt overfor søkere som ikke oppfyller helsekravene etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12, da disse søkerne uansett ikke vil fylle helsekravene for å utøve arbeid som lokomotivførere.

Avslaget på As søknad

A har fått avslag på sin søknad om opptak til lokomotivførerutdanningen fordi undersøkende lege konkluderte med at han har svekket dømmekraft, og dermed ikke fyller kravene etter helsekravforskriften.

På bakgrunn av redegjørelsene fra NSB BHT er det uklart for ombudet om det i den medisinske vurderingen på søknadstidspunktet er lagt til grunn at det er en sammenheng mellom As tidligere skade og den svekkete dømmekraften eller ikke. Det er også uklart for ombudet om helsekravforskriften skal forstås som at det må foreligge en årsakssammenheng mellom skade og svekket dømmekraft.

Ombudet kan imidlertid uansett ikke overprøve den medisinske vurderingen som er fortatt av A ved NSB BHT. Ombudet håndhever heller ikke helsekravforskriften, og ombudet tar derfor heller ikke stilling til hvordan forskriften skal forstås.

Ombudet finner det sannsynliggjort at A fikk avslag på sin søknad om opptak til lokomotivførerutdanningen fordi han hadde svekket dømmekraft. Dette er konklusjonen etter helseundersøkelsen, og det understøttes ved at han ga uriktige opplysninger om egen helsetilstand i forbindelse med helseundersøkelsen, slik ombudet vurderer det.

Ombudet har ovenfor konkludert med at kravene etter helseforskriften generelt ikke innebærer diskriminering i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det innebærer at jernbaneskolen har adgang til å avvise en søker med svekket dømmekraft, selv om den svekkete dømmekraften skyldes en skade eller sykdom.

Dersom det er slik i denne saken at As svekkete dømmekraft ikke har sammenheng med As tidligere skade, har A uansett ikke fått avslag på søknaden på grunn av tidligere nedsatt funksjonsevne, men på grunn av manglende personlige egenskaper.

På denne bakgrunn ser ombudet det slik at en individuell tilrettelegging ikke ville kunne medført at A ville oppfylt kravene for ansettelse.

Selv om det ikke er anført fra Norsk jernbaneskole i denne saken, ser ombudet også at det etter skolens reglement er adgang til å vektlegge personlige egenskaper og pålitelighet ved inntak til lokomotivførerutdanningen, jf. punkt. 4.

På denne bakgrunn finner ombudet at Norsk jernbaneskoles avslag på As søknad om opptak til lokomotivførerutdanningen ikke er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Konklusjon

Norsk jernbaneskole handlet ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 da A fikk avslag på sin søknad om opptak til lokomotivførerutdanningen.

Ombudet vil likevel, på generelt grunnlag, understreke at diskriminerings- og tilgjengelighetsloven gir vern mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, og den sier også at skole- og undervisningsinstitusjoner skal foreta rimelig individuell tilrettelegging slik av lærested og undervisning for å sikre at elever og studenter med nedsatt funksjonsevne får likeverdige opplærings- og utdanningsmuligheter. Plikt til tilrettelegging følger også for Norsk jernbaneskole av fagskoleloven § 4a fjerde ledd.

Det er derfor etter ombudets vurdering viktig at Norsk jernbaneskole har gode rutiner ved opptak som sikrer at søkere ikke får avslag utover de funksjonskrav som er nødvendig for å ivareta for eksempel sikkerhet, selv om de medisinske kravene etter helsekravforskriften i seg selv etter ombudets vurdering ikke i seg selv er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Saken ble behandlet i Likestillings- og diskrimineringsnemnda som kom til samme konklusjon som ombudet.