Det norske instituttet opplyste at mannen ble valgt fordi han fremsto som mest dynamisk i intervjusituasjonen. Han var også den som klarest presenterte instituttets oppgaver og mål i forhold til fagmiljøene i Norge med sikte på å få til et godt samspill og samarbeid.

Likestillingsombudet mente at begge kandidatene oppfylte utlysningstekstens formelle krav. Likevel hadde kvinnen en høyere vitenskapelig kompetanse enn mannen, noe også den vitenskapelige komiteen konkluderte med. Ombudet mente også at kvinnen hadde en bredere kompetanse enn mannen når det gjaldt fagprofil og erfaring. Totalt sett mente Ombudet derfor at kvinnen fremsto som bedre formelt kvalifisert. Dette var en indikasjon på at søkerne hadde blitt forskjellsbehandlet på grunn av kjønn, og spørsmålet ble derfor om det norske instituttet hadde godtgjort tilstrekkelig at det var andre forhold enn kjønn som lå til grunn for ansettelsen.

Instituttet anførte at det var personlig egnethet som var avgjørende for at mannen ble innstilt foran kvinnen. Til dette uttalte Ombudet at: "Det ligger i sakens natur at vurderinger knyttet til personlig egnethet nødvendigvis må være skjønnsmessige og subjektive. Dette er i utgangspunktet å anse som et saklig kriterium, forutsatt at arbeidsgiver ikke har lagt mer eller mindre skulte og ubevisste kjønnsdiskriminerende holdninger til grunn for sin vurdering.".

Ombudet påpekte at hun vanskelig kunne overprøve komiteens vurderinger i forhold til deres vektlegging av inntrykket fra intervjusituasjonen. Alt i alt fant ikke Ombudet opplysninger som skulle tilsi at søkerne hadde blitt forskjellsbehandlet i intervjusituasjonen. Konklusjonen ble derfor at Instituttet ikke hadde handlet i strid med likestillingsloven.

Saksnummer: 2002/116
Emne: ansettelse, førsteamanuensis, instituttbestyrer
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 4.2,  § 3.0