Ombudet tok stilling til om A hadde blitt stilt dårligere enn andre på grunn av sin etnisitet, herunder språk. Ombudet konkluderte med at det ikke innebar diskriminering at tolk ikke ble bestilt til konsultasjonstimen. Ombudet la vekt på at ØNH-senteret foretok en konkret vurdering av behovet for tolk, og vurderte As norskkunnskaper som tilstrekkelige for å gjennomføre en vanlig konsultasjon. Det at det oppstod en misforståelse i ettertid om endoskopi hadde blitt utført eller ikke, var ikke tilstrekkelig for å konstatere diskriminering. Ombudet konkluderte videre med at A ikke var stilt dårligere ved at spesialisten unnlot å utføre en lukte-test på henne. Ombudet la vekt på at spesialisten gjorde alle undersøkelsene som A hadde blitt henvist for å gjøre, og at lukte-testen ikke var avgjørende for å finne årsaken til nedsatt luktesans.

Ombudet oppfordret likevel ØNH-senteret til å utforme retningslinjer for bruk av tolk, og skolere ansatte med publikumskontakt i språklig tilrettelegging og tolkebruk.

Konklusjon

1. Øre-, nese-, hals-senteret i Stavanger har ikke handlet i strid med diskrimineringsloven om etnisitet 2005 § 4 ved at det ikke ble utført lukte-test av A under konsultasjonene høsten 2014.
2. Øre-, nese-, hals-senteret i Stavanger har ikke handlet i strid med diskrimineringsloven om etnisitet 2005 § 4 ved at konsultasjon ikke ble gjennomført med tolk til stede.

• Saksnummer: 14/2226
• Lovgrunnlag: diskrimineringsloven om etnisitet 2005 § 4
• Dato for uttalelse: 7. mai 2015

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A har vært plaget med manglende luktesans og nesetetthet. Fastlegen hennes henviste henne til en spesialist i øre-, nese-, og halssykdommer. A var hos spesialist ved ØNH-senteret i Stavanger høsten 2013. Den første konsultasjonen ble gjennomført den 22. oktober 2013. En kontroll-time ble gjennomført den 29. oktober 2013. I epikrisen står det følgende:

«EPIKRISE:

Pasienten har vært til undersøkelse : 22.10.2013

Vedr.: A Adr.:

TIf. privat:

Tlf.arb.:

02.10.201 3fKL) 

KREG: Utredning anosmi, se henvisningsskriv. Finner hovne slimhinner i nesetaket på begge sider, men tydeligst på hø side. Hun har også endeviasjon av septum oppad høyre. Hun står på Avamys, er usikker på om hun har allergier. Hun står også på et preparat fra Spania som vi ikke har i Norge men som vel kan være at antihistamin. Hun får en Prednisolon-kur i 14 dager, seponerer ukjent medikament og kommer til ktr 2-3 uker. Vi skal allergiteste henne da. Luktetest m vårt testpanel sløyfer vi, jeg tror ikke hennes norsk er god nok. Epikrise senere KL

Aktuelt;

291013sl

Standard allergitesting dag er helt normal. Hun har hatt god effekt av Prednisolon tabl. og hun har også en viss effekt av Avamys. Hun har således en sekundær anosmi, sekundært en vasomotorisk rinitt. Ingen mistanke om sentral skade og vi kan ikke påvise atopi. Hun bør fortsette med Avamys eller annen form for nasal kortikosteroid.»

Partenes syn på saken

A:

A opplyser at hun har vært plaget med manglende luktesans og nesetetthet. To måneder etter at plagene oppsto, var hun hos fastlegen sin. A skal ha sagt til fastlegen at hun trodde hun kunne ha nesepolypper siden hennes far, bror og tante har hatt det samme. Ifølge A ble hun henvist til spesialist for undersøkelse og behandling av sine plager.

