En fagorganisasjon henvendte seg til Likestillingsombudet på vegne av et av sine medlemmer, en kvinnelig sosialøkonom. I avdelingen i bedriften hvor kvinnen var ansatt, arbeidet det også to andre mannlige økonomer. Begge disse mennene ble avlønnet høyere enn kvinnen. Kvinnen sammenlignet seg særlig med en av disse mennene, og mente hun var forskjellsbehandlet på grunn av kjønn ved den individuelle lønnsfastsettelsen som bedriften hvert år foretok. Det var på det rene at de tre økonomene utførte arbeid av lik verdi. Spørsmålet var derfor om lønnen var fastsatt etter kjønnsnøytrale normer og prinsipper.
Bedriften opplyste at den benyttet statistikk over lønnsnivået for sosialøkonomer ved lønnsfastsettelsen. Det var noe uenighet mellom fagorganisasjonen og arbeidsgiver om hvor stor vekt denne statistikken hadde hatt. Det var også uenighet om hva slags lønnspraksis bedriften hadde. Likestillingsombudet la i sin avgjørelse vekt på at bedriften ikke hadde sannsynliggjort at den ene mannlige økonomen hadde en høyere markedsverdi enn kvinnen. Den mannlige økonomen hadde en doktorgrad, i tillegg hadde han gitt uttrykk for at han var blitt kontaktet av andre potensielle arbeidsgivere. Ombudet mente likevel at den ulike lønnen forelå før dette skjedde. Når lønnen var justert etter ansiennitet, var det fremdeles et lønnssprik som bedriften, etter Ombudets oppfatning, ikke hadde sannsynliggjort at skyldtes andre forhold enn kjønn.
Bedriften klaget saken inn for Klagenemnda for likestilling. Klagenemnda kom til motsatt konklusjon av Likestillingsombudet. Ifølge Nemnda lot forskjellene seg forklare ut fra arbeidsgivers lønnsystem. Arbeidsgiver hadde, etter Nemndas syn, godtgjort at avlønningen av de tre var i samsvar med virksomhetens lønnssystem som i stor grad bygger på gjennomsnittslønn blant siviløkonomer. At den ene mannen hadde fått et ekstra lønnstillegg, kunne forklares med at han var særlig verdifull for virksomheten. Nemnda viste her blant annet til at den mannlige økonomen i ikke ubetydelig grad hadde påtatt seg arbeid utover det han var forpliktet til i henhold til vilkårene for gjennomføring av sitt doktorgradsarbeid. Han hadde stått sentralt i arbeidet med å skaffe bedriften inntektsgivende oppdrag, samt produsert mange artikler av høy vitenskapelig kvalitet. Nemnda fant det derfor ikke tvilsomt at mannen var en særlig dyktig og markedsutsatt medarbeider.
Om bevisbyrderegelen i § 5 fjerde ledd sier Klagenemnda at det å påvise ulik behandling, er mer enn kun å påvise at en person tjener mer enn en annen. Når det gjelder markedslønn presiserer Nemnda at man ikke kan oppstille vilkår om at en person ville ha sluttet i sin stilling dersom han ikke hadde fått høyere lønn, eller om at denne må ha fremsatt krav om en bestemt lønn den gang vedkommende ble ansatt. På dette punktet er Nemnda altså uenig i Ombudets oppfatning.
Saksnummer: 2000/248
Emne: lønn, økonomer, ansiennitet, prinsipper
Klager: organisasjon
Lovanvendelse: § 5.0