16/285 Tingrettsdommer ble ikke forbigått på grunn av alder

Klager mener seg forbigått til embete som tingrettsdommer ved Y tingrett på grunn av alder.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet frem til at Justis- og beredskapsdepartementet ikke vektla alder ved ansettelsesprosessen til embete som tingrettsdommer ved Y. Ombudet fant at det var As personlige egnethet, og ikke hans alder, som ble vektlagt i hans disfavør i ansettelsesprosessen.

Departementet handlet således ikke i strid med arbeidsmiljøloven § 13-1.

• Saksnummer: 16/285
• Lovgrunnlag: arbeidsmiljøloven § 13-1
• Dato for uttalelse: 28. september 2016

Sakens bakgrunn

Det ble utlyst to ledige embeter som tingrettsdommer ved Y tingrett vinteren 2015. Av utlysningsteksten fremgår blant annet følgende:

«Dommerarbeidet stiller strenge krav til faglig dyktighet, personlig egnethet og bred yrkes- og livserfaring. (…) Søkere må ha juridisk embetseksamen/universitetsgraden cand.jur eller master i rettsvitenskap.»

Det var 35 søkere på stillingen, hvorav tre søkere trakk søknaden før intervju. Det ble innkalt 10 kandidater til intervju. En av dem var A. Innstillingsrådet innstilte fire søkere. A ble ikke innstilt. A var 61 år gammel på søknadstidspunktet.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at alder ble vektlagt ved innstillingen til embete som dommer ved Y tingrett. A mener grunnlaget for diskrimineringen er en antatt risiko for at hans alder kunne medføre svak arbeidskapasitet og liten effektivitet.

A mener han er bedre kvalifisert til stillingene enn de som ble innstilt. Han peker på at det fremgår av innstillingen til departementet at han var aktuell for innstilling, og at han oppfyller kravene til stillingen. Han viser til at han på søknadstidspunktet hadde 9 års erfaring som dommer, og lang erfaring (fra 1981) fra annet juridisk arbeid. De som ble innstilt som nr. 1, 2 og 3, var uten dommererfaring.

A påpeker at hans faglige kvalifikasjoner også ble vurdert som tilstrekkelige til å bli innstilt til embete som sorenskriver i X 2012. Hans faglige kvalifikasjoner er tidligere også vurdert som tilstrekkelige til å være konstituert lagdommer.

Om den som ble innstilt som nummer 3, ble det pekt på hans verdifulle dommerfullmektigerfaring som rettsmekler, som styrer av skjønnsforretninger og interesse/innsikt i barnefaglige spørsmål. A har arbeidet med alle disse sakstypene i hele sin tid som dommer. Om den som ble innstilt som nummer 2, nevnes som negativt at hun har lite erfaring med strafferett. A har på sin side arbeidet med strafferett både som advokat (ca. 18 år) og som dommer.

Det er As oppfatning at sorenskriverens uttalelse til innstillingsrådet bygger på frykt for, eventuelt risiko, for at han ikke vil være eller forbli en effektiv og arbeidsom dommer. Og dette bygger på at han var 61 år på søknadstidspunktet. Han har problemer med å forstå hvorfor angivelig manglende effektivitet er kommet inn som moment i vurderingen av ham. A ser at dette stammer fra to internreferanser som er innhentet og/eller utvirket av sorenskriveren, som har lagt dette til grunn som dokumentasjon for manglende effektivitet. Innstillingsrådet har ukritisk gjort det samme. A påpeker at det ikke er substans i disse uttalelsene. A stiller også spørsmål om disse internreferansene er inhabile, da en av referansene er omgangsvenn med kandidatene som ble innstilt som nr. 1, og en annen var referanseperson til kandidaten som ble innstilt som nr. 3. Disse referansepersonene har uttalt seg om A som søker, uten at han har bedt om det, og muligens også om søkerne som ble innstilt som nr 1 og 3. A påpeker at eldre attester og nyere referanser er positive når det gjelder hans personlige egenskaper og egnethet. Han har for øvrig heller ikke blitt kontaktet for eventuelt å kunne imøtegå de anførsler som ble avgjørende for innstillingen.