A opplyser at da hun var hos spesialist i oktober 2013, gjorde han ingen endoskopi for å finne ut om hun hadde polypper. A viser også til at spesialisten skrev i epikrisen at han ville gjøre en lukte-test, men at han sløyfet det fordi han trodde at norskferdighetene hennes ikke var gode nok. A mener at hun er blitt diskriminert på grunn av etnisitet ved at hun ikke ble undersøkt for polypper og ved at hun ikke fikk ta lukte-test.

ØNH-senteret:

ØNH-senteret avviser As påstand om at hun er blitt diskriminert på grunn av sin etnisitet.

ØNH-senteret viser til at A ble henvist fra sin fastlege. Det fremgikk ikke av henvisningen at det eksisterer språkproblemer. Det var derfor ingen grunn til å bestille tolk på forhånd. Da pasienten kom til timen, ble det klart at hun er relativt dårlig i norsk, men ikke i slik grad at ikke en vanlig konsultasjon kunne gjennomføres. Når det gjaldt å gjennomføre en lukte-test, var imidlertid situasjonen en annen.

Lukte-testen er bygd opp rundt 12 tester, der hver skal besvares med ett av fire alternativ. ØNH-senteret har lagt ved svarskjema for lukte-testen for å vise at det ikke er lett for en utlending med dårlig norsk språkbeherskelse å kunne velge blant flere alternative svar der luktesansen er dårlig og pasienten kan være i tvil om hva hun egentlig lukter i utgangspunktet. Resultatet av en slik lukte-test ville ikke vært god. De lot derfor være å gjennomføre lukte-test på A.

ØNH-senteret hevder at A ble undersøkt på vanlig måte med endoskopi og ultralyd av bihuler og man fant ingenting galt, herunder fant man ikke nesepolypper. Luktetesten er ikke avgjørende for konklusjonen om pasienten har en sekundær anosmi og mistanke om noe sentral skade som tumor eller annet i hodet.

ØNH-senteret viser også til at de har den eneste spesialisten i Stavanger-området som gjør disse luktetestene. Det er ikke vanlig å gjøre denne testen ved utredning av lukt- og smaksforstyrrelser i Norge. Fokus er på å finne årsaken til nedsatt luktesans, og fremfor alt å utelukke at det er en alvorlig intracerebral (forandring inne i hodet) sykdom som er årsaken til dette. Man baserer seg på pasientens utsagn om nedsatt luktesans. Derfor var det heller ikke aktuelt å avbryte konsultasjonen for å bestille tolk til en konsultasjon en annen dag.

ØNH-senteret mener at det ikke kan anses som diskriminering på grunn av etnisitet å slå fast at språkbeherskelsen til en pasient ikke er god nok for å gjennomføre en test som baserer seg på språkforståelse.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet), jf. § 23 i loven. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 2.

Fra 1. januar 2014 trådte den nye diskrimineringsloven om etnisitet av 21. juni 2013 i kraft. I den nye loven videreføres diskrimineringsvernet i diskrimineringsloven om etnisitet av 3. juni 2005. Denne saken gjelder forhold som fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor formelt med utgangspunkt i bestemmelsene i diskrimineringsloven om etnisitet av 3. juni 2005 nr. 33.

Diskrimineringsloven om etnisitet 2005

Diskrimineringsloven om etnisitet 2005 forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. § 4 første ledd.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 4 fjerde ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt i første ledd blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, jf. § 4 andre ledd.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt i første ledd blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre, jf. § 4 tredje ledd.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven her, jf. § 4 fjerde ledd.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 10.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om ØNH-senteret i Stavanger handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av etnisitet overfor A da det ikke ble gjennomført lukte-test da hun var til undersøkelse. Ombudet skal også ta stilling til om ØNH-senteret handlet i strid med samme forbud ved at konsultasjonstimen ble gjennomført uten tolk til stede.

Det fremgår av diskrimineringsloven § 4 at diskriminering på grunn av språk regnes som diskriminering på grunn av etnisitet.

