15/510 Krisesenter diskriminerte kvinner på grunn av etnisitet (romtilhørighet)

Saken dreide seg om et krisesenter hadde diskriminert klagerne på grunn av deres etnisitet (romtilhørighet) ved at de ikke fikk bo på krisesenteret i mer enn to døgn.

Ombudet mente at det var grunn til å tro at krisesenteret hadde forskjellsbehandlet kvinnene og pekte på at kvinnene ble bedt om å forlate krisesenteret etter to døgn, uten at de fikk tilbud om et alternativt bosted. Ombudet mente det var vanskelig å se at krisesenteret fulgte sine egne rutiner når det utsatte disse kvinnene for et press om at de ikke kunne bo der. . Ombudet mente det var grunn til å tro at kvinner med annen etnisk tilhørighet ikke ville bli utsatt for samme press, og at krisesenteret ikke hadde sannsynliggjort at forskjellsbehandlingen ikke skyldtes deres etnisitet.

Ombudet vurderte om forskjellsbehandlingen kunne være lovlig etter unntaksadgangen i lovens § 7. Ombudet mente at forskjellsbehandlingen hadde et saklig formål, da det var av sikkerhetsmessige årsaker at kvinnene ikke kunne bo der. Forskjellsbehandlingen var imidlertid ikke nødvendig ettersom krisesenteret ikke hadde gjort nok for å finne et alternativt bosted for kvinnene. Ombudet knyttet også merknader til vilkåret om det var et uforholdsmessig inngrep, og uttalte at sikkerheten til kvinnene må veie tyngst i saken ettersom de stod overfor svært alvorlige trusler om vold.

• Saksnummer: 15/510
• Lovgrunnlag: Diskrimineringsloven om etnisitet §§ 6 og 7
• Dato for uttalelse: 25. februar 2016
• Nemndas saksnummer: 46/2016
• Dato for nemndas uttalelse: mai 2017

Sakens bakgrunn

Saken reiser spørsmål om en familie ble diskriminert på grunn av sin romtilhørighet av krise- og incestsenteret i E (heretter omtalt som krisesenteret i E).

X, veileder for romtiltaket Y, (heretter omtalt som X) ringte i krisesenteret i E den 13. januar 2015 klokken 14:50. X opplyste at han var på vei til krisesenteret for å avtale time. Han hadde med seg A, hennes datter B og hennes to barn. De har alle romtilhørighet og oppsøkte krisesenteret på grunn av alvorlige volds- og drapstrusler fra faren til Bs barn.

B har vært bosatt i F med far til barna. Den 20. desember 2014 rømte B med de to barna fra barnefaren på grunn av vold mot henne og rusmisbruk. Dette resulterte i grove trusler mot henne fra både barnefaren og hans far igjen. Moren til B, A, ble også utsatt for grove trusler og rømte fra sin leilighet i J. Faren til Bs barn ga uttrykk for at han ville drepe dem og ta med seg barna til Danmark. Kvinnene ba X om å ta dem med til et krisesenter utenfor J. De fortalte krisesenteret i E at barnefaren tidligere har ringt krisesenteret i J og sagt at han vet hvor de er og truet med å brenne ned stedet.

Krisesenteret i E er et IKS (interkommunalt selskap). Krisesenteret i E har lagt ved fire journalposter fra kvinnene ankom krisesenteret den 13. januar til de dro den 15. januar. Nedenfor siteres fra journalpostene. Det er ikke uenighet om at kvinnene var utsatt for alvorlige volds- og drapstrusler. Ombudet har ikke sitert alt det som B og A forteller om trusler fra Bs eksmann.

Notat skrevet før registrering den 13. januar 2015:

«Ankomst: Mor A, med datter B (17 år), og to barnebarn. C 2 år og D 4 mnd. X som jobber G ringte hit og sa at han var på vei hit for en avtale. Han kom med to kvinner og deres barn. De er truet og tør ikke å være i mors leilighet på H. B på 17 år er registrert i F, men er norsk statsborger. Hennes to barn er Fstatsborgere. De sier at mannen til B og hans familie som truer dem er for tiden i F. Mormor har anmeldt svigersønnen på torsdag. B skal anmelde, men ønsker å ha med seg sin advokat som er Z. Vi har lovet dem at de kan overnatte her til i morgen. De skal holde seg inne på huset. X tar ut kontanter og de vil betale for oppholdet selv.»

