Når det gjelder oppsigelsestiden viste arbeidsgiver til at mannen hadde forhandlet seg til en lenger oppsigelsestid. Firmaet viste til at flere av de mannlige ansatte også hadde en måneds oppsigelsestid.

Likestillingsombudet mente det ikke var saklige grunner for at kvinnen og mannen hadde ulik oppsigelsestid. For det første var de to i en sammenlignbar situasjon, der de hadde tilnærmet like arbeidsoppgaver og arbeidsavtaler. For det andre påviste Likestillingsombudet en kjønnsmessig forskjellsbehandling av de ansatte. I alt var det seks fast ansatte i heltidsstillinger i firmaet, to kvinner og fire menn. De to kvinnene hadde en måneds oppsigelse, mens de fire mennene hadde kontraktsfestet minimum tre måneders oppsigelsesfrist. På det grunnlaget slo Likestillingsombudet fast at den ulike oppsigelsestiden var i strid med likestillingsloven.

Når det gjaldt spørsmålet om lønn, kom Likestillingsombudet til at den ulike lønnen ikke var i strid med loven, selv om de to utførte arbeid av lik verdi. Arbeidsgiver begrunnet den ulike lønnen blant annet med at mannen arbeidet mer enn kvinnen, at han kunne vise til bedre resultater samt at han hadde lengre arbeidserfaring enn kvinnen.

Likestillingsombudet fant det ikke dokumentert at mannen arbeidet mer enn kvinnen på det tidspunktet lønnen ble fastsatt, eller at han hadde en større arbeidsbyrde. Arbeidsgiver kunne heller ikke dokumentere at mannen hadde oppnådd bedre resultater enn kvinnen. Derimot aksepterte Likestillingsombudet mannens arbeidserfaring som begrunnelse for høyere lønn, selv om kvinen hadde mer utdanning. At arbeidsgiver legger større vekt på arbeidserfaring enn formell utdanning er i utgangspunktet et kjønnsnøytralt kriterium, og Ombudet hadde ingen forutsetning for å overprøve arbeidsgivers vurdering av mannens arbeidserfaring opp mot kvinnens utdanning. Likestillingsombudet bemerket imidlertid at slik forskjell i lønn bør søkes utjevnet over tid.

Likestillingsombudets konklusjon vedrørende oppsigelsestiden, ble påklaget til Klagenemnda for likestilling. Nemnda delte seg i et mindretall og et flertall. Nemndas flertall la vekt på at mannen mest sannsynlig hadde fremmet krav om oppsigelsestid. Etter flertallets syn fantes det ingen holdepunkter for at arbeidsgiver uoppfordret fremsatte et tilbud om tre måneders oppsigelsestid. Det var ikke tale om noen kollektiv forhandling, og flertallet la til grunn at arbeidsgivers policy var å forhandle med hver enkelt ansatt individuelt. Kvinnen la ikke frem noe krav om oppsigelsestid. Flertallet mente det derfor ikke forelå noen presumpsjon for at kvinnen ble diskriminert i forhold til likestillingsloven § 3. Nemndas mindretall mente bevisbyrden lå på arbeidsgiver, og at arbeidsgiver ikke hadde sannsynliggjort at mannen hadde fremmet krav om oppsigelsestid. Mindretallet la i sin drøftelse vekt på EU's bevisbyrdedirektiv - i likhet med Likestillingsombudet.

Saksnummer: 2000/265
Emne: oppsigelse, ansettelseskontrakt
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 3.0,  § 4.0