Treningssenteret viste til at dette ikke var nødvendig fordi det var et meget godt treningstilbud for hele kroppen i første etasje. I andre etasje var det for det meste spinningsykler, tredemøller og stepapparater. Senterets ledelse viste til at dette er apparater som er mindre egne for rullestolbrukere.

Ombudet fant at treningssentret ikke var universelt utformet etter DTL § 9. Ombudet la vekt på at rullestolbrukere ikke kan komme seg opp til andre etasje på egenhånd. Ombudet viste til at selv om det ikke er like aktuelt for rullestolbrukere å ta i bruk spinningsykler og tredemøller, kan det være at rullestolbrukere ønsker å trene sammen med noen som vil bruke disse apparatene. At rullestolbrukere kun kan oppholde seg i senterets første etasje, er således en lite inkluderende løsning.

Ombudet mente imidlertid at utbedring, slik at rullestolbrukere fikk til andre etasje ville være en uforholdsmessig byrde for senteret, jf DTL § 9 fjerde ledd. Installering av trappeheis ville medført omfattende ombygging av treningssenteret. Ombudet viste til at senteret i dag har etablert en særløsning hvor rullestolbrukere kan trene hele kroppen i første etasje. Effekten av utbedring av senteret i forhold til selve treningen, ville da ikke blitt så stor. På bakgrunn av dette fant ombudet at treningssenteret ikke bryter plikten ved ikke å gjøre annen etasje tilgjengelig for rullestolbrukere.

Saksnummer: 09/1422
Lovanvendelse: Diskriminerings – og tilgjengelighetsloven § 9
Hele uttalelsen, datert 7. juni 2010:

Utforming av fysioterapi og treningssenter

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til klage fra A av 9. juli 2009.

A mener X fysioterapi- og treningssenter ikke oppfyller kravet til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 fordi treningssenterets annen etasje er utilgjengelig for personer med nedsatt funksjonsevne.

Ombudet har vurdert saken, og konkluderer med at X fysioterapi- og treningssenter ikke bryter plikten til å sikre universell utforming av virksomhetens lokaler i X, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 tredje ledd.

Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse kan bringes inn for Likestilings- og diskrimineringsnemnda innen tre uker fra det tidspunkt A mottar ombudets brev, se vedlagte orientering.

Sakens bakgrunn

Likestillings- og diskrimineringsombudet bygger på partenes skriftlige redegjørelser i sin fremstilling av sakens bakgrunn.

Saken gjelder spørsmål om manglende universell utforming av X fysioterapi- og treningssenter i X. Senterets aktivitetstilbud er fordelt på to etasjer. I første etasje finnes senterets hovedinngang, resepsjon, garderober, fysioterapi med treningsrom, squashsal og aerobicsal/treningsrom med diverse treningsapparater. I annen etasje er det i tillegg til spinningsal, to saler med diverse treningsapparater.

Senterets annen etasje er kun tilgjengelig via trapper. Det finnes tre trapper som leder opp til annen etasje. Det er ikke montert trappeheis i noen av trappeløpene.

Partenes anførsler

A mener at X fysioterapi- og treningssenter bryter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9, tredje ledd.

A hevder bevegelseshemmede diskrimineres ved at annen etasje kun er tilgjengelig via trapp. Dette innebærer at rullestolbrukere, ikke kan trene i annen etasje uten å bli båret dit.

Klager hevder at senterets første etasje ikke har et fullverdig treningstilbud. Han viser til at det ikke er vektstenger i første etasje og at manualene bare er opp til fem kilo.

Klager mener at han utelukkes fra fellesskapet ved at han ikke kan bruke de deler av senteret som er åpent for allmennheten. Annen etasje er i følge klager der ”alle er”. Han viser i denne til at trening skal være en sosial aktivitet.

Når det gjelder senterets anførsler om at tilrettelegging vil være for kostbart, mener klager at dette vil koste vesentlig mindre enn det som blir hevdet fra senterets side. Etter As mening er det tilstrekkelig med montering av én trappeheis, og han viser til at dette i andre tilfeller ikke har kostet mer enn 65.000 kr.

X fysioterapi- og treningssenter avviser at deres lokaler ikke tilfredsstiller kravet til universell utforming. Etter deres vurdering er lokalene godt nok utformet.

Senteret mener rullestolbrukere har tilgang til et fullverdig treningsanlegg i første etasje.  Her finnes i følge senterets eier meget bra utstyr som er tilrettelagt for funksjonshemmede, og kan brukes til trening av ”absolutt alle kroppens muskler”. Treningssalen i første etasje har ca 20 ulike treningsapparater, i tillegg til fristenger med manualer opp til 50 kg.

