Knut Storberget varsler nye tiltak mot familievold. Her er det mange gode intensjoner. Nå må resten av regjeringen ta sin del av ansvaret. Vel så viktig som nye enkelttiltak er en forståelse av at dette krever betydelige ressurser og en helhetlig tilnærming. Bekjempelse av vold kan ikke være avhengig av enkeltpersoner og ildsjeler alene.

25. november er den internasjonale dagen mot vold mot kvinner. Kampen mot vold mot kvinner er et spørsmål om menneskerettigheter, det ble tydelig understreket da en ny rapport om vold mot kvinner ble lansert for FNs generalforsamling 9. oktober. Rapporten slår fast at i gjennomsnitt hver tredje kvinne utsettes for fysisk vold utført av partner i løpet av livet.

Her hjemme har justisministeren varslet at han kommer med en tiltaksplan mot familievold neste år. Landsdekkende tilbud til voldsutøvere, omvendt voldsalarm og opprettelse av egne familievoldsteam i politiet er blant forslagene.

Hjelpetiltak og forebygging rettes mot både kvinner, barn og menn. Det er en viktig tilnærming. Likestillings- og diskrimineringsombudet er særlig fornøyd med at behandlingstilbud rettet mot menn som slår, som Alternativ til vold, endelig ser ut til å bli et landsdekkende tiltak.

Regjeringen står likevel ovenfor en utfordring, nemlig å se ulike tiltak i en sammenheng. Kvinnevoldsutvalget konkluderte i NOUen Retten til et liv uten vold (2003) at det er nødvendig ”å sikre en samlet og helhetlig innsats på feltet.” Dette må være et oppfølgingsansvar som denne regjeringen må se nærmere på. Storberget kan ikke gjøre arbeidet uten at alle andre berørte sektorer er med. Hva kan stoppe volden som kvinner, jenter og barn utsettes for med hjelp fra andre statsråder i regjeringen?

Jeg mener noen grunnleggende forutsetninger må på plass for å lykkes i voldsbekjempelsen.

Tiltakene må være en del av ordinær virksomhet. Tiltakene som opprettes for å stoppe vold og gi ofre hjelp er ofte preget av ønsket om å vise snarlig handling og resultater. Verken kompetansen om vold mot kvinner og barn eller ressursene som tilføres dette arbeidet er nok per i dag. Familievoldsteam i politiet kan være fornuftig, forutsatt at det følger økte ressurser med. Men slike team må ikke bli et hinder for at familievold forankres som en del av det ordinære politiarbeidet.

Beskyttelsestiltakene som iverksettes må være reelle. Vi må ha raske og strenge reaksjoner i voldssaker og besøksforbud må brukes effektivt. Begge deler krever ressurser. Å ha voldsalarm er ingen garanti mot overgrep hvis ikke det tekniske virker som det skal. En alarm kan uansett aldri erstatte personellressurser. Kvinnenes sikkerhet er avhengig av at politiets kapasitet og kompetanse både når det gjelder beskyttelse og forebygging.

Krisesentrene gjør en viktig jobb i å gi kvinner beskyttelse, men de skal ikke måtte ta ansvaret for den løpende vurderingen av sikkerheten til voldsutsatte kvinner. Dette er et samfunnsansvar som påligger myndighetene. Det må være en sammenheng mellom den risikoanalyse som politiet har ansvar for å foreta og de ressurser som benyttes på nødvendige tiltak. Svikter det på en av disse punktene, vil beskyttelsen lett bli en falsk trygghet. Effektive beskyttelsestiltak er svært ressurskrevende. Det må derfor flere ressurser til beskyttelsestiltak blant annet hos politiet og ved krisesentrene, og det må bli bedre samarbeid på tvers av kompetansemiljøer som krisesentre, politi, skole og helsevesen.

Tiltakene må ikke berøve kvinner og jenter deres frihet ytterligere. Det nye fokuset på tiltak som gir overgriperen begrensninger er positivt. Forslaget om elektronisk merking av voldsmenn, som nå er ute på høring, er et skritt i riktig retning. Det ikke er urimelig at den som utøver volden er den som må bære alarm.

Flere forebyggende tiltak. Det er mulig at elektronisk merking og andre umiddelbare beskyttelsestiltak kan redde liv, men det er ingen garanti. Derfor må det satses mye mer på forebygging. Per i dag er det for lite forebygging på dette feltet. Målet må være at menn som potensielt kan komme til å bruke vold mot kvinner gjør som menn flest, nemlig avstår fra å bruke vold frivillig. Det skal være en selvfølge å ikke bruke vold. En offentlig kampanje mot vold i nære relasjoner, som Storberget har varslet, er positivt. Den er viktig å få folk på banen, og særlig viktig er det at menn som ikke bruker vold tør å fronte alternative handlingsmønstre. Skolene bør også gi elementær innføring i kjønn, makt og vold.

Vold menn imellom. Menns vold er ikke et problem som kan isoleres til relasjonen kvinner og menn, og eventuelle barn. Den kan også være en gjenganger i forholdet mellom menn. For mange menn er det å kunne mestre sinne og aggresjon også et spørsmål om å kunne mestre sin egen hverdag uten å måtte sette grenser gjennom krenkelser. Å nedverdige andre ved vold bidrar også til å nedverdige seg selv og dermed miste mulighetene for å mestre egen hverdag. Det er derfor viktig å se på vold i en bredere sammenheng og igangsette tiltak som begrenser menns vold også på disse arenaene.

Prioritere, prioritere, prioritere. Vi må tåle kostnadene knyttet til beskyttelse og forebygging av vold mot kvinner og barn. Det lønner seg både menneskelig og økonomisk. Den kjønnsbaserte volden fratar kvinner fundamental frihet. Den gir barn uakseptable oppvekstvilkår. Vi bruker milliarder årlig på å forsvare Norge mot ytre fiender. Den største trusselen for altfor mange kvinner og barn i Norge er deres egne samlivspartnere og familiemedlemmer. Det er på tide å prioritere kvinners og barns sikkerhet.

Innlegg av Av Beate Gangås, likestillings- og diskrimineringsombud i anledning den internasjonale dagen mot vold mot kvinner