Butikk handlet ikke i strid med Dtl. § 5

Sakens bakgrunn

A bruker rullestol. Den 4. juli 2015 var B og hennes ektemann på B på X senteret. Da ekteparet gikk inn i butikken, slo alarmen ut. Det er enighet om at ekteparet ble bedt om å gå tilbake til de butikkene de hadde vært i, for å undersøke om det var gjenglemte alarmer. Partene er imidlertid uenige om hvordan dette skjedde. Uenigheten knytter seg til om B ble avvist og bortvist av de butikkansatte på grunn av hennes nedsatte funksjonsevne.

Partenes syn på saken

A:

Det anføres at A ble avvist og bortvist av ansatte ved B, og at dette var på grunn av hennes nedsatte funksjonsevne.

A er svært syk og på grunn av sykdomsbildet har hun ukontrollerte bevegelser med armer og ben. Det var helt tydelig at de ansatte ved B følte seg ukomfortabel med å ha henne som kunde, fordi hun så syk ut og sitter i rullestol. Det var ingen andre kunder i butikken. Da alarmen gikk, ble de møtt med uhøflig avvisning og nærmest bortvist fra butikken. Varene ble sjekket av den overordnede. Man kunne raskt konstatere at det ikke skyldtes det de hadde med seg rullestolen. De gikk tilbake til de butikkene de hadde vært i. Det ble imidlertid ikke funnet noen gjenglemte alarmer. Da situasjonen oppstod ønsket ikke ekteparet å lage oppstyr i butikken. Det var først i etterkant at hun fikk en sterk etterreaksjon og klar opplevelse av at hun ble bortvist på grunn av hennes nedsatte funksjonsevne.

B:

B bestrider at A ble diskriminert. Etter at alarmen hadde slått ut, gikk en av de ansatte rutinemessig bort til paret og forhørte seg om de hadde handlet noe, eller om noe hadde festet seg til rullestolen. Samtalen skal ha vært vennlig. Paret virket verken sure, irriterte eller overrasket. Det hender at andre butikker glemmer å ta av alarmer. Paret ble derfor anbefalt å gå tilbake til de butikkene der de hadde handlet for å sjekke om de hadde glemt å ta av alarmene. Det ble presisert at de ikke kan fjerne alarmer fra andre butikker. Noen butikker har skjulte alarmer. Dette er vanlig prosedyre ved utslag av alarm. Butikken de hadde handlet i lå rett ved. De var velkomne tilbake etter at de hadde sjekket ut dette.

Dersom det er nødvendig med bortvisning, kontakter de vekterne. Det er kun av sikkerhetsmessige årsaker at ansatte ber om bistand til bortvisning, aldri fordi de ikke ønsker visse kundegrupper i butikken.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7. Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30. En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om A ble forskjellsbehandlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 5 første ledd.

Spørsmålet er om A ble behandlet dårligere enn andre ville ha blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Bakgrunnen for hendelsen var utløsning av alarmen da de skulle inn i butikken. Slik ombudet forstår det slår alarmer ofte ut av ulike grunner, og i følge B etterspør de kundene om de har gjenglemte alarmer og ber de oppsøke butikkene de har handlet i. A mener at dette skjedde på en svært uhøflig og avvisende måte, og at det var begrunnet i hennes nedsatte funksjonsevne. Slik ombudet ser det står det her påstand mot påstand om måten hendelsen ble håndtert på fra B sin side. Det er ikke fremlagt bevis som tilsier at A ble behandlet annerledes enn andre ville ha blitt i en tilsvarende situasjon. Ombudet kan ikke legge den ene versjonen til grunn som mer sannsynlig enn den andre.

Det foreligger heller ingen holdepunkter eller omstendigheter i saken som underbygger at hendelsen har noen sammenheng med As nedsatte funksjonsevne. Det er dermed ikke grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Konklusjon

B handlet ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 første ledd.