A påpeker at han i den daglige drift av domstolen har vært opptatt av saksavviklingen. Når det gjelder arbeidsgivers tvil om hans arbeidskapasitet og -tempo, samt påstanden om at han har uttalt at han ble «helt svett» av tempoet ved Y tingrett, et uttrykk han for øvrig betviler å ha brukt, påpeker A at han under intervjuet med innstillingsrådet tvert imot gjorde et poeng av at han han ønsket mer å gjøre. Hans arbeidskapasitet/effektivitet ble ikke tatt opp eller betvilt av intervjugruppen. A mener også det er kunstig å bebreide ham, som vikar i kun 6 måneder ved Y tingrett, for restanseoppbygging i 2013. A mener det forelå ingen nærliggende eller aktuell situasjon som kunne begrunne anførselen om at han er mindre effektiv eller har svakere arbeidskapasitet enn en yngre søker. A viser til en rekke verv og stillinger han har hatt som ville kunne gi arbeidsgiver et bedre bilde av hans arbeidskapasitet og effektivitet, men som arbeidsgiver ikke har undersøkt eller kontaktet.

A understreker viktigheten av å kunne få avkreftet det feilaktige inntrykket av ineffektivitet som er blitt skapt av sorenskriver, videreført av innstillingsrådet og endelig «bekreftet» av departementet, da dette er en stigmatisering som vil være til stor skade for ham ved eventuelle senere søknader om dommerstillinger.

Justis- og beredskapsdepartementet:

Departementet avviser påstanden om at alder var tema ved utnevnelsen av dommere til Y tingrett. Departementet mener utnevnelsene er konkret begrunnet, med saklige og relevante argumenter som begrunner rekkefølge og utvalg av kandidater som ble innstilt.

Y tingrett slet med store restanser, og maktet ikke å oppfylle Stortingets normer for saksavvikling. Som følge av dette var det viktig at det nå ble innstilt og utnevnt dommere som var effektive. Effektivitet var en særlig viktig egenskap ved utnevnelsen.

Departementet påpeker at selv om en søker allerede er dommer og har flere års erfaring fra dommerembete, er det ingen automatikk i at vedkommende går foran andre søkere. Praksisen som embetsdommer kan også få noe ulik vekt, blant annet fordi noen typer praksis kan være mer relevant i forhold til det embetet som skal besettes enn andre. Det reises ikke tvil rundt As dommeregenskaper som sådan, ei heller hvordan han fungerer i sin nåværende tingrett. Han får jevnt over gode skussmål på dette. A hadde imidlertid de siste 8 årene vært sorenskriver ved en av landets minste tingretter, hvor arbeidspresset er vesentlig mindre enn for en dommer i Y tingrett.

A var i 2013 konstituert som sorenskriver ved Y tingrett, og av referansene fra denne tiden fremgår at: «(…) det ble tidlig klart at A hadde en annen holdning til fremdrift og tempo i saksavviklingen enn de er vant til i Y. Etter tre uker gav A selv uttrykk for at han ble «helt svett» av tempoet, og det ble også restanseoppbygging i hans konstitusjonsperiode.» En annen referanse oppga at hun oppfattet det slik at A synes det var mye å gjøre i Y tingrett, og at han ikke hadde tilstrekkelig fokus på statistikk og saksavvikling, slik at restansene økte. Det forelå således tvil om A ville klare den saksavviklingen og det arbeidstempoet som er nødvendig for at Y tingrett skal være a jour. As dommererfaring ble vektlagt, men ikke i så stor grad at han ble rangert foran personer som både var sterkere fagpersoner, og som ikke hadde vist slik mangel på effektivitet/tilstrekkelig hurtig saksavvikling som ham.

Innstillingen var i samsvar med uttalelsen fra Y tingretts sorenskriver, som var noe engstelig for As effektivitet, med tanke på at embetet har bruk for dommere med appetitt på faget og som har arbeidskapasitet til dette. Departementet har gjennomgått Innstillingsrådets innstilling, uten å finne grunn til å endre eller trekke i tvil Innstillingsrådets vurdering og innstilling.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med arbeidsmiljøloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 4.

Arbeidsmiljøloven

Arbeidsmiljøloven § 13-1 forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av blant annet alder.