Sitat fra journal skrevet etter samtale den 13. januar 2015 (klokkeslett ikke registrert:

«De er i følge med X, Y, Rom-tiltaket som jobber med norske rom-folk. De veileder til det offentlige og har en rom-los til Grunnskolen. Sammen forteller de (A, B og X: B er 17 år, fyller 18 år 8. februar. Som 15 åring rømte hun med kjæreste til F. Han er opprinnelig fra I. Han er far til begge barna…

Det kommer trusler fra Bs mann til A (og B?) Det er drapstrusler og beskjed om at han skal sørge for at A skal gråte i Bs begravelse. Truslene kommer fra F, sier de.

Vi forklarer dem at de i utgangspunktet ikke er «våre» brukere (tilhører ikke E) men at vi velger å tilby dem en natt her. Det er sent på dagen (etter arbeidstid) og det er to små barn her. Vi sier at vi av sikkerhetsmessige årsaker tenker at dette senteret er altfor nærme JJ og at de bør plasseres lenger unna. A sier at det var det snakk om forrige gang hun var på J KS også.

(….) Vi avtaler at jeg skal prøve å få tak i Bs advokat i morgen tidlig, slik at vi kan finne veien videre. A takker meg varmt for den gode måten vi har tatt i mot dem på og jeg ønsker dem en fin kveld.»

Sitat fra journal av 14. januar 2015. (Klokkeslett ikke registrert).

«Jeg beklager at jeg ikke har snakket med dem tidligere, men forteller at jeg har hatt store utfordringer ifht. å få kontakt med advokat Z. Jeg fikk til slutt 2 minutter med henne på tlf. i en møtepause. Hun høres ikke ut å være oppdatert på den siste utviklingen i saken og sier at hun trenger å snakke med klienten (B) før hun kan tenke noe om veien videre. Jeg forteller kort om truslene mot C og S og orienterer om vår avgjørelse – at dette stedet ikke er trygt nok for dem (for nærme J) og at de må plassereres lenger unna. Advokat Z sier hun skal prøve å få tak i en bil og komme i ettermiddag for å snakke med dem. Så må hun avlutte tlf. samtalen og gå tilbake til møtet. Jeg sender henne en mail og ber henne bekrefte når hun kommer. Jeg skriver også at vi skjønner at det ikke lar seg gjøre å ordne noe nytt for dem i dag og at de får bli til i morgen, da må en ny løsning være på plass. Dette informerer jeg S og C om, så de slipper å være bekymret ifht. De forteller at begge barna er syke pga all hasjrøykingen i hjemmet i F. De forteller at Æ i F er like kjent der, som K familien er her. Æ er kjent i media for kriminalitet, vold og narkotika. Jeg gjentar det jeg tidligere har sagt at vi mener at de bør lenger unna J/E av sikkerhetsmessige årsaker. De spør hvor de skal dra og jeg sier at det er viktig at de tar det med advokaten. Senere på dagen får jeg mail om at advokaten allikevel ikke kan komme hit, men hun ringer meg ved 16. tiden. Da snakker vi litt frem og tilbake og jeg foreslår at de plasseres på J KS fra i morgen, der de hører til. Vi har satt en deadline kl. 12:00 for deres opphold her. Hvis de kan være innendørs her i noen dager kan de være innendørs der i noen døgn også mens advokat ordner med politi anmeldelse, alarm o.s.v. Z sier det høres ut som et bra forslag. Jeg ber henne ta det direkte med C og hun sier hun skal ringe henne med en gang. I løpet av kvelden får jeg beskjed om at C har sagt at hun ikke kan til det senteret jeg foreslo etter J, da kjæresten kjenner til dette. Jeg sender umiddelbart en mail til advokaten om dette. Hun svarer at hun formidler til klienten at hun ikke vet hva de kan gjøre og at C må vurdere å oppsøke politiet for å anmelde og å be om beskyttelse. Jeg svarer henne at de tilhører J KS og hvis det ikke er trygt for dem der er det J KS som må hjelpe dem videre. Det eneste som må ordnes er hvem som henter dem her i morgen og kjører dem til J KS. Jeg ber om en tilbakemelding vedr. dette i morgen tidlig.

Journal av 15. januar 2015:

Vi er i dialog med J KS (som har det formelle ansvaret for dem) for å finne en trygg løsning for dem. Ingen ting er avklart i skrivende stund. Dessverre.

Nytt journalnotat av 15. januar 2015:

B har anmeldt hos E Politiet. De hadde av advokaten blitt informert om at vi kom til å sette dem på gaten kl. 12 og var bekymret for sikkerheten deres ifht dette. Jeg avkreftet dette, vi hadde bedt om en ny trygg løsning for dem innen kl. 12. Hverken politi, brukerne eller vi fikk tak i advokaten. Til slutt fikk jeg en melding der hun informerte om at hun er syk og hva hun hadde formidlet til sin klient. Vi kontaktet J KS og informerte kort om saken og ba dem, som kjenner saken fra før om å finne et trygt alternativ for dem lenger unna J. De skulle ringe tilbake til meg ved 14:30 tiden, men jeg har i skrivende stund enda ikke hørt noe. Brukerne har bestemt seg for å reise til et trygt sted de selv har funnet – i hvert fall inntil noen kan hjelpe dem med noe annet. De reiser om kort tid. Hvis J KS til slutt ringer tilbake skal vi be dem om å ringe A direkte.

