15/2563 ikke bevist at person med gåstol ble nektet adgang til utested på grunn av gåstolen

A anførte at han ble nektet adgang til et utested i Oslo på grunn av gåstolen hans.

Ombudet la til grunn at det var påstand mot påstand om hva som var begrunnelsen for at A ble nektet adgang. Etter en samlet vurdering mente ombudet at det ikke forelå tilstrekkelige bevis i saken for å fastslå at gåstolen var avgjørende for at A ble nektet adgang.

Videre anførte A at utestedet bryter plikten til universell utforming fordi det ikke er trinnfri adkomst til inngangen og fordi det ikke er heis til andre etasje.

Ombudet kom til at det ikke kan pålegges utbedringer av inngangsparti og montering av heis i en eldre bygning fordi det vil innebære en uforholdsmessig byrde for virksomheten.

• Saksnummer: 15/2563
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 og § 13
• Dato for uttalelse: 9. juni 2016

Sakens bakgrunn

B Club er et utested i Oslo som eies av C.

A har nedsatt funksjonsevne og bruker gåstol. Han har besøkt utestedet B flere ganger. A ble nektet adgang til utestedet i september 2015.

A og C er uenige om begrunnelsen for hvorfor A ble nektet adgang.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at han ble nektet adgang til utestedet B ved to anledninger i september 2015 fordi han har gåstol. Han mener dette er diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Den første gangen A ble nektet adgang var en fredag i september 2015. A var sammen med en venn, D.

A forteller at han og D sto i kø foran utestedet i omtrent 10 minutter. Klokken var omtrent 23-24 på kvelden. Da det var deres tur, ble de ikke bedt om å vise legitimasjon. D fikk adgang til utestedet, men ikke A. Dørvakten ga uttrykkelig beskjed om at A ikke slapp inn på grunn av gåstolen. Begrunnelsen var at det ikke var plass inne på utestedet. A sa at han kunne sette gåstolen rett utenfor. Dørvakten sa at de ikke kunne ta ansvar for gåstolen. A sa at det ikke var noe problem, men dørvakten fastholdt at gåstolen ikke kunne stå utenfor. Dørvakten foreslo at A kunne sette gåstolen lenger unna. A har behov for å ha gåstolen i nærheten. Gåstolen ville ikke ha vært i veien for noen hvis han hadde kunnet sette den rett utenfor.

A ba da om å få snakke med daglig leder. Daglig leder kom og snakket først sammen med dørvakten. Daglig leder ga beskjed til A om at det ikke var plass til gåstolen. Det var en lang kø bak dem. Flere hørte samtalen deres, men ingen sa fra.

A og D forsøkte å ha en dialog med dørvakten og daglig leder, men dette førte ikke frem. A og D forlot stedet fordi A ikke fikk komme inn på utestedet.

A forteller at han ikke var full den dagen. Han understreker at han ikke hadde drukket noe alkohol i forveien. A opplyser at han har vært på B tidligere uten at gåstolen hans har vært noe problem. Det var samme dørvakt som sto i døra på utestedet som A husker fra tidligere besøk.

Den andre kvelden A ble nektet å komme inn på utestedet B, var en lørdag i september 2015. Denne gangen var han sammen med en annen venn enn D. Han fikk samme beskjed fra dørvakten om at han ikke fikk komme inn fordi det ikke var plass til gåstolen hans. Daglig leder bekreftet dette. A fortalte at han ville klage til ombudet hvis han ikke fikk komme inn. Han ble fortsatt nektet adgang, og forlot stedet.

Videre anfører A at utestedet B ikke er universelt utformet. A viser til at det er to trappetrinn ved inngangen og innvendig trapp opp til andre etasje. A trenger litt hjelp til å komme seg opp trappen til andre etasje, men ellers klarer han seg selv. A ber ombudet vurdere om B kunne gjort mer for å gjøre lokalene tilgjengelige for personer med nedsatt funksjonsevne.

C:

C avviser at de har diskriminert A.

Ifølge C ble A nektet adgang den aktuelle fredagen i 2015 fordi han var for beruset til å komme inn, og fordi det allerede var fullt i lokalet. Det ble gjort en konkret vurdering av dørvakten, og denne vurderingen er lik for alle gjester. B er en veldig populær nattklubb, og det er veldig ofte de må stenge inntak av gjester fordi det er fullt. As hyppige besøk både før og etter episoden er et bevis på at han er velkommen på lik linje med alle andre.

