7. Registrering av kjønn

Alle som er folkeregistrert i Norge har et fødselsnummer, hvor det fremgår hvilket kjønn vedkommende har blitt tildelt (*114). Kjønn har blant annet betydning for kjønnsspesifikke rettigheter og plikter, for eksempel om du kan få behandling med assistert befruktning og om du blir regnet som mor eller far/medmor til barnet. De fleste juridiske rettigheter som er knyttet til kjønn henger sammen med at kvinner og menn i tradisjonell forstand er født med ulike biologiske egenskaper. For eksempel har kvinner etter folketrygdloven krav på ytelser ved svangerskap og fødsel, og jenter får tilbud om HPV-vaksine dekket av det offentlige. Andre regler åpner for ulik behandling av kvinner og menn for å fremme likestilling mellom kjønnene, for eksempel regler om kjønnskvotering eller positiv særbehandling. Videre har den offentlige registreringen av kjønn betydning for kjønnsbetegnelsen i pass (*115) og andre identifikasjonspapirer, og om du blir innkalt til offentlige masseundersøkelser som for eksempel screening for livmorhalskreft.

Lov om endring av juridisk kjønn åpner for nye problemstillinger når det gjelder rettigheter og plikter knyttet til kjønn, for eksempel ved at en person som er juridisk mann kan bli gravid og føde barn (*116).

7.1 Tredje kjønnsalternativ

I Norge finnes det to juridiske kjønnsalternativer; kvinne og mann. De fleste identifiserer seg som ett av disse alternativene. Noen identifiserer seg imidlertid verken som kvinne eller mann, men må likevel velge mellom disse to alternativene. Vernet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet omfatter også personer som opplever at de verken er mann eller kvinne(*117). Ombudet har ikke i en klagesak tatt stilling til om mangelen på et tredje kjønnsalternativ er i strid med SKK-loven (*118).

Innføring av en tredje kjønnskategori er fremhevet i Europarådets resolusjon 2048 (2015) om diskriminering av transpersoner, punkt 6.2.4: «consider including a third gender option in identity documents for those who seek it». Yogyakarta-prinsippene prinsipp 3 bygger på en flerkjønnsmodell (*119). Spørsmålet om muligheten å velge et tredje kjønnsalternativ er relevant i flere sammenhenger, både praktisk og rettslig, herunder i identifikasjonsdokumenter. Flere land, blant annet Danmark og Tyskland, har åpnet for et tredje kjønnsalternativ, hvor man enten kan reservere seg fra å oppgi kjønn, eller bli registrert som noe annet enn mann eller kvinne (*120). I Danmark er det for eksempel mulig å få kjønnsangivelsen «X» i passet. Tyskland har åpnet for at kjønn kan stå uregistrert i fødselsattesten (*121). Se eget punkt med omtale om pass nedenfor.

Problemstillingen ble ikke vurdert av departementet i forarbeidene til lov om endring av juridisk kjønn(*122).

Yogyakarta-prinsippene nummer 3:

States shall:

• c) Take all necessary legislative, administrative and other measuresto ensure that procedures exist whereby all State-issued identity papers which indicate a person’s gender/sex — including birth certificates, passports, electoral records and other documents — reflect the person’s profound self-defined gender identity;
• d) Ensure that such procedures are efficient, fair and non-discriminatory, and respect the dignity and privacy of the person concerned;
• e) Ensure that changes to identity documents will be recognised in all contexts where the identification or disaggregation of persons by gender is required by law or policy;

7.1.1 Pass

Pass er det eneste identifikasjonsdokumentet som er gyldig i alle sammenhenger både i Norge og i utlandet, og for personer hvor det er manglende samsvar mellom kjønnsuttrykk og juridisk kjønn i passet kan dette skape vanskeligheter.

Departementet foreslo i høringsnotat om forslag til lov om endring av juridisk kjønn at spørsmålet om å ta i bruk en tredje kjønnsbetegnelse i norske pass burde vurderes etter en separat utredning (*123). Ombudet støttet i sitt høringssvar til forslag om lov om endring av juridisk kjønn departementets forslag (*124). Det fremgikk av høringsnotatet til forslag til lov om endring av juridisk kjønn at det var etablert en praksis hvor det gis avslag på utstedelse av pass ved manglende samsvar mellom en persons utseende på passfotografiet og kjønnet som personnummeret angir. Departementet mente imidlertid at det ikke var påkrevd med endringer i passloven, og la til grunn at spørsmålet om å ta i bruk en tredje kjønnsbetegnelse i norske pass eventuelt burde vurderes etter en separat utredning (*125). Ombudet fremhevet i sitt høringssvar at ikke alle passer inn i en tokjønnsmodell, og at spørsmålet om samsvar mellom bilde og kjønn også ville være aktuell etter at den foreslåtte lovendringen trådte i kraft (*126). Ombudet uttalte at problemstillingen reiser spørsmål om diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, og anbefalte innføring av retningslinjer for å sikre at passutstedelse utøves på en ikke-diskriminerende måte.

7.1.2 Ombudet og nemndas saker om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

06/1107 Transpersoners behov for to pass når identitet ikke er i overensstemmelse med passbilde/juridisk kjønn – ikke lovbrudd

Saken gjaldt: Klageren var på tidspunktet for klagen transseksuell (mann til kvinne), og hadde påbegynt kjønnsbekreftende behandling ved Rikshospitalet. Klageren fremsto som mann i jobbsammenheng, og måtte i perioden frem til endt behandling leve i begge kjønnsrollene. Klageren jobbet i utlandet og fikk behandling i Norge. På grunn av uoverensstemmelsen mellom klagerens kvinnelige utseende og passets kjønnsangivelse, var det ifølge klageren tilnærmet umulig å krysse landegrenser og reise med fly med et kjønnsuttrykk i samsvar med sin kvinnelige identitet. Klageren følte seg tvunget til å velge å fremstå som mann, noe som reduserte livskvaliteten. Klageren ønsket derfor to separate pass som identifiserte klageren som henholdsvis mann og kvinne. Politidirektoratet og Justisdepartementet mente imidlertid at passforskriften ikke åpnet for å utstede ekstrapass, hvor grunnlaget var passinnehaverens behov for å fremstå med to forskjellige kjønnsidentiteter. Videre ville dette være umulig, i og med at en person kan ha kun ett fødselsnummer, og fødselsnummeret vil angi hvilket kjønn vedkommende har. I tillegg satte internasjonale standarder begrensninger i adgangen til å utstede to pass til samme person, blant annet ut fra hensyn til å verifisere en persons identitet og forhindre risiko for endringer eller forfalskning, og gjøre passene vanskelig å misbruke av andre.

Spørsmål om vern etter likestillingsloven (1978): Ombudet hadde tidligere lagt til grunn at transseksuelle var vernet av forbudet mot diskriminering på grunn av kjønn innenfor arbeidslivssektoren. Det var ikke avklart om transseksuelle var vernet etter likestillingslovens generelle forbud mot forskjellsbehandling utenfor arbeidslivssektoren. Ombudet kom etter en gjennomgang av internasjonale rettskilder til at transseksuelle på generelt grunnlag var omfattet av likestillingslovens diskrimineringsforbud.

Ombudets vurdering: Ombudet mente saken reiste spørsmål om indirekte forskjellsbehandling ved at transseksuelle ble behandlet på samme måte som kvinner og menn som har en kjønnsidentitet i samsvar med fødselskjønnet. Ombudet viste til EMDs avgjørelse i Thlimmenos v. Hellas, og kom til at transseksuelle som var i prosessen med kjønnsbekreftende behandling, i denne overgangsfasen ville være i en «significantly different» situasjon enn kvinner og menn som har en kjønnsidentitet i samsvar med fødselskjønnet. Ombudet la til grunn at det å behandle klageren på samme måte som denne gruppen ville stille klageren i en dårligere stilling enn andre, og at dette var indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Ombudet mente hensynet til internasjonale standarder for utstedelse av to pass var et saklig formål. Når det gjaldt hensynet til sikkerhet, var ikke ombudet uten videre enig i at det å utstede to pass til en og samme person, med ulik kjønnsangivelse i passene, utgjorde en sikkerhetsrisiko.

Ombudet mente at personer som var under behandling eller skulle behandles var en veldefinert gruppe, og at det ville være få som hadde behov for to pass i en overgangsfase. Ombudet så imidlertid at dette kunne reise nye problemstillinger som ikke var avklart og drøftet. Videre la ombudet en viss vekt på at overgangsfasen var midlertidig. Klageren kunne reise med sitt pass med mannlig kjønnsangivelse, i sitt kvinnelige uttrykk, med bekreftelse fra Rikshospitalet om at klageren var under behandling. Ombudet kom deretter til at det ikke var i strid med likestillingsloven (1978) § 3 å nekte å utstede to pass til klageren med ulik kjønnsangivelse.

Ombudets konklusjon: Likestillings- og diskrimineringsombudet finner etter dette at det ikke er i strid med likestillingsloven § 3 å nekte å utstede to pass til klageren med ulik kjønnsangivelse.

Merknad: Saken ble behandlet før SKK-loven trådte i kraft, og ble derfor vurdert etter likestillingsloven.

7.2 Vilkår for endring av folkeregistrert (juridisk) kjønn

Frem til 1. juli 2016 stilte Skattedirektoratet krav om bekreftelse på diagnose, fullført psykiatrisk utredning, gjennomgått langvarig hormonbehandling og fullført irreversibel sterilisering (full kjønnsbekreftende behandling) før oppføringen av juridisk kjønn kunne endres i Folkeregisteret. Med juridisk kjønn menes det kjønnet en person er registrert med i Folkeregisteret.

Ombudet behandlet før SKK-loven(*127) trådte i kraft en klagesak(*128) hvor en transmann hadde fått avslag på kjønnsbekreftende behandling, og som dermed ikke fikk endret juridisk kjønn. Ombudet kom til at det ikke kunne utledes et vern for transpersoner etter dagjeldende likestillingslov av 1978, og avviste saken uten å ta stilling til om kravet om full kjønnsbekreftende behandling som vilkår for endring av juridisk kjønn var diskriminerende. Ombudet viste imidlertid til det pågående arbeidet med SKK-loven, og uttalte at ombudet ved eventuelle fremtidige klager kunne ta stilling til spørsmål om diskriminering på grunn av kjønnsidentitet.

I desember 2013 oppnevnte Helsedirektoratet en offentlig ekspertgruppe som skulle gjennomgå og foreslå endringer i den norske ordningen for endring av juridisk kjønn. Bakgrunnen var blant annet den økende kritikken av den dagjeldende praksisen (*129). På samme tid som ekspertgruppen arbeidet med utredningen, behandlet ombudet en klagesak hvor praksisen ble vurdert opp mot forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet. Ombudet kom i uttalelse av 9. september 2014 til at daværende praksis var i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering (*130).

Ekspertgruppen anbefalte i sin rapport (*131) at kravet om sterilisering og de øvrige medisinske vilkårene ble fjernet. Ekspertgruppen anbefalte videre en erklæringsmodell, og viste til at en endring av kjønnskategori i Folkeregisteret burde holdes atskilt fra biologiske og medisinske vurderinger, og i stedet være basert på egen opplevelse av kjønn. På bakgrunn av rapporten sendte Helse- og omsorgsdepartementet på høring et forslag om en ny lov som skulle gjøre det enklere og mindre inngripende å endre juridisk kjønn. I Prop.74 L (2015-2016) foreslo departementet lov om endring av juridisk kjønn. Loven ble vedtatt, og trådte i kraft 1. juli 2016. Ombudet har behandlet flere klagesaker som omhandler problemstillinger knyttet til endring av juridisk kjønn etter at loven trådte i kraft. Disse omtales nedenfor.

Departementet uttalte i forarbeidene at kjønnsidentitet er et personlig anliggende, som få andre har bedre innsikt i og forutsetninger for å mene noe om enn den enkelte selv (*132). Kravet om medisinsk diagnose og behandling som vilkår for retten til endring av juridisk kjønn ble opphevet. Personer over 16 år kan nå søke om å få endre sitt juridiske kjønn i Folkeregisteret. Personer satt under vergemål har full myndighet til selv å søke om endring av juridisk kjønn. Vilkåret for å få tildelt nytt personnummer er at søkeren bekrefter søknaden ved å returnere en svarslipp (*133). Barn og unges rett til å endre juridisk kjønn omtales under kapitlet om barn.

Den svenske regjeringen har foreslått en lov om statlig erstatningsordning for personer som har gjennomgått sterilisering som følge av det tidligere steriliseringskravet for endring av juridisk kjønn (*134). Det er ikke foreslått en tilsvarende ordning i Norge.

Yogyakarta-prinsippene nummer 3:

The Right to recognition before the law

• Everyone has the right to recognition everywhere as a person before the law. Persons of diverse sexual orientations and gender identities shall enjoy legal capacity in all aspects of life. Each person’s self-defined sexual orientation and gender identity is integral to their personality and is one of the most basic aspects of self-determination, dignity and freedom. No one shall be forced to undergo medical procedures, including sex reassignment surgery, sterilisation or hormonal therapy, as a requirement for legal recognition of their gender identity. No status, such as marriage or parenthood, may be invoked as such to prevent the legal recognition of a person’s gender identity. No one shall be subjected to pressure to conceal, suppress or deny their sexual orientation or gender identity.

7.2.1 Ombudet og nemndas saker om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

12/650 Endring av juridisk kjønn uten diagnosen F64.0 - avvisning

Saken gjaldt: En mann som ville endre sitt juridiske kjønn fra kvinne til mann. Han ønsket å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling, men hadde i 2008 fått avslag på slik behandling fra Rikshospitalet. Han ønsket likevel å bli registrert som mann i Folkeregisteret, og søkte om dette. Han fikk avslag på grunn av Skattedirektoratets forvaltningspraksis med krav om bekreftelse på gjennomgått kjønnsbekreftende behandling før juridisk kjønn kunne endres.

Ombudets vurdering: Ombudet måtte først ta stilling til om transpersoner som ikke skulle, var under, eller hadde gjennomgått kjønnsbekreftende behandling, hadde vern i diskrimineringslovgivningen (daværende likestillingslov av 1978). Ombudet bemerket innledningsvis at det ikke kunne ta stilling til om krav om kjønnsbekreftende behandling, herunder krav om kirurgisk inngrep, som vilkår for endret folkeregisteroppføring var i strid med menneskerettighetene på selvstendig grunnlag. Etter en gjennomgang av nasjonale og internasjonale rettskilder, kom ombudet til at det ikke kunne utledes et vern for kjønnsidentitet isolert, uten sammenheng med kjønnsbekreftende operasjon eller behandling. Transpersoner hadde dermed ikke vern etter likestillingsloven, og ombudet hadde ikke mandat til å behandle saken. Ombudet viste imidlertid til det pågående arbeidet med ny lov (*135), og uttalte at ombudet ved eventuelle fremtidige klager kunne ta stilling til spørsmål om diskriminering på grunn av kjønnsidentitet. Ombudet avviste deretter saken.

Konklusjon: Saken avvises.

Merknad: Saken ble behandlet før SKK-loven trådte i kraft, og ble derfor vurdert etter likestillingsloven av 1978.

14/840 Klage på avslag om endring av juridisk kjønn - lovbrudd

Saken gjaldt: A, som er transperson, sto registrert i Folkeregisteret med sitt fødselskjønn. Kravene for å endre det juridiske kjønnet i samsvar med kjønnsidentiteten innebar at hun måtte få diagnosen transseksuell, gjennomgå hormonell behandling og en kjønnsbekreftende operasjon. Operasjonen innebar irreversibel sterilisering. A ønsket ikke å gjennomgå en slik behandling.

Ombudets vurdering: Ombudet tok stilling til om praksisen med å kreve diagnose, hormonell behandling og kjønnsbekreftende operasjon som vilkår for at transpersoner kunne endre sitt juridiske kjønn var i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering. Spørsmålene saken reiste var ikke omtalt i forarbeidene til loven, og ombudet hadde ikke tidligere behandlet en lignende sak etter at loven trådte i kraft i 2014.

Ombudet kom til at praksisen var indirekte forskjellsbehandling av A. Praksisen med å ta utgangspunkt i fødselskjønn var likt for hele befolkningen, men slo ulikt ut for den gruppen der det ikke er samsvar mellom fødselskjønn og kjønnsidentitet. Ombudet mente derfor at A ble utsatt for forskjellsbehandling på grunn av sin kjønnsidentitet. Det manglende samsvaret mellom det biologiske og juridiske kjønnet førte til at A til stadighet ble konfrontert med at det ikke var samsvar mellom hennes biologiske kjønn og kjønnsidentiteten. Hun hadde på den måten ikke mulighet til å utøve sin kjønnsidentitet fullt ut, noe som etter ombudets syn var kjernen i hva loven var ment å skulle beskytte. Ombudet kom derfor til at forskjellsbehandlingen stilte A dårligere.

Helse- og omsorgsdepartementet hadde ikke lyktes med å finne en begrunnelse for kravet om fullstendig kjønnsbekreftende operasjon. Den eneste begrunnelsen for utviklingen av praksisen, var oppfatningene som rådet på 50-, 60- og 70-tallet. Ombudet mente at det var i seg selv alvorlig at en så vidt inngripende praksis ikke hadde hjemmel i lov, og det forhold at departementet ikke kunne grunngi praksisen ga grunn til bekymring. Departementet omtalte kravet om sterilisering i redegjørelsen, men begrunnet ikke kravene om diagnose og hormonell behandling.

Ombudet mente at departementet ikke hadde angitt noen saklige formål som kunne begrunne dagens praksis. En rekke andre land, deriblant Sverige og Danmark, hadde gått bort fra kravet om sterilisering, og skilt reguleringen av juridisk kjønnsstatus fra den diagnostiske og behandlingsmessige delen. Dette talte for at det ikke var nødvendig med en så inngripende praksis. Ombudet tok ikke stilling til de øvrige vilkårene i unntaksbestemmelsen, men pekte i sine avsluttende bemerkninger på momenter i vurderingen av hvor inngripende praksisen var. Hensyn til beslektet lovgivning om rettigheter som knytter seg til et bestemt kjønn, eller spørsmål om andres rettigheter og friheter kunne påvirkes, kunne være innvendinger mot at praksisen skulle endres. Ombudet viste blant annet til bluferdighetsprinsippet, som kunne begrunne forskjellsbehandling mellom kjønnene. Departementet hadde imidlertid ikke begrunnet praksisen med noen av disse problemstillingene, og ombudet fant ikke grunn til å gå inn i vurderingen. Ombudet presiserte imidlertid at dette måtte vurderes i forbindelse med en endring av praksisen. Til sist viste ombudet til at praksisen var svært inngripende for transpersoner, og at opprettholdelse av praksisen åpnet opp for større grad av diskriminering av transpersoner.

Ombudets konklusjon: Helse- og omsorgsdepartementet har handlet i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering. Praksisen der det kreves hormonell behandling, diagnose og operasjon som vilkår for å endre juridisk kjønn, er forskjellsbehandling i strid med loven.

14/1311 Får ikke endret navn og juridisk kjønn i Norge - henleggelse

Saken gjaldt: En kvinne fra utlandet hadde tidligere studert i Norge (som mann), og fikk da tildelt et norsk mannlig personnummer. Hun flyttet tilbake til hjemlandet, og endret kjønnsstatus fra mann til kvinne. Hun fikk utstedt pass med ny kjønnsstatus av myndighetene i hjemlandet. Hun flyttet deretter tilbake til Norge for å studere. Skattedirektoratet ville ikke godta hennes pass som bevis på endret juridisk kjønnsstatus. Ombudet henvendte seg til Finansdepartementet, som uttalte at det var tilstrekkelig at personer som ikke var bosatt i Norge fremla dokumentasjon på at kjønnsstatus var endret av kompetent utenlandsk myndighet. Klageren henvendte seg deretter på nytt til Skattedirektoratet, som igjen henviste henne til Helsedirektoratet som rette instans for å bekrefte gjennomgått medisinskfaglig dokumentasjon på at hun hadde gjennomgått kjønnsbekreftende kirurgisk behandling, herunder fjerning av kjønnskjertler. Ombudet tok på nytt kontakt med Finansdepartementet og ba om en avklaring på hvilken dokumentasjon som kunne kreves i klagerens tilfelle, og hvilken virkning et krav om medisinskfaglig dokumentasjon ville ha for utenlandske borgere som kom fra land hvor man kunne endre kjønnsstatus uten å måtte fjerne kjønnskjertler (i motsetning til daværende situasjon i Norge). Skattedirektoratet vurderte deretter saken på nytt, og konkluderte med at klageren hadde endret kjønnsstatus. Hun ville derfor få tildelt et nytt fødselsnummer i Norge som samsvarte med kjønnet hennes. Finansdepartementet uttalte at dersom det ikke var tvil om en persons identitet, og det ble fremlagt troverdig dokumentasjon for at en kjønnsendring hadde funnet sted i samsvar med det som gjelder for kjønnsendring i bostedsstaten, ville det være forsvarlig å endre personens kjønn i Folkeregisteret.

Ombudets vurdering: Ombudet henla saken da den hadde løst seg for klageren, og ikke lenger reiste spørsmål om diskriminering.

Konklusjon: Saken henlegges.

7.2.2 Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og rettslig anerkjennelse av transpersoner

Staten skal respektere retten til privatliv og ikke foreta unødvendige inngrep i denne retten (negativ forpliktelse) og treffe egnede og nødvendige tiltak for å beskytte borgerne mot krenkelser av privatlivet (positiv forpliktelse). Vern mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er innfortolket i samlekategorien «other status» i EMK artikkel 14. EMD har hovedsakelig vurdert forhold som forhindrer juridisk anerkjennelse av en persons kjønnsidentitet som etter retten til respekt for privatliv etter artikkel 8. Noen av klagerne har påberopt seg artikkel 3 om forbud mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling (*136)

Etter at lov om endring av juridisk kjønn trådte i kraft i 2016, ligger Norge i forkant av den generelle utviklingen blant europeiske land. Noen av EMDs prinsipielle avgjørelser er likevel relevant å omtale.

Se for øvrig omtale under punkt 3.2 og EMDs oversikt over rettpraksis som gjelder kjønnsidentitet:

http://www.echr.coe.int/Documents/FS_Gender_identity_ENG.pdf

7.2.3 Praksis fra EMD

EMDs første dom som gjaldt juridisk anerkjennelse etter kjønnsbekreftende behandling ble avsagt i 1986 i Rees v. the United Kingdom (*137). Domstolen kom til at konvensjonens artikkel 8 og 12 ikke var krenket og at statens skjønnsmargin på området var vid, men uttalte følgende (*138):

[T]he Court is conscious of the seriousness of the problems affecting these persons [transsexuals] and the distress they suffer. […] The need for appropriate legal measures should therefore be kept under review having regard particularly to scientific and societal developments.

I B. v. France (*139) i 1992 kom domstolen for første gang til at artikkel 8 var krenket ved at en transseksuell kvinne ikke fikk endret sin juridiske kjønnsstatus slik at den kom i samsvar med hennes kjønnsidentitet. Saken skilte seg fra Rees v. the United Kingdom, både når det gjaldt de faktiske omstendighetene og ulikheter mellom de aktuelle systemene i Frankrike og Storbritannia. Mens det i Storbritannia var vanskelig å endre fødselsattester, var det i Frankrike meningen at disse skulle endres gjennom livet. I Frankrike var det også mange offisielle dokumenter som avslørte manglende samsvar mellom klagerens juridiske kjønn som mann og hennes kvinnelige kjønnsuttrykk. Dette skapte daglig utfordringer som ikke ivaretok retten til hennes privatliv.

I 2002 avsa domstolen to storkammeravgjørelser (*140), hvor domstolen i begge saker kom til at artikkel 8 hadde blitt krenket ved at klageren, som hadde gjennomgått et lovlig kjønnsskifte fra mann til kvinne, ikke kunne endre sitt juridiske kjønn. Disse sakene regnes som avgjørelsene som har hatt størst betydning for den rettslige utviklingen og anerkjennelsen av transseksuelles rett til å endre juridisk kjønn. Én av sakene omtales nærmere i det følgende.

Christine Goodwin v. the United Kingdom – 28957/95 (11. juli 2002)

Goodwins klage gjaldt manglende rettslig anerkjennelse av ny kjønnsstatus etter at hun hadde gjennomgått full kjønnsbekreftende behandling. Goodwin hadde mannlig fødselskjønn, men kvinnelig kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Goodwin fikk blant annet ikke pensjon ved fylte 60, som var pensjonsalderen for kvinner, og opplevde andre økonomiske og praktiske utfordringer knyttet til manglende samsvar mellom hennes mannlige juridiske kjønnsstatus og hennes kvinnelige identitet og uttrykk.

Domstolen viste til tidligere avgjørelser hvor den hadde kommet til at staten verken hadde positive eller negative forpliktelser når det gjaldt endringen av kjønnsstatus for transseksuelle, og at det lå innenfor Storbritannias skjønnsmargin å avgjøre slike spørsmål. Domstolen viste til at den måtte se hen til utviklingen i den innklagede staten og medlemsstatene for øvrig, og opprettholde en dynamisk fortolking av konvensjonen. Domstolen viste til at den siden 1986 hadde gitt uttrykk for bekymring for utfordringene transseksuelle møtte, og understreket nødvendigheten av å følge med på samfunnsutviklingen og behov for rettslige tiltak. Domstolen måtte i lys av dagens forhold vurdere hva som i 2002 var den riktige fortolkingen og anvendelsen av konvensjonen (*141).

Domstolen så på klagerens situasjon, og uttalte at «a conflict between social reality and law arises which places the transsexual in an anomalous position, in which he or she may experience feelings of vulnerability, humiliation and anxiety» (*142). Domstolen uttalte at selv om medisinsk-vitenskapelig kunnskap ikke ga et entydig svar når det gjaldt årsaken til transseksualisme, var det av større betydning at transseksualisme hadde bred internasjonal anerkjennelse som en medisinsk tilstand som krevde behandling for å oppnå bedring av symptomene. Den uavklarte medisinsk-vitenskapelige statusen kunne ikke være avgjørende for den juridiske anerkjennelsen.

