ADHD Norge hevder at Forsvaret handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven da A ble avvist fra førstegangstjeneste
som følge av at hun har ADHD.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Forsvarets personell- og vernepliktssenter handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4 fordi det ikke ble foretatt en individuell vurdering av As søknad.

• Saksnummer: 13/2185
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4
• Dato for uttalelse: 3. november 2014

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A har diagnosen ADHD. Hun søkte om førstegangstjeneste, men ble ikke innkalt til sesjon del 2. Det fremgår av brev fra Vernepliktsverket av 23. oktober 2013 at hun ikke er godkjent for sesjon del 2 på grunn av ADHD.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at hun ble automatisk avvist fra førstegangstjeneste som følge av at hun har ADHD.

A opplyser at hun ikke ble innkalt til sesjonens del 2, og dermed sendte en anmodning om ny og individuell behandling, hvor hun la ved attest fra fastlege. A hevder at det er ADHD som er grunnlaget for avslaget, og at det ikke er foretatt noen individuell vurdering av hennes personlige egnethet for førstegangstjenesten. En individuell konstatering av at det foreligger ADHD som sådan kan ikke anses å ivareta lovens krav til individuell vurdering.

Forsvarets personell- og vernepliktssenter:

Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS) opplyser at de, etter Høyesteretts kjennelse i sak om praktiseringen av Forsvarets sesjonsordning overfor personer med ADHD, nå strengt praktiserer at alle søkere med diagnose ADD/ADHD skal ha individuell medisinsk vurdering mht. egnethet for tjeneste i Forsvaret.

FPVS erkjenner imidlertid at i den aktuelle saken ble ikke individuell vurdering innhentet før saken ble endelig vurdert. FPVS oppfordrer A til å sende inn dokumentasjon på sin tilstand fra spesialist i psykiatri eller psykolog som er godt kjent med og som til daglig behandler personer med diagnosen. FPVS beklager at denne saken har ført til belastning for A, men vil gjøre alt for å sørge for rask behandling i Den Faste Legenemnd så snart ny medisinsk dokumentasjon foreligger.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Fra 1. januar 2014 trådte ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 21. juni 2013 i kraft. I den nye loven videreføres diskrimineringsvernet i diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 20. juni 2008. Denne saken gjelder forhold som fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 20. juni 2008.

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her. Forskjellsbehandling i arbeidslivet må i tillegg være nødvendig for utøvelsen av arbeid eller yrke, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen eller unnlatelsen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS) handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4 da As søknad om førstegangstjeneste ble avslått.

Det er, slik ombudet ser det, ikke bestridt at bakgrunnen for at A fikk avslag på søknad om førstegangstjeneste var at hun har diagnosen ADHD. Likestillings- og diskrimineringsnemnda har tidligere lagt til grunn at ADHD er å anse som nedsatt funksjonsevne etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, se nemndas sak 25/2011.

Nemnda fant i samme sak at det å ikke bli kalt inn til førstegangstjeneste er å bli behandlet dårligere i lovens forstand.

Ombudet vil bemerke at det står i forarbeidene til loven at det ikke er et vilkår at det har vært en intensjon eller hensikt å diskriminere for at en handling skal være i strid med diskrimineringsforbudet. Forbudet mot diskriminering rammer også handlinger eller unnlatelser med diskriminerende virkning. Dette er avgjørende for forbudets effektivitet og i tråd med lovens formål, som er å hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, uavhengig av at det ligger en bevisst hensikt til grunn, jf. ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 98.

I henhold til Forsvarets retningslinjer skal alle søkere med diagnose ADD/ADHD ha en individuell vurdering mht. egnethet for tjeneste i Forsvaret.

Det ble i nemndas sak 25/2011 uttalt at Forsvarets sesjonsordning ikke er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 overfor personer med ADHD blant annet under forutsetning av at det foreligger en reell mulighet for individuell behandling. I kjennelse fra Borgarting lagmannsrett (LB-2013-142603) om samme saksforhold ble det lagt til grunn at søkere med ADHD skal ha mulighet til å be om individuell vurdering av sin egnethet for militærtjeneste allerede ved utfylling av egenerklæringsskjema.

FPVS erkjenner imidlertid at når det gjelder A så ble ikke individuell vurdering innhentet før saken ble endelig vurdert. Ombudet legger derfor til grunn at hun er blitt forskjellsbehandlet på grunn av ADHD.

Ombudet kan ikke se at det foreligger opplysninger som tilsier at forskjellsbehandlingen kan være tillatt etter unntaksadgangen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd. Forskjellsbehandlingen er dermed å anses som diskriminering.

Konklusjon

Forsvarets personell- og vernepliktssenter handlet i strid med diskriminerings-og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4 fordi det ikke ble foretatt en individuell vurdering av As søknad om avtjening av førstegangstjeneste.