Høringssvar: Ny lov om universiteter og høyskoler

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til høringsbrev av 18. februar 2020, der Kunnskapsdepartementet har sendt NOU 2020: 3 Ny lov om universiteter og høyskoler på høring, med høringsfrist 5. juni 2020.

 

1.    Innledning

Likestillings- og diskrimineringsombudet har som mandat å arbeide for likestilling og mot diskriminering på grunnlag av kjønn, etnisitet, religion, alder, seksuell orientering og nedsatt funksjonsevne og veilede om likestillings- og diskrimineringsloven (ldl), jf. diskrimineringsombudsloven § 5.

Ombudet fører også tilsyns med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med de forpliktelsene Norge har etter FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD), FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW) og FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Ombudet støtter i hovedsak forslaget om ny universitets- og høyskolelov. I lys av vårt mandat har vi likevel enkelte merknader til departementets forslag.

Ombudet mener at

1. adgangen til bruk av kjønnspoeng ved opptak bør avklares rettslig, og at eventuell bruk må skje i henhold til likestillings- og diskrimineringslovens vilkår for positiv særbehandling.
2. forbudet mot gjengjeldelse mot studenter som varsler om kritikkverdige forhold bør skilles ut i en egen bestemmelse
3. tilrettelegging for «særskilte behov» bør skilles ut i en egen bestemmelse eller eget ledd i § 7-4
4. retten til permisjon ved adopsjon bør lovfestes
5. retten til permisjon ved sykdom eller andre forhold bør lovfestes
6. bestemmelsen om plikt til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering ikke må fjernes fra loven
7. det må være fokus på likestilling i utdanningssektoren på flere diskrimineringsgrunnlag

 

2.   Til utredningens kapittel 17: Opptak

• Tilleggspoeng til det underrepresenterte kjønn og forholdet til EUs likestillingsdirektiv

Utvalget har vurdert EU-retten dithen at den er til hinder for bruk av kjønnspoeng ved opptak til høyere utdanning. Ombudet har merket seg utvalgets argumentasjon, og ber om at departementet søker å finne en rettslig avklaring på dette spørsmålet.

Dersom departementets konklusjon etter dette er at det likevel er rettslig adgang til å gjøre bruk av kjønnspoeng ved opptak, vil vi understreke at bruk av kjønnspoeng krever at vilkårene i likestillings- og diskrimineringsloven (ldl) § 11 om positiv særbehandling må være oppfylt i det konkrete tilfellet. Forarbeidene til universitets- og høyskoleloven, samt eventuelle rundskriv, bør være tydelige på hvordan vilkårene er å forstå og hvilke vurderinger og analyser som må gjøres i slike tilfeller.

Norge har som kjent et svært kjønnsdelt arbeidsmarked. Dette er uheldig i flere henseender, og må sies å være et likestillingsproblem, både for den enkelte, og for samfunnet. Positiv særbehandling, herunder bruk av kjønnspoeng, kan dermed være et verktøy for økt likestilling, dersom det gir bedre kjønnsbalanse innen arbeidslivet. Slik sett er ombudet i utgangspunktet positiv til bruk av slike særtiltak, gitt at tiltakene oppfyller lovens krav.

Vi vil samtidig bemerke at årsakene til det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er sammensatte. I mange tilfeller vil skjev kjønnsfordeling på ulike studieprogrammer og i arbeidslivet ikke direkte skyldes diskriminering eller uttalte barrierer for det underrepresenterte kjønn. Slike hindre for likestilling er i utgangspunktet en forutsetning for bruk av særtiltak for å øke kjønnsrepresentasjonen. Å bruke tilleggspoeng ved opptak til høyere utdanning i tilfeller der underrepresentasjonen har andre årsaker, vil dermed kunne være i strid med ldl § 11 om positiv særbehandling.

Bruk av kjønnspoeng ved opptak fordrer altså at det må gjøres en grundig analyse av årsakene til den skjeve kjønnsfordelingen innenfor utdanningen eller yrket. Her kan nevnes at svært skjev kjønnsfordeling på et bestemt studium eller innenfor et yrke i seg selv kan anses å være en barriere for det underrepresenterte kjønn til å søke om opptak til denne utdanningen.