Det var liten enighet blant medlemsstatene om hvordan juridisk anerkjennelse av ny kjønnsstatus skulle skje, og hvordan praktiske utfordringer skulle løses. Domstolen uttalte at når det gjaldt dette spørsmålet, hadde staten en vid skjønnsmargin. Når det gjaldt spørsmålet om selve anerkjennelsen av transseksuelle, var det en klar internasjonal trend som viste økende sosial aksept og juridisk anerkjennelse av post-operative transseksuelles identitet (*143). I avveiningen mellom den generelle interessen og interessen til individet, uttalte domstolen at utgangspunktet for vurderingen var kjernen i konvensjonen, som er respekt for menneskeverdet og menneskets frihet. Om artikkel 8 og transseksuelles situasjon, uttalte domstolen følgende:

«Under Article 8 of the Convention in particular, where the notion of personal autonomy is an important principle underlying the interpretation of its guarantees, protection is given to the personal sphere of each individual, including the right to establish details of their identity as individual human beings […]. In the twenty first century the right of transsexuals to personal development and to physical and moral security in the full sense enjoyed by others in society cannot be regarded as a matter of controversy requiring the lapse of time to cast clearer light on the issues involved. In short, the unsatisfactory situation in which post-operative transsexuals live in an intermediate zone as not quite one gender or the other is no longer sustainable.» (*144)

Videre uttalte domstolen at det var rimelig at samfunnet måtte tåle en viss ulempe for at individer skulle ha mulighet til å leve i verdighet og kunne leve i samsvar med sin identitet , et valg som innebærer store konsekvenser for den enkelte. Domstolen kom deretter til at det lå utenfor Storbritannias skjønnsmargin å avgjøre hvorvidt transseksuelle hadde rett til å få endret juridisk status i samsvar med sin nye kjønnsstatus, og at Goodwins rett til respekt for privatliv etter artikkel 8 var krenket (*146).

Etter Goodwin-saken har EMD i flere dommer kommet til brudd på artikkel 8 når det gjelder statens positive og negative forpliktelser overfor transseksuelle. Vi omtaler i det følgende kun den nyeste, hvor domstolen blant annet tok stilling til krav om sterilisering som vilkår for endring av juridisk kjønn.

A. P., Garçon and Nicot v. France - 79885/12, 52471/13, 52596/13 (6. april 2017)

Merknad: Avgjørelsen var på tidspunktet for publiseringen av denne oppsummeringen ikke oversatt til engelsk. Omtalen er basert på EMDs pressemelding (*147), og er derfor ufullstendig.

Saken gjaldt tre franske statsborgere som hadde blitt tillagt mannlig kjønn ved fødselen, men som identifiserte seg som kvinner. Klagerne brakte inn ulike forhold for domstolen, disse omtales imidlertid samlet her.

I Frankrike er det en domstol som avgjør hvorvidt en person oppfyller vilkårene for endring av juridisk kjønn. Da saken ble brakt inn for EMD, var det etter fransk lovgivning krav om sterilisering eller irreversibel medisinsk behandling (kirurgisk eller hormonell) med stor sannsynlighet for sterilitet, for å få endret registrert kjønn på fødselsattesten (*148). I tillegg var det krav om diagnose, og å legge frem dokumentasjon som bekreftet gjennomgått behandling, eventuelt måtte man la seg undersøke av medisinsk sakkyndige. Dette omfattet blant annet en undersøkelse av klagerens kjønnsorgan.

Domstolen la innledningsvis til grunn at vilkåret om varig og irreversibel endring av ens kroppslige uttrykk innebar at man måtte gjennomgå en operasjon eller medisinsk behandling med stor sannsynlighet for sterilitet som følge av behandlingen. Siden individets fysiske integritet og identitet (*149) sto på spill, var statens skjønnsmargin i det aktuelle spørsmålet snever. Å kreve at en transperson måtte gjennomføre en uønsket operasjon eller sterilisering som vilkår for anerkjennelse av vedkommendes identitet, innebar at man for å kunne utøve sin rett til respekt for privatliv fullt ut måtte gi avkall på retten til respekt for sin fysiske integritet. Domstolen kom til at medlemsstatenes forpliktelse til å gjøre en avveining mellom den generelle interessen og individets interesser, ikke var oppfylt. Domstolen kom dermed til at vilkåret om en varig og irreversibel endring i en persons kroppslige uttrykk innebar at Frankrike hadde brutt sin positive forpliktelse til å sikre at retten til respekt for privatliv ble oppfylt. Domstolen kom til at artikkel 8 var krenket (dissens 6-1).

Når det gjaldt vilkåret om å bevise at man hadde en medisinsk diagnose innenfor kategorien kjønnsidentitetsforstyrrelser, kom domstolen til at det forelå en bred enighet blant medlemsstatene på dette området, og at dette vilkåret ikke direkte reiste spørsmål om inngrep i individets fysiske integritet. Domstolen konkluderte derfor med at selv om individets identitet sto på spill, var medlemsstatenes skjønnsmargin videre i avgjørelsen om å stille krav om medisinsk diagnose som vilkår for endring av juridisk kjønn. Retten til respekt for privatliv etter artikkel 8 var dermed ikke krenket når det gjaldt dette vilkåret.

Det siste spørsmålet gjaldt kravet til å la seg undersøke medisinsk. Domstolen viste til at undersøkelsen hadde blitt pålagt av en dommer som del av bevisinnhentingen i saken, et område hvor medlemsstatene hadde en vid skjønnsmargin. Selv om dette innebar en undersøkelse av klagerens kjønnsorgan, måtte risikoen for at dette utgjorde et inngrep i utøvelsen av klagerens rett til respekt for privatliv anses som svært relativ. Staten hadde derfor ikke brutt sin positive forpliktelse til å legge til rette for at klagerens rett til privatliv ble oppfylt.

Merknad: Det at domstolen fastslo at et krav om gjennomføring av medisinsk behandling som medfører «irreversible change in an individual’s appearance» som vilkår for endring av juridisk kjønn ikke ligger innenfor statenes skjønnsmargin, og at dette vil være i strid med retten til respekt for privatliv, styrker transpersoners menneskerettigheter. Avgjørelsen vil få betydning for medlemsstatene som fremdeles stiller vilkår om irreversible medisinske inngrep/sterilisering for endring av juridisk kjønn.

Når det gjelder domstolens vurdering av vilkårene om diagnose og medisinsk undersøkelse, utvider ikke avgjørelsen forståelsen av transpersoners vern/rettigheter. Et krav om diagnose som vilkår for endring av juridisk kjønn vil utelukke mange transpersoner fra juridisk anerkjennelse. Hvorvidt domstolen vurderte spørsmålet i lys av Europarådets resolusjon, hvor statene oppfordres til å avskaffe krav om «mental health diagnosis» som vilkår for rettslig anerkjennelse (*150) av en persons kjønnsidentitet, eller Yogyakarta-prinsippene (*151), fremgår ikke av pressemeldingen.

7.3 Konsekvenser av å endre juridisk kjønn

De rettslige konsekvensene av å endre juridisk kjønn fremgår av lov om endring av juridisk kjønn § 6:

Det juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter. Fødselskjønnet skal likevel legges til grunn dersom det er nødvendig for å etablere foreldreskap og foreldreansvar etter barneloven. En person som endrer sitt juridiske kjønn, beholder rettigheter og plikter som følge av farskap, morskap eller medmorskap. Regler som gjelder om eller for en kvinne som føder barn, gjelder på samme måte for en person som føder barn etter å ha endret juridisk kjønn.

I merknadene til § 2 i loven står følgende (*152):

Endringen innebærer at personen blir registrert med nytt kjønn i Folkeregisteret, får tildelt et nytt fødselsnummer og rettslig har skiftet kjønn der dette har juridisk betydning.

Ikke alle rettslige og praktiske konsekvenser av å endre juridisk kjønn ble løst ved innføringen av loven. Det fremgår av forarbeidene at spørsmålet om assistert befruktning til personer som har endret juridisk kjønn skal utredes ytterligere (*153). Videre fremgår det at departementet vil vurdere hvordan anbefalingene knyttet til helsetjenestetilbudet fra ekspertgruppen oppnevnt av Helsedirektoratet bør følges opp (*154). Spørsmålet om innføring av en tredje kjønnskategori ble ikke vurdert (*155).

Ombudet håndhever ikke lov om endring av juridisk kjønn, men kan vurdere klager som relaterer seg til konsekvenser av å ha endret juridisk kjønn etter SKK-loven. Ombudet har mottatt og behandlet flere saker som gjelder problemstillinger knyttet til endring av juridisk kjønn, se omtale nedenfor.

Problemstillinger knyttet til foreldreskap og endring av juridisk kjønn omtales under kapitlet om foreldreskap. Spørsmål om garderobe/toaletter omtales i eget kapittel om dette.

7.3.1 Ombudet og nemndas saker om kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk

16/1732 Avslag på forespørsel om nytt vitnemål etter endring av juridisk kjønn og navn i Folkeregisteret - lovbrudd

Saken gjaldt: Retten til å få endret opplysninger i et vitnemål etter å ha endret juridisk kjønn og folkeregistrert navn. Klageren hadde gjennomgått kjønnsbekreftende behandling og endret juridisk kjønn. Han hadde også endret navn. Etter navneendringen henvendte klageren seg til ulike utdanningsinstitusjoner og arbeidsgivere for å få utstedt nye dokumenter med opplysninger i samsvar med personopplysningene registrert i Folkeregisteret. Han hadde gått på en folkehøyskole før navneendringen, og henvendte seg til skolen for å få nytt vitnemål med ny navneform. Skolens rektor avviste ønsket, og ga uttrykk for usikkerhet rundt den rettslige adgangen til å gjøre dette. Etter at ombudet gjorde rektor oppmerksom på uttalelser fra Barne- og likestillingsdepartementet og Utdanningsdirektoratet om adgangen til å utstede duplikat av vitnemål, utstedte skolen nytt vitnemål til klageren. Ombudet tok likevel stilling til om klageren ble diskriminert da rektor ikke etterkom klagerens ønske i første omgang.

Ombudets vurdering: Ombudet kom til at klageren ble stilt dårligere på grunn av kjønnsidentitet ved avslaget. Ombudet la blant annet vekt på at et vitnemål er et personlig dokument som brukes til å dokumentere kompetanse. Uten duplikat med nye identitetsopplysninger vil personer som har byttet juridisk kjønn og navn ikke kunne legge frem dokumentasjon for arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner, uten å forklare hvorfor dokumentene står i et annet navn. Ombudet mente at forskjellsbehandlingen ikke fylte vilkårene for lovlig forskjellsbehandling. Ombudet kom derfor til at det å nekte å utstede nytt vitnemål med nye identitetsopplysninger var i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering, og at skolen hadde diskriminert klageren.

Konklusjon: Folkehøyskolen handlet i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk § 5 da de ikke utstedte duplikat av vitnemål til klageren.

17/857 Krav om dokumentasjon for å få endret juridisk navn – under behandling

Saken gjelder: En kvinne som i 2015, det vil si før lov om endring av juridisk kjønn trådte i kraft, søkte om endring av juridisk navn. Kvinnens juridiske kjønn var mann, og Skatteetaten skal ha bedt kvinnen om dokumentere årsaken til at hun ønsket å endre juridisk navn, herunder ved å legge frem medisinskfaglig dokumentasjon fra sin psykolog. Saken reiser spørsmål om Skatteetatens praksis innebar diskriminering på grunn av kjønnsidentitet. Videre kan saken belyse praksisen etter at lov om endring av juridisk kjønn trådte i kraft. Saken var på tidspunktet for publiseringen av denne fagoppsummeringen ikke ferdigbehandlet.

7.4 Innhenting og publisering av informasjon om kjønn

I forbindelse med endring av juridisk kjønn, navn og utstedelse av nytt fødselsnummer i forbindelse med gjennomført kjønnsbekreftende behandling (særlig aktuelt før lov om endring av juridisk kjønn trådte i kraft), er det et spørsmål om hvilke rettigheter personer har til å endre historiske data om seg selv, som er registrert før de gjorde endringer. Noen registrerte opplysninger om tidligere registrert kjønn og navn kan bidra til at personer «outes», mot sin vilje. Fra Europarådet kommer følgende anbefaling:

Member states should ensure that personal data referring to a person’s sexual orientation or gender identity are not collected, stored or otherwise used by public institutions including particular within law enforcement structures, except where this is necessary for the performance of specific, lawful and legitimate purposes; existing record which do not comply with these principles should be destroyed. (*156)

Likevel er det ikke nødvendigvis slik at personer som har endret juridisk kjønn, kan kreve at alle historiske opplysninger endres eller slettes i medhold av SKK-loven. Registrering av opplysninger knyttet til seksuell orientering eller kjønnsidentitet, særlig av private aktører, har også en side til personvernlovgivningen, som ikke ombudet håndhever.

7.4.1 Offentlige aktører

16/2432 Lang fødselsattest er ikke diskriminering på grunn av kjønnsidentitet – ikke lovbrudd

Saken gjaldt: Klageren hadde endret juridisk navn fra et mannlig til et kvinnelig navn. Hun endret senere juridisk kjønn til kvinne, og fikk tildelt kvinnelig personnummer. Folkeregisteret utstedte såkalt lang fødselsattest som inneholdt opplysninger om navneendringen. Klageren opplevde dette som manglende anerkjennelse av hennes kjønnsidentitet. Spørsmålet for ombudet var om lang fødselsattest utstedt i tråd med forskrift om folkeregistrering var i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet.