Aftenrapport 15. januar 2015:

« A. Barna og mor ble hentet av X og de kjørte til en leilighet som søster av mor eier i 16 tiden. Hun leverer nøkkel, betaler og blir ønsket lykke til videre. Hun ringer hit kl. 19:50 og spør om J krisesenter har ringt oss, som de ikke har gjort. Hun minner om at hun bor på hemmelig adresse og sier hun skal ringe J Krisesenter selv og snakke med de.»

Da de forlot krisesenteret, hadde B og A ikke et botilbud på et annet krisesenter. Det er imidlertid enighet om at B og A sa at de hadde et annet trygt sted å være, og at de skulle få X til å kjøre seg til søsterens leilighet. Krisesenteret var ikke kjent med hvor dette var.

Etter at de dro fra krisesenteret i E tok kvinnene kontakt med advokat Ø. Ø har bistått B og hennes mor i flere år. Hun hjalp B og A med å få plass på krisesenteret i L kommune. Ombudet har innhentet vitneforklaring fra Advokat Ø. Ø har på spørsmål fra ombudet uttalt følgende:

«Jeg ble fortalt av både B og hennes mor, samt fra X at de hadde fått beskjed om at de ikke fikk oppholde seg på krisesenteret, noe som ble begrunnet med manglende sikkerhet. Dette var samme dag som de ble avvist. B og hennes mor var meget opprørte og fortvilet over den måten de var behandlet på av krisesenteret og meget engstelige for sitt eget liv og usikre på om de fikk beskyttelse andre steder. Det var min oppfatning at den måten de ble ivaretatt på/manglende sådan, var et klart avvik fra normal praksis, men ble noe usikker etter hvert. Det vises i den forbindelse til at jeg tok kontakt med krisesenteret i Drammen, som også avviste B og A ut fra manglende sikkerhet. De fortalte over telefon at de heller ikke kunne bo/var trygge i Drammen da det var mange rom i Drammen også. I det min inntreden i saken startet etter at de var avvist og ute av krisesenteret tok jeg ikke kontakt med krisesenteret i E. Men det førte til at jeg startet en prosess med å få de i sikkerhet og krisesenteret på Romerike var ikke i tvil, men ønsket de velkomne med det samme. Til informasjon oppfattet jeg klart at deres sikkerhet var alvorlig truet, og det vises til at far til Bs barn nå er fengslet i forbindelse med en annen voldssak.»

Ombudet har forsøkt å innhente vitneforklaring fra advokat Z som var i kontakt med partene under oppholdet på krisesenteret i E. Ombudet har ikke fått kontakt med Z, til tross for gjentatte henvendelser.

Ombudet var i kontakt med E politistasjon per telefon og ved brev den 22. januar 2016. For å opplyse saken ba vi om svar på om politiet vurderte at det var en sikkerhetsrisiko for kvinnene på krisesenteret, og om politiet var i dialog med krisesenteret om dette. Vi spurte også om hvilken rolle politiet har når det ikke er trygt for kvinnene på et krisesenter på grunn av voldstrusler, og om de eventuelt bistår med å finne et annet trygt bosted eller alternativt krisesenter.

Politiet i E har i brev av 17. februar 2016 svart at de ikke vurderte at det var en sikkerhetsrisiko for kvinnene å være på E krisesenter. De har videre skrevet følgende:

«14.01.15 kl. 19:07 Får politiet beskjed om at fornærmede befinner seg på krisesenteret i M. Har tidligere har vært utsatt for vold av mistenkte. Får nå kontinuerlig trusler av mistenkte. Krisesenteret har vurdert trusselen til å være så høy at de ikke ønsker fornærmede på stedet. De må derfor ut innen kl. 12:00 15.01.15.

15.01.15 kl.10:43 er det loggført at politibetjent snakket med en ansatt på krisesenteret. Hun får vite at fornærmede har sagt at det ikke var trygt for henne å være på krisesenteret i J. E krisesenter har da vurdert at hvis det ikke var trygt for fornærmede å være i J, ville det heller ikke vært trygt for fornærmede å være i E.»

Politiet skriver videre at det hender at krisesenteret ber om politiets vurdering av trusselen. Politiet bistår ikke med å finne et alternativ krisesenter. Det har hendt ved noen tilfeller i E at de har bistått med transport til et annet krisesenter når trusselnivået har vært høyt.

