Utestenging fra fergeselskap - Stena Line

• Saksnummer: 15/911
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 29. oktober 2015

Sakens bakgrunn

A er verge for B. A opplyser at B er en voksen mann med funksjonsnedsettelse. B elsker å reise med Stena Line og bruker spillemaskinene der med stor glede.

I januar 2014 ble B nektet utreise. I brev av 8. april 2014 fremgår det at Stena Line må nekte B utreise i en lengre periode. Det opplyses at første mulige utreise er i oktober 2015. Begrunnelsen er følgende:

«Dette er på grunn av ulike historier om bord, hvor du har kommet med særdeles alvorlige anklagelser mot våre andre gjester, hvor vårt eget personale ikke har funnet hold i historiene. Dette har dessverre blitt en større sak enn vi hadde forventet, og vi ber om at du nå tar en litt lenger pause i dine reiser med oss.»

Da A kontakt Stena Line vedrørende brevet, fikk han til svar at Stena Line er klar over Bs funksjonshemning og at de har tatt det med i deres vurdering av om han skal nektes utreise.

Partenes syn på saken

A, på vegne av B:

A anfører at Stena Line sin utestengelse av B er usaklig. Han opplyser at B er høflig og forsiktig og at han aldri har merket noe aggressivt hos ham. Han er også avholdsmann. A opplyser videre at B har noe nedsatt funksjonsevne på det sosiale området. Han er litt sleivete når han spiser og snakker og ler litt høyere enn normalt.

B innrømmer at han har tatt kontakt med besetningen vedrørende narkotika. Første gang plukket han opp en pakke stoff som ble forsøkt gjemt i en avfallsdunk. Da ble han takket av besetningen. B har bekjente som han vet bruker stoff. Når han har sett disse om bord, har han et par ganger varslet fra. B er engstelig for at personer som tar stoff og har en lettvint omgang med fyrstikker, kan sette andre i fare.

B mener at Stena Line burde ha gitt han en tilbakemelding om at besetningen ikke vil ha slike meldinger så hadde han innrettet seg etter dette. Han bekrefter også at han vil holde antagelser om narkotikabruk for seg selv i fremtiden.

A påpeker at Stena Lines besetning kjenner til Bs funksjonshemning. Derfor burde de ha opptrådt annerledes når B kom til dem med sine bekymringer. A mener at Stena Line har behandlet B på lik linje med personer som utøver vold eller drikker seg overstadig beruset og er utagerende. A foreslår at neste gang dette skjer, bør besetningen roe B ned med en bemerkning om at de skal holde øye med hva som foregår. Ifølge A er B en høflig person som aksepterer tilråding og korreksjon.

Stena Line Norge AS:

Stena Line bekrefter at B ble nektet å reise av deres fartøysvakter i januar 2015 og at han ble bedt om å avstå fra å reise med Stena Line frem til oktober 2015.

Stena Line opplyser at B har oppsøkt deres fartøysvakter flere ganger i løpet av sine reiser. B mener å ha sett andre gjester som har med seg narkotika og har pekt ut disse gjestene for fartøysvaktene. Dette var meget støtende og krenkende for de utpekte gjestene. Ingen av påstandene til B har hatt noe hold i seg. B har fått en del muntlige klager fra andre gjester på sine utsagn. Stena Line fant det naturlig at B skulle ta en pause i sine reiser med deres skip.

Stena Line anfører at de i utgangspunktet ikke har noe rettslig plikt til å begrunne eventuell utestengelse av passasjerer.

Ifølge Stena Line er ikke utreise-nektelsen begrunnet i Bs nedsatte funksjonsevne, men hans uholdbare beskyldninger mot andre gjester. Stena Line fastholder at det aldri har vært hold i Bs beskyldninger. Stena Line bemerker at dersom Bs funksjonsnedsettelse medfører at han oppfører seg annerledes enn andre, så går de ut i fra at dette ikke gjelder hans beskyldninger mot andre gjester.