Ombudet tar ikke direkte stilling til om helsehjelpen var faglig forsvarlig. Dette har ikke ombudet kompetanse til å vurdere. Det ombudet kan ta stilling til er om A ble forskjellsbehandlet på grunn av at hun snakker et annet språk, og om forskjellsbehandlingen var saklig eller ikke.

Konsultasjonstimen

Ombudet vil først ta stilling til om konsultasjonstimen burde vært gjennomført med tolk til stede, det vil si om manglende tolk innebærer at diskrimineringsloven ble brutt. Ombudet håndhever ikke pasient- og brukerrettighetsloven. Det ombudet kan vurdere er om eventuelle brudd på denne loven har medført at personer har blitt behandlet dårligere enn andre og at dette skyldes for eksempel deres etnisitet. Med andre ord: Dersom manglende informasjon eller manglende tolking har medført at helsehjelpen ikke kan sies å ha vært forsvarlig, så vil dette kunne være brudd på diskrimineringsloven.

Pasienters rett til informasjon er nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven § 3-2 første ledd: Pasienten skal ha den informasjon som er nødvendig for å få innsikt i sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten skal også informeres om mulige risikoer og bivirkninger..

Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 beskriver denne retten nærmere: «Informasjonen skal være tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger, som alder, modenhet, erfaring og kultur- og språkbakgrunn. Informasjonen skal gis på en hensynsfull måte. Personellet skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Opplysning om den informasjon som er gitt, skal nedtegnes i pasientens eller brukerens journal.»

Det følger av forarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven § 3-5 at helsepersonell har plikt til å vurdere om det bør benyttes tolk i møte med pasienter for å kunne gi slik forsvarlig helsehjelp (Ot.prp.nr12 (1998-1999) s. 131):

«Bestemmelsen gjelder for alle pasienter, men de med særlige behov for tilpasset informasjon vil gjerne være barn, personer som har redusert eller manglende evne til å ivareta sine interesser og personer fra minoritetskulturer og de med manglende kunnskaper i norsk. Det er den som yter helsehjelp som har ansvaret for å tilrettelegge informasjonen, eller få dette gjort. I de tilfeller hvor pasienten er minoritetsspråklig og det er avgjørende at han eller hun skjønner innholdet av informasjonen, må det skaffes tolk.»

Dersom legen vurderer at det er behov for tolk, skal dette bestilles. Denne vurderingen skal gjøres uavhengig av om pasienten mener det er behov for tolk eller ikke. Dersom det er behov for tolk, har helsepersonell plikt til å bestille og betale for tolketjenester.

Ombudet har merket seg at A hevder at hun ikke ble undersøkt ved hjelp av endoskopi, mens ØNH-senteret på sin side opplyser at A ble undersøkt på vanlig måte med både endoskopi og ultralyd av bihuler. Under forutsetning av at ØNH-senterets fremstilling er korrekt, ser det ut til at uenigheten mellom partene skyldes en misforståelse. Det at det oppsto en misforståelse er uheldig, men er ikke i seg selv tilstrekkelig for å konstatere at tolk burde vært bestilt eller at manglende tolk innebærer brudd på diskrimineringsloven.

ØNH-senteret foretok en konkret vurdering av behovet for tolk, og vurderte As norskkunnskaper som tilstrekkelige for å gjennomføre en vanlig konsultasjon. A har heller ikke hevdet at hun ikke visste at endoskopi ble gjennomført på grunn av manglende norskkunnskaper. Ombudet forstår det slik at A hevder at legen ikke informerte henne om at endoskopi ble utført, ikke at hennes manglende kunnskap om undersøkelsen skyldes vanskelig kommunikasjon mellom henne og legen. Ombudet kan ikke se at det er holdepunkter for at eventuell manglende informasjon om endoskopi har sammenheng med As norskkunnskaper eller etnisitet. Ombudet kan heller ikke se at det er holdepunkter for at manglende kunnskap om at endoskopi faktisk ble utført har medført at A har blitt satt i en dårligere stilling eller at helsehjelpen av den grunn har vært uforsvarlig.

