Ombudet fant at klager stilles dårligere, men at saksbehandlingsgebyret er saklig og nødvendig. Størrelsen på gebyret gjorde imidlertid til at ombudet fant at det var uforholdsmessig inngripende overfor klager.

Likestillings- og diskrimineringsombudet kom frem til at X kommune handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4 da kommunen påla A å betale et saksbehandlingsgebyr på kr 16 320.

Konklusjon

X kommune handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4 da A ble ilagt et saksbehandlingsgebyr på kr 16 320.

Vurdering i Likestillings- og diskrimineringsnemnda

Saken ble brakt inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemnda omgjorde ombudets uttalelse.

Klikk her for nemdas vedtak.

Nemnda kom til at klager ikke er stilt dårligere, selv om gebyret ifølge nemnda innebærer visse ulemper for klager. Nemnda viser til at kommunens gebyrregulativ, i beregningen av selvkost, tar utgangspunkt i snittkostnadene knyttet til den enkelte sak. Gebyret er det samme for alle, avhengig av sakstype, men uavhengig av forhold knyttet til den enkelte søker. Prinsippet om selvkost følger en lang tradisjon på plan- og bygningsrettens område. Nemnda viser til at ikke en hvilken som helst ulempe vil kvalifisere til betegnelsen «stilles dårligere». Nemndas flertall legger til grunn at vurderingen av hvilke grupper som eventuelt kan sies å være stilt dårligere enn andre, og hvem det i så fall skal sammenlignes med, kan skape tvil i enkelte tilfeller. Søknaden fra klager om dispensasjon fra reguleringsplan ble i foreliggende sak innvilget av kommunen. Nemndas flertall legger til grunn at enkelte av kommunens innbyggere som eventuelt søker om tilsvarende dispensasjoner, kan risikere at søknadene ikke innvilges. Fastsatte gebyr må likevel i utgangspunktet betales. For denne gruppen søkere kan dermed gebyrene fremstå som særlig urimelige, om enn på et noe annet grunnlag enn for Klager sitt vedkommende.

Mindretallet kom til at klager stilles dårligere enn andre ved at hun må betale et saksbehandlingsgebyr for å få behandlet søknad om dispensasjon for innkjøring til fritidseiendom, men at saksbehandlingsgebyret fremstår som saklig og nødvendig. Mindretallet finner også at det aktuelle gebyret ikke kan anses å være uforholdsmessig inngripende sett hen til både gebyrets størrelse og det at saken gjelder dispensasjon for å få kjøre til fritidsbolig, i motsetning til for eksempel primærbolig.

• Saksnummer: 13/321
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4
• Dato for uttalelse: 3. mars 2014

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A søkte i mars 2011 om dispensasjon fra reguleringsplanens forbud mot innkjøring til fritidseiendom på Z hyttefelt fordi hun har MS og ellers ikke ville kunne benytte seg av eiendommen.

Miljøutvalget ved X kommune anbefalte 12. april 2011 å gi midlertidig dispensasjon knyttet til A sin person og krevde kr 16 320 i saksbehandlingsgebyr.

A klaget på vedtaket og gebyrets størrelse i brev av 22. mai 2011. Den 30. august 2011 behandlet Miljøutvalget klage fra A. Miljøutvalget vedtok at klagen på gebyrets størrelse ikke ble tatt til følge.

A påklaget kommunens vedtak til Fylkesmannen i Y hvor hun anfører at det indirekte ilegges et gebyr for hennes funksjonshemming. Fylkesmannen påpekte i vedtak av 16. juli 2012 at Miljøutvalgets vedtak i realiteten var et avslag på A sin søknad om nedsettelse av gebyr, og ba kommunen informere om at hun har klagerett på dette vedtaket. Fylkesmannen kunne ikke se at kommunen hadde tatt stilling til om gebyret fremstår som åpenbart urimelig.

Den 11. februar 2013 påklaget A vedtaket hvor hun ber om at kommunen ikke krever gebyr, eventuelt setter det ned på bakgrunn av at det er åpenbart urimelig da behovet for dispensasjon kun har oppstått på bakgrunn av hennes sykdom og nedsatte funksjonsevne.

Planteknisk utvalg behandlet klagen 30. april 2013 og stadfestet sitt tidligere vedtak.

A påklaget avslag på nedsettelse av saksbehandlingsgebyr til Fylkesmannen i Y. Fylkesmannen fant i vedtak av 3. oktober 2013 at kommunen har foretatt en vurdering av de konkrete forhold anført i klagen og at de har kommet til at dette likevel ikke tilsier at gebyret kan settes ned, og at vurderingen er basert på saklige og rimelige hensyn. Fylkesmannen stadfestet kommunens vedtak.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at saksbehandlingsgebyret fremstår som urimelig og utgjør indirekte diskriminering, da bakgrunnen for at hun søkte om dispensasjon utelukkende er hennes funksjonshemming. Hadde klager ikke hatt MS hadde det heller ikke vært nødvendig å søke om dispensasjon.

X kommune:

X kommune mener at A sine spesielle behov er vurdert grundig i hele saksbehandlingsprosessen.

Det opplyses at et forslag under møtet 12. april 2011 om å frafalle gebyret fikk kun 1 av 11 stemmer, mens et forslag om å redusere gebyret med 80 % fikk 3 av 11 stemmer.

Planteknisk utvalg stadfestet 30. april 2013 sitt tidligere vedtak, og viste til vurderinger gjort av Miljøutvalget i vedtak av 30. august 2011 hvor A sin klage over saksbehandlingsgebyret ble behandlet. Av saksforelegget fremgår blant annet følgende:

"Søker har i tillegg bedt om at behandlingsgebyret nedsettes på grunn av at det fremstår som urimelig. Miljøutvalget kan i henhold til gebyrregulativets § 7 i slike tilfeller fastsette et passende gebyr. Behandlingsgebyrene i regulativet er beregnet ut fra det såkalte selvkostprinsippet. Denne saken vil være like tidkrevende som de fleste andre saker, og det må derfor foreligge "andre grunner" for å nedsette gebyret.

Rådmannen antar at terskelen for å sette ned gebyret skal være høyt, da gebyret i realiteten vil måtte subsidieres av andre søkere / skattebetalere for at seksjon byggesak skal gå til selvkost. Dispensasjonssøknaden har sin bakgrunn i forhold som har vært utenfor søkers kontroll samt at dispensasjon er nødvendig for fortsatt bruk av eiendommen. Søknaden skiller seg dermed fra dispensasjonssøknader som fremstår som lite nøkterne og hvor bekvemmelighetshensyn er dominerende. Rådmannen finner derfor at dispensasjonsgebyret ut fra rimelighetshensyn kan settes ned med 80 %. Ifølge gebyrregulativet § 10 kan ideelle lag og organisasjoner søke om reduksjon av gebyr med inntil 80 %. Nedsettelser av behandlingsgebyret for privatpersoner eller virksomheter forekommer i praksis ikke. Så når klager skriver at hun antar at rådmannens anbefaling om 80 % reduksjon er "i tråd med hvordan gebyr utregnes", så medfører dette ikke riktighet. Det at det også i dette tilfellet skal betales fullt gebyr, er i tråd med innarbeidet praksis, og har altså ikke noe med søkers helsetilstand å gjøre. Kommunens økonomi er heller ikke vektlagt, og gebyret er heller ikke en straff for at hun kontaktet Stavanger Aftenblad i sakens anledning."

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Fra 1. januar 2014 trådte ny diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 21. juni 2013 i kraft. I den nye loven videreføres diskrimineringsvernet i diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 20. juni 2008. Denne saken gjelder forhold som fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i diskriminerings- og tilgjengelighetslov av 20. juni 2008.

Direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller dem som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskriminerings-og tilgjengelighetsloven § 13.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om X kommune handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4 da A ble ilagt et saksbehandlingsgebyr på kr 16 320.

Det første spørsmålet som må vurderes er om A gjennom ileggelsen av gebyret ble stilt dårligere enn andre i kommunen som ilegges kommunale saksbehandlingsgebyr, i og med at bakgrunnen for at A søkte om dispensasjon fra reguleringsplan er hennes funksjonshemming.

Krav om saksbehandlingsgebyr gjelder i utgangspunktet for alle søkere. I dette tilfelle er dispensasjon nødvendig for fortsatt bruk av eiendommen. Det setter A i en spesiell situasjon. Hadde ikke A vært syk ville det ikke vært nødvendig å søke om innkjøringstillatelse. Ombudet viser til lovens forarbeider, Ot. prp. nr. 44 (2007-2008) side 102, hvor det fremgår at:

”Departementet vil påpeke at de helt marginale og i praksis ubetydelige ulemper, ikke vil oppfylle lovens vilkår om at personen må stilles «dårligere». Ulempevurderingen er videre som utgangspunkt objektiv, det medfører at det legges avgjørende vekt på hva som vanligvis vil oppleves som en ulempe. Dersom det etter en objektiv vurdering er tvil om en behandling utgjør en ulempe, kan det legges en viss vekt på den subjektive opplevelsen. Departementet vil derfor påpeke at ikke enhver minste virkning i negativ retning vil være omfattet av vernet. Forbudet mot direkte diskriminering rammer også handlinger og unnlatelser med en viss negativ virkning, se kapittel 9.6.2.3.”

