A mener han ble diskriminert da han ikke fikk komme på visning i en leilighet han ønsket å leie. Han hevder dette var fordi han ikke opprinnelig kommer fra Norge. Som bevis for sin påstand la A ved et lydopptak ev en telefonsamtale med X.

X avviser at han diskriminerte A. Han viser blant annet også til at han ikke kan huske den aktuelle telefonsamtalen det blir vist til.

Ombudet konkluderte med at X handlet i strid med forbudet mot diskriminering på grunn av etnisitet da han nektet A å komme på visning. Etter ombudets mening klarte ikke X å sannsynliggjøre at diskrimineringen ikke fant sted.

Saksnummer: 10/1692
Lovanvendelse: diskrimineringsloven § 4
Dato:   29. november 2010

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A tok kontakt med ombudet 17. september 2010. Han viste til en annonse på finn.no, der X ønsket å leie ut en bolig kun til nordmenn, og lurte på om dette var lovlig.

Ombudet kom med en uttalelse med varsel om hastevedtak den 22. september 2010. Ombudet konkluderte med at selve annonsen var i strid med diskrimineringsloven, og at den måtte fjernes. Den 24. september 2010 informerte X ombudet om at annonsen var fjernet.

A ba så ombudet vurdere om han selv ble utsatt for diskriminering i forbindelse med at han ble nektet å komme på visning i leiligheten fordi han ikke er av norsk opprinnelse. Det er dette forholdet som ombudet nå skal ta stilling til. I klagen til ombudet la A ved et lydopptak av en samtale med X.

Dette går frem av opptaket:

A: Hallo?
X: Uklar lyd…. Noe blir sagt…

A: Eh ja hei, ja, jeg ringte angående leilighet som du eh…har til leie. Var det du som hadde… 1 mnds … eh… 1 mnd som var igjen?
X: Én ja…

A: Eh, ja, det står så at du vil ikke ha utlendinger der, er det… tenker du…?
X: Hva sa du?
A: Var det da det stod at du ville helst ikke ha utlendinger?
X: Nei… (pause) – ikke det!

A: Ja, okay. Men, hvis det er 1 mnd., så er jeg egentlig interessert i å ta en titt på leiligheten.

X: Ja, vent litt e’ du eh.. Nordmann?
A: Eh… nei, altså jeg er Norsk statsborger, men jeg er ikke norsk.
X: Nei, æ vil ikke ha folk som ikke er fra Norge.

A: Nei vel
X: Okay, ha det bra, hei.
A: Ha det bra”

Kopi av lydopptaket ble sendt til X, først på CD, og deretter som en utskrift.

Partenes syn på saken

A:

A hevder at han ble diskriminert da han ikke fikk komme på visning, og at dette skyldes at han ikke opprinnelig kommer fra Norge. Han mener dette kommer klart frem av lydopptaket som han har lagt frem.

X:

X avviser påstanden om at han skal ha diskriminert A. Han begrunner dette først og fremst med at han ikke har hatt anledning til å høre på lydopptaket, siden han ikke har utstyr til å spille av CD. Videre sier han at han ikke kan huske noen samtale med A, og så lenge han ikke har hørt opptaket selv kan han ikke bekrefte at han faktisk er med i samtalen. Han stiller også spørsmål ved lovligheten av å ta opp samtaler uten at den ene parten er klar over det.

Til slutt viser han til at leiligheten uansett ikke ble utleid, siden han bestemte seg for å bruke den selv.

Etter dette sendte X en e-post til ombudet den 20. oktober 2010. Her skriver X blant annet følgende:

”Vedrørende ovennevnte sak, har jeg fått flere kommentarer fra kjente om dette, da jeg har fått flere henvendelser i en "sak" dere har laget med ovennevnte nummer.

Vi ønsker å vite om det ikke er tale- og ytringsfrihet i dette landet lengre.

Er det bare andre som har denne rettigheten? Med andre mener jeg ikke nordmenn, som negre, pakistanere osv. Vi registrer for eksempel at mullah krekar uten videre og ustraffet kan si offentlig at han vil få Erna Solberg likvidert om han sendes ut av Norge.”

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven:

Diskrimineringsloven forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt over blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskrimineringsloven § 10.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om X handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 første ledd da A ikke fikk komme på visning i en leilighet som skulle leies ut av X.

Ombudet understreker at det her er snakk om en leilighet med egen inngang, eget bad, etc., slik at unntaket om at ”personlige forhold” i diskrimineringsloven § 3 første ledd ikke kommer til anvendelse.

Ombudet legger også til grunn at det å bli nektet å komme på visning av leilighet på grunn av etnisitet mv. innebærer å bli dårligere behandlet enn andre, jf. definisjonen av direkte diskriminering i diskrimineringsloven § 4 annet ledd.

Det første spørsmålet er om det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at A er utsatt for etnisk diskriminering. For at det skal foreligge omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering, må klagers påstand støttes av hendelsesforløpet og sakens ytre omstendigheter. Dette må bero på en konkret vurdering. En påstand fra klager, eller den omstendighet at han har en annen etnisitet enn norsk, er ikke i seg selv nok til at bevisbyrden går over på innklagede. Klageren har i utgangspunktet bevisføringsrisikoen, jf. mindretallets uttalelse i Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 26/2006 som en samlet nemnd senere har lagt til grunn.

I annonsen for utleie av leiligheten fremgår det klart at utlendinger ikke er ønsket (”No foreigners, please”). Et slikt krav er i seg selv i strid med forbudet mot direkte diskriminering på grunn av etnisitet mv., jf. ombudets tidligere varsel om hastevedtak i saken. 

A hevder han personlig er utsatt for direkte diskriminering av X på grunn av etnisitet mv. da han ikke fikk komme på visning i leiligheten fordi han opprinnelig ikke er fra Norge. A viser i denne sammenheng til lydbåndopptak av telefonsamtale mellom ham selv og X, hvor X bekrefter at han har en leilighet til leie, men at han kun vil leie ut til personer som opprinnelig er fra Norge.

Ordlyden i annonsen sett i sammenheng med lydbåndopptaket er omstendigheter som gir ombudet grunn til å tro at A er utsatt for etnisk diskriminering i strid med diskrimineringsloven § 4. Det er derfor opp til X å sannsynliggjøre at det ikke har skjedd etnisk diskriminering, jf. diskrimineringsloven § 10.  

X har gjort gjeldende følgende:

For det første opplyser X at han på tidspunktet for telefonsamtalen hadde bestemt seg for ikke å leie ut leiligheten likevel, og at saken derfor uansett ikke reiser spørsmål om diskriminering.

Etter ombudets vurdering er det ingenting i telefonsamtalen som tyder på at X ikke lenger ønsker å leie ut leiligheten. Tvert i mot bekrefter han at han har en leilighet til leie for én måned.

For det andre hevder X at han ikke har utstyr til å spille av CDen med lydbåndopptaket av telefonsamtalen, og han kan derfor ikke bekrefte at det er han som snakker på lydopptaket. Etter å ha fått tilsendt utskrift av telefonsamtalen hevder X at han ikke kan huske en slik samtale.

Dersom X virkelig mener han ikke har hatt en slik telefonsamtale med A, ville det vært i hans interesse å få avkreftet at det er han som snakker på lydopptaket. Ombudet finner det lite troverdig at X ikke har hatt mulighet til å spille av CDen med lydopptaket. Skulle dette stemme, mener ombudet likevel at X burde ha gjort mer for å få spilt av lydopptaket andre steder.

Ombudet mener også Xs påstander svekkes av hans e-post av 20. oktober 2010 hvor han påberoper seg ytringