Spørsmål om rett til å bruke handikaptoalett

• Saksnummer: 15/1477
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 07. juli 2016

Sakens bakgrunn

Det er uenighet mellom partene om store deler av hendelsesforløpet i saken. Ombudet vil kort gjengi de delene som er ubestridt.

A og B kjøpte i august 2014 campingvogn med plass ved X. Selgeren var en privatperson. Flere av familiemedlemmene har psykiske og/eller kognitive utfordringer, som medfører at de har vansker med å benytte seg av offentlige toaletter og dusjfasiliteter. De fikk tilgang til HC-fasilitetene ved campingplassen, men denne ble sommeren 2015 inndratt.

Begrunnelsen fra X var at for mange personer har hatt adgang til HC-fasilitetene uten å ha et reelt behov for det.

Partenes syn på saken

Ombudet vil innledningsvis påpeke at begge parter har gjort gjeldende kontraktsrettslige forhold som vi ikke kan ta stilling til. Anførslene knyttet til dette vil ikke gjengis med mindre de er av betydning for de diskrimineringsrettslige sidene av saken.

A m/familie:

A hevder at X har diskriminert dem i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved å frata dem adgangen til HC-fasilitetene ved campingplassen.

Familien A har kjent daglig leder, C, og vaktmesteren ved campingplassen, D, gjennom besøk, middager sammen hos felles venner og fester på X i 2013 og 2014.

Før familien kjøpte campingvognen i 2014, pratet de med C angående de forskjellige diagnosene enkelte av familiemedlemmene har og hvilke behov dette innebærer. Tilgang til HC-fasilitetene var en forutsetning for at familien i det hele tatt ville vurdere å kjøpe campingvognen. C ga dem derfor tilgang.

C har gjentatte ganger møtt familien og selv sett at barna ikke har noen fysiske funksjonsnedsettelser. Det ble heller ikke på noe tidspunkt før den aktuelle episoden etterspurt noen form for dokumentasjon som kunne underbygge behovet for tilgang. Det har derfor aldri vært snakk om at familien har bedt om tilgang på feilaktig grunnlag.

Søndag 12. juli 2015 ble D oppmerksom på at de hadde slik tilgang. Han mente A ikke skulle ha slik tilgang, da HC-fasilitetene var ment for bevegelseshemmede. A forsøkte å forklare for D at dette var avklart med C, men fikk beskjed om at campinglivet gjerne ikke passet for dem. Etter dette ble tilgangen fjernet.

I samtale med C fikk A beskjed om at campingplassen hadde strammet inn på tilgangen til HC-fasilitetene. Dette fordi det var for mange som hadde tilgang uten å ha behov for det. De fikk da beskjed om at det ville være tilstrekkelig å fremlegge legeerklæring på at de hadde behov for å bruke HC-fasilitetene.

Dagen etterpå var de hos legen og fikk en erklæring som dokumenterte behovet. Da de fremla denne for C 15. juli 2015, fikk de beskjed om at C ikke trengte ta hensyn til dette, da campingplassen er en privat bedrift som ikke er tilgjengelig for offentligheten. D blandet seg inn i samtalen og sa at de ikke ville få tilgang og slik var det. A forholdt seg rolig og saklig i dialogen, men opplevde C og D som aggressive og uhøflige.

A tok kontakt med C igjen 17. juli. De fikk da beskjed om at styret skulle behandle saken, og i tillegg ta stilling til om familien i det hele tatt var ønsket på campingplassen. Advokat Oftedahl har anført at dette kan utgjøre gjengjeldelse i strid med diskrimingerings- og tilgjengelighetsloven

Etter dette besluttet A å forlate campingplassen, både fordi de ikke fikk tilgang til HC-fasilitetene og fordi det hadde oppstått dårlig stemning mellom partene.

X AS:

X AS avviser at de har forskjellsbehandlet familien A i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Campingplassen er godt kjent med lovverket gjennom C sitt engasjement i en lokal handikapforening.

Både D og C avviser at de kjente familien A forut for at de kjøpte campingvognen og plass på X. A tok ikke kontakt med campingplassen før kjøpet av campingvognen var avtalt, og de hadde derfor ikke kjennskap til behovene til familien forut for kjøpet.

Da A tok kontakt angående adgang til HC-fasilitetene, fremstilte de det som at sønnen deres hadde betydelig nedsatt fysisk funksjonsevne. Det ble også nevnt at datteren hadde ADHD. På bakgrunn av sønnens nedsatte funksjonsevne fikk familien utlevert nøkler til HC-fasilitetene.

Etter hvert observerte de ansatte gutten lekende på campingplassen, og han viste ingen tegn på noen fysisk funksjonsnedsettelse. På bakgrunn av disse observasjonene og at de ønsket å stramme inn på adgangen til HC-fasilitetene så de ikke behovet for at A skulle ha adgang.

Campingplassen mener de tidligere har hatt en for liberal praksis med å gi adgang til HC-fasilitetene. Dette har medført at gjestene som faktisk hadde behov for adgang ikke har kommet til, fordi andre har benyttet dem.

Da B kontaktet C angående at de hadde mistet adgangen, opptrådte han sint, usaklig og truende. C besluttet å melde dette inn til styret, da han ønsket at de skulle vurdere om familien etter dette var ønsket på campingplassen. A forlot campingplassen før styret hadde tatt stilling til dette.

Campingplassen krever at de som ønsker tilgang til HC-fasilitetene skal kunne dokumentere behovet for dette, enten ved at det kan fremvises blått parkeringskort eller legeerklæring. I forbindelse med innstrammingen av adgangen til HC-fasilitetene sommeren 2015 var ikke campingplassen kjent med at familien A hadde behov på grunnlag av nedsatt psykisk eller kognitiv funksjonsevne, da de var av den oppfatning at behovet var begrunnet i en fysisk funksjonsnedsettelse. De ble først gjort kjent med den nedsatte psykiske funksjonsevnen da A fremla legeerklæring etter at konflikten hadde oppstått.

Likestillings- og diskrimineringsombudets oppgaver

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det er forbudt å gjengjelde mot noen som har klaget et forhold inn for ombudet, jf. § 9. Forbudet er absolutt.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om X diskriminerte familien A i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5, da de ble fratatt adgangen til HC-toalettene ved campingplassen.

Vi presiserer innledningsvis at det ikke er et krav om diskriminerende hensikt for at et forhold skal rammes av loven. Det vil være tilstrekkelig etter § 5 at det utløser en diskriminerende virkning.

Det fremstår som klart og er ikke bestridt at enkelte i familien A har en nedsatt funksjonsevne som er vernet av loven. Ombudet legger derfor dette til grunn. Imidlertid er det ikke i alle tilfeller tilstrekkelig at man har en nedsatt funksjonsevne i lovens forstand for å være vernet.

I saker hvor den nedsatte funksjonsevnen ikke er synlig, for eksempel ved nedsatt kognitiv eller psykisk funksjonsevne, må det til en viss grad kunne kreves at vedkommende tilkjennegir dette overfor den som står i fare for å diskriminere. Det vil også være situasjoner hvor forholdene tilsier at den som står i fare for å diskriminere bør søke å avklare hvorvidt det foreligger en nedsatt funksjonsevne.

Det er heller ikke gitt at det å ha en nedsatt funksjonsevne i seg selv innebærer at en person skal få tilgang til fasiliteter for personer med funksjonsnedsettelser. Dette må vurderes konkret, og det avgjørende er om vedkommende har et reelt og påviselig behov for dette på grunn av funksjonsnedsettelsen.

Slik ombudet har forstått Xs anførsler, var de av den oppfatning at A hadde bedt om tilgang på grunnlag av at sønnen var bevegelseshemmet. Etter å ha observert gutten mente de at så ikke var tilfelle. A hevder at de aldri har påstått at sønnen er bevegelseshemmet. Det foreligger ikke ytterligere dokumentasjon rundt dette, og ombudet kan derfor ikke legge den ene påstanden til grunn som mer sannsynlig enn den andre. Det som er klart er at familien A hadde hatt tilgang til HC-fasilitetene, og at denne ble inndratt på kort varsel. Videre er det klart at de aktuelle funksjonsnedsettelsene til enkelte av familiemedlemmene er av en ikke-synlig karakter.

X har anført at de ikke ble gjort kjent med typen funksjonsnedsettelser før det ble fremlagt legeerklæring. Etter ombudets oppfatning, kan ikke dette tillegges avgjørende betydning. A tilkjennegjorde på nytt at de hadde funksjonsnedsettelser umiddelbart eller kort tid etter at de oppdaget at de hadde blitt fratatt tilgangen til HC-fasilitetene.

Formålet med HC-fasiliteter er at personer med nedsatt funksjonsevne skal ha tilgang til sanitærfasiliteter på lik linje med campingplassens øvrige gjester. Det er saklig å begrense tilgangen til disse fasilitetene. Dette fordi de er tiltenkt en spesifikk målgruppe, som har reelle behov for slik tilgang.

Ombudet legger til grunn at A ble fratatt tilgangen som del av en generell innstramming i praksisen. Dette fordi det viste seg at flere av de som hadde tilgang, ikke hadde noe reelt behov for det. Campingplassen opplyser at dersom en gjest kan dokumentere behovet for tilgang, vil campingplassen foreta en konkret vurdering av om dette skal gis.

Slik ombudet ser det, er en slik innstramming og krav om dokumentasjon saklig. Dette fordi HC-fasilitetene er tiltenkt personer som har funksjonsnedsettelser og behov for slike fasiliteter. Ombudet ser ikke grunn til å betvile Xs fremstilling av hvordan tilstanden var før innstrammingen, og mener derfor at både valget av virkemiddel og dokumentasjonskravet er innenfor lovens rammer. Vi bemerker også at det ikke fremstår som om de har stilt urimelig strenge dokumentasjonskrav. Den generelle innstrammingen er derfor ikke i seg selv egnet til å stille familien A dårligere.

For ombudet blir spørsmålet om den konkrete fremgangsmåten til campingplassen likevel utgjør en forskjellsbehandling i strid med loven.

Ombudet understreker at tilgang til sanitærfasiliteter er av betydelig velferdsmessig betydning for enhver, både for vedkommendes hygiene, trivsel, og opplevelse av verdighet. Å fratas slik tilgang kan i løpet av kort tid medføre at situasjonen blir uholdbar for den eller de det gjelder.

Tatt i betraktning hvor stor velferdsmessig betydning tilgang til sanitærfasiliteter har for den enkelte, mener ombudet det var et unødvendig inngrep å frata familien tilgangen i påvente av dokumentasjon på behovet. Slik ombudet ser det, kunne hensynet til å sikre at kun de med reelle behov hadde tilgang til HC-fasilitetene, ivaretas ved at A ble gitt en rimelig tidsfrist til å fremlegge legeerklæring. At familien få dager etterpå innhentet dette, tilsier at det ikke ville vært urimelig å kreve dette av X.

Selv om partene er uenige om det nærmere hendelsesforløpet, er det uansett på det rene at saken ikke ble løst, til tross for at slik legeerklæring ble fremlagt etter kun få dager.Det oppsto en uavklart situasjon, der familien fikk beskjed om at styret måtte ta stilling til legeerklæringen og dessuten avgjøre om familien i det hele tatt var ønsket på campingplassen. Familien forlot da campingplassen før saken fikk et endelig utfall.

Selv om ombudet ikke kan utelukke at familien til slutt ville fått tilbake tillatelsen til å bruke HC-fasilitetene, mener ombudet at campingplassens samlede håndtering av saken innebærer at familien A ble stilt dårligere i diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forstand. Dette fordi de midlertidig, og på ubestemt tid, mistet tilgangen til HC-fasilitetene, noe som gjorde det vanskelig for dem å benytte seg av campingplassen.

Ombudet mener derfor at familien A ble forskjellsbehandlet på grunn av psykisk og/eller kognitiv funksjonsnedsettelse.

Gjengjeldelse

Advokat Oftedahl har på vegne av familien A også anført at familien ble utsatt for gjengjeldelse da C opplyste at styret ved campingplassen måtte vurdere om familien var ønsket der.

Slik ombudet forstår saken, var grunnen til at C varslet om dette at han oppfattet As opptreden overfor ham som truende, ikke fordi det ble varslet om klage til ombudet. Ombudet er derfor av den oppfatning at styrebehandlingen ville knytte seg til om campingplassen ville avslutte kundeforholdet med familien A på grunn av deres opptreden, ikke på grunn av at de gjorde gjeldende rettigheter etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Konklusjon

X AS diskriminerte A m/ familie i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 da de fratok dem tilgangen til campingplassens HC-fasiliteter.