Videre hevder senteret at treningstilbudet i første etasje fremstår som et bedre tilbud for funksjonshemmede enn det man kan finne i annen etasje. Dette er begrunnet i at det i annen etasje finnes flere apparater som er mindre egnet for rullestolbrukere, som spinningsykler, step - apparater, tredemøller osv. Senteret mener derfor at tilbudet i første etasje fremstår som bedre egnet for bevegelseshemmede.

X fysioterapi- og treningssenter påpeker subsidiært at et krav om trappeheis vil være uforholdsmessig byrdefullt. Senteret har vurdert muligheten for å montere trappeheis, og kommet til at dette vil innebære uforholdsmessig store kostnader.

Senteret hevder at det vil være nødvendig å montere tre ulike trappeheiser for å oppfylle de sikkerhetskrav virksomheten må følge. Brannforskrifter stiller i følge senteret krav om at det må være tre rømningsveier fra annen etasje. Senteret mener at dette derfor også må gjelde for rømningsveier tilpasset for rullestolbrukere, slik at det finnes alternative muligheter for å komme seg ut, dersom det skulle brenne i trappeløpene. 

Det hevdes videre at det ikke er selve trappeheisene som vil være for kostnadskrevende. Det er de store bygningstekniske utfordringer ved et slikt prosjekt som vil medføre svært store kostnader.

Senteret mener at man ikke kan montere en trappeheis i trappen som leder fra inngangsparti/resepsjon og opp til spinningsal. Dette er begrunnet i at man ved foten av denne trappen har eneste inngang til fysioterapiavdelingen. Det vil i følge senteret ikke være tilstrekkelig plass mellom foten av trappen og døren til fysioterapiavdelingen til at man kan montere en trappeheis.

Senteret viser videre til at å flytte fysioterapiavdelingens inngangsdør vil innebære svært store kostnader, hvis det i det hele tatt er praktisk mulig. Lokalets hovedstrømskap er bak døren til fysioterapiavdelingen, mellom døren og hovedinngangen. Flytting av døren vil således nødvendiggjøre store endringer i lokalets elektriske anlegg.

Når det gjelder den andre trappen i lokalet, mener senteret at forhold ved konstruksjonen vanskeliggjør/umuliggjør montering av trappeheis. Senteret viser for det første til at denne er lokalisert i et trappehus, og dermed ikke kan utvides uten betydelig ombygging. Videre er denne trappen i følge senteret en relativt trang svingtrapp med 180° vinkel.

Det finnes også en utvendig trapp rømningstrapp fra annen etasje. Senteret mener at denne er uegnet for tilrettelegging i form av trappeheis, da dette er en rømningstrapp i stål som ikke er tilgjengelig på vinterstid.

X fysioterapi- og treningssenter mener at en ombygging slik at rullestolbrukere vil ha tilgang på annen etasje vil medføre kostnader i millionklassen.

Rettslig grunnlag

Ombudet har kompetanse til å gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Denne saken reiser spørsmål om virksomheters plikt til å sikre universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 tredje ledd pålegger offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten en plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon.

Med universell utforming menes tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene slik at virksomhetens alminnelige funksjon kan benyttes av flest mulig. Det betyr at virksomhetens fysiske fasiliteter, som skal benyttes av allmennheten, skal tilrettelegges på en slik måte at flest mulig kan benytte disse. Det er hovedløsningen som skal være gjenstand for tilrettelegging. Det vil derfor være i strid med bestemmelsen at det lages egne innganger, områder eller lignende for bestemte grupper.

Plikten til universell utforming rekker så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten, se § 9 tredje ledd. Ved den konkrete uforholdsmessighetsvurderingen må den positive effekten og betydningen av tilretteleggingen veies opp mot kostnader og andre former for belastning som tilretteleggingen medfører. Lovgiver har bestemt at det særlig skal legges vekt på:

”tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.”

Dersom ombudet kommer til at det er en uforholdsmessig byrde å sikre universell utforming, betyr de ikke at virksomheten kan la være å foreta seg noe. Virksomheten er uansett forpliktet til å jobbe for best mulig tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne. Dersom bedriften unnlater å iverksette tiltak for å sikre tilgjengelighet til virksomheten, vil dette kunne være i strid med det generelle diskrimineringsforbudet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 fastslår at det i saker om diskriminering er delt bevisbyrde. Det betyr at dersom det er grunn til å tro at en virksomhet ikke er universelt utformet, må virksomheten sannsynliggjøre enten at kravet til universell utforming er oppfylt, eller at en eventuell utbedring vil være uforholdsmessig.