Politiet har fremlagt avhørsrapporten av Bs anmeldelse datert 15. januar 2015 klokken 13:34. I avhørsrapporten står det at politiet forsøkte å få tak i Bs advokat Z. Videre står det at B har fått volds- og drapstrusler på facebook. Det fremgår også at barnefaren har sagt at hvis hun er på J krisesenter vil han brenne ned J krisesenter. Mistenkte har tatt et bilde av krisesenteret og sendt på melding til fornærmedes mor samme dag som avhøret. Det er usikkert om bilde er fra nettet eller om han er i J. B tror han er i F.

Av avhøret fremgår det også at politiet snakket med krisesenteret i M. Ifølge politiet fortalte krisesenteret at fornærmede kan bo der inntil videre, mens de jobber med å få til et best mulig tilbud for fornærmede i samarbeid med J krisesenter. B ble kjent med muligheten for å få voldsalarm.

Partenes syn på saken

B og A:

De hevder seg diskriminert av krisesenteret på grunn av deres rombakgrunn. Da de oppsøkte krisesenteret i E den 13. januar 2015, ble de tatt imot av en teamleder som argumenterte med at familien skulle oppsøkt krisesenteret i J. X forklarte hvorfor familien vurderte det som utrygt. Familien fikk lov til å bli der et døgn, men det ble fastholdt at det er J krisesenter som skulle følge opp saken. Teamleder mente at krisesenteret i E var utrygt fordi det var i nærheten av J og fordi det bor rom i N (krisesenteret ligger i M).

Krisesenteret brukte rombakgrunn som begrunnelse for at de ikke kunne oppholde seg på krisesenteret. Det er mange tilreisende rom i N fra Romania og andre land, som i mange andre norske byer. De har ikke noe å gjøre med B og As familie. Det bor rom i hele Norge, og i så fall vil det være utrygt for familien på ethvert norsk krisesenter. Kvinnene mente at senteret i M var langt tryggere enn i J, så løsningen for familien kunne uansett ikke være å reise til J.

Den 14. januar 2015 var X med B og det yngste barnet hos politiet for å levere en anmeldelse. Politibetjenten antydet at familien ikke hadde et trygt sted å være, og at det kunne bli aktuelt med akuttplassering av barna gjennom barnevernet. B fikk panikk, og ga uttrykk for at de måtte finne et trygt sted for hele familien. Avhøret ble avbrutt da politibetjenten skulle ta noen telefoner for å avklare situasjonen. Politibetjenten snakket med krisesenteret i E, som fortalte at de kunne bli på krisesenteret i E inntil de fant et nytt krisesenter.

De returnerte til krisesenteret i E med den trygghet at de kunne bli der til de fant et nytt krisesenter. Da de kom tilbake til krisesenteret, førte de ansatte B til den delen av bygningen hvor beboerne ikke har adgang. B ble konfrontert med hvorfor de fortsatt var der, og at de ikke kunne være der. Etter noen minutter ble hele familien geleidet til utgangen. X spurte hvor de skulle, hvorpå den ansatte svarte: «spør dem». Hvis X ikke hadde vært der da, hadde de stått på gaten.

A har forklart at teamlederen bebreidet henne for at de fortsatt befant seg på krisesenteret enda de hadde fått klar beskjed om å komme seg ut innen klokken 12:00 den 15. januar 2014.

Mens de oppholdt seg på krisesenteret i E ble de nektet å gå ut av hensyn til deres sikkerhet, men så ble de kastet rett ut, uten noen avklaring på hvilket krisesenter de kunne oppsøke.

Da de ble kastet ut av krisesenteret i E, hadde de ingen steder å dra, og de måtte tilbake til leiligheten i J der de var utrygge. Det er ikke riktig at advokaten, politiet og kvinnene var enige om at de ikke kunne bli av sikkerhetsmessige grunner. Avtalen var at de skulle bli til de fant et krisesenter lenger unna J. Krisesenteret sa at de måtte forlate senteret, ellers ville politi og barnevernsakutten bli alternativet. De følte seg derfor truet til å forlate krisesenteret. Krisesenteret har vist til at kvinnene takket for god behandling. Dette var fordi kvinnene var redde for at krisesenteret skulle koble inn barnevernsakutten. De oppfattet at krisesenteret truet med dette. Krisesenteret har opptrådt meget uforsvarlig i saken. En av deres viktigste oppgaver er å gi et trygt tilholdssted for voldsutsatte personer i akutte situasjoner. Krisesenteret forsøkte fra første stund å fraskrive seg ansvar ved å henvise til J krisesenter.