C har ikke funnet ut hvem som var vakt da A ble nektet adgang en fredag i september 2015. Ansvarshavende, E, kan huske en episode uten at hun kan datofeste den. Det er lagt ved en skriftlig forklaring fra E.

Forklaring fra E

E opplyser at A er en stamgjest, og at hun kjenner ham godt. Ifølge E har A aldri hatt problemer med adkomst for sin gåstol, og det har aldri vært noe problem med denne inne i lokalet.

Ifølge E var det kø utenfor utestedet den aktuelle kvelden. Lokalet var helt fullt. Da turen kom til A, stoppet dørvakten køen. A protesterte og E ble tilkalt. Vakten hadde vurdert det som forsvarlig å stoppe køen. E var enig i den avgjørelsen. A beholdt sin køplass, men måtte påregne ventetid, på lik linje med de andre i køen. A skal ikke ha vist forståelse for dette. Ifølge E hadde A en oppførsel som var tydelig preget av alkoholinntak. På spørsmål skal A ha bekreftet at han hadde besøkt restaurant F tidligere på kvelden. E opplyser at når Næringsetaten er på tilsyn, er personers fremtreden en viktig observasjon i forhold til bedømmelsen av beruselse. Det påhviler derfor vakten å sette seg i tilsynets sted når man bedømmer en gjest.

E mener at gåstolen er en utfordring når det er så fullt i lokalet. Gåstolen stiller, ifølge E, store krav til den som fører den, og risikoen for at den dytter borti andre og provoserer er til stede. Sammen med alkoholkonsum, kan en slik provokasjon gå utover den som fører stolen. Dette inngikk i en helhetsvurdering av om lokalet hadde kapasitet til flere personer. Det var kombinasjonen gåstol, alkoholinntak og munnbruk som tilsa at A i denne situasjonen fremsto som for beruset til å få adgang.

C opplyser at de trenger datoen for den andre gangen A hevder han ble nektet adgang på grunn av gåstolen fordi ingen av vaktene husker hendelsen.

Ifølge C har tilgjengeligheten i deres lokaler aldri vært et problem. Trappen ved inngangen består av to trinn på høyde med en dørstokk. C viser til at en gåstol passerer uten hjelp. De har også hatt gjester med rullestol. De har da fått hjelp fra de ansatte. Dersom noen ønsker å komme til 2. etasje, får de hjelp fra de ansatte. De har også båret gjester opp trappen ved noen anledninger. Lokalene er i en gammel bygning der fysiske ombygginger er praktisk vanskelig. C mener at tilgjengelighet kan avhjelpes på alternative måter, og dette praktiserer de til det ytterste.

Ombudets kompetanse

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Forbudet mot diskriminering Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum. Diskriminerende hensikt eller motiv er ikke nødvendig for å kunne rammes av lovens forbud mot diskriminering (jf. lovens forarbeider Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 251). Det sentrale er om behandlingen gir en diskriminerende virkning.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Universell utforming

Offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 annet ledd første punktum. Ved vurderingen av om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt for å nedbygge funksjonshemmende barrierer, hvorvidt virksomhetens alminnelige funksjon er av offentlig art, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, virksomhetens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 annet ledd annet punktum.

Det er ikke plikt til universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven dersom virksomheten oppfyller nærmere bestemmelser i lov eller forskrift om innholdet i plikten til universell utforming, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 fjerde ledd.

Brudd på plikten til universell utforming etter § 13 regnes som diskriminering, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 første punktum.

Regler om bevis

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger, eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om C handlet i strid med forbudet mot diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 da A ble nektet adgang til utestedet B. Ombudet skal også ta stilling til om C handler i strid med plikten til universell utforming i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 på grunn av mangel på trinnfri adkomst ved hovedinngangen og mangel på heis til andre etasje.

Ombudet bemerker innledningsvis at ombudet kun tar stilling til om A ble diskriminert den første gangen han ble nektet adgang til utestedet, en fredag i september 2015. Ombudet har ikke tilstrekkelige opplysninger til å ta stilling til om A ble diskriminert den andre gangen han ble nektet adgang til utestedet, en lørdag i september 2015. A husker ikke datoen for hendelsen, og ingen av dørvaktene husker hendelsen. Som nevnt under regler om bevis, er ikke en påstand om diskriminering tilstrekkelig for å gi grunn til å tro at diskriminering har skjedd. Ombudet tar derfor ikke stilling til denne delen av klagen.

Spørsmål om C har handlet i strid med forbudet mot diskriminering ved å nekte A adgang til utestedet B en fredag i 2015

Det er ikke bestridt at A ble nektet adgang til utestedet. Å bli nektet adgang til et utested er å bli stilt dårligere i lovens forstand.

For at det skal foreligge diskriminering, må det at A ble nektet adgang, ha sammenheng med hans nedsatte funksjonsevne. A bruker gåstol på grunn av at han har nedsatt funksjonsevne. Å bli nektet adgang på grunn av gåstolen, har derfor sammenheng med nedsatt funksjonsevne. Det anses ikke som diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne hvis A ble nektet adgang av andre grunner enn sin gåstol.

Ut fra klagen og Cs redegjørelse legger ombudet til grunn at beslutningen om å nekte A adgang, hadde sammenheng med at A bruker gåstol. Dette innebærer at det er grunn til å tro at A ble diskriminert da han ble nektet adgang til utestedet.

Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at nedsatt funksjonsevne har hatt betydning for beslutningen om å nekte ham adgang. Den nedsatte funksjonsevnen må ha hatt avgjørende betydning for at beslutningen om å nekte adgang skal anses som diskriminerende. Dette følger av praksis fra Høyesterett (Kontreadmiral-dommen, Rt. 2014 s. 402).

C opplyser at køen ble stoppet fordi det var fullt i lokalet. A skal ha fått beholde sin plass i køen, men måtte påregne ventetid. Ombudet har ikke forutsetninger for å overprøve dørvaktens og ansvarshavendes vurdering av at det var fullt i lokalet. Dette er en konkret vurdering som gjøres der og da.

Etter å ha fått beskjed om at det ikke var plass til gåstolen, skal A, ifølge ansvarshavende, ha hatt en oppførsel som hun ikke kjente igjen hos ham og som var tydelig preget av alkoholinntak. Dette gjorde at A ble vurdert som for beruset til å få adgang. A opplyser på sin side at han ikke hadde drukket i forveien. Det er altså ord mot ord om hvorvidt A var beruset eller ikke. Ombudet har ikke forutsetninger for å overprøve ansvarshavendes vurdering av at A var for beruset til å få adgang. Ombudet legger vekt på at ansvarshavende kjenner A godt, i og med at han er stamkunde, og har derfor bedre forutsetninger for å vurdere om A er beruset enn en som ikke kjenner han fra før.

As påstand om at han ble nektet adgang på grunn av gåstolen alene, bekreftes av en venn som var til stede den aktuelle kvelden. Ombudet kan likevel ikke legge avgjørende vekt på dette, uten ytterligere opplysninger eller holdepunkter som støtter As påstand. Ombudet legger stor vekt på at begge parter er enige om at A har besøkt utestedet flere ganger tidligere uten at gåstolen har vært et problem. Sammenholdt med ansvarshavendes kjennskap til A, og vurderingen av hans opptreden den kvelden sammenlignet med hans vanlige opptreden, tilsier dette at det ikke var gåstolen som var avgjørende for at A ble nektet adgang.

Etter en samlet vurdering mener ombudet at det ikke foreligger tilstrekkelige bevis i saken for å fastslå at gåstolen var avgjørende for at A ble nektet adgang.

På denne bakgrunn er ombudet kommet til at C ikke handlet i strid med forbudet mot diskriminering i dtl § 5 da A ble nektet adgang til utestedet B.

Det fremgår av forarbeidene at det bør vises tilbakeholdenhet med å akseptere overbeskyttende holdninger overfor mennesker med nedsatt funksjonsevne som saklige, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007 2008) side 107. Mennesker med nedsatt funksjonsevne må i utgangspunktet kunne velge å utsette seg for ulike typer risiko, på samme måte som andre. I sak 12/1347 konkluderte ombudet med at en henvisning til at det var en sikkerhetsrisiko å gi adgang til en person med synshemning til utestedet Stratos uten ledsager, ikke var en saklig grunn til å nekte adgang. Det samme må gjelde for vurderingen av sikkerheten til en person i gåstol. I foreliggende sak har ombudet imidlertid kommet til at gåstolen ikke var avgjørende for beslutningen om å nekte adgang.