Ombudets vurdering

Ombudet slår innledningsvis fast at X Fysioterapi- og treningssenter er en virksomhet som har plikt til å sikre at virksomhetens hovedløsninger er universelt utformet etter diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 9. X treningssenter har derfor plikt til å tilrettelegge de deler av virksomhetens lokaler som benyttes av allmennheten (kunder eller andre) på en slik måte at flest mulig, uavhengig av individuelle forutsetninger, har tilgang til treningssenterets tjenester og service.

Er X fysioterapi- og treningssenter universelt utformet?

Det første ombudet må ta stilling til er om treningssenteret tilfredsstiller kravet til universell utforming.

A viser til at treningssenteret ikke er universelt utformet fordi rullestolbrukere ikke har tilgang til treningstilbudet i andre etasje. Treningssenteret har erkjent at det ikke er mulig for rullestolbrukere/personer med nedsatt bevegelsesevne å komme seg til andre etasje. Treningssenteret mener likevel at treningssenterets hovedløsning er tilrettelagt fordi rullestolbrukere kan trene alle muskelgrupper i første etasje.

I forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er det gitt føringer på vurderingen av innholdet i plikten til universell utforming. Det er etter loven en virksomhets hovedløsning som skal tilrettelegges. Av lovens forarbeider følger det at

”… tilgangen inni et bygg og muligheten for bruk av et produkt hovedsakelig skal være den samme for brukere med ulike forutsetninger, men uten at dette innebærer at det stilles krav om nøyaktig samme løsning…”, jf Ot.prp. nr 44 (2007-2008) s. 138.

Ombudet ser av fotografier av senterets første etasje at det finnes flere ulike styrkeapparater, og annet treningsutstyr der. Fotografiene viser vektstenger og andre treningsapparater. Treningssenteret har også vist til at en kan trene alle muskelgrupper på 20 forskjellige apparater i første etasje. Selv om bruk av et produkt hovedsakelig skal være den samme for alle kunder uavhengig av funksjonsevne, og andre etasje ikke er tilgjengelig for rullestolbrukere, følger det av forarbeidene at det ikke stilles krav om nøyaktig samme løsning. Her har rullestolbrukere tilgang til en rekke treningsapparater i første etasje. En kan da hevde at hovedløsningen er tilrettelagt. Det følger imidlertid også av forarbeidene at

”… Reglene om universell utforming innebærer noe mer enn tilgjengelighet i seg selv. De skal sikre at hovedløsningen er tilgjengelig, og at det ikke etableres særløsninger som virker segregerende og/eller er stigmatiserende…”, jf ot.prp. nr 44 (2007-2008) s. 141.

Ombudet ser at fordi det ikke er heis eller trappeheis i lokalet har treningssenteret etablert en særløsning hvor rullestolbrukere kun kan trene i første etasje. Denne løsningen kan oppleves som lite inkluderende da noen apparater som spinning – sykler, tredemøller og step - maskiner kun er plassert i første etasje. A har selv vist til at det er i andre etasje ”alle er”. Selv om spinning – sykler og tredemøller er apparater som er mindre egnet for rullestolbrukere, trener mange rullestolbrukere likevel sammen med folk som tar i bruk disse apparatene. At rullestolbrukere da kun kan oppholde seg i første etasje fremstår som en lite inkluderende og segregerende løsning. Når det er stor trafikk på senteret, og kø på apparatene kan en også hevde at rullestolbrukere får et dårligere tilbud fordi de bare kan bruke apparatene i første etasje.

På bakgrunn av dette finner ombudet at X fysioterapi- og treningssenter ikke er universelt utformet.

Vil krav om UU være uforholdsmessig?

Ombudet skal vurdere om X treningssenter har dokumentert at det foreligger omstendigheter som gjør at det vil være en uforholdsmessig byrde å sikre universell utforming av treningssenteret. Det er X treningssenter som har bevisbyrden for at det vil være en uforholdsmessig byrde å gjøre treningssenteret universelt utformet.

Ombudet må her konkret veie den positive effekten og viktigheten av tilretteleggingen mot kostnader og andre former for belastning tilretteleggingen medfører for treningssenteret. I vurderingen av om det er uforholdsmessig å kreve universell utforming skal det legges vekt på bl.a. tilretteleggingens effekt, om virksomheten er av offentlig art, kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.

Denne saken dreier seg om tilrettelegging av et treningssenter. Et treningssenter er et lokale mange folk benytter i sin fritid, også personer med nedsatt funksjonsevne. Det er således viktig at alle deler av et treningssenter er tilgjengelig for alle uavhengig av funksjonsevne.

Treningssenteret mener det vil bli for kostbart å installere trappeheis da dette vil innebære vesentlig ombygging av alle de tre trappeløpene.

Ombudet har ikke forutsetning for å ta stilling til om brannforskrifter krever at det bygges trappeheis til alle tre trappeløpene. Ombudet har heller ikke forutsetning for å ta stilling til nøyaktig hvor mye det vil koste å installere trappeheis i de ulike trappeløpene.

Ombudet ser imidlertid av fotografier som treningssenteret har lagt frem at installering av trappeheis vil medføre ombygging av trappeløpene og områdene rundt. Slik ombudet ser det vil montering av trappeheis i trappen ved inngangspartiet forutsette flytting av døren inn til fysioterapilokalet, samt flytting av sikringsskapet bak døren. Å bygge om dette området vil fort kunne bli kostbart. Ombudet ser også at å installere trappeheis i senterets hovedtrapp kan bli vanskelig fordi trappen er meget smal, og går i en sving. For å få plass til trappeheis i denne trappen vil en måtte bygge om hele trappen, noe som fort kan bli kostbart. Ombudet mener det ikke vil være like aktuelt å installere trappeheis til den tredje trappen da dette er en utvendig rømningstrapp av stål, som ikke er tilgjengelig om vinteren.

Av ordlyden i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 følger det at et viktig moment i uforholdsmessighetsvurderingen er tiltakets effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer. I NOU 2005: 8 skriver lovutvalget at

”utforming. Den faktiske nytteeffekten ved universell utforming vil da være mindre enn der tilbudet i utgangspunktet er utilgjengelig…”… tiltak er effektive der det oppnX store forbedringer av tilgjengeligheten for relativt små kostnader. I en del tilfeller foreligger det allerede en særløsning som sikrer tilgjengelighet, men ikke universell

Det er klart at det i dag finnes et godt treningstilbud for rullestolbrukere i første etasje på X treningssenter. Treningssenteret har lagt frem bilder som viser at det finnes flere forskjellige apparater for ulike muskelgrupper i første etasje. Treningssenteret har også vist til at tilbudet for rullestolbrukere er bedre i første etasje enn i andre. Ombudet har på bakgrunn av den billeddokumentasjonen som er lagt frem, ikke grunn til å tvile på dette.

Treningssenteret har valgt en særløsning som sikrer tilgjengelighet, men som ikke er universell utforming. Effekten av at andre etasje gjøres tilgjengelig for rullestolbrukere vil først og fremst være at rullestolbrukere får mulighet til å være sosiale, og trene sammen med andre, i andre etasje. Ombudet ser at det i lovens forarbeider er trukket frem at en skal søke å finne løsninger som virker inkluderende, og som gjør at personer med nedsatt funksjonsevne kan delta i samfunnslivet på lik linje med andre.

I denne saken innebærer likevel tilgjengelighet til andre etasje for rullestolbrukere, en omfattende ombygging av treningssenteret. Apparater en bare finner i senterets andre etasje, som spinningsykler, tredemøller og stepmaskiner, er mindre anvendbare for rullestolbrukere. Rullestolbrukere kan også trene alle muskelgrupper i første etasje. Tilretteleggingens effekt i forhold til selve treningen vil derfor ikke være stor. På bakgrunn av dette mener ombudet det vil være uforholdsmessig byrdefullt for treningssenteret å sette i gang omfattende ombygning av trappeløpene i treningssenteret, for å gjøre andre etasje tilgjengelig for rullestolbrukere.

Ombudet mener også at hensynet til sikkerhet taler for at det vil være uforholdsmessig for treningssenteret å montere trappeheis i trappeløpene. Ombudet ser at begge de innvendige trappene er smale. En trappeheis vil ta stor plass i trappene dersom det ikke gjøres vesentlig ombygging av områdene rundt trappene. Dersom det installeres trappeheis i en eller flere av trappene vil det kunne bli vanskelig for treningssenteret å ivareta hensynet til brannvern, samt å følge brannforskrifter. Samlet sett finner ombudet derfor at det vil være en uforholdsmessig byrde for treningssenteret å gjøre annen etasje tilgjengelig for rullestolbrukere/personer med nedsatt bevegelsesevne.

Konklusjon

Ombudet konkluderer med at X fysioterapi- og treningssenter ikke handler i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 tredje ledd.