X har under saksbehandlingen hos ombudet snakket med advokat Ø og viser til at hun har uttalt følgende «Enigheten besto av at krisesenteret ikke kunne ivareta sikkerheten. Jeg gikk da ut fra at de hadde et alternativ som de anså som sikrere. Jeg ble svært overrasket da det viste seg at dette ikke var tilfelle». Advokatene Z og Ø klarte etter flere dager å få plass til kvinnene på L krisesenter.

X legger til at A og B gjør alt som står i deres makt for å sikre barnas og egen sikkerhet i en akutt og uholdbar situasjon. Mange medlemmer av den norske rom- minoriteten har svært lav tillit til norske offentlige institusjoner. De frykter spesielt å bli fratatt sine barn av barnevernstjenesten. De ønsker derfor å minimere kontakten med krisesentre og andre familie- institusjoner. Når rom behandles slik, kan det bidra til å øke terskelen for å oppsøke krisesentre i akutte situasjoner.

Krise- og incestsenteret i E:

Krisesenteret er hele tiden i kontakt med mange ulike folkegrupper og personer med ulik etnisk bakgrunn. Som en del av hjelpeapparatet i kommunene tilstreber de alltid korrekt behandling av alle henvendelser. De har klare retningslinjer for hvordan de svarer på telefonhenvendelser, hvordan de mottar nye brukere og for risikovurdering der det er behov.

Da B og A kom på krisesenteret 13. januar 2015, var krisesenteret helt klare på at de ligger 20 minutter i kjøretid fra J, og at dette ikke var trygt for familien med tanke på sikkerhet. Krisesenteret viste til at A og B i utgangspunktet tilhører krisesenteret i J, som har ansvar for å finne en trygg løsning. De besluttet likevel at familien skulle bli over natten og holde seg innendørs. De kontaktet advokaten dagen etter. Av advokaten ble kvinnene oppfordret til å ta kontakt med politiet for å vurdere sikkerheten. De ble også oppfordret til å be politiet vurdere å finne et senter hvor politiet mente det var trygt for familien å oppholde seg. Den eneste advokaten krisesenteret var i kontakt med var Z.

Det blir alltid gjort en helhetsvurdering når senteret gir botilbud. Noen får botilbud, mens andre trenger kun en samtale. Andre blir henvist til det øvrige hjelpeapparatet eller andre krisesentre. Hvis botilbudet ikke er aktuelt for en bruker, sørger de alltid for et alternativ bosted. De kaster ikke ut noen, men det er ikke alle henvendelser som resulterer i botilbud. I denne saken ble det vurdert at B og A av sikkerhetsmessige grunner ikke kunne bli på krisesenteret. Både advokaten, politiet og de to kvinnene var enig i dette. I kontakt med J krisesenter og deres advokat, ble det vurdert å plassere dem lenger unna J.

A hadde med seg sitt eldste barnebarn mens B var hos politiet med sitt yngste barn. Da B kom tilbake til krisesenteret, fortalte A at de hadde funnet et sikkert og trygt sted hvor familien skulle oppholde seg. Verken Hamar eller Lillehammer krisesenter ble av politiet vurdert som trygt. A sa at hun skulle få X til å kjøre seg til søsterens leilighet. Det er nye opplysninger for krisesenteret at de ble kjørt tilbake til J. De reiste fra krisesenteret og takket for hjelpen. Krisesenteret oppfattet at de var fornøyd med oppfølgingen de hadde fått.

På spørsmål om hva som er vanlig rutine når det av sikkerhetsgrunner viser seg at kvinnene ikke kan oppholde seg på krisesenteret, har krisesenteret svart at en sikkerhetsvurdering blir gjort sammen med bruker, politiet og en advokat. Det øvrige hjelpeapparatet er ofte involvert. Hvis botilbudet ikke er aktuelt for en bruker, sikrer de at brukeren har et annet boalternativ. Dette var tilfelle i denne saken. Ved avreise oppga familien at de hadde et trygt alternativ å reise til.

Det avvises at saken handler om forskjellsbehandling på grunn av etnisk tilhørighet. Vurderingen i saken er gjort på bakgrunn av den situasjonen kvinnene befant seg i.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet), jf. § 23 i loven. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven om etnisitet

Diskrimineringsloven om etnisitet forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 første ledd første punktum. Diskriminering på grunn av nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk regnes også som diskriminering på grunn av etnisitet, jf. § 6 første ledd andre punktum.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 7. Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person eller foretak blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes etnisitet, religion eller livssyn, jf. § 6 andre ledd andre punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 7.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 24. En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er grunn til å tro at diskriminering er skjedd. Det er ikke et krav om at påstanden må styrkes av andre bevismidler i form av dokumenter eller vitner så lenge sakens ytre omstendigheter underbygger påstanden i tilstrekkelig grad.

