Barnevernspedagog Arna Bragvin er et klassisk eksempel. Hun har fem års høyskoleutdanning og ti års erfaring fra et arbeidssted som nå legges ned. På grunn av en synshemming kan hun ikke kjøre bil, noe som aldri har vært et problem. Før nå. Hun ber derfor det offentlige om støtte til skyss i arbeidstiden. Det får hun ikke. Nå frykter hun en framtid som trygdet.

Det er hun ikke alene om. Tidligere i år fortalte Aftenposten om Bjørn Roar Karlsen som ikke får omskolere seg til kokk fordi han allerede er utdannet maskinoperatør. At en bilulykke året før har ødelagt hans mulighet til å utføre yrket, utgjør ingen forskjell.

Arbeidsmiljøloven gir vern mot diskriminering på grunn av funksjonshemming i arbeidsforhold. Her understrekes også arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidet i samsvar med den enkeltes funksjonsevne. Likestillings- og diskrimineringsombudet håndhever loven og ser at den er viktig for å oppnå likestilling og inkludering i arbeidslivet. Loven er imidlertid ikke i seg selv tilstrekkelig. Vi ser flere eksempler som viser nettopp dette.

Det er behov for en lovfestet tilretteleggingsplikt som rekker videre enn de forhold som direkte regulerer forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, men som er avgjørende for funksjonshemmedes deltakelse i arbeidslivet. Dessuten må forvaltningen utvise et fornuftig skjønn ved praktiseringen av regelverket, slik at vi oppnår et inkluderende arbeidsliv og får de beste løsningene både for den enkelte og for samfunnet.

Like viktig er hvordan vi faktisk handler. En nyere MMI-undersøkelse viser at sjansen for at arbeidsgiver innkaller en godt kvalifisert blind søker med førerhund til intervju, er under ti prosent. Statistisk Sentralbyrå bekrefter tendensen. Bare 46 prosent av funksjonshemmede nordmenn er i arbeid. Over halvparten står utenfor. Det er ikke fordi de ønsker det.

Vi kan ikke godta at fordommer og firkantede regler får stenge kvalifiserte jobbsøkere ute. Her må både politikere, hjelpeapparat og hver enkelt av oss ta et ansvar. Inkludering handler ikke bare om sosialpolitikk. Det handler om å sikre like muligheter, gjennom lov og handling. Likebehandling er ikke noe vi kan vedta oss til. Det må praktiseres, hver dag.