Forskjellsbehandling som har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles og som er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke, anses ikke som diskriminering etter loven. Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke arbeidsgiver sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. arbeidsmiljøloven § 13-8.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om A ble forbigått på grunn av alder i strid med arbeidsmiljøloven § 13-1, da han ikke ble innstilt til embete som tingrettsdommer ved Y tingrett.

Ombudet vil kort slå fast at det ikke å bli tilsatt i stillingen er å bli «behandlet dårligere» i lovens forstand.

Ombudet går deretter over til å vurdere om det er grunn til å tro at As alder hadde betydning for at departementet ikke ansatte ham i stillingen. En påstand fra A, eller den omstendighet at han var 61 år på søknadstidspunktet, er i seg selv ikke nok til at bevisbyrden går over på departementet. Klageren har i utgangspunktet bevisføringsrisikoen, jf. mindretallets uttalelse i Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 26/2006, som en samlet nemnd senere har sluttet seg til. Dette betyr at A må kunne vise til omstendigheter som gir grunn til å tro at hans alder ble vektlagt negativt ved tilsettingen. Dersom ombudet finner at det er grunn til å tro at alder har hatt betydning for at A ikke ble tilbudt stillingen, går bevisbyrden over på departementet. Departementet må da sannsynliggjøre at diskriminering ikke har skjedd.

Det er ikke bestridt at A er formelt kvalifisert til embete som tingrettsdommer. Han ble også derfor innkalt til intervju.

A mener han er bedre kvalifisert til stillingene enn de som ble innstilt. Han viser blant annet til at han på søknadstidspunktet hadde 9 års erfaring som dommer. De som ble innstilt som nr. 1, 2 og 3 var uten dommererfaring. Han kan også vise til lang erfaring (fra 1981) fra annet juridisk arbeid. Hans faglige kvalifikasjoner ble også vurdert som tilstrekkelige til å bli innstilt (som nr 3) til embete som sorenskriver i X 2012, og som tilstrekkelige til å være konstituert lagdommer.

Ombudet har gjennomgått CV’ene til de som ble innstilt til embetene. Ombudet finner å kunne legge til grunn at de fire som ble innstilt fremstår, i likhet med A, som kvalifisert til stillingen. De som ble innstilt kunne vise til svært gode karakterer fra studiet, mange års yrkespraksis og prosedyreerfaring. De gjorde alle gode intervjuer, og hadde svært gode referanser. De kan imidlertid ikke vise til like lang dommererfaring som A. A hadde på søknadstidspunktet 9 års erfaring som dommer, mens flere av de som ble innstilt ikke har noen dommererfaring. De som ble innstilt som nummer 1 og 2 har ingen erfaring som dommer. Hun som ble innstilt som nummer 3 kan vise til drøye 3 år som dommerfullmektig, mens han som ble innstilt som nr 4 har 3 ½ års dommerfaring. Det fremgår imidlertid ikke av stillingsannonsen at stillingen krever erfaring som dommer. Av annonsen fremgår at «Dommerarbeidet stiller strenge krav til faglig dyktighet, personlig egnethet og bred yrkes- og livserfaring.» Departementet påpeker at As dommererfaring ble vektlagt. Det fremgår imidlertid av innstillingen at selv om dette er verdifull praksis, så er den knyttet til en domstol som har vesentlig mindre arbeidspress enn Y tingrett. Hans dommererfaring ble ikke funnet så tungtveiende at resultatet kunne bli et annet sett opp imot kvalifikasjonene til de andre søkerne.

Bakgrunnen for at A ikke ble innstilt til embete var, ifølge departementet, at de innstilte søkerne var sterkere fagpersoner enn ham, og at det forelå tvil om han ville klare den saksavviklingen og det arbeidstempoet som er nødvendig for at Y tingrett skal være a jour.