Krisesenterloven

Av krisesenterloven § 2 fremgår det at «kommunen skal sørgje for eit krisesentertilbod som skal kunne nyttast av personar som er utsette for vald eller truslar om vald i nære relasjonar, og som har behov for rådgjeving eller eit trygt mellombels butilbod». Med kommunen, menes hjemkommunen, altså hvor man har bostedsadresse. I forarbeidene til krisesenterloven presiseres det at krisesenteret også har ansvar for andre enn de som er bosatt i hjemkommunen, jf. Ot.prp.nr.96 (2008-2009), pkt. 6.1.1 står det at:

«Somme valdsutsette vil vende seg til eit krisesenter/butilbod i ein annan kommune enn bustadkommunen fordi det kjennest tryggare. Somme må flytte til ein annan landsdel. Det inneber at eit krisesentertilbod ikkje må avgrensast til brukarar som er busette i vertskommunen eller i samarbeidande kommunar. Det føreset at kommunane gir tilgang til tilbodet til andre enn eigne innbyggjarar. Sjå i denne samanhengen omtalen i kapittel 4 av samarbeid og avtalar mellom vertskommunen og bustadkommunane til brukarane.»

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om familien ble behandlet dårligere enn andre ville ha blitt på grunn av etnisk bakgrunn da de ikke fikk bo på krisesenteret lenger enn to døgn. Sammenligningspersonen(e) er kvinner uten rombakgrunn i samme situasjon. Ombudet vil innledningsvis presisere at det ikke kreves noen diskriminerende hensikt for å slå fast at diskriminering har skjedd. Det er tilstrekkelig at det inntrer en diskriminerende virkning, jf. diskrimineringsloven § 6.

Det er enighet om at A, B og de to barna fikk bo på krise- og incestsenteret i E i to døgn fra 13. til 15. januar 2015. Det er videre enighet om at de ved ankomst fikk beskjed om at de ikke kunne bo der av sikkerhetsmessige grunner, og at de i utgangspunktet hører til J krisesenter, som har ansvaret for å finne et botilbud.

Det presiseres i forarbeidene til krisesenterloven § 2, jf. Ot.prp.nr.96 (2008-2009), pkt. 6.1.1 at voldsutsatte selv kan velge hvilket krisesenter de vil oppsøke og at kommunene har et ansvar også overfor personer som ikke tilhører hjemkommunen. Krisesenteret i E hadde dermed et ansvar for å sørge for et krisesentertilbud til kvinnene og barna da de ankom den 13. januar 2015.

Hvilke tiltak har krisesenteret faktisk iverksatt?

Selv om krisesenteret i E mente at J krisesenter har ansvaret, så har de iverksatt noen tiltak i de to døgnene de var der. De har vært dialog med J krisesenter. De har forsøkt å få kontakt med advokaten, som de fikk snakket kort med. Det ser videre ut til at det har vært noe dialog med politiet. De ser også ut til at de har diskutert Lillehammer krisesenter som et alternativ med A, men at de kom frem til at ekskjæresten kjenner til stedet og at det dermed ikke er trygt.

Det er videre klart at de fra ankomst fikk beskjed om at de i utgangspunktet ikke kunne oppholde seg på E krisesenter og at de hadde et press på seg om å finne et annet sted.

Er om det er grunn til å tro at familien ble behandlet dårligere enn andre på grunn av etnisk bakgrunn?

X hevder på vegne av klagerne at deres rom bakgrunn ble brukt som direkte begrunnelse for at de ikke kunne bli på krisesenteret. De mener at de ble diskriminert fra første stund da de fikk beskjed om at de ikke kunne være på krisesenteret og ved at de fikk en frist til klokken 12:00 den 15. januar 2015 om at de måtte ut av krisesenteret.

På direkte spørsmål fra ombudet har E krisesenter ikke utdypet hva de mener med sikkerhetsmessige grunner, annet enn at den korte avstanden til J utgjør en sikkerhetsrisiko, og at det uansett er J krisesenter som har ansvaret for å gi kvinnene et trygt bosted. Ombudet tolker det dithen at det var kvinnenes sikkerhet som sto i fare.

Det er noe uklart hva som er sagt om kvinnenes romtilknytning. Krisesenteret har imidlertid ikke direkte bestridt at de sa at det ikke er trygt for kvinnene fordi det er «rom i området», noe som gir grunn til å tro at dette har vært et tema. På den andre siden står det ikke noe i journalpostene om rom.