Likestillings- og diskrimineringsnemnda vurderte lignende sak, sak 12/2011, som gjaldt søknad om å installere løfteplattform i bolighus da klagerens datter er multihandikappet og de var avhengig av heis for å kunne flytte henne mellom to etasjer. Saken gjaldt et gebyr på kroner 2000. Nemnda kom under tvil til at klager, på grunn av datterens nedsatte funksjonsevne, stilles dårligere enn andre ved at han må betale et saksbehandlingsgebyr for å få behandlet søknad om godkjenning av det aktuelle tiltak, og at det som utgangspunkt foreligger indirekte diskriminering.

I herværende sak er gebyret det mangedobbelte. Ombudet finner på denne bakgrunn å legge til grunn at klager, på grunn av hennes nedsatte funksjonsevne, stilles dårligere enn andre i kommunen som ilegges kommunale saksbehandlingsgebyr.

Ombudet må deretter vurdere om unntaksbestemmelsen i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fjerde ledd får anvendelse i saken. Spørsmålet er om X kommune har sannsynliggjort at saksbehandlingsgebyret og størrelsen på denne er nødvendig for å oppnå et saklig formål og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, slik at forskjellsbehandlingen likevel ikke anses som ulovlig diskriminering.

Saksbehandlingsgebyret bygger på prinsippet om selvkost. X kommune opplyser at terskelen for å sette ned gebyret skal være høyt, da gebyret i realiteten vil måtte subsidieres av andre søkere/skattebetalere for at seksjon byggesak skal gå til selvkost.

I ovennevnte sak i Nemnda, sak 12/2011, ble det vist til forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven hvor det fremgår at et formål om blant annet økonomisk vinning etter omstendighetene kan være saklig, jf. Ot. prp. nr. 44 (2007 – 2008) s. 107. Nemnda påpekte at slikt formål ikke forelå i den aktuelle sak, ettersom kravet om saksbehandlingsgebyr i kommunes gebyrregulativ er basert på prinsippet om selvkost. Nemnda uttalte at det skulle være desto klarere at også dette etter omstendighetene vil kunne være saklig. Etter at det samlet sett dreier seg om et stort antall søknader som må behandles av kommunen, så Nemnda behovet for saksbehandlingsgebyret, og fant at det fremstår som saklig og nødvendig at kommunen ved behandling av søknad kan kreve saksbehandlingsgebyr. Det samme vil være tilfelle i denne saken.

Spørsmålet blir deretter om saksbehandlingsgebyret på kroner 16 320 er uforholdsmessig inngripende overfor klager.

Ovennevnte sak i Nemnda gjaldt et gebyr på kroner 2000. Nemnda fant i det konkrete tilfellet at gebyret ikke var uforholdsmessig inngripende. Saksbehandlingsgebyret i denne saken er imidlertid betydelig høyere enn i Nemndas sak. Ombudet har i sin vurdering sett hen til at i henhold til § 7 i gebyrregulativ for X kommune så kan Miljøutvalget fastsette et passende gebyr dersom gebyret anses åpenbart urimelig. Rådmannen forslo også at gebyret skulle nedsettes med 80 %. I likhet med Rådmannen legger ombudet vekt på at dispensasjonssøknaden har sin bakgrunn i forhold som har vært utenfor søkers kontroll samt at dispensasjon er nødvendig for fortsatt bruk av eiendommen, og at søknaden dermed skiller seg fra andre dispensasjonssøknader som fremsettes av bekvemmelighetshensyn. Selv om saken ifølge kommunen har vært tidkrevende som de fleste andre saker og gebyret er likt for alle mener ombudet at gebyret slår urimelig ut i denne konkrete saken. Ombudet finner etter en konkret vurdering å legge til grunn at størrelsen på saksbehandlingsgebyret er uforholdsmessig inngripende overfor klager.

Konklusjon

X kommune handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 20. juni 2008 § 4 da A ble ilagt et saksbehandlingsgebyr på kr 16 320.