Videre kan hensynet til for eksempel brukere av en tjeneste i noen tilfeller være grunn til å vurdere bruk av kjønnspoeng ved opptak, se Prop. 81 L (2018-2019) kapittel 30, s. 318. Opptak til psykologstudiet eller pedagogiske utdanninger kan nevnes som eksempel her. Det er likevel grunn til å minne om at alle vilkårene i ldl § 11 om positiv særbehandling må vurderes før tilleggspoeng basert på kjønn blir innført. Årsakene til underrepresentasjonen, effekten av tiltaket og mulige alternativer til bruk av kjønnspoeng må analyseres og vurderes. Endelig må det vurderes hvor inngripende bruken av kjønnspoeng er overfor det overrepresenterte kjønn.

Vi vil understreke at siden bruk av kjønnspoeng er et svært inngripende tiltak overfor de som ikke nyter godt av slike tilleggspoeng, er det særlig viktig at det blir gjort en grundig analyse av egnetheten av et slikt tiltak, og om andre, mindre inngripende tiltak har vært forsøkt, eller kan være egnet til å oppnå formålet om bedre kjønnsfordeling innen den aktuelle utdanningen. Noen tiltak, så som aktivt likestillingsarbeid i barnehage og grunnskole, vil kunne ha mer langsiktig effekt. I den grad det ikke vil være mulig å bedre kjønnsfordelingen i særlig grad i overskuelig fremtid på annen måte enn ved bruk av kjønnspoeng, vil det være et hensyn som kan vektlegges.

Vi vil også peke på at tilleggspoeng basert på annet enn kjønn, så som alderspoeng og språkpoeng, vil kunne påvirke kjønnsfordelingen og karakterkravene på det enkelte studium. Effekten av tilleggspoeng av denne typen kan dermed bidra til å forsterke eller opprettholde en allerede skjev kjønnsfordeling. Hvordan andre typer tilleggspoeng påvirker kjønnsfordelingen og karakterkravene på det enkelte studium, bør derfor vurderes før man innfører eller øker bruken av kjønnspoeng. I noen tilfeller kan det for eksempel tenkes av fjerning av alderspoeng vil redusere eller fjerne behovet for bruk av kjønnspoeng.

 

3.   Til utredningens kapittel 19: Studentenes læringsmiljø

Læringsmiljø og universell utforming
Utvalget har foreslått å regulere elevenes rett til et godt læringsmiljø i en egen bestemmelse, og har også valgt å oppdatere innholdet i begrepet «læringsmiljø». «Læringsmiljø» skal omfatte fysiske, tilrettelagte, psykososiale, organisatoriske, digitale og pedagogiske forhold ved utdanningsinstitusjonen.

Ombudet er positiv til den nye definisjonen av «læringsmiljø», da denne har en mer aktuell tilnærming til studentenes studiehverdag og i større grad tydeliggjør utdanningsinstitusjonenes plikter.

Styret har ansvaret for at studentenes læringsmiljø er «fullt ut forsvarlig». Ombudet vil påpeke at terskelen for hva som skal anses som «fullt ut forsvarlig» må settes høyt i og med at studentene har en rekke rettigheter på dette feltet, både etter universitets- og høyskoleloven og likestillings- og diskrimineringsloven (ldl). Disse rettighetene må også ses i lys av og tolkes i samsvar med FN-konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Ombudet støtter utvalgets forslag om å lovfeste et forbud mot gjengjeldelse for studenter som varsler om kritikkverdige forhold. Det foreslåtte forbudet er basert på modell fra arbeidsmiljøloven. I arbeidsmiljøloven (aml.) er både «kritikkverdige forhold» og «gjengjeldelse» definert og eksemplifisert direkte i lovteksten, se aml. § 2 A-1 og § 2 A-4.