Ombudet finner på denne bakgrunn ikke å kunne legge til grunn at mangel på tolk under konsultasjonen innebærer at A ble utsatt for diskriminering. Dersom A mener hun ikke har fått forsvarlig helsehjelp på grunn av at hun ikke fikk tilbud om tolk, er dette noe som eventuelt må klages inn for Fylkesmannen.

Lukte-test

Det er ikke bestridt at luktetesten ikke ble gjennomført på grunn av språkproblemer.

Ombudet mener at det i noen tilfeller kan være påkrevd at helsepersonell avlyser en konsultasjon for deretter å sette opp en ny time med tolk til stede. Dette må vurderes konkret. Dersom den avtalte timen ikke kan gjennomføres på en slik måte at retten til informasjon og medvirkning ivaretas, bør det bestilles en ny time. Unntak må gjøres der en avbestilling vil få negative helsemessige konsekvenser.

På den ene siden kan ØNH-senterets redegjørelse forstås slik at undersøkelsen hadde blitt gjennomført dersom språk ikke hadde vært et problem. På den andre siden har ØNH-senteret redegjort for hvorfor det ikke var nødvendig å utføre en luktetest med tanke på videre undersøkelser og behandling av nedsatt luktesans. ØNH-senteret har også påpekt at det er uvanlig at man utfører luktetester i forbindelse med utredning av spørsmål om luktesans.

Ombudets sak 13/1749 gjaldt et lignende saksforhold. En chilensk mann ba legesenteret hvor fastlegen hans har praksis om å bestille tolk til ham under en legekonsultasjon, men legesenteret avslo dette. Ombudet tok stilling til om mannen ble diskriminert i strid med diskrimineringsloven 2005 § 4, men fant ikke grunnlag for å fastslå dette. Ombudet la avgjørende vekt på at det ikke var holdepunkter for at mannen hadde fått dårligere helsehjelp enn andre fordi han ikke fikk tolk under konsultasjonen.

A ble henvist til ØNH-senteret for å avdekke årsaken til hennes opplevelse av nedsatt luktesans og for å få behandling for sine plager. Ifølge ØNH-senteret var ikke luktetest avgjørende eller nødvendig for å avklare disse forholdene. Det er ikke vanlig å utføre slike luktetester i Norge. Saken hadde stilt seg annerledes dersom A hadde vært henvist ØNH-senteret for å undersøke i hvilken grad luktesansens hennes var nedsatt, noe som naturligvis ville ha gjort det nødvendig å ta en luktetest.

På bakgrunn av ovenstående mener ombudet at A ikke ble stilt dårligere i lovens forstand ved at det ikke ble gjennomført luktetest. Dette medfører at et av grunnvilkårene for å kunne konstatere diskriminering etter lovens § 4 ikke er til stede.

Ombudet bemerker at det er viktig å ha rutiner og retningslinjer for vurdering av behov for og bestilling av tolk for personer med språkproblemer, uavhengig av om dette skyldes etnisitet/nasjonal opprinnelse eller er medisinsk begrunnet. ØNH-senteret oppfordres til å utforme retningslinjer for bruk av tolk, og skolere ansatte med publikumskontakt i språklig tilrettelegging og tolkebruk.

Konklusjon

1. Øre-, nese-, hals-senteret i Stavanger har ikke handlet i strid med diskrimineringsloven om etnisitet 2005 § 4 ved at det ikke ble utført lukte-test av A under konsultasjonene høsten 2014.
2. Øre-, nese-, hals-senteret i Stavanger har ikke handlet i strid med diskrimineringsloven om etnisitet 2005 § 4 ved at konsultasjon ikke ble gjennomført med tolk til stede.