Ombudet har merket seg at advokat Ø opplyser at heller ikke O krisesenter kunne ta imot kvinnene begrunnet med at det var rom i området. Dette kan tyde på at rombakgrunn blir et tema på krisesentre når sentrene mottar kvinner med romtilhørighet. Hvis det er slik at dette er en generell vurdering som ulike krisentre vektlegger, vil det true romkvinners rettssikkerhet. Det kan se ut til at kvinnene i denne saken har blitt kasteballer i systemet når verken politiet, krisesenteret i E eller krisesenteret i J har sørget for at de får et trygt oppholdssted. Det vises særlig til at norske myndigheter har en plikt etter Kvinnekonvensjonen (CEDAW) til å beskytte kvinner mot vold. FNs kvinnekomite, (CEDAW) som fører tilsyn med kvinnekommisjonen, har kommet med en anbefaling til medlemsstatene når det gjelder å beskytte kvinner mot vold, jf. General Recommandation no. 19 (1992) «Violence against women». Europarådets ministerkomite har også kommet med en tilrådning om vern av voldsutsatte kvinner. « Recommendation of the Committee of Ministers to member states on the protection of women against violence (Europarådets rekommandasjon 2002/5).

Det er likevel ganske uklare omstendigheter rundt i hvilken grad romtilknytning har vært et tema, og omstendighetene overfor kan ikke alene gi grunn til å tro at diskriminering har funnet sted.

E krisesenter har vist til at vanlig praksis er at krisesenteret alltid sørger for et alternativ bosted dersom kvinner av sikkerhetsmessige grunner ikke kan bo på krisesenteret. Alternativt henvises de til andre instanser, som politi og andre krisesentre. Dersom krisesenteret avviker fra sin praksis for mottak av kvinner som er utsatt for voldstrusler, vil det etter ombudets vurdering være et holdepunkt som gir grunn til å tro at B og A ble forskjellsbehandlet.

I denne saken mener kvinnene at de fikk en frist til kl. 12:00 den 15. januar på at de måtte forlate krisesenteret. Dette fikk de formidlet av advokaten. E krisesenter bestrider ikke at det var en frist klokken 12:00, men de mener det var en frist for å finne et alternativt krisesenter. Ombudet har innhentet redegjørelse fra politiet, som har vist til følgende fra sine journaler: «Krisesenteret har vurdert trusselen til å være så høy at de ikke ønsker fornærmede på stedet. De må derfor ut innen kl. 12:00 15.01.15». Ombudet mener politiets forklaring underbygger at det var et press på at kvinnene måtte ut klokken 12:00 den 15. januar 2015, uten at de faktisk hadde et alternativt bosted.

Det er ikke bestridt, og det bekreftes i journalene, at krisesenteret fra første stund har uttalt at kvinnene ikke kan være på krisesenteret, og at J krisesenter har ansvaret. Det er ikke tvilsomt at kvinnene var i en presset og akuttsituasjon der de hadde behov for et trygt bosted utenfor J. Trusler om vold fra person i nær relasjon er svært alvorlig, særlig sett hen til at B har to små barn.

Ombudet har vanskeligheter med å se at et slikt press på kvinner som er utsatt for så alvorlige trusler, og at de får en deadline for oppholdet, er innenfor krisesenterets rutiner. Krisesenteret hadde ikke funnet et alternativt tilbud til familien den 15. januar. Ombudet kan heller ikke forstå at det var et reelt alternativ å sende kvinnene til J krisesenter, når kvinnene faktisk hadde mottatt en melding om at ekskjæresten ville brenne ned J krisesenter dersom de var der.

A ga riktignok beskjed til krisesenteret at de skulle reise til søsteren til A den 15. januar 2015. Kvinnene opplyser at de sa dette fordi det ble truet med barnevernet. Uavhengig av de konkrete omstendighetene rundt avreisen fra krisesenteret, er det på det rene at kvinnene allerede fra ankomst var utsatt for et press om at de ikke kun kunne være der. Ombudet har vanskelig for å se at krisesenteret faktisk fulgte sine rutiner da de utsatte kvinnene for et slikt press, uten at de sørget for et nytt bosted til kvinnene. Dette støttes også av vitneforklaring fra advokat Ø.

Ombudet er på bakgrunn av en total vurdering av hendelsesforløpet kommet til at det er grunn til å tro at krisesenteret har behandlet kvinnene dårligere enn andre på grunn av deres etniske bakgrunn.

Når sakens ytre omstendigheter underbygger påstanden om diskriminering snus bevisbyrden over på den innklagede, som i denne saken er krisesenteret. Det er da krisesenteret som må sannsynliggjøre at forskjellsbehandlingen skyldes andre grunner. Bestemmelsen anses nødvendig for å styrke vernet mot diskriminering og sikre en effektiv håndheving av loven. Ombudet kan ikke se at krisesenteret har underbygget at forskjellsbehandlingen skyldes andre grunner enn rombakgrunn.

