Ombudet konkluderte med at saksbehandlingen og påfølgende avslag ikke var i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5.

Forsikringstakeren hadde ikke sannsynliggjort at forsikringsselskapet hadde nektet vedkommende å sende skriftlig krav på dekning av skaden. Forsikringsselskapet viste tvert i mot til at avslaget på kravet om erstatning ble behandlet på grunnlag av klageren skriftlige redegjørelse.

Forsikringsselskapet avviste påstanden om at forsikringstakerens talehemming ble vektlagt da kravet om dekning av skaden ble avslått. Ombudet mottok ingen ytterligere kommentarer i saken fra forsikringstakeren. Ombudet kunne etter dette ikke se at det forelå omstendigheter som ga grunn for å tro at forsikringstakeren ble behandlet dårligere enn andre ville blitt når det gjelder krav om dekning av skade på reisegods.

Konklusjon

Forsikringsselskapet handlet ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved behandlingen av forsikringstakerens søknad om dekning av skade på reisegods.

• Saksnummer: 14/1586
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 22.01.2015

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A har nedsatt taleevne på grunn av cerebral parese. A kontaktet i juli 2014 B for å melde ifra om skade på reisegods. B avslo i brev av 13. august 2014 A’s krav.

Partenes syn på saken

A:

A opplyser at han ikke har fått mulighet til å redegjøre skriftlig for saken overfor B, selv om det fremgår av avslaget av 13. august at banken ikke oppfattet hva han sa på telefon. Han mener at dette er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Han viser til følgende formulering i avslagsbrevet; «(…) men jeg klarte ikke under samtalen å oppfatte årsaken til at reparasjon var nødvendig». A mener at begrunnelsen for avslaget var at han på grunn av talehemming ikke hadde krav på å få behandlet saken.

B:

B (heretter banken) avviser påstanden om at virksomheten har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5.

Banken opplyser at de har mottatt skriftlig redegjørelse fra A i saken. Banken viser til at de den 8. august 2014 mottok skademelding fra A, samt en nærmere redegjørelse om hendelsesforløpet fra A’s kunderådgiver. Saksbehandleren foretok en vurdering basert på den skriftlige tilbakemeldingen fra A. Banken opplyser at de i e-post av 26. august 2014 har beklaget overfor A den aktuelle formuleringen i brevet av 13. august 2014, samt redegjort nærmere for avslaget. Banken avviser påstanden om at A’s talehemming ble vektlagt ved behandlingen av kravet.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om B handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved behandlingen av A sitt krav om dekning av skade på reisegods.

Dersom ombudet finner at det er grunn til å tro at nedsatt funksjonsevne har hatt betydning for hvordan B har behandlet A sitt krav, går bevisbyrden over på banken. Banken må da sannsynliggjøre at diskriminering ikke har skjedd.

Det første spørsmålet er om A er blitt behandlet dårligere enn andre som fremsetter krav til B, og om forskjellsbehandlingen i så fall hadde sammenheng med at han har nedsatt taleevne.

Det er et vilkår for å fastslå diskriminering etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 at vedkommende er blitt behandlet dårligere enn andre blir, er blitt, eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. A har anført at han ikke fikk mulighet til å redegjøre skriftlig for saken, og at dette gjør at han stilles dårligere, ettersom han har en talehemming som gjør det vanskelig for ham å redegjøre muntlig over telefon. A viser til avslaget hvor det fremgår at banken hadde problemer med å oppfatte hva han sa på telefon.

Sparebank 1 har imidlertid opplyst at de har mottatt skriftlig redegjørelse fra A i saken, og at saksbehandleren foretok en vurdering basert på den skriftlige tilbakemeldingen fra A. Vedlagt bankens redegjørelse fulgte kopi av skademelding fra A, samt en nærmere redegjørelse om hendelsesforløpet fra A’s kunderådgiver. Banken avviser påstanden om at A’s talehemming ble vektlagt i behandlingen av kravet. Ombudet har videresendt bankens redegjørelse til A, men har ikke mottatt ytterligere kommentarer til saken. Ombudet finner på denne bakgrunn å legge til grunn at A fikk redegjort skriftlig for sitt syn på saken.

Ombudet kan etter dette ikke se at det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at A er blitt behandlet dårligere enn andre blir, eller ville blitt, i en tilsvarende situasjon når det gjelder søknad om dekning av skade ved B. Det vil derfor ikke kunne være snakk om diskriminering etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5.

Konklusjon

B handlet ikke i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved behandlingen av A’s søknad om dekning av skade på reisegods.