Et barn med nedsatt funksjonsevne ble diskriminert da politiet ikke foretok avhør i forbindelse med etterforskning

• Saksnummer: 14/297
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 § 4.
• Dato for uttalelse:03.07.2015

Sakens bakgrunn

A har diagnosene X og Y. Hun er psykisk utviklingshemmet og mangler verbalt språk. A går på Z skole og SFO. Skolen er en kommunal spesialskole for barn og unge med nedsatt funksjonsevne i form av psykisk utviklingshemming. På samme skole går B. Han er diagnostisert med Asperger syndrom.

Det er opplyst at både A og B normalt har 1:1 bemanning mens de er på skolen og SFO. 25. februar 2013 ble de likevel overlatt til seg selv, uten oppsyn, på skolens uteområde. B trillet A inn på et rom på skolen. Da de etter en tid ble funnet, lå A delvis avkledd på en matte på gulvet. Det fremgår av henleggelsesbeslutning fra Hordaland statsadvokatembeter av 8. juli 2013 at B i etterkant av hendelsen gav uttrykk for at han hadde kledd av A nedentil og befølt henne på kjønnet.

Forut for hendelsen har B kommet med seksuelle hentydninger rettet mot A. Han har både fortalt og skrevet om sine fantasier og hva han kunne komme til å gjøre.

Z skole anmeldte hendelsen til Hordaland politidistrikt. I forbindelse med etterforskningen av saken avhørte politiet assistenten som var sammen med A og B i forkant av hendelsen og som senere fant dem inne på skolen. I tillegg avhørte de Bs far, As mor, samt innhentet erklæringer fra helsevesenet vedrørende A og B. Politiet innhentet ikke forklaring fra A eller den mistenkte i saken.

As bistandsadvokat anmodet 2. mai 2013 politiet om å foreta etterforskningsskritt med henblikk på mulig foretaksstraff for skolen. Politiet besluttet 6. juni 2013 å ikke iverksette etterforskningsskritt for å avklare om det var grunnlag for foretaksstraff.

Straffesaken mot B ble henlagt av Hordaland politidistrikt 13. juni 2013, under henvisning til bevisets stilling.

A bistandsadvokat påklaget 26. juni 2013 henleggelsen av straffesaken mot B og manglende etterforskning med tanke på foretaksstraff. Hordaland statsadvokatembeter tok ikke klagen til følge i henleggelsesbeslutning datert 8. juli 2013.

Partenes syn på saken

C og D (As foreldre):

C og D hevder at Hordaland politidistrikt handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved at saken ble henlagt uten at politiet foretok nødvendige etterforskingsskritt.

Det ble oppnevnt bistandsadvokat, men det gikk over 5 uker før oppnevnelse og kontakt med denne ble opprettet. I mellomtiden ble de ikke informert om As rettigheter og ble ikke gjort kjent med regelverket rundt etterforskning av overgrepssaker.

På grunnlag av de avhør som ble gjort burde politiet iverksatt videre etterforskning i saken. Det fremgår av straffeloven § 224 første ledd at politiet har plikt til å iverksette etterforskning dersom det er rimelig grunn til å anta at det har skjedd et straffbart forhold.

Det er diskriminering at politiet aldri gjorde forsøk på å avhøre A. As nedsatte funksjonsevne er grunnen til at videre etterforskning ikke ble iverksatt og at saken ble henlagt.

Politiet har tatt for gitt at A, på grunn av hennes funksjonshemning, ikke var i stand til å avgi forklaring i overgrepssaken. A har ikke verbalt språk, men hun har ikke noe problem med å vise med kroppsspråk og adferd hvordan hun har det. Ifølge psykologen på Barnehuset har A vist en normalreaksjon som et tre år normalt fungerende barn har etter overgrep. Hun var meget traumatisert i tiden etter overgrepet. Det hadde ikke vært problem for en kvalifisert person å tolke hennes adferd som svar på spørsmål. Dette på lik linje med normalt fungerende barn som ennå ikke kan snakke. Det ble aldri tilbudt eller tilrettelagt for avhør, verken av dommer, eller særlig utdannet og kvalifisert polititjenestemann eller kvinne. Ingen ved Hordaland politidistrikt har noen gang møtt A.

Den mistenkte i saken ble heller aldri forsøkt avhørt. C og D mener at politiet burde tilrettelagt for at også B kunne avgi forklaring.