Ifølge Stena Line kan beskyldningene til B innebære straffbare ærekrenkelser. Stena Line-konsernet setter sikkerheten til passasjerer, personale og egne skip i første rekke. Stena Line viser til As forslag til hvordan besetningen burde ha håndtert situasjonen og stiller spørsmål ved hvilken kompetanse A har når det gjelder passasjersikkerhet. Stena Line viser til at besetningen har hjemmel i skipssikkerhetsloven § 40 til å nekte ombordstigning til individer som Stena Line opplever som en potensiell sikkerhetsrisiko.

Ifølge Stena Line har de ved samtlige tilfeller forsøkt å roe ned B. De har behandlet ham som de ville behandlet andre passasjerer.

Stena Line viser til et tidligere tilfelle der B reiste sammen med en bekjent som hadde en funksjonsnedsettelse. Hun ble syk og måtte evakueres fra skipet. Stena Line stiller spørsmål ved hvorfor A i egenskap av verge ikke forhindret denne reisen.

Stena Line viser til at de forholder seg til forordning 1177/2010 om rettighetene til båtpassasjerer. Stena Line mener at de ikke kan ha gjort seg skyldig i diskriminering når de har fulgt alle regler som gjelder.

Stena Line opplyser at de for øvrig har en mengde reisende gjester med nedsatt funksjonsevne.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Stena Line Norge AS har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å utestenge B fra å reise med deres skip.

Ombudet legger til grunn at advokat A har fullmakt til å representere B.

Ombudet slår kort fast at B har nedsatt funksjonsevne i lovens forstand.

Beslutningen om å nekte utreise ble tatt av Stena Line Norge AS. Det er derfor Stena Line Norge AS som er part i saken.

Stilt dårligere på grunn av nedsatt funksjonsevne?

Det første ombudet må ta stilling til er om B er stilt dårligere enn andre i tilsvarende situasjon på grunn av at han har nedsatt funksjonsevne.

B ble utestengt fra å reise med skipene til Stena Line fra januar 2015 til oktober 2015. Som følge av dette er B stilt dårligere enn andre reisende.

Stena Line anfører at utestengelsen ikke har sammenheng med Bs funksjonshemning. Stena Line opplyser at B er blitt behandlet likt som andre passasjerer ville blitt i en tilsvarende situasjon, da alle passasjerer som kommer med ubegrunnede beskyldninger mot andre passasjerer, blir utestengt fra å reise med Stena Line. I utgangspunktet blir alle behandlet likt, og det foreligger ikke forskjellsbehandling. Spørsmålet er om likebehandlingen er indirekte diskriminerende overfor personer med nedsatt funksjonsevne. Det er ikke krav om diskriminerende hensikt, jf. Ot.prp. nr. 44 (2008-2009) s. 98.

I henhold til forarbeidene til dtl, skal en person som har en atferd som skyldes nedsatt funksjonsevne sammenlignes med en person uten tilsvarende atferd, og ikke en person uten nedsatt funksjonsevne og med tilsvarende atferd, jf. Ot.prp. nr. 44 (2008-2009) s. 98. Dersom Bs beskyldninger har sammenheng med hans funksjonshemning, skal han sammenlignes med en person uten tilsvarende atferd. Det vil si at hvis Bs beskyldninger har sammenheng med hans funksjonshemning og han behandles som en person uten funksjonshemning som har tilsvarende atferd, stilles han dårligere enn andre på grunn av sin funksjonshemning.

A har opplyst at B har utfordringer på det sosiale området og at han oppfører seg noe annerledes enn andre, noe som har sammenheng med hans funksjonshemning. Ombudet legger til grunn at det er en sammenheng mellom Bs beskyldninger mot andre passasjerer og hans funksjonshemning.

A viser til at Stena Line har kjennskap til Bs funksjonshemning og at de derfor burde ha behandlet han annerledes. Stena Line har bekreftet at de kjenner til Bs funksjonshemning. Men som nevnt over, blir alle passasjerer behandlet likt. At B behandles på samme måte som andre passasjerer uten funksjonshemning innebærer en indirekte forskjellsbehandling.

På denne bakgrunn mener ombudet at det er grunn til å tro at B har blitt stilt dårligere enn andre reisende og at dette har sammenheng med hans funksjonshemning.

Bevisbyrden går med dette over på Stena Line, jf. bevisbyrdebestemmelsen i dtl § 30. Stena Line må sannsynliggjøre at forskjellsbehandlingen er lovlig etter unntaksadgangen i lovens § 6. Det er tre vilkår som må være oppfylt for at forskjellsbehandling skal være lovlig. Forskjellsbehandlingen må være nødvendig for å oppnå et saklig formål og ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den det gjelder.

Saklig formål?

Stena Line opplyser at B ble nektet utreise av hensyn til de andre passasjerenes og personalets sikkerhet. Han ble også nektet utreise av hensyn til ro og orden. Stena Line viser til at hver gang B kommer med en beskyldning om at noen har narkotika med om bord, må de iverksette tiltak for å avdekke om det er hold i beskyldningen. Ifølge Stena Line er de forpliktet til å undersøke forholdet når de er på åpent hav. De viser også til at passasjerer har klaget på at B har kommet med slike beskyldninger. Videre viser Stena Line til at det innebærer en straffbar ærekrenkelse å beskylde noen for kriminelle handlinger.

Hensynet til andres sikkerhet er et typisk saklig formål, jf. Ot.prp.nr.44 (2008-2009) s. 107. Hensynet til ro og orden vil også være et saklig formål.

Nødvendig og ikke uforholdsmessig?

Spørsmålet er om Stena Line kunne ha ivaretatt passasjersikkerheten eller hensynet til ro og orden på en måte som ville vært mindre inngripende for B, enn å utestenge han fra å reise i 8 måneder.

A mener at besetningen burde ha forsøkt å roe ned B. Stena Line opplyser at det har besetningen forsøkt å gjøre. A mener videre at B burde ha fått beskjed om at han ikke må ta kontakt med besetningen ved mistanke om narkotika. B opplyser selv at han ville ha akseptert en slik tilbakemelding og at han i fremtiden ikke vil kontakte besetningen om dette. Stena Line har ikke kommentert dette.

Ombudet kan ikke se at Stena Line har redegjort for om selskapet vurderte andre løsninger enn utestengelse. Det er dermed ikke klart for ombudet om passasjersikkerheten kunne ha vært ivaretatt på en annen måte enn å utestenge B fra å reise, for eksempel ved å gi B en advarsel først.

I og med at det er Stena Line som har bevisbyrden er det Stena Line som må godtgjøre at det var nødvendig å utestenge B for å ivareta hensynet til de andre passasjerens og personalets sikkerhet. Etter det ombudet kan se har ikke Stena Line redegjort for hvorfor Bs beskyldninger skulle utgjøre en sikkerhetsrisiko.

Ombudet finner også at det er uforholdsmessig inngripende overfor B å utestenge ham i en periode på 8 måneder. Å reise med Stena Line er en av Bs store gleder i livet. B reiser ofte med Stena Line, slik at utestengelsen har fått store konsekvenser for ham.

På denne bakgrunn er ombudet kommet til at det ikke var nødvendig av hensyn til passasjersikkerhet eller av hensyn til ro og orden å utestenge B fra å reise. Reiseforbudet var også uforholdsmessig inngripende overfor B.

Konklusjon

Stena Line Norge AS har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å utestenge B fra å reise med deres skip fra januar til oktober 2015.

 Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og erstatning, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 31. I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides for diskrimineringen. På andre samfunnsområder gjelder ansvaret gjelder dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar, jf. loven § 28 bokstav e). Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene.

Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 1. desember 2015 om hvordan Stena Line Norge AS foreslår å løse saken, dersom Stena Line Norge AS velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda