Pikenes Jens

Det gjenstår et stort arbeid på likestillingsfeltet – makt, arbeidstid, lønn og omsorgsoppgaver er ujevnt fordelt, og det får konsekvenser. De ekskluderende mekanismene og strukturene kvinnerettsforkjemperne møtte i Norge for 100 år siden, virker fortsatt i dag, og de rammer mange. Fortsatt er makt, posisjoner og lønn svært ujevnt fordelt. Er ikke det litt rart? 100 år senere?

Vi må aldri finne oss i at folk ikke får bestemme over sitt eget liv, at de ikke får tilgang på de samme tjenestene, ikke får den samme friheten eller de samme mulighetene som andre. Vi skal ha skyhøye ambisjoner når det gjelder å sikre alle de samme menneskerettighetene.

En jobbsøker skal ikke oppleve stengte dører på grunn av sitt pakistanske navn. Det skal heller ikke en jobbsøker i rullestol. En samisk jente eller et homofilt par må få spasere i fred på gaten. Likelønn, pappaperm, å få elske den man vil, få legekonsultasjon på et språk man forstår, eller mulighet for jobb etter fylte 60 er ikke luksusgoder.

Det forplikter når statsministeren bruker så mye av sin nyttårstale til å sette likestillingen øverst på agendaen. Og heldigvis har han alt han trenger for å vise handlekraft: Forslag til tiltak som kan bringe oss mye nærmere målet om et likestilt Norge, er servert på sølvfat i Likestillingsutvalgets to utredninger “Struktur for likestilling” og “Politikk for likestilling.”

Men det krever like mye mot som heltinnene statsministeren hyllet på nyttårsaften hadde. 

Feire er bra, men feie er bedre, Jens. Spesielt når vi på langt nær ikke er i mål.