borettslag diskriminerte beboer med nedsatt funksjonsevne ved å si opp hans tillatelse til å parkere ved inngangen til sin bolig

• Saksnummer: 15/855
• Lovgrunnlag: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5
• Dato for uttalelse: 26. januar 2016
•  Ombudets uttalelse er påklaget til Likestillings- og diskrimineringsnemnda.

Sakens bakgrunn

A bor i B borettslag. A fikk nedsatt funksjonsevne for over 16 år siden. Han bruker manuell og elektrisk rullestol og en tilrettelagt bil som fremkomstmiddel. I 16 år har han hatt tillatelse fra styret til å parkere ved inngangen til sin bolig.

I begynnelsen av 2015 fikk A et brev fra styret som meddelte at styret trekker tilbake parkeringstillatelsen. Styret tilbød en alternativ parkeringsplass. A takket nei til dette.

Siden parkeringstillatelsen ble sagt opp, har A hatt en midlertidig dispensasjon fra kommunen til å parkere på kommunal vei rett utenfor borettslagets boligområde. Denne tillatelsen gjaldt frem til 31. desember 2015.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at styret i B borettslag har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved å si opp hans tillatelse til å parkere ved oppgangen.

A opplyser at han bodde i borettslaget før han ble lam og at folketrygden har investert store summer for at han skulle få mulighet til å bli boende i sin bolig. A opplyser videre at han har selv investert store summer for å tilpasse leiligheten sin for rullestol.

A har svart borettslaget at han ikke kan benytte seg av borettslagets forslag til alternativ parkeringsplass da han ikke kommer frem dit. Ifølge A er det for bratt. Fuktighet alene er nok til at rullestolhjulene ikke får grep til å dra rullestolen opp. Han tilbød styret å prøve rullestolene hans i februar/mars 2015, men det ville ikke styret. A mener at hvis styret hadde prøvd rullestolen hans så ville de ha forstått at det ikke er mulig å komme seg opp bakken til parkeringsplassen.

A opplyser videre at hvis han ikke får parkere der hvor han han parkert i alle år, så blir han nødt til å flytte. Han mener det må være diskriminerende at andelseiere som får nedsatt funksjonsevne blir nødt til å flytte. Veien fra inngangspartiet og frem til parkeringsplassen som han har hatt de siste 16 år er flat, slik at han oftest bruker manuell rullestol for å komme frem til bilen. Med manuell rullestol kan han komme på besøk til alle sine venner og familie.

A har hatt en dispensasjon fra politiet ut 2015 til å parkere midt i den ene veibanen. Men han føler at parkeringen plager både beboere i borettslaget og andre som har behov for å komme forbi bilen, ikke minst bussen til X Senter. Det står skiltet "Parkering forbudt" der hvor bilen er parkert, og det er bratt oppoverbakke slik at han kun kan komme til bilen i elektrisk rullestol. A opplyser at han har vært i kontakt med kommunen og fått muntlig beskjed om at tillatelsen ikke vil fornyes siden det er kommet klager på manglende fremkommelighet for buss og biler. Han har derfor ikke sendt inn en ny søknad.

Han opplyser at han blir bøtelagt hvis han står lenger enn 10 minutter for å skulle komme inn og opp med trappeheis for å kunne levere medisiner, mat, drikke og annet han har handlet. Bare trappeheisen opp til fjerde etasje tar ham minst 10-15 minutter.

Oppsigelsen av parkeringsplassen er ubegrunnet. Lekeplassen er ikke utvidet og i alle fall ikke mot parkeringsplassen og veien der hvor han kjører. Han har bedt om å få kopi av klagene som styret opplyser å ha mottatt. Men styret var ikke villig til å utlevere disse, selv etter anonymisering. A opplyser at vaktmestrene synes hele saken er tragisk og at styrets begrunnelse for oppsigelse ikke holder mål. Vaktmestrene skal også ha sagt at As bil ikke står i veien for andre.

Det kjører daglig inn både personbiler, søppelbiler, varebiler i ulike størrelser og minibusser.

A sin bil har både kameraer og lydssensorer som avverger eventuelle sammenstøt. I tillegg har A kjørt over 850.000 kilometer de siste årene uten å være skyld i noen ulykke.

A har lagt ved en legeerklæring fra sin fastlege. Legen bekrefter at A vil, særlig vinterstid, ha store problemer med å komme seg til og fra bilen med rullestol.

A opplever seg også trakassert av styret da han ikke er blitt invitert til sosiale arrangement i borettslaget fordi han klaget til ombudet.

Styret i B borettslag: Styret i B borettslag avviser at de har diskriminert A ved å si opp parkeringstillatelsen hans. Det har vært flere konfrontasjoner mellom A og diverse styrer gjennom årene. Styret tok derfor kontakt med advokat for å få en juridisk vurdering før styret orienterte A om at parkeringsplassen ville bli sagt opp. Advokatens vurdering av saken er at styret utfører sin styringsrett gitt av generalforsamlingen, og at det ikke er diskriminerende å si opp A sitt parkeringstilbud.

A sin tidligere parkering krever at A rygger ut fra sin parkeringsplass i retning av en nyoppusset og utvidet lekeplass inne på borettslagets område. A sin bil er stor og krever mye plass og har skapt bekymring for flere beboere. Styret har også mottatt klager på A sin kjøring inne på området. Ut ifra en samlet vurdering knyttet til beboere sin sikkerhet og da spesielt i forhold til at det er et stort kjøretøy som rygges i et område i umiddelbar nærhet til en lekeplass, har styret funnet det riktig å flytte A sin parkeringsplass.

Borettslaget har frem til nå godkjent to spesialparkeringer inne på borettslagets fellesområder (herunder den tidligere parkeringsplassen til A). Dette er vedtak som er gjort flere år tilbake. Den andre spesialparkeringen er verken til hinder for beboere eller trafikk, og ligger i umiddelbar nærhet til kommunal vei (X vei). Denne parkeringsplassen vil derimot ikke bli videreført når beboer sier opp plassen.

I nyere tid har styret avvist nye søknader fra andre beboere med følgende begrunnelse:

«Styret har vedtatt at deres og fremtidige søknader om tilrettelagt parkering ikke skal innvilges. Dette begrunnes med at det vil bli et økende behov for tilrettelagt parkeringsplasser, da befolkningen i borettslaget stadig blir eldre. Borettslaget har ikke livsløpsstandard og det kan derfor heller ikke forventes fra beboere at man skal kunne gjøre slik tilrettelegging. Ut i fra ovennevnte, vil vi derfor ikke innvilge deres søknad.»

Borettslaget har parkeringsregler som tillater kjøring til og fra oppgangene med mulighet for stopp for av og påstigning i inntil 10 minutter. Et parkeringsselskap skal bøtelegge de som ikke følger reglene. Selvfølgelig skjer det at biler blir stående lenger uten å få bot, men det er derimot ikke styrets hensikt. Det er også mulig å søke midlertidig parkeringsbevis ved spesielle anledninger, for eksempel ved flytting.

Styret sa ikke opp plassen til A uten å tilby et alternativ. Det ble sendt tilbud om ny parkeringsplass på felles oppstillingsplass hvor det kunne tilrettelegges for ekstra brøyting og etableres opplegg for strøm. A aksepterte ikke dette innen fristen og parkeringsplassen hans ble stengt av og styret avsluttet saken.

A står for tiden lovlig parkert på offentlig vei i Z vei. Denne plassen ligger like langt unna oppgangen til A som den gamle parkeringsplassen. Styret er av den oppfatning at det må være det offentlige sitt ansvar å tilrettelegge for spesialparkering, og de kan tilrettelegge for det i Z vei. Det er styrets oppfatning at hvis myndighetene oppfatter denne parkeringen som utrygg eller til hinder for andre trafikanter, så er det en utfordring som må adresseres til kommunen og ikke til et privat borettslag.

Både bygningsmasser og uteområdene er av eldre årgang. Det er ingen planer om å bygge om verken bygninger eller uteområder for å etterkomme de kravene samfunnet i dag har til universell utforming. Styret har derimot planer om å lage et prosjekt for garasjeområdet. Garasjene er i dårlig forfatning og trenger vesentlige oppgraderinger. Det vil trolig innen kort tid bli foretatt et vedtak fra styret om å fremlegge planer om å rive og bygge nytt garasjeanlegg. Det vil være en gylden anledning til å kunne utforme dette etter dagens krav til universell utforming. Det er også satt av penger til å gjøre oppgraderinger av uteområdene for øvrig. Et av ønskene til styret er å forhindre unødvendig trafikk i selve boligområdet, eller å sørge for at slik trafikk må foregå i lav hastighet. Dette kan de oppnå med naturlige hinder og bommer som må åpnes av sjåføren for å passere. Dette gjør det viktig at det ikke er etablerte parkeringsplasser inne på selve boligområdet.

Det er viktig å nevne at lekeplassen er en av flere vurderinger som er gjort. Generell begrensning av kjøring på området er hovedmålet, det vil si å forhindre unødvendig kjøring og senke hastigheten når det kjøres på området slik at man får et sikrere bomiljø og mindre støy.

Når det gjelder klager styret har mottatt, kommer de ikke til å utleveres. Som nevnt over er det ikke klagene alene som har ført til styres oppsigelse av A sin tidligere parkeringsplass.

Styret bemerker at det er trukket frem diverse andre hendelser som skal underbygge en diskriminering fra styret sin side, herunder manglende invitasjon til 50-års jubileum. Styret var ikke arrangør av dette jubileet, men bare en økonomisk sponsor og hadde derfor ingen befatning med utsendelser av invitasjoner. Flere oppganger har fått nytt calling-anlegg. A er ikke den eneste som har klaget på manglende varsling ved bytte av disse. Det er selvfølgelig beklagelig at det ikke har blitt varslet på en god måte.

Styret oppfordrer ombudet om å kontakte kommunen for å finne løsning for A siden A mener at dagens parkeringsplass i Z vei ikke er tilfredsstillende. Styret vil trolig ikke finne en tilfredsstillende løsning før et eventuelt nytt garasjeanlegg er etablert, noe som vil ta lang tid.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven), jf. § 28. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 30.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om styret i B borettslag har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved å si opp parkeringstillatelsen til A.

Ombudet kan ikke se at det er holdepunkter for at styret unnlot å inviterte A til sosiale arrangementer fordi han klaget til ombudet. Ombudet behandler derfor ikke denne anførselen nærmere.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven inneholder bestemmelser om plikten til universell utforming og individuell tilrettelegging. Det følger av bestemmelsene at de som skal sørge for universell utforming og individuell tilrettelegging (pliktsubjektene) er virksomheter som retter seg mot allmennheten, arbeidsgivere, skole- og utdanningsinstitusjoner, barnehage og visse andre kommunale tilbud. Borettslag, boligsameier mv. anses ikke å være pliktsubjekter, da disse ikke retter sitt tilbud mot allmennheten (jf. Ot.prp. (2007-2008) side 143).

Ombudet og nemnda har imidlertid i flere tidligere saker vurdert mangelfull fysisk tilrettelegging i borettslag med bakgrunn i forbudet mot indirekte diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne, jf. eksempelvis nemndas saker 46/2013, 3/2014, 17/2015 og 29/2015.

Det følger av lov om burettslag (lov nr. 39/2003) § 5-11 andre ledd at: «Ein andelseigar kan med godkjenning frå styret gjennomføre tiltak på eigedomen som trengst på grunn av nedsett funksjonsevne hos ein brukar av bustaden. Godkjenning kan ikkje nektast utan sakleg grunn.»

Ombudet håndhever ikke burettslagslova § 5-11, men vurderingstemaet etter denne bestemmelsen og diskriminerings- og tilgjengelighetslovens bestemmelser om indirekte diskriminering vil i stor grad være sammenfallende. En tilsvarende lovforståelse ble også lagt til grunn av nemnda i sak 62/2014, 17/2015 og 29/2015.

Saken reiser dermed spørsmål om indirekte diskriminering. Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Ombudet slår kort fast at A har nedsatt funksjonsevne i lovens forstand.

Det første ombudet må ta stilling til er om A er stilt dårligere enn andre ved at styret sa opp parkeringstillatelsen hans.

Det er ingen beboere i borettslaget som har tillatelse til å parkere ved oppgangen i mer enn 10 minutter. Dersom en sammenligner med andre andelseiere, er ikke A stilt dårligere. Andre andelseiere uten nedsatt funksjonsevne er imidlertid ikke i en sammenlignbar situasjon. A har hatt tillatelse til å parkere ved inngangen i 16 år. Dette har vært et viktig gode som har gjort det mulig for A å bli boende i borettslaget etter at han fikk nedsatt funksjonsevne. Å miste dette godet må anses å bli stilt dårligere i lovens forstand.

Det neste ombudet må ta stilling til er om denne dårligere stillingen som følge av oppsigelsen av parkeringsplassen har sammenheng med As nedsatte funksjonsevne.

A sitt behov for å parkere ved inngangen er begrunnet i hans nedsatte funksjonsevne. Styrets oppsigelse av tillatelsen til å parkere ved inngangen fører til at A stilles dårligere på grunn av at han ikke har samme mulighet som personer uten nedsatt funksjonsevne til å benytte seg av felles oppstillingsplass. At As stilles dårligere gjennom oppsigelsen av parkeringsplassen har derfor sammenheng med As nedsatte funksjonsevne.

Ombudet har merket seg at flere borettslag og sameier påberoper seg det generelle likebehandlingsprinsippet. Ombudet gjør oppmerksom på at en generell regel om å behandle alle likt og nekte enhver andelseier å parkere ved inngangen til boligen, kan innebære indirekte diskriminering av andelseiere som på grunn av nedsatt funksjonsevne har behov for å parkere ved inngangen.

På bakgrunn av dette er ombudet kommet til at borettslagets oppsigelse av As parkeringsplass innebærer indirekte forskjellsbehandling på grunn av nedsatt funksjonsevne. Dette innebærer at bevisbyrden snus, jf. bevisbyrdebestemmelsen i dtl. § 30. Styret i borettslaget må sannsynliggjøre at forskjellsbehandlingen likevel er lovlig i henhold til vilkårene i dtl. § 6.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 6 oppstiller tre kumulative vilkår for at en forskjellsbehandling skal kunne anses som lovlig, nemlig at forskjellsbehandlingen skal oppfylle et saklig formål, at den er nødvendig og ikke uforholdsmessig. I denne vurderingen må ombudet vise tilbakeholdenhet med å overprøve beslutninger som er tatt av de styrende organer i private borettslag.

Saklig formål?

Ombudet har tidligere uttalt at hensynet til barn og andre beboere er et saklig formål for å begrense kjøring inne på boligområder, jf. blant annet ombudets sak 14/1705 og nemndas sak 17/2011. Helse og sikkerhet er for øvrig nevnt i forarbeidene til diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som et typisk saklig formål, jf.Ot.prp.nr. 44 (2007-2008) s. 107.

Parkeringsplassen til A ligger i umiddelbar nærhet til en lekeplass for barn. Dette er dokumentert med bilder fra området.

Selv om A opplyser at han er forsiktig når han kjører og at bilen hans er utstyrt med teknologi som hindrer sammenstøt, mener ombudet at det er saklig å begrense kjøring i nærheten av en lekeplass.

Styret opplyser også at de ønsker å forbedre bomiljøet og begrense støy. Ombudet legger til grunn at også dette er et saklig formål for å begrense kjøring inne på boligområdet.

Er oppsigelsen nødvendig for å oppnå de saklige formålene?

I vurderingen av om tilbaketrekkingen av parkeringstillatelsen er nødvendig for å oppnå de saklige formålene må ombudet ta stilling til om de saklige formålene kunne ha blitt oppnådd med mindre inngripende tiltak. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at det bor barn i borettslaget, jf. ombudets sak 14/1705. Styret må redegjøre for hvorfor de mener det er nødvendig å si opp parkeringsplassen til A for å ivareta barns sikkerhet.

Styret har anført at det er kommet klager på kjøringen til A. Styret har imidlertid ikke dokumentert dette. Styret kunne ha ivaretatt personvernhensyn ved å anonymisere klagene. Uavhengig av dette har begge parter taushetsplikt om personlige forhold som de får kjennskap til gjennom ombudets saksbehandling. Ombudet har derfor ingen holdepunkter for å ta stilling til om kjøringen til A faktisk utgjør en fare for barnas sikkerhet. I tillegg har det vært en lekeplass i nærheten av As parkeringsplass siden A fikk tillatelse til å parkere ved inngangen, for over 16 år siden. Det er ikke dokumentert at det har vært problematisk å ha parkeringsplassen i nærheten av lekeplassen.

I ombudets sak 14/1705 tok ombudet stilling til om avslag på parkeringsplass nær inngangen var diskriminerende ovenfor andelseier med nedsatt funksjonsevne. Andelseieren var lam på den ene siden og hadde derfor hatt en midlertidig parkeringsplass nær inngangen til sin bolig i flere år. Hans søknad om permanent parkeringsplass ble avslått. Begrunnelsen til styret i borettslaget var hensynet til beboeres og barnas sikkerhet, samt behovet for fremkommelighet for søppelbiler o.l.

