- Dagen etter kvinnedagen ble jeg sagt opp fordi jeg var gravid

Jeg hadde snakket om undersøkelsen i dagesvis. Gjentatt til det kjedsommelige at annenhver kvinne og hver femte mann opplever diskriminering når de får barn. Likevel traff historien hennes meg rett i magen.

Slik er det ofte med diskriminering. Uansett hvor store tall du har i statistikken din, blir urettferdigheten aldri tydeligere enn når du får den fortalt fra de som rammes.

De som mister jobb, lønn og muligheter, - bare fordi de venter barn. De som kommer tilbake på arbeidsplassen sin etter permisjonen, og opplever at jobben, slik de kjente den, er borte. De som får livene sine, og framtiden sin, snudd opp ned, bare fordi arbeidsgiveren ikke klarer å se forbi magen eller pappapermen.

Jeg skulle ønske at likestillingsministeren eller arbeidsministeren kunne sittet en dag på veiledningstelefonen vår og snakket med de mødrene og fedrene jeg snakker med. Folka bak statistikken. De som rammes av lovbruddene politikerne har vedtatt at ikke skal skje. Kanskje de da hadde skjønt at noe må gjøres? At det haster? At det bak hver eneste prosent i statistikken sitter folk som henne; kvinnen som ble sagt opp dagen etter at hun ble gratulert med dagen?

I dag er det første mai. Arbeidernes dag. Da gratulerer man også folk med dagen. Jeg skulle ønske jeg kunne bruke dagen til å gratulere regjeringen med en rekordinnsats mot diskriminering av småbarnsforeldre. Det kan jeg ikke. Så jeg velger å gratulere henne i stedet. Hun som våget å ringe oss, og gi tallene et ansikt. 

Nesten halvparten av landets arbeidstakere er kvinner. Mange av dem har, eller venter barn. Min parole i dag er tilegnet dem.