Ombudet mener at både retten til å varsle om kritikkverdige forhold og forbudet mot gjengjeldelse bør skilles ut i en egen bestemmelse som utformes etter samme mønster som arbeidsmiljøloven, både når det gjelder definisjonsbruk, eksempler og oppbygging. Mange studenter har ikke vært i arbeidslivet og kjenner ikke til begrepene «kritikkverdige forhold» eller «gjengjeldelse». Å skille disse reglene ut i en egen bestemmelse, vil etter ombudets syn tydeliggjøre studentenes rettigheter og skape en mer brukervennlig lov.  

Når det gjelder universell utforming, har utvalget foreslått å regulere dette i en egen bestemmelse. Den foreslåtte bestemmelsen bygger på samme modell som ldl § 17 om universell utforming, som også gjelder utdanningsinstitusjonene. Siden den foreslåtte ordlyden er svært lik ldl § 17 om universell utforming og til en viss grad innebærer en dobbeltregulering, mener ombudet at rekkevidden og forholdet mellom disse bestemmelsene bør avklares i forarbeidene, spesielt med tanke på at studentene kan klage til både Diskrimineringsnemnda og klagenemnder ved universiteter og høyskoler.

Ombudet er positiv til at utvalget har foreslått en tilsvarende plikt direkte i loven og at den skilles ut som en egen bestemmelse. Dette gir også et viktig signal om at universell utforming skal være et høyt prioritert område for alle utdanningsinstusjoner.

Vi mener at oppbyggingen av § 7-3 er god, og at bestemmelsen fremstår som tydelig og brukervennlig. At begrepet universell utforming er definert direkte i lovteksten, styrker også bestemmelsen.

Videre er det foreslått at det kan gjøres unntak fra universell utforming dersom dette innebærer en «uforholdsmessig byrde» for virksomheten. Dette unntaket er imidlertid lite beskrevet i utvalgets arbeid. Ombudet mener at det bør presiseres i forarbeidene at det skal være en høy terskel for å gjøre unntak fra kravet om universell utforming. Dette er løst på en god måte i beskrivelsen av unntak fra individuell tilrettelegging, og ombudet mener at det samme utgangspunktet må legges til grunn i forarbeidene til § 7-3.

Det er foreslått flere momenter i lovteksten når det gjelder vurderingen av om universell utforming innebærer en «uforholdsmessig byrde» for utdanningsinstitusjonen, og et av disse er «sikkerhetshensyn». Ombudet er noe bekymret for at «sikkerhetshensyn» kan brukes som et argument for å unngå antatt kostbar utforming. Ombudet mener derfor at det bør stå i forarbeidene at «sikkerhetshensyn» som hovedregel bør kunne dokumenteres.

Det er også foreslått at det kan legges vekt på «vernehensyn» når det skal vurderes om det kan gjøres unntak fra universell utforming. Utvalget har ikke skrevet noe i sin utredning om hva dette omfatter. Ombudet mener at det bør presiseres i forarbeidene hva som menes med vernehensyn.

Utvalget har også foreslått at alle utdanningsinstitusjoner skal ha handlingsplaner for universell utforming. Vi er svært positive til dette, da det tydeliggjør utdanningsinstitusjonenes plikt til å jobbe aktivt for likestilling, jf. ldl §§ 19 og 24.

Ombudet mener at utvalget har foreslått en god lovtekst, men savner en utredning av om utdanningsinstitusjonene i dag oppfyller kravene til universell utforming, om de har handlingsplaner for universell utforming og en nærmere redegjørelse av hvilke andre lover og forskrifter som stiller krav til universell utforming. Det er vår erfaring at det er få klagesaker på dette området, og vi er generelt bekymret for om offentlige virksomheter har et stort nok fokus på dette. Derfor hadde vi ønsket at dagens situasjon var bedre utredet i utvalgets arbeid, og oppfordrer departementet til å ha et stort fokus på dette fremover.

• Individuell tilrettelegging ved funksjonsnedsettelse og andre særskilte behov

Utdanningsinstitusjonenes tilretteleggingsplikt fremgår av dagens universitets- og høyskolelov § 4-3 (5) og ble styrket gjennom en lovendring i 2019. Utvalget har foreslått at plikten til individuell tilrettelegging skal skilles ut i en egen bestemmelse. Ombudet er positiv til dette, og mener det skaper en mer brukervennlig lov. For øvrig er den foreslåtte ordlyden svært lik ldl § 21 om individuell tilrettelegging og innebærer til en viss grad en dobbeltregulering. Vi mener derfor at rekkevidden og forholdet mellom disse bestemmelsene bør avklares i forarbeidene, spesielt med tanke på at studentene kan klage til både Diskrimineringsnemnda og klagenemnder ved universiteter og høyskoler.

Bestemmelsen gjelder også studenter med «andre særskilte behov» som innebærer utfordringer av midlertidig karakter. Dette innebærer at universitets- og høyskoleloven går lenger enn plikten til individuell tilrettelegging etter ldl § 21, som bare gjelder funksjonsnedsettelser.[1] Ombudet mener at ordlyden «særskilte behov» er språklig uheldig og foreslår at ordlyden endres til «andre tilretteleggingsbehov».

Ombudet har tidligere påpekt i vårt høringssvar til Prop. 89 L (2018-2019) at vi er skeptiske til at «særskilte behov» står omtalt i samme bestemmelse som individuell tilrettelegging på grunn av nedsatt funksjonsevne. Vi mener at begrepet «særskilte behov» omfatter forhold med et vidt spenn og av annerledes karakter enn funksjonsnedsettelse, slik som brukket ben, amming eller omsorg for små barn.

Ombudet mener at det er ulik terskel for å gjøre unntak for henholdsvis «særskilte behov» på grunn av for eksempel omsorg for små barn og tilrettelegging på grunn av en funksjonsnedsettelse. Individuell tilrettelegging på grunn av nedsatt funksjonsevne har et sterkere vern fordi det også er en uttrykkelig rettighet etter i likestillings- og diskrimineringsloven. Dette taler for å ikke regulere individuell tilrettelegging på grunn av funksjonsnedsettelse og tilrettelegging på grunn av «særskilte behov» i samme bestemmelse.

For å ikke skape tolkningstvil foreslår ombudet at individuell tilrettelegging for «særskilte behov» reguleres i en egen bestemmelse eller i et eget femte ledd i den foreslåtte § 7-4: «Institusjonen skal, så langt det er mulig og rimelig, tilrettelegge for studenter med andre tilretteleggingssbehov».

Når det gjelder muligheten for å gjøre unntak fra tilretteleggingsplikten, har ombudet samme merknader knyttet til momentene «vernehensyn» og «sikkerhetshensyn» som vi hadde om unntak fra universell utforming, se kap. 3.1 i vårt høringssvar.

I lovforslaget § 7-4 (2) andre punktum står det at det kan legges vekt på de nødvendige kostnadene ved «utformingen». Ordet «utformingen» brukes også i den foreslåtte bestemmelsen om universell utforming. Ombudet foreslår at ordet «utformingen» i § 7-4 (2) andre punktum byttes ut med «tilretteleggingen», siden bestemmelsen handler om tilrettelegging, ikke universell utforming.

Utvalget skriver videre at tilretteleggingen ikke skal føre til en reduksjon i de faglige kravene som stilles til utdanningen. Dette er i tråd med gjeldende rett og ombudet er positiv til at dette står eksplisitt i lovteksten.

Ombudet er også svært positiv til at det lovfestes at alle utdanningsinstitusjoner skal ha handlingsplaner for tilrettelegging, da dette også tydeliggjør utdanningsinstitusjonenes plikter etter ldl § 24, som sier at offentlige myndigheter skal jobbe aktivt for å fremme likestilling på alle grunnlag.

Ombudet mener imidlertid at det bør presiseres i forarbeidene hvilke forhold utdanningsinstitusjonene kan se på når de skal utarbeide sine handlingsplaner. Dette kan være rutiner for ansatte som jobber med tilrettelegging eller systemer for å fange opp tilretteleggingsbehov.

Ombudet har fått tilbakemelding om at noen studenter opplever å ikke få dekket sine tilretteleggingsbehov i tide, slik at de mister normal studieprogresjon eller blir forsinket i lesing til eksamen. Ombudet foreslår derfor at det presiseres i lovteksten at «Tilretteleggingen skal iverksettes uten ugrunnet opphold». 

Utvalget har foreslått at tilretteleggingsplikten i § 7-4 også skal gjelde for Svalbard. Dette er begrunnet med at Norges forpliktelser etter CRPD må følges opp slik at tilretteleggingsplikten også gjelder på Svalbard. Utvalget skriver at det er uheldig at studenter som tar et semester ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) ikke får samme mulighet for tilrettelegging som studenter på fastlandet.

I ldl § 3 (2) er det gjort noen unntak for Svalbard. Unntakene gjelder likestillings-og diskrimineringsloven kapittel 3 om individuell tilrettelegging, universell utforming, samt offentlige myndigheters aktivitetsplikt (§§ 24-26). Plikten til individuell tilrettelegging etter ldl § 21 for elever og studenter gjelder derfor ikke på Svalbard.

Ombudet mener at det vil skape dårlig sammenheng i regelverket dersom ldl § 21 ikke gjelder for Svalbard, mens den tilsvarende bestemmelsen i universitets- og høyskoleloven skal gjelde. Etter ombudets syn er det uheldig at dette spørsmålet ikke er drøftet i utvalgets arbeid.

Det er ombudets oppfatning at Regjeringen bør utrede om ldl § 21 også skal gjelde for Svalbard. Dette vil også kunne medføre at studenter som mener at de ikke får den tilretteleggingen de har krav på, vil kunne klage til Diskrimineringsnemnda. Ombudet mener at dette bør gjelde dersom tilretteleggingsbestemmelsene i begge lovene skal gjelde på Svalbard, slik at studentene får en effektiv klageordning.

Individuell tilrettelegging ved graviditet og etter fødsel
Utvalget har foreslått å videreføre dagens regelverk om permisjon under svangerskap og til omsorg for barn, samt rett til utsatt eksamen ved graviditet. Ombudet slutter seg til utvalgets vurderinger når det gjelder dette.

Utvalget skriver at vanlig permisjonstid er ett år, men at institusjonen må ta hensyn til forskrift om tildeling av utdanningsstøtte for undervisningsåret 2019-2020, der det står at det gis støtte til foreldrestipend i 49 uker. Utvalget skriver videre at dette regelverket bør utdypes nærmere i forskrift. Ombudet støtter dette. Det er viktig at studenter som får barn i studieløpet sikres gode rettigheter som både ivaretar deres rett til utdanning og mulighetene for å ha omsorg for barn.

Studenter som får barn kan også ha rett til utsatt eksamen. For barnets biologiske mor er dette tre uker før termin til seks uker etter fødsel. Barnets annen forelder har krav på utsatt eksamen to uker etter fødsel. Det samme gjelder medmor, jf. barneloven § 4 a (3). Institusjonene kan selv innvilge lengre permisjonstid for barnets annen forelder. Ombudet er enig i videreføringen av dagens ordning.

Rettigheter ved adopsjon er ikke regulert i universitets- og høyskoleloven. Utvalget har imidlertid presisert i sine merknader at retten til permisjon så langt det er mulig også skal gjelde ved adopsjon. Dette er begrunnet i at adopsjonsprosesser forløper ulikt, noe det er vanskelig å ta høyde for i en lovtekst. Det samme hensynet gjør seg gjeldende for arbeidstakere som adopterer, men dette er likevel regulert direkte i arbeidsmiljøloven § 12-5.

Ombudet er bekymret for om lokale forskrifter ivaretar hensynet til likebehandling av par som adopterer. Lokale vurderinger kan føre til at studenter som adopterer blir ulikt behandlet, noe som igjen kan være styrende for mulighetene for adopsjon og foreldreskap. Ombudet mener derfor at reglene om adopsjon så langt det er mulig bør likestilles med det øvrige regelverket i universitets- og høyskoleloven om omsorg for barn.

Studenter har rett til å få utbetalt foreldrestipend og forsørgerstipend ved adopsjon, jf. forskrift om tildeling av utdanningsstøtte for undervisningsåret 2019-2020 § 39-1. Ombudet mener derfor det vil sikre bedre sammenheng i regelverket dersom studenters rett til permisjon ved adopsjon lovfestes.

På bakgrunn av dette foreslår ombudet at følgende ordlyd tas inn i § 7-5 (3): «Reglene i denne paragrafen gjelder så langt det er mulig også ved adopsjon».

• Permisjon

Når det gjelder permisjon på andre grunnlag, har utvalget foreslått å videreføre dagens ordning om at utdanningsinstitusjonene selv kan fastsette regler for permisjon. Eksempler kan være førstegangstjeneste, sykdom, teste andre studieretninger eller dødsfall i nær familie.

Ombudet er noe bekymret for om studenter som for eksempel må gjennom rehabilitering eller blir syke, har gode nok rettigheter til permisjon gjennom universitets- og høyskoleloven. Lokale vurderinger kan føre til at studenter som blir syke blir ulikt behandlet, og at det for eksempel legges ulik vekt på diagnoser, noe som kan gå utover deres rett til utdanning.

Studenter som blir syke kan ha rett på sykestipend, jf. forskrift om tildeling av utdanningsstøtte for undervisningsåret 2019-2020 § 40-1. Etter ombudets mening bør retten til permisjon på grunn av sykdom eller andre særskilte forhold lovfestes når retten til sykestipend er angitt i forskrift. Det vil skape et mer helhetlig regelverk som tydeliggjør studentenes rettigheter. Dette er spesielt viktig når det gjelder funksjonsnedsettelser, som har et sterkt vern i likestillings- og diskrimineringsloven. I dag har utdanningsinstitusjonene svært ulike regler for innvilgelse av permisjoner.

Ombudet foreslår derfor at retten til permisjon tas inn som en ny bestemmelse i § 7-6 og at den foreslåtte § 7-6 blir til § 7-7, samt at alle etterfølgende paragrafer forskyves. Ombudet foreslår følgende ordlyd: «Studenter som på grunn av sykdom eller andre forhold har behov for permisjon, har rett til å søke om dette og få sin søknad vurdert. Utdanningsinstitusjonen avgjør søknader om permisjon. Det kan normalt gis permisjon for inntil ett år.»

• Trakassering og seksuell trakassering

Utdanningsinstitusjonenes plikt til å jobbe forebyggende mot trakassering og seksuell trakassering ble tatt inn i universitets- og høyskoleloven § 4-3(1) 1. august 2019. Den samme plikten fremgår av ldl § 13 sjette ledd. Formålet med lovendringen var å tydeliggjøre utdanningsinstitusjonenes ansvar.[2] Utvalget har nå foreslått å fjerne plikten til å jobbe forebyggende mot trakassering og seksuell trakassering fordi det innebærer en dobbeltregulering.

Ombudet er uenig i utvalgets konklusjon, og mener at dagens bestemmelse bør beholdes. Slik ombudet ser det, er det flere bestemmelser i utvalgets forslag som innebærer en dobbeltregulering, som plikten til universell utforming og individuell tilrettelegging.

Ombudet vil påpeke at hovedmandatet til utvalget er å tydelig beskrive ansvar, rettigheter og plikter for universitetene og høyskolene. Ledelsen ved utdanningsinstitusjonene har et spesielt ansvar for forebygging av trakassering og seksuell trakassering, og ombudet mener derfor at det er viktig at de også ansvarliggjøres i sektorlovgivningen.

Det er ombudets oppfatning at ikke alle studenter kjenner til forbudet mot trakassering og seksuell trakassering i likestillings- og diskrimineringsloven og vernebestemmelsen i ldl § 13 sjette ledd. Derfor jobber ombudet blant annet med elevombudene for å gi bedre informasjon om dette.

Utvalget har også vist til undersøkelser om at 1 av 4 studenter har blitt utsatt for seksuell trakassering, og at stipendiater har tre ganger så stor risiko for å bli utsatt for trakassering som andre ansatte. Disse alvorlige funnene viser at det er viktig å ha en tydelig lovbestemmelse i universitets- og høyskoleloven.

Universitets- og høyskoleloven er den loven utdanningsinstitusjonene i hovedsak holder seg til og er kjent med. Å inkludere arbeid mot trakassering og seksuell trakassering i denne loven vil derfor øke sjansene for at utdanningsinstitusjonenes plikter får praktiske utslag, og at studentenes og de ansattes vern mot trakassering og seksuell trakassering får et reelt innhold.

At man på denne måten får en viss dobbelregulering, er etter vårt syn ikke så tungtveiende sett opp mot de mulige fordelene av slik regulering.

Ombudet har for øvrig i flere høringsrunder, senest i høring til etablering av lavterskeltilbud om seksuell trakassering, ut fra samme hensyn spilt inn til departementene at det er behov for å gjøre presiseringer i arbeidsmiljøloven med forskrifter i bestemmelsene som gjelder seksuell trakassering, selv om man har en bestemmelse om dette i likestillings- og diskrimineringsloven.

Ombudet vil derfor be om at plikten til å jobbe forebyggende mot trakassering og seksuell trakassering i universitets- og høyskoleloven § 4-3 (1) ikke fjernes, og i stedet videreføres som en egen bestemmelse i den nye loven.

 

4.   Til utredningens kapittel 28: Ansettelser

Likestilling og mangfold
Utvalget har foreslått å videreføre gjeldende rett om utdanningsinstitusjonenes plikt til å jobbe systematisk for likestilling mellom kjønnene. Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (Kif) har gitt innspill til utvalget om at bare halvparten av universitetene og høyskolene i Norge har en lovpålagt plan for likestilling. Utvalget mener på bakgrunn av dette og Ryssdal-utvalgets rapport, NOU 2003:25, at det fortsatt må settes fokus på kjønnsbalanse i sektoren.

Ombudet forstår behovet for egne presiseringer i lys av de utfordringer som eksisterer innenfor utdanningssektoren, men er bekymret for at lovforslaget etterlater et inntrykk av at det kun er likestilling mellom kjønnene som skal være fokus for utdanningsinstitusjonene. Utdanningsinstitusjonene har også andre viktige likestillingsutfordringer, som få ansatte med nedsatt funksjonsevne eller innvandrerbakgrunn. Vi mener derfor at det må stå tydelig i loven at plikten til å jobbe aktivt for likestilling gjelder på alle diskrimineringsgrunnlag. Dette kan gjøres gjennom en direkte henvisning til ldl § 24 eller at det tas inn en egen bestemmelse om den generelle aktivitets- og redegjørelsesplikten i universitets- og høyskoleloven.

Den foreslåtte plikten til å jobbe for likestilling gjelder for det første ved utlysning og ansettelse i undervisnings- og forskerstillinger. Utvalget har foreslått at dagens ordlyd og lovgivningsteknikk videreføres i § 11-2 og § 11-4, der det står at: «Hvis det ene kjønnet er klart underrepresentert innen den aktuelle stillingskategorien på vedkommende fagområde, skal de som er av dette kjønnet spesielt inviteres til å søke» og at «Det skal legges vekt på likestillingshensyn ved ansettelse».

Det står i utvalgets utredning at «likestillingshensyn» innebærer en plikt til moderat kjønnskvotering, altså at man under ellers like vilkår kan legge avgjørende vekt på kjønn hvis det ene kjønnet er underrepresentert, såfremt vilkårene i ldl § 11, jf. § 6 er oppfylt. Vi mener at dagens lovgivningsteknikk er for lite konkretisert og at det må legges inn en fotnote til ldl §§ 11 og 6 i lovteksten, slik at vilkårene for positiv særbehandling og moderat kjønnskvotering fremstår som tydelige og enkle å finne frem til.

Ombudet mener også at det bør presiseres i forarbeidene til loven at radikal kjønnskvotering ikke er tillatt, jf. Prop 81 L (2016-2017) s. 119 og s. 318-319.

Ombudet mener også at ordlyden «likestillingshensyn» er noe uheldig, siden likestillingshensyn etter likestillings- og diskrimineringsloven omfatter alle diskrimineringsgrunnlag. Ombudet mener at departementet bør vurdere en alternativ ordlyd til «likestillingshensyn», for eksempel «likestilling mellom kjønnene». Alternativt mener ombudet at det må legges inn en fotnote til § 11-2 under § 11-4, slik at det fremstår som tydelig at § 11-4 bare gjelder for likestilling mellom kjønnene.

Utvalget har også foreslått i § 11-12 at utdanningsinstitusjonene «skal arbeide aktivt (…) for likestilling mellom kjønnene for samtlige kategorier av stillinger ved institusjonen». Utdanningsinstitusjonene skal derfor også ha et likestillingsfokus ved administrative stillinger, men plikten til moderat kjønnskvotering gjelder ikke for denne type stillinger. Ombudet mener at denne forskjellen må fremgå tydelig av forarbeidene.

Kif har også foreslått at dagens bestemmelse om utdanningsinstitusjonenes aktivitetsplikt bør gjelde for å fremme mangfold. Utvalget har ikke gått videre med dette forslaget, da de mener at mangfold ikke er et klart rettslig definert begrep og at det heller ikke er definert i likestillings- og diskrimineringsloven. Ombudet er enig i utvalgets vurdering, men mener at dette kan løses ved å henvise til ldl § 24 og § 6 som sier at aktivitets- og redegjørelsesplikten gjelder for alle diskrimineringsgrunnlag.

Ombudet mener generelt at det bør legges inn en fotnote til ldl § 24 eller tas inn en egen bestemmelse om den generelle aktivitets- og redegjørelsesplikten i universitets- og høyskoleloven. Ombudet mener alternativt at det bør presiseres i forarbeidene at selv om det bare gjelder en plikt i universitets- og høyskoleloven til å jobbe aktivt for likestilling mellom kjønnene, gjelder ldl § 24 på alle grunnlag, som for eksempel funksjonsnedsettelser, etnisitet, seksuell orientering, religion eller alder. Det er mange utdanningsinstitusjoner som ikke bruker likestillings- og diskrimineringsloven aktivt, og ombudet mener derfor at aktivitets- og redegjørelsesplikten bør styrkes direkte gjennom universitets- og høyskoleloven.

 

5.   Til utredningens kapittel 35: Forbud mot bruk av klesplagg som helt eller delvis dekker ansiktet

I 2018 ble det forbudt å bære nikab ved universiteter og høyskoler. I arbeidet med ny universitets- og høyskolelov har utvalget vurdert dette på nytt og valgt å videreføre forbudet.

Utvalget skriver at det har vært lite debatt om forbudet etter at det ble innført, og at de ikke kjenner til noen hendelser som har ført til rettslige reaksjoner. Det er ikke gitt informasjon om hvilke undersøkelser utvalget har gjennomført.

Foreløpig er det uansett litt tidlig å vurdere effekten av forbudet. Når forbudet har virket lenger, bør man vurdere å utrede konsekvensene nærmere, for å få vite om det har medført at enkelte kvinner har valgt å ikke søke seg til høyere utdanning, om de har kommet i konflikt med sin utdanningsinstitusjon eller har valgt å slutte på studiene på grunn av forbudet.

 

6.   Avslutning

Ombudet ser frem til å følge departementets arbeid med å følge opp anbefalingene etter at høringsprosessen er avsluttet. Ombudet står gjerne til disposisjon i arbeidet med oppfølgingen av høringsforslaget.

 

Vennlig hilsen

Hanne Inger Bjurstrøm

likestillings- og diskrimineringsombud

 

Martine Guntveit

førstekonsulent

 

Brevdato: 27.05.20

 

[1] Se Prop. 89 L (2018-2019) kapittel 8.1, s. 42

[2] Prop. 89 L (2018-2019) s. 27