Rosa barndom, so what?
Er det nå så farlig, da? At jenter leker med dukker og gutter med biler, at småjenters garderobe inneholder paljetter og tyll, mens guttene kler seg i fotballdrakt? spør likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik.
Nei, problemet er ikke at gutter og jenter er interessert i ulike ting. Problemet oppstår når barnas lek styres av hva vi voksne oppfatter som «jenteting» og «gutteting», og når stereotype klær og leker virker begrensende på handlingsrommet til barna.
Vi kan le av kritikken mot at Lego lager jente-leker, men når jeg ser på mengden av leker og barneklær som blir tilpasset kjønnene, blir jeg bekymret. Hvem hadde vel hørt om jenteakebrett og gutteakebrett på 1970-tallet? I dag krever det kanskje litt ekstra mot når en gutt vil i barnehagen med rosa sykkel. Hva gjør disse trange rammene med barnas forståelse av seg selv? Hva gjør det med en liten gutts mulighet til å bli sykepleier når han blir sto
Mens mange norske barn vokser opp med rosa og lyseblått, kunne vi lese D2 sist uke om barn som opplever det motsatte – en barndom hvor foreldrene tilstreber fullstendig kjønnsnøytralitet. Jeg mener det er en overdreven motreaksjon når man går så langt som å slutte å kalle barna «han» og «hun». Det er forskjeller mellom barn, og noen av disse forskjellene handler om kjønn. Men ofte vil også forskjellene gutter imellom og jenter imellom være større enn forskjellene mellom gutter og jenter. Friheten til å selv få velge sine interesser og sin fremtid, er den viktigste verdien vi kan gi barna våre.
Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv mandag 12. mars.