Vurderingene av A knytter seg til hans kvalifikasjoner og personlige egnethet. Det er dermed i utgangspunktet ikke grunn til å tro at alder har vært vektlagt. Ombudet vil bemerke at vurderingen av arbeidserfaring og personlig egnethet for den aktuelle stillingen i stor grad må bygge på arbeidsgivers skjønn, som ombudet vanskelig kan overprøve. Det kan imidlertid reises spørsmål om diskriminering dersom arbeidsgivers vurderinger og skjønn fremstår som usaklig eller uforsvarlig. Det ligger utenfor ombudets mandat å vurdere hvorvidt departementets vurderinger er objektivt riktige. Spørsmålet ombudet må ta stilling til er om departementet har sannsynliggjort at det var vurderingen av søkernes kvalifikasjoner og personlige egenskaper som var avgjørende for ansettelsen, og ikke alderen.

Ombudet legger til grunn at personlig egnethet er et sentralt element ved rekruttering av stilling som tingrettsdommer. Det fremgår også av utlysningsteksten at det stilles strenge krav til personlig egnethet. Dersom personlig egnethet skal kunne tillegges vekt av betydning ved rangeringen av søkerne, særlig ved ellers kvalifiserte søkere, må tilsettingsmyndighetens grunnlag for vurderingen som nevnt ha vært forsvarlig. I denne saken ser ombudet at det var det inntrykket A gav under intervjuet og opplysningene gitt av referanser som ble tillagt betydelig vekt i vurderingen av hans egnethet for stillingen.

Det fremgår av innstillingen at selv om A har verdifull praksis, bl.a. som sorenskriver i åtte år, så er denne knyttet til en domstol som har vesentlig mindre arbeidspress enn Y tingrett. A var imidlertid i 2013 konstituert som sorenskriver ved Y tingrett. Departementet innhentet referanseuttalelser også fra hans tid ved Y tingrett, da de viser hvordan A fungerte i den aktuelle domstol. Det fremgår av disse referansene at A hadde en annen holdning til fremdrift og tempo i saksavviklingen enn de var vant til i Y. A hadde også etter noen uker selv gitt uttrykk for at det var mye å gjøre i Y tingrett. Det ble også restanseoppbygging i hans konstitusjonsperiode, ifølge referansene.

Sorenskriver ved Y tingrett uttalte at han var noe engstelig for As effektivitet, med tanke på at embetet har bruk for dommere med stor arbeidskapasitet. Selv om As oppgitte referanser ga ham meget god omtale, og A selv gjorde et godt inntrykk under intervjuet, forelå det noe usikkerhet om han ville makte å håndtere den betydelige arbeidsmengden som dommerne i Y tingrett har. I lys av bl.a. referansene fra hans tid som konstituert sorenskriver ved Y tingrett, var departementet i stor tvil hvorvidt han ville klare den saksavviklingen og det arbeidstempoet som er ønsket i embete.

Ombudet har merket seg at den ene referansen fra As tid ved Y tingrett uttaler at «… Y tingrett nå trenger yngre krefter som kan ta i et tak». Ombudet mener uttalelsen er uheldig, og kan være en indikasjon på at referansen har vektlagt alder. Ombudet kan imidlertid ikke se at uttalelsen ble vektlagt av Innstillingsrådet, slik rådets vurdering fremkommer i innstillingen. Ombudet kan ikke se at arbeidsgivers vurdering gir grunn til å tro at alder ble vektlagt. Det er heller ikke andre opplysninger eller holdepunkter i saken som tyder på at alder har hatt betydning for behandlingen av As søknad. Når det gjelder anførselen om mulig inhabilitet ved referansene, så kan ikke ombudet se at dette direkte reiser spørsmål om diskriminering på grunn av alder, som er ombudets vurderingstema. Hvorvidt departementet har vektlagt opplysninger i strid med regler for ansettelse i offentlig forvaltning, ligger utenfor ombudets kompetanse å vurdere. En klage over eventuelle saksbehandlingsfeil her må behandles i forvaltningen, med Sivilombudsmannen i siste instans.

Ut fra ovenstående legger ombudet til grunn at det var As personlige egnethet, og ikke hans alder, som ble vektlagt i hans disfavør i ansettelsesprosessen.

Konklusjon

Justis- og beredskapsdepartementet handlet ikke i strid med forbudet mot aldersdiskriminering i arbeidsmiljøloven § 13-1 overfor A i ansettelsesprosessen til embete som tingrettsdommer ved Y tingrett.