Ombudets vurdering: Ombudet viste til at det i mange sammenhenger ville være nødvendig å legge frem attester fra Folkeregisteret. Et dokument som inneholder opplysninger om navneendring i utgangspunktet var derfor egnet til å stille noen dårligere på grunn av kjønnsidentitet. Ombudet konkluderte likevel med at utstedelsen av lang fødselsattest ikke var i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet. Ombudet forsto det slik at lang fødselsattest ikke hadde et selvstendig anvendelsesområde, og at det ikke var tilfeller der fremleggelse av slik attest var eneste mulighet. Der det er behov for å dokumentere slektskap mellom barn og foreldre, kunne dette gjøres ved å benytte annen dokumentasjon fra Folkeregisteret. Ombudet mente derfor regelverket ikke førte til at personer som som bytter navn på grunn av kjønnsidentitet ble stilt dårligere i lovens forstand.

Ombudets konklusjon: Forskrift om folkeregistrering § 10-5 er ikke i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering § 5. Klageren ble ikke diskriminert da hun fikk utstedt lang fødselsattest som inneholdt opplysninger om endring av juridisk navn.

Saken ble sendt til nemnda for behandling ved brev av 4. mai 2017.

17/355 Endring/sletting av opplysninger i Folkeregisteret – under behandling

Saken gjelder: Utstedelse av lang fødselsattest, som i sak 16/2432 (omtalt over). I tillegg gjelder saken spørsmål om man kan kreve sletting av registrerte opplysninger i Folkeregisteret, samt hvem som har tilgang på historiske opplysninger i folkeregisteret. Saken er på tidspunktet for publiseringen av denne fagoppsummeringen ikke ferdigbehandlet.

7.4.2 Private aktører 16/2296

Endring av juridisk navn – kjønnsidentitet – banktjenester – ikke lovbrudd

Saken gjaldt: Spørsmål om klageren ble diskriminert av banken sin da hun mottok tre brev adressert til sitt tidligere juridiske navn høsten 2016. Klageren hadde endret navn fra et mannsnavn til et kvinnenavn i 2014, og meldte samtidig om navneendring til banken sin. Hun endret juridisk kjønn og fikk nytt kvinnelig personnummer høsten 2016. Nytt personnummer ble sendt til banken. Klageren ga ved to anledninger skriftlig beskjed til banken at de sendte ut brev i feil navn.

Ombudets vurdering: Ombudet understreket innledningsvis at endring av personlige opplysninger i offentlig tilgjengelige register har stor velferdsmessig betydning for personer som bytter juridisk kjønn. Personer som endrer juridisk kjønn og navn har et berettiget behov for å ha kontroll over hvilke opplysninger som er offentlig tilgjengelige om dem. En virksomhet som nekter å etterkomme anmodning om endring i personopplysninger til en person som har endret sitt juridiske kjønn, vil kunne handle i strid med diskrimineringsforbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet.

Selv om klageren hadde opplevd det belastende å motta brevene til feil navn, særlig fordi hun bodde i et bofellesskap, kom ombudet til at hun ikke var stilt dårligere på grunn av forskjellsbehandlingen. Ombudet begrunnet det med at banken ikke hadde utvist noen motvilje mot å endre personopplysningene i sine systemer. Ombudet la til grunn at banken endret både navn og personnummer da klageren meldte fra om dette i 2014 og 2016. Det var imidlertid en svikt i konsernets interne datasystemer som førte til feilen. Bankkonsernet hadde identifisert feilen og etablert en rutine som skal sikre at endringer i navn og personnummer blir gjennomført i hele konsernet. Ulempen for klageren var begrenset i både tid og omfang, og hun var derfor ikke stilt dårligere på en slik måte at det ble rammet av forbudet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet.

Ombudet vurderte også om klageren hadde blitt utsatt for trakassering av innklaget, på grunn av begrepsbruk banken hadde brukt om henne under ombudets behandling av klagesaken. Banken hadde brukt uttrykk som «tidligere kjønn», «kjønnsskifte», «endring av kjønnsidentitet». Klageren la vekt på at hun alltid hadde hatt kjønnsidentitet som kvinne, og at hun opplevde ordbruken fra banken som krenkende. Ombudet kom til at bankens formuleringer ikke inneholdt ord eller uttrykk som etter objektive vurderingskriterier ga indikasjon på trakassering på grunn av kjønnsidentitet.

Konklusjon: Banken har ikke brutt diskrimineringsloven om seksuell orientering §§ 5 og 8. Klageren ble ikke diskriminert eller trakassert av banken.

15/2583 Kjønnsidentitet og katalogiseringsregler – ikke lovbrudd

Saken gjaldt: En oversetter som hadde endret juridisk kjønn og navn, og ønsket å rette navneopplysninger i ulike elektroniske bokdatabaser. Han ønsket at bøkene han hadde oversatt skulle stå oppført med hans nye navn i databasene, slik at det samsvarte med kjønnsidentiteten hans som mann. Oversetteren ba Bokbasen AS, som leverer katalogopplysninger til bokhandlere og bibliotek, om å gjøre endringer i sin katalog. Bokbasen avslo anmodningen om å rette opplysningene. Oversetteren klaget virksomheten inn for ombudet for brudd på diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk § 5.

Ombudets vurdering: Saken reiste spørsmål om indirekte diskriminering, ettersom Bokbasens praksis fulgte direkte av regelverket for katalogisering, og gjaldt alle saker om navneendring, uavhengig av begrunnelsen for endringen. Ombudet viste til at personer som har endret juridisk kjønn og navn må ha rett til et personvern, særlig der opplysninger om kjønnsidentitet kommer frem av offentlig tilgjengelige registre og dokumenter. Klagerens tidligere navn var offentlig tilgjengelig, ved at arbeid han gjorde før han endret navn og juridisk kjønn, var tilgjengelig ved søk i bokbasens system. Han ville ikke kunne legge frem arbeidene for nye arbeidsgivere, uten å måtte forklare hvorfor det står i et annet navn. Ombudet mente at oversetteren hadde blitt forskjellsbehandlet på grunn av kjønnsidentitet, men konkluderte med at forskjellsbehandlingen var lovlig. Ombudet viste først til at personer som endrer juridisk kjønn har et behov for at samfunnet tilpasser og systematiserer endringer av personopplysninger som er offentlig tilgjengelig. Ombudet la imidlertid særlig vekt på at Bokbasen fulgte samme regelverk for katalogisering som Nasjonalbiblioteket, og at det ville være i strid med dette regelverket å gjøre endringene klageren ønsket. Ombudet bemerket avslutningsvis at saken viser at det er behov for en gjennomgang av katalogiseringsregelverket som brukes i den norske bokbransjen med tanke på transpersoner og deres behov.

