Vi glemmer aldri!

Men det er ikke derfor dere på Greveskogen skole får prisen. Ikke fordi dere ikke glemmer – men fordi dere har skjønt hva vi må gjøre for å ikke glemme.

Det er tre ting som er så bra med det dere holder på med:

• For det første har dere skjønt at for ikke å glemme så må vi ikke bare prate om det – vi må gjøre noe. Dere har skjønt at det ikke holder å være mot rasisme og samtidig ikke si ifra når noen snakker dritt om muslimer. Dere har forstått at vi ikke er hva vi tenker – vi er hva vi gjør.
• For det andre har dere forstått at arbeidet mot rasisme og diskriminering ikke er noe vi bare kan holde på med en gang i året, eller en fredag i måneden. Dere har forstått at kampen mot rasisme må integreres i alt vi gjør – i alle fagene vi jobber med – og i alt vi gjør mellom gym, matte og norsktimene.
• Og det tredje viktige dere på Greveskogen skole har fått med dere – er at arbeidet mot rasisme og diskriminering ikke er noe de andre skal holde på med – noe som er de andres ansvar. Dere har skjønt at det er hver og en av oss som til syvende og sist har ansvaret. Og det er ikke bare de store handlingene, men de ganske små – som en sms eller et smil, en hilsen eller et nikk, - som kan bidra til å gjøre den store forskjellen.

I jobben min som Likestillings- og diskrimineringsombud treffer jeg hver dag voksne og ansvarlige mennesker som ikke har skjønt det dere har skjønt.

Som legger jobbsøknaden fra Bilal nederst i bunken, som ikke slipper inn Muhammed og Aisha på utestedet med begrunnelser i kleskoder eller lukket selskap eller andre ting som ikke er sant.  Voksne mennesker med makt som mener at de er i sin fulle rett til å være skeptiske og mistenksomme til deg fordi du tror på en annen gud enn han, går med skaut og ikke lue på hodet eller synes at norsk kultur er langt mer enn å være født med ski på beina.

I jobben min treffer jeg også alle de som rammes av denne hverdagsdiskrimineringen og hverdagsrasismen. Som ikke kommer inn på utesteder, som søker på hundre jobber og aldri blir innkalt til intervju, som avisbudet som søkte mange ganger og først ble innkalt til samtale da han byttet navn fra Ali til Ola.

Derfor er det ekstra stas for meg å være her på Greveskogen skole i dag. Å vite at dere har bestemt dere for at det skal bli annerledes. At å være forskjellig er fint, ikke skummelt. At mangfold er vanlig og ikke noe å lage et så stort nummer ut av. Og at kampen mot rasisme og diskriminering er vårt alles ansvar – og at det tar vi!

Gratulerer – og lykke til videre med det viktige arbeidet deres.