Er forskjellsbehandlingen likevel lovlig?

Spørsmålet er dermed om krisesenterets behandling av A og B med barn kan anses å være lovlig etter unntaksadgangen i diskrimineringsloven § 7. Alle tre vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig. Det er krisesenteret som må sannsynliggjøre at forskjellsbehandlingen likevel er lovlig.

Er forskjellsbehandlingen var «nødvendig» for å oppfylle et «saklig formål»?

Krisesenteret har vist til at avvisningen er begrunnet i sikkerhetsmessige hensyn, og at det ikke er trygt fordi krisesenteret ligger kun 20 minutter unna J. Sikkerhetsmessige hensyn vil i utgangspunktet oppfylle et saklig formål. Krisesenteret har imidlertid ikke utdypet hvilke sikkerhetsmessige risikoer som foreligger.

Det fremstår for ombudet som om det er sikkerheten for B, A og barna som står i fokus. Krisesenteret har ikke nevnt noe om sikkerhetsrisiko for de andre beboerne på krisesenteret. Hvilke risikoer som foreligger er imidlertid uklart for ombudet. Hvis det er sikkerhetsrisikoen for kvinnene og barna som står i fokus er det underlig at krisesenteret legger så stort press på kvinnene om at de ikke kan være der, uten at krisesenteret faktisk sikrer at de har et alternativt bosted på et annet krisesenter med større avstand til J.

Hvorvidt forskjellsbehandlingen er nødvendig blir et spørsmål om krisesenteret kunne oppfylle formålet om sikkerhet for kvinnene med mindre inngripende handlingsalternativer.

Slik ombudet vurderer det, har krisesenteret til en viss grad forsøkt å finne en alternativ løsning for kvinnene. Av journalnotatene fremgår det at de har vært i kontakt med advokaten. De har også vært i kontakt med J krisesenter. Det virker også som de har foreslått to andre krisesentre, eksempelvis et på Lillehammer, men at dette ikke er trygt fordi barnefaren kjenner til dette stedet. Slik ombudet vurderer det var det flere tiltak krisesenteret kunne iverksatt. Hvis krisesenteret i E mente at det var krisesenteret i J sitt ansvar å få kvinnene i sikkerhet, så burde de sikret at krisesenteret i J faktisk tok ansvar for å finne et alternativ bosted til kvinnene og at de ga kvinnene opphold inntil J krisesenteret hadde funnet et nytt botilbud. Krisesenteret i E har heller ikke dokumentert at de har vært i kontakt med andre krisesentre i andre deler av Norge.

Ombudet mener på denne bakgrunn at krisesenteret ikke har sannsynliggjort at forskjellsbehandlingen var nødvendig. Ombudet mener at krisesenteret hadde handlingsalternativer som var mindre inngripende enn å avvise dem etter to døgn. Ombudet er på denne bakgrunn kommet til at forskjellsbehandlingen ikke var nødvendig for å oppfylle det saklige formålet.

Nødvendighetsvilkåret for lovlig forskjellsbehandling er dermed ikke oppfylt, og ombudet kommer til at krisesenteret handlet i strid med diskrimineringsloven § 6.

Uforholdsmessig

Ettersom forskjellsbehandlingen ikke var nødvendig, trenger ikke ombudet å vurdere det siste vilkåret om forskjellsbehandlingen var uforholdsmessig inngripende. Ombudet vil likevel knytte noen merknader til denne vurderingen. I uforholdsmessighetsvurderingen foretas en interesseavveining mellom formålet som ønskes oppnådd, sett opp mot hvor inngripende det er for de som rammes av forskjellsbehandlingen.

Formålet som ønskes oppnådd i denne sammenheng var sikkerhet for familien. Familien sto overfor svært alvorlige trusler om vold, og de var helt avhengig av å få et trygt sted å være. Ombudet mener den behandlingen familien ble utsatt for, ved at de fra ankomst sto overfor et press om at de ikke kunne være på krisesenteret, og at senteret ikke tok ansvar for å finne et trygt bosted før de satt frist for oppholdet, satte kvinnene og barna i en veldig utrygg situasjon. Det er helt klart at det er enklere for krisesenteret å involvere andre instanser og finne et alternativt krisesenter som en profesjonell part, enn det vil være for kvinnene selv. Hensynet til kvinnenes sikkerhet må veie tyngst vekt i denne saken.

Ombudet er på denne bakgrunn kommet til at krise- og incestsenteret i E handlet i strid med diskrimineringsloven § 6, da de utsatte A, B og barna for et stort press om at de ikke kunne være der..

Konklusjon

Krise- og incestsenteret i E har diskriminert familien i strid med diskrimineringsloven § 6, ved sin behandling av B og A med barn.