Konklusjon: Bokbasen AS handlet ikke i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk § 5 da de avslo å endre klagerens navneopplysninger i søkeverktøyet. Saken ble påklaget, men ombudet fant ikke grunn til å omgjøre uttalelsen. Ombudet sendte saken til Likestillings- og diskrimineringsnemnda 8. september 2016. Saken er på tidspunktet for publiseringen av denne fagoppsummeringen ikke ferdigbehandlet av nemnda.

16/1624 Katalogiseringsregelverk for bibliotek – endring av identitetsopplysninger – kjønnsidentitet - under behandling

En oversetter (samme klager som i ovennevnte sak 15/2583) som hadde endret juridisk kjønn og navn, ønsket å rette navneopplysninger i ulike elektroniske bokdatabaser. Han ønsket at bøkene han hadde oversatt skulle stå oppført med hans nye navn i databasene, slik at det samsvarte med kjønnsidentiteten hans som mann. Ombudet skal ta stilling til om katalogiseringsregelverket er i strid med diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Saken er på tidspunktet for publiseringen av denne fagoppsummeringen ikke ferdigbehandlet.

(*114 Kjønn fremgår av det niende sifferet i fødselsnummeret (partall betegner kvinne, oddetall mann).)

(*115 Ombudet behandlet i 2007 en klagesak om muligheten for å få to pass med ulik kjønnsbetegnelse, se omtale av sak 06/1107 under.)

(*116 Se nærmere omtale under punktet om foreldreskap og juridisk kjønn.)

(*117 Fra Prop. 88 L (2012-2013) på s. 110: «Samfunnet består ikke bare av menn og kvinner. Kjønn er mer sammensatt enn som så: Noen opplever at de har et annet kjønn enn det de er født med; de har en annen kjønnsidentitet. Andre føler at de er verken mann eller kvinne.»)

(*118 Spørsmålet om tokjønnsmodellen i lov om endring av juridisk kjønn bryter med vernet mot diskriminering på grunn av kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er reist av Anne Hellum i artikkelen Vern mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk – Noen utviklingslinjer i internasjonal og norsk rett (2016), på s. 210 flg. Inntatt i Festskrift til Aslak Syse 70 år.)

(*119 Hellum, Anne, Vern mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk – Noen utviklingslinjer i internasjonal og norsk rett, s. 212. Inntatt i Festskrift til Aslak Syse 70 år.)

(*120 Se for eksempel Arnesen, Lars, Verken mann eller kvinne i pass og identitetspapirer - En utredning av internasjonale og nasjonale krav til kjønnsmarkører i identitetspapirer, Kvinnerettslig skriftserie nr. 98 (2016).)

(*121 Arnesen (2016) s. 42.)

(*122 Prop. 74 L (2015-2016) s. 6. Se også omtale under punktet)

(*123 Høringsnotat fra Helse- og omsorgsdepartementet om forslag til lov om endring av juridisk kjønn, 25. juni 2015 (ref. 15/2180), punkt 10.6.2.)

(*124 Høringsuttalelse 23. oktober 2015 (sak 15/1356-2) s. 5.)

(*125 Høringsnotat fra Helse- og omsorgsdepartementet (departementets referanse 15/2180), punkt 10.6.)

(*126 Høringsuttalelse 23. oktober 2015 (sak 15/1356-2) s. 5.)

(*127 Diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk (SKK-loven)

(*128 Ombudets sak 12/650, omtalt under.)

(*129 Se for eksempel Amnesty International (2013), Open Letter: The Norwegian Government Must Fulfil the Rights of Trans Individuals, UN General Assembly, Report of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment or punishment, Juan E. Mendez, A/HRC/22/53 (1. februar 2013), Anniken Sørlies masteravhandling (2013) Retten til kjønnsidentitet som menneskerettighet – Kan norsk forvaltningspraksis’ krav om irreversibel sterilisering ved endring av fødselsnummer forsvares?)

(*130 Sak 14/840, klage på avslag på søknad om endring av juridisk kjønn, omtalt under.)

(*131 Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn (2015) s. 125.

(*132 Prop.74 L (2015-2016) punkt 8.1.4.)

(*133 Se nærmere om prosedyren ved endring av juridisk kjønn på https://helsenorge.no/rettigheter/endring-av-juridisk-kjonn.)

(*134 Forslag til lag om ersättning till personer som har fått ändrad könstillhörighet fastställd i vissa fall. Departementsserien 2017:6 (27. mars 2017). Høringsfristen er 27. juni 2017.)

(*135 Diskrimineringsloven om seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk)

(*136 For eksempel L. v. Lithuania – 27527/03 (11. september 2007).)

(*137 Rees v. the United Kingdom - 9532/81 (17. oktober 1986))

(*138 Rees v. the United Kingdom - 9532/81 (17. oktober 1986), avsnitt 47.)

(*139 B. v. France – 13343/87 (25. mars 1992))

(*140 I. v. the United Kingdom 25680/94 (11. juli 2002) og Christine Goodwin v. the United Kingdom 28957/95 (11. juli 2002))

(*141 Christine Goodwin v. the United Kingdom, avsnitt 73-75)

(*142 Christine Goodwin v. the United Kingdom, avsnitt 77)

(*143 Christine Goodwin v. the United Kingdom, avsnitt 85)

(*144 Christine Goodwin v. the United Kingdom, avsnitt 90)

(*145 EMD bruker «sexual identity», avsnitt 91.)

(*146 Saken gjaldt også retten til å inngå ekteskap etter artikkel 12, som hadde sammenheng med retten til å endre juridisk kjønn. EMD kom til at også artikkel 12 var krenket.)

(*147 ECHR 121 (2017) 6. april 2017)

(*148 Fransk lovgivning ble endret i 2016, hvor krav om sterilisering og andre medisinske inngrep ble fjernet. Domstolen vurderte likevel om den tidligere lovgivningen var i strid med konvensjonen.)

(*149 Domstolen bruker «sexual identity».)

(*150 Europarådets resolusjon 2048 (2015) 6.2.2.)

(*151 Prinsipp 3 og 18.)

(*152 Prop.74 L (2015-2016) s. 36.)

(*153 Dette skal utredes i egen sak om evaluering av bioteknologiloven, se Prop. 74 L (2015-2016) s. 32.)

(*154 Prop. 74 L (2015-2016) s. 32. Se omtale og status på arbeidet under kapitlet om helse.)

(*155 Se Prop. 74 L (2015-2016) s. 6.)

(*156 CM/Rec(2010)5 punkt 19.)