Ombudet vurderte at hensynet til barnas sikkerhet var saklig. Imidlertid kom ombudet til at avslaget ikke var nødvendig for å ivareta hensynet til barnas sikkerhet. I denne vurderingen la ombudet blant annet vekt på at det ikke var konkretisert nærmere hvorfor en tillatelse for A til å parkere utenfor leiligheten gikk ut over barnas sikkerhet. Styret i borettslaget hadde påberopt hensynet til barnas sikkerhet uten at det var holdepunkter for at kjøringen til vedkommende andelseier kunne utgjøre en fare for barnas sikkerhet. Heller ikke i foreliggende sak er det noen holdepunkter for at kjøringen til A kan utgjøre en fare for sikkerheten til barna. Foreliggende sak skiller seg imidlertid fra sak 14/1705. I sak 14/1705 var det ingen lekeplass eller annet område der barn oppholdt seg i nærheten av parkeringsplassen til vedkommende. Parkeringsplassen til A ligger i umiddelbar nærhet til en lekeplass. Det er derfor åpenbart at kjøring til parkeringsplassen kan utgjøre en fare for barnas sikkerhet. Borettslaget har rett til å begrense kjøring i områder der barn oppholder seg. Dette må gjelde selv om det ikke er skjedd ulykker tidligere og selv om det ikke er dokumentert at det er kommet klager på kjøring.

Ombudet kan ikke se at hensynet til ivaretakelse av barnas sikkerhet kan oppnås med mindre inngripende tiltak enn å si opp parkeringstillatelsen til A. Selv om lekeområdet skulle bli for eksempel delvis inngjerdet, vil det fortsatt være barn som går til og fra lekeområdet og som vil passere i nærheten av parkeringsplassen til A.

Når det gjelder ønsket om å forbedre bomiljøet og begrense støy, legger ombudet til grunn at oppsigelse av parkeringsplasser inne på boligområdet må anses som nødvendig for å ivareta disse formålene. Styret har redegjort for at det jobbes med å begrense kjøring inne på boligområdene og at det i fremtiden vil settes opp bommer og lignende hindringer. Nødvendigheten av å si opp parkeringstillatelsen til A for å begrense kjøringen inne på boligområdene svekkes imidlertid av at det er mye kjøring fra andre biler inne på området, og at en annen andelseier med nedsatt funksjonsevne har tillatelse til å parkere ved sin inngang.

Er oppsigelsen uforholdsmessig inngripende for A?

Ombudet må videre vurdere om forskjellsbehandlingen er forholdsmessig. I henhold til forarbeidene (Ot.prp.nr. 44 (2007-2008) s. 107) må det foretas en avveining av det positive formålet som sikres ved forskjellsbehandlingen og den negative virkningen for den eller de som forskjellsbehandles. Forskjellsbehandlingen må fremstå som en rimelig løsning, samlet sett.

A har som nevnt hatt tillatelse til å parkere ved inngangen i 16 år. Dette er veldig lang tid. Det har vært en lekeplass ved parkeringsplassen til A helt siden han fikk tillatelsen. Det er videre ikke lagt frem dokumentasjon på at andre andelseiere har klaget på kjøringen til A, eller at han har fått informasjon om klagene eller advarsel knyttet til kjøringen. Per i dag fremstår det også som at det er en god del kjøring inne på området, uavhengig av As kjøring. Alle andelseiere har tillatelse til å kjøre inn på boligområdene og la bilen stå i 10 minutter. I tillegg kjører det inn søppelbiler o.l. Styret har opplyst at de i fremtiden vil begrense kjøringen inne på boligområdene ved hjelp av bommer og andre tiltak. Videre er det en annen beboer som har tillatelse til å parkere ved sin inngang. Denne beboerens parkeringsplass ligger ikke i nærheten av en lekeplass, men likevel har dette betydning, da det ikke er dokumentert at As parkeringsplass utgjør en fare for sikkerheten til barna.

Oppsigelsen av tillatelsen har store konsekvenser for A. Han opplyser selv at oppsigelsen av parkeringsplassen har hatt alvorlige negative konsekvenser for hans helse og hans sosiale liv. Det er ingen grunn til å betvile det.

Styret har tilbudt A en alternativ parkeringsplass. I henhold til ombudets og nemndas praksis, er det avgjørende hvorvidt det alternative tilbudet utgjør et reelt alternativ for den det gjelder.

Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 17/2015 gjaldt avslag på tilrettelagt parkeringsplass i en garasje. I forholdsmessighetsvurderingen viste nemnda til at klager hadde fått tilbud om en utendørs tilrettelagt parkeringsplass, og at hun kunne selv velge plassering.

I ombudets sak 14/1705 var det anført at klager kunne parkere på en plass som var reservert bevegelseshemmede, og som var nær boligene. Plassen fremstod imidlertid ikke som et reelt alternativ i og med at det var 655 andelsleiligheter og eventuelle gjester som delte på plassen. Plassen var dermed ikke noe reelt alternativ for klager.

A har opplyst at han ikke kan benytte seg av styrets tilbud om en alternativ parkeringsplass. Plassen ligger lenger unna enn den opprinnelige plassen og innebærer at A må ned en bakke med sterk helning og krysse Z vei. Styret har bekreftet at det er en sterk helning fra As inngang til plassen. Ifølge A er det en utfordring å komme seg til den alternative plassen, selv med elektrisk rullestol. Hvis det er vått eller glatt, vil ikke rullestolhjulene få grep. A opplyser at han har forsøkt å komme seg over veien og at han da har kommet bort i flere biler. Han har tilbudt styret å vise hvordan han ikke kommer over veien. A har også dokumentert sitt behov for å parkere ved inngangen med en legeerklæring. Ombudet legger til grunn at parkeringsplassen på oppstillingsplassen ikke er et reelt alternativ for A. Tilbudet står uansett ikke ved lag lenger.

A har hatt tillatelse til å parkere på kommunal vei. A har mulighet til å komme seg til parkeringsplassen i Z vei med elektrisk rullestol, men dette byr også på utfordringer om vinteren. Tillatelsen krevde en dispensasjon fra politiet siden veien er merket med et «parkering forbudt»-skilt. Tillatelsen var også midlertidig og gikk ut 31. desember 2015. Forskrift om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr § 5 bestemmer at kommunen kan utstede tillatelse til parkering for personer med behov for særskilt parkeringsadgang. Ifølge skiltforskriften § 28 nr. 1 annet ledd kan politiet i særlige tilfeller gi dispensasjon for forflytningshemmet fra parkeringsforbud som følger av skilt «parkering forbudt». Ifølge A vil ikke tillatelsen fornyes. A har ikke lagt frem dokumentasjon på dette. A opplyser at han fikk muntlig beskjed om at fornyelse ikke ville gis siden det var kommet klager på at bilen hans hindret fremkomsten til bussen og andre biler.

Da styret sa opp parkeringstillatelsen til A, var parkeringsplassen på felles oppstillingsplass det eneste alternativet som styret kunne tilby. Denne plassen kan ikke A benytte seg av på grunn av at rullestolen ikke kommer opp bakken, som nevnt over. Parkeringstillatelsen i Z vei er en usikker løsning. Plassen ligger rett ved en bussholdeplass. Det er derfor sannsynlig at det kan komme klager på manglende fremkommelighet. Veien er skiltet med «parkering forbudt». Tillatelse til å parkere på veien forutsetter at det gjøres unntak fra parkeringsbestemmelsene, noe som forutsetter en skjønnsmessig behovsvurdering. A har ingen permanent rett til å parkere på Z vei. Selv om søknad om fornyelse skulle innvilges for en ny midlertidig periode, har han ingen garanti for forlengelse. Ombudet mener at dette alternativet er så usikkert at det ikke er et reelt alternativ.

Ut fra opplysningene i saken legger ombudet til grunn at A er avhengig av en tilrettelagt parkeringsplass og at tilbakekall av nåværende plass kan medføre behov for å flytte. Dette vil være meget inngripende, og særlig ut fra at As nåværende bolig er tilrettelagt for ham. A har anført at han har tilpasset leiligheten til sine behov og at det dessuten er installert trappeheis i oppgangen hans.

En samlet vurdering av de konkrete forholdene i saken – herunder hensynet til barns sikkerhet og andre beboere, sett opp mot at det uansett er en god del kjøring inne på området, mangel på alternativ parkeringsplass som A kan benytte, og konsekvensene for A av manglende parkeringsplass ved inngangen - tilsier at det er uforholdsmessig inngripende å si opp parkeringstillatelsen til A.

Konklusjon

Styret i B borettslag har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 5 ved å si opp parkeringstillatelsen til A.

Den som er blitt diskriminert kan kreve oppreisning og erstatning, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 31. I ansettelsesforhold gjelder ansvaret uavhengig av om arbeidsgiver kan bebreides for diskrimineringen. På andre samfunnsområder gjelder ansvaret gjelder dersom den som har diskriminert kan bebreides for dette.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatnings- og/eller oppreisningsansvar, jf. loven § 28 bokstav e). Spørsmål om erstatning og/eller oppreisning avgjøres av domstolene.

Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 1. mars 2016 om hvordan styret i B borettslag foreslår å løse saken, dersom styret velger ikke å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.