Dersom sentrale vitner i saken hadde blitt avhørt, ville bevisførselen saken hatt et annet utfall med hensyn til straffesak mot B, men også foretaksstraff mot skolen.

Hordaland politidistrikt:

Hordaland politidistrikt har vist til at den anmeldte hendelsen har vært undergitt en grundig og forsvarlig etterforskning. De rettslige vurderingene som ligger til grunn for etterforskningen fremkommer av statsadvokatens redegjørelse for opprettholdelse av henleggelsesbeslutningen.

Politiet har vist til at det ikke lot seg føre bevis for at det faktisk hadde skjedd en overtredelse av aktuelle straffebud. Etter en grundig vurdering fant påtalejuristen og statsadvokaten at det ikke var grunnlag for foretaksstraff. Utfallet av denne rettslige vurderingen kan vanskelig oppfattes som diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Det var ikke noe tema at den mistenkte gutten eventuelt var strafferettslig utilregnelig.

Etterforskning og avhør er en strengt regelbundet virksomhet. Avhør reguleres av straffeprosessloven og påtaleinstruksen. For å ivareta fornærmede i saken fikk hun oppnevnt bistandsadvokat.

Det følger av straffeprosessloven at barn med psykisk utviklingshemming eller tilsvarende funksjonssvikt skal avhøres ved dommeravhør. Dette innebærer at avhøret foretas av særlig utdannet og kvalifisert polititjenestemann eller kvinne, i regi av domstolene. Avhøret skal gjøres i tilrettelagt lokale, i dette tilfellet vil det være Barnehusene. Tolk brukes når det er påkrevd.

I vurderingen av om A skulle avhøres ble det lagt vekt på at hun ikke har språk. Det var derfor ikke noen hensikt å gjøre et dommeravhør med henne. Politiet har vist til at det ikke er noen rettighet å bli avhørt ved dommeravhør, men en vurdering som foretas om det vil kunne gi konkrete opplysninger i saken av betydning for avgjørelse av skyld-/straffespørsmålet.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Fra 1. januar 2014 trådte ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 21. juni 2013 i kraft. I den nye loven videreføres diskrimineringsvernet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008. Denne saken gjelder forhold som fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven 2008 § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, jf. § 4 annet ledd.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre, jf. § 4 tredje ledd.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her, jf. § 4 fjerde ledd.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen eller unnlatelsen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Internasjonale konvensjoner

FNs kvinnekonvensjon er inntatt i menneskerettsloven med forrang fremfor annen norsk lov. Etter denne konvensjonen anses kjønnsrelatert vold, herunder seksuell vold, for å være diskriminering, jf. General Recommendation No. 19 fra komiteen opprettet i tilknytning til konvensjonen (The Committee on the Elimination of Discrimination Against Women). Konvensjonspartene, herunder Norge, er forpliktet til å søke å forhindre at overgrep skjer, samt til å etterforske og straffeforfølge voldshandlinger og yte erstatning. Dette følger også av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 8, jf. artikkel 1 (plikten til å sikre menneskerettighetene), og ble lagt til grunn i Den europeiske menneskerettighetsdomstols avgjørelse i saken Opuz v. Tyrkia (2009).

FNs barnekonvensjon nevner i artikkel 23 barn med nedsatt funksjonsevne spesielt. Konvensjonen er inntatt i menneskerettsloven med forrang fremfor annen norsk lov. Barnets rett til å blir hørt, jf. artikkel 12, er verdt å nevne i denne saken:

•  Partene skal garantere et barn som er i stand til å gjøre danne seg egne synspunkter, retten til fritt å gi uttrykk for disse synspunkter i alle forhold som vedrører barnet, og tillegge barnets synspunkter behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet.
•   For dette formål skal barnet særlig gis anledning til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet, enten direkte eller gjennom en representant eller et egnet organ, på en måte som er i samsvar med saksbehandlingsreglene i nasjonal rett.

FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne fastslår i artikkel 7 at barn med nedsatt funksjonsevne skal nyte godt av de samme menneskerettigheter og fundamentale friheter som andre barn.

Konvensjonen ble ratifisert av Norge 3. juni 2013. De forpliktelsene som påhviler partene til konvensjonen kan dermed påberopes overfor Norge.