Ombudet vil likevel legge til at gåstolen inngikk i beslutningen om å nekte A adgang. Det fremgår av redegjørelsen til C at utestedet mener gåstolen kan dulte borti andre og provosere når det er mange folk til stede og personen med gåstol selv er beruset. Dette kan gå utover den som fører gåstolen. Ombudet ønsker å bemerke at dette i utgangspunktet ikke er en saklig grunn for å nekte en person med gåstol adgang. Hvorvidt et hjelpemiddel kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for andre gjester, må samtidig vurderes konkret. Det påhviler utestedet et ansvar for å sørge for sikkerheten til alle gjestene på en måte som ikke rammer enkelte gjester på en usaklig måte. Utestedet har også et ansvar for å legge til rette for at personer med gåstol kan benytte utestedets tilbud.

Spørsmål om C handler i strid med plikten til universell utforming

A har anført at utestedet B ikke er universelt utformet og har bedt ombudet vurdere om utestedet kunne har gjort mer for å bedre tilgjengeligheten i sine lokaler.

Mangel på trinnfri adkomst

Det er to trinn foran inngangen til utestedet. Dette er ikke i tråd med kravene til universell utforming, da mangel på trinnfri adkomst er et hinder for personer med bevegelseshemning. Byggteknisk forskrift § 12-4(1)(c) stiller også krav til trinnfri adkomst i nye bygninger rettet mot allmennheten. Utestedet B holder imidlertid til i en eldre bygning. Spørsmålet blir derfor om det vil være uforholdsmessig å kreve utbedring av inngangen.

Ombudet viser til at det er betydelige begrensninger på hvilke utbedringstiltak som kan pålegges eksisterende bygninger i medhold av dtl § 13. Det følger av praksis fra ombudet og nemnda at det kun er enkle tiltak, som installering av en automatisk døråpner eller konstrastmarkering av trapper, som kan pålegges eksisterende bebyggelse, jf. blant annet nemndas saker 40/2010 og 24/2010.

Ombudet har behandlet flere klager på manglende trinnfri adkomst til virksomheter, herunder virksomheter i Karl Johans gate i Oslo. I alle sakene har ombudet kommet til at det vil være uforholdsmessig byrdefullt å kreve utjevning av trinn foran innganger. Begrunnelsen er blant annet at det ikke er nok plass på fortauet. Bilder av utestedet B viser at det ikke er plass til å bygge rampe foran inngangen.

På denne bakgrunn konkluderer ombudet med at C ikke handler i strid med plikten til universell utforming i dtl § 13 ved manglende trinnfri adkomst til utestedet B.

Selv om ombudet har kommet til at det er en uforholdsmessig byrde å sikre universell utforming av inngangspartiet, betyr ikke det at virksomheten kan la være å foreta seg noe. Virksomheten er uansett forpliktet til å jobbe for best mulig tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne, jf. aktivitetsplikten i dtl § 13 første ledd. Ombudet oppfordrer derfor utestedet B til å skaffe en midlertidig rampe som kan settes ut ved behov, og å vurdere å iverksette andre tiltak som kan bedre tilgjengeligheten til og i lokalene.

Mangel på heis

Det er ikke heis til andre etasje på utestedet. Dette er ikke i tråd med kravene til universell utforming, da manglende heis er et hinder for personer med bevegelseshemning. Byggteknisk forskrift § 12-3 stiller krav til heis i nye bygninger som er rettet mot allmennheten. Utestedet B holder imidlertid til i en eldre bygning. Spørsmålet blir derfor om det vil være uforholdsmessig byrdefullt å kreve installering av heis.

Det følger av praksis fra ombudet at installering av heis vil i utgangspunktet innebære en uforholdsmessig byrde, jf. blant annet nemndas sak 40/2010 og ombudets sak 10/1665. Det er utenfor ombudets myndighet å pålegge omfattende og kostbare utbedringstiltak i medhold av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Det må være opp til sektormyndighetene å regulere hvilke utbedringer som bør gjøres i eldre bygninger. På denne bakgrunn konkluderer ombudet med at C ikke handler i strid med plikten til universell utforming i dtl § 13 på grunn av manglende heis til andre etasje på utestedet B.

Som nevnt over, har virksomheten likevel en aktivitetsplikt etter dtl § 13 første ledd til å iverksette tiltak som kan bedre tilgjengeligheten til og i lokalene.

Konklusjon

1. C handlet ikke i strid med forbudet mot diskriminering i dtl § 5 da A ble nektet adgang til utestedet B en fredag i 2015.

2. C handler ikke i strid med plikten til universell utforming i dtl § 13 på grunn av manglende trinnfri adkomst til utestedet B.

3. C handler ikke i strid med plikten til universell utforming i dtl § 13 på grunn av manglende heis til andre etasje på utestedet B.