Det er uttrykt i artikkel 13 at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha lik tilgang til rettssystemet som andre:

Partene skal sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har effektiv tilgang til rettssystemet på lik linje med andre, blant annet ved tilrettelegging av prosedyrer og tilrettelegging i forhold til alder, slik at de lettere kan fungere effektivt som direkte og indirekte deltakere, herunder som vitner, i alle ledd i saksgangen, også under etterforskning og på andre forberedende stadier.

Konvensjonen har i artikkel 16 en egen bestemmelse om frihet fra utnytting, vold og misbruk, og punkt 5 er relevant å trekke frem her:

Partene skal vedta effektiv lovgivning og politikk, herunder lovgivning og politikk som fokuserer på kvinner og barn, for å sikre at tilfeller av utnytting av og vold og misbruk mot mennesker med nedsatt funksjonsevne oppdages, etterforskes og, når det er hensiktsmessig, straffeforfølges.

Ombudets vurdering

A har diagnosene X og Y. Ombudet vil innledningsvis bemerke at disse diagnosene utgjør en nedsatt funksjonsevne som klart omfattes av loven.

Ombudet skal ta stilling til om A ble forskjellsbehandlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 § 4 i politiets ettforskning av overgrepsanklagene mot medeleven B. Ombudet vil videre ta stilling til om politiet handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven når de ikke etterforsket skolen og kommunen med tanke på foretaksstraff.

Før ombudet går inn på vurderingene i denne saken vil ombudet gjøre rede for likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 14/2012. Saken gjaldt, på samme måte som denne, politiets etterforskning av seksuelle overgrep mot et barn med nedsatt funksjonsevne. Nemnda la til grunn at dommeravhør på barnehus er et normalt etterforskningsskritt i sedelighetssaker som involverer barn under 16 år. Videre uttalte nemnda:

Nemnda kan ikke se at politiet har sannsynliggjort at dommeravhøret ble avlyst av andre grunner enn Bs nedsatte funksjonsevne. Politiet anfører at det var lite sannsynlig at et dommeravhør ville ha endret den bevismessige situasjonen, og at det var de vanlige påtalemessige vurderingene som var hovedgrunnen til at dommeravhør ikke ble gjennomført. Ut fra opplysningene i saken legger nemnda til grunn at årsaken til at dommeravhøret ble avlyst var Bs vanskeligheter med å kommunisere, og at tolkene trakk seg. Dette tilsier at hun ble dårligere behandlet enn et barn uten vanskeligheter med kommunikasjon ville ha blitt. Nemnda peker på at den etterforskningsmessige vurderingen før avhør ble forsøkt, tydeligvis var at det var grunn til å foreta avhør.

Nemnda vurderte om denne forskjellsbehandlingen likevel kan være lovlig:

Siden forskjellsbehandlingen i alle tilfeller må sies å være uforholdsmessig inngripende overfor B, er det etter nemndas vurdering ikke grunn til å gå nærmere inn på om forskjellsbehandlingen var nødvendig for å oppnå et saklig formål. Nemnda legger vekt på at saken dreier seg om en anmeldelse av alvorlige straffbare forhold. Dommeravhøret ble avlyst på grunn av Bs vanskeligheter med å kommunisere, og det ble ikke forsøkt gjennomført med bedre kvalifiserte tolker. Dette var en stor belastning for B og hennes familie. Et dommeravhør på et barnehus innebærer også nødvendig råd, oppfølging og behandling i etterkant. Det er viktig å sikre barn, også de med nedsatt funksjonsevne, rettsvern mot seksuelle overgrep. De vanskene det ville ha medført å gjennomføre et dommeravhør, var heller ikke uforholdsmessig store for politiet da avhør av små barn er utfordrende uavhengig av nedsatt funksjonsevne.

Ombudets vurdering av politiets etterforskning av overgrepsanklagene mot B:

Ombudet skal ta stilling til om politiets etterforskning var i strid med forbudet mot diskriminering. For å utgjøre forskjellsbehandling må ombudet konstatere at A er stilt dårligere enn andre, og at det er årsakssammenheng med manglende etterforskningsskritt og As nedsatte funksjonsevne.

Ombudet understreker at vi hverken tar stilling til skyldspørsmålet eller politiets beslutning om å henlegge straffesaken. Spørsmålet for ombudet er om den fornærmede i straffesaken ble behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon ville ha blitt.

Ombudet vil også peke på at manglende tilrettelegging omfattes av diskrimineringsbegrepet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Forbudet mot diskriminering gjelder både handlinger og unnlatelser. Også FNkonvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne definerer diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne slik at begrepet omfatter alle former for diskriminering, herunder å bli nektet en rimelig tilrettelegging, jf. konvensjonen artikkel 2.

Politiets etterforskningsskritt vil gjøres utfra en politifaglig bedømmelse av sakens omstendigheter. Slike etterforskningsfaglige vurderinger ligger utenfor det ombudet har rettslig kompetanse til å prøve. Vurderingen av om A er stilt dårligere beror på om det ville vært foretatt andre etterforskningsskritt dersom A ikke hadde hatt nedsatt funksjonsevne, herunder om hun som fornærmet og B som mistenkt i saken ville blitt avhørt.

Ombudet legger til grunn at det normale etterforskningsskritt i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn under 16. år vil være dommeravhør av den fornærmede på et av statens barnehus, jf. nemndas begrunnelse i sak 14/2012 gjengitt over. Videre mener ombudet at det er et normalt etterforskningsskritt i sedelighetssaker å foreta avhør av den som er beskyldt for å ha begått overgrepet. En etterforskning hvor både den fornærmede og den mistenkt ikke er avhørt fremstår som klart mangelfull, med mindre saken fremstår som åpenbart grunnløs.

Etter ombudets vurdering betyr manglende avhør av A at hun ble stilt dårligere enn andre barn som er fornærmet i anmeldte saker om seksuelle overgrep. Manglende avhør av mistenkte gjør at etterforskningen av saken der A er fornærmet fremstår som mangelfull – særlig sett i sammenheng med at A selv ikke ble avhørt. Samlet sett mener ombudet at politiets etterforskning utgjør forskjellsbehandling av A.

Spørsmålet for ombudet blir således om forskjellsbehandlingen har årsakssammenheng med As nedsatte funksjonsevne. For ombudet er det tilstrekkelig å vise til at politiet har begrunnet manglende avhør med at A ikke har språk, og at det således ikke vil være noen hensikt å avhøre henne. Ombudet legger etter dette til grunn at årsaken til den mangelfulle etterforskningen av saken og at dommeravhør ikke ble prøvd var As manglende kommunikasjonsevner. Dette tilsier at hun ble stilt dårligere enn barn uten slik nedsatt funksjonsevne.

Ombudet mener derfor at politiets ettforskning av overgrepssaken stilte A dårligere enn andre og at denne forskjellsbehandlingen skyldtes hennes funksjonsnedsettelse.

Spørsmålet blir så om denne forskjellsbehandlingen likevel kan være lovlig, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 § 4 fjerde ledd. Vilkårene er, som nevnt over, at forskjellsbehandlingen er nødvendig for å oppnå et saklig formål. Den må dessuten ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles. Det er Hordaland politidistrikt som må godtgjøre at vilkårene for tillatt forskjellsbehandling er oppfylt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 § 13.

Politiet har vist til at det ikke hadde noen hensikt å gjøre forsøk på å avhøre A fordi hun ikke har språk. Selv om en effektiv gjennomføring av etterforskningen, samt prioritering ut fra begrensede ressurser vil kunne være saklige formål i denne sammenheng, har ombudet på samme måte som nemnda i sak 14/2012 ikke funnet grunn til å gå nærmere inn i vurdering av om forskjellsbehandlingen var saklig og nødvendig i denne saken i og med at alle vilkårene for tillatt forskjellsbehandling må være oppfylt.

Ombudet mener det var opplagt uforholdsmessig å ikke gjøre forsøk på å ta dommeravhør eller lignende av A. Det er for ombudets del tilstrekkelig å vise til at politiet ikke har redegjort for, eller lagt frem dokumentasjon på, at de vanskene med å gjennomføre et dommeravhør ville vært uforholdsmessig store. Mange avhør av barn kan være vanskelige, og det vil alltid være usikkert om slike avhør kan bringe på det rene hva som har skjedd. Dette gjelder uavhengig av om barnet har nedsatt funksjonsevne eller ikke.

Å bli avhørt som fornærmet i forbindelse med en anmeldelse av alvorlige straffbare forhold er en grunnleggende del av borgernes rettsvern, selv om slikt avhør i noen tilfeller ikke skjer etter en konkret vurdering. Dette kan være tilfelle for eksempel der en anmeldelse fremstår som klart grunnløs. Dette synes ikke å ha vært tilfelle i denne saken, og ombudet viser blant annet til at det fremgår at avhør av assistenten som fant A delvis avkledd etter det påståtte overgrepet at mistenkte hadde erkjent overgrep overfor henne.

Hvorvidt avhør av mistenkte ville endret grunnlaget for påtalebeslutningen har ikke ombudet grunnlag for å ta stilling til. Ombudet legger imidlertid til grunn at normal prosedyre i etterforskningen av alvorlige straffbare handlinger er å avhøre mistenkte. Avhør av mistenkte vil da være en del av etterforskningsmaterialet påtalebeslutningen bygger på. At mistenkte i denne saken ikke ble avhørt gjør etter ombudets mening at manglende avhør av A fremstår som særlig uforholdsmessig.

Ombudet legger også vekt på at saken dreier seg om anmeldelse av alvorlige straffbare forhold, og at staten er forpliktet gjennom flere internasjonale konvensjoner å sikre at grunnleggende menneskerettigheter blir ivaretatt, jf. det som er nevnt ovenfor under avsnittet om rettslig grunnlag. Ut fra de ovennevnte konvensjonsbestemmelsene kan man lese at rettsvern, prosessuelle rettigheter, vern mot og straffeforfølgelse av overgrep er grunnleggende menneskerettigheter som gjelder for alle, i tillegg til at det er viktige aspekter ved forståelsen av prinsippet om likeverd for mennesker med nedsatt funksjonsevne, jf. FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne. På denne bakgrunn kan ikke ombudet se at det vil være vil være forholdsmessig å avstå fra å foreta normale etterforskningsskritt i en sak som dreier seg om seksuelle overgrep mot barn med nedsatt funksjonsevne.

Etter en samlet vurdering er ombudet kommet til at vilkårene for å tillate forskjellsbehandling i dette tilfellet ikke er oppfylt. Hordaland politidistrikt forskjellsbehandlet A i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 i sin etterforskning av overgrepssaken.

Ombudets vurdering av politiets etterforskning med tanke på foretaksstraff:

Ombudet er videre bedt om å ta stilling til om politiets manglende etterforskningsskritt og henleggelse av spørsmålet om mulig foretaksstraff for skolen og kommunen utgjør forskjellsbehandling i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Politiet har opplyst at de ikke anså etterforskning med henblikk på foretaksstraff som hensiktsmessig. Deres begrunnelse for å henlegge spørsmålet om foretaksstraff var at det ikke syntes å mangle noe på personalets oppmerksomhet. En skole, selv for barn med særlige utfordringer og behov, kan ikke forlanges å ha et strengere regime enn dette.

Ombudet har ikke kompetanse til å overprøve de politifaglige vurderinger som er gjort av spørsmålet om foretaksstraff. Ombudet er overlatt til å vurdere om As nedsatte funksjonsevne var årsaken til at spørsmålet om foretaksstraff ble henlagt.

Politidistriktet har ikke pekt på nedsatt funksjonsevne som begrunnelse for ikke å etterforske med tanke på foretaksstraff. Politiets begrunnelse var at vilkårene for foretaksstraff er skjønnspregede og at spørsmålet ville være om etterforskning mot foretaket ville kunne ha betydning for skolens retningslinjer, instruksjon og opplæring med tanke på å forebygge lignende situasjoner og om straff ville ha preventiv virkning for fremtidige overtredelser. I den aktuelle situasjonen kunne ikke skolen etter politiets mening forventes å ha et strengere regime enn de hadde, i og med at barna kun hadde vært alene i 7 minutter.

C og D har ikke vist til omstendigheter som gir grunn til å tro at manglende etterforskning har sammenheng med As nedsatte funksjonsevne, eller at politiets praksis i saker om foretaksstraff stiller personer med nedsatt funksjonsevne dårligere enn andre. Ombudet har heller ikke holdepunkter for å kunne fastslå dette.

På bakgrunn av dette mener ombudet at politiet ikke har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved manglende etterforskning og henleggelse av spørsmålet om foretaksstraff.

Konklusjon

•  Hordaland politidistrikt handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 i etterforskningen av anmeldelsen av seksuelle overgrep mot A.
•  Hordaland politidistrikt handlet ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2008 når det ikke etterforsket saken med tanke på foretaksstraff.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar. Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 16, jf. § 17.

Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 7. september 2015 om hvordan Hordaland politidistrikt foreslår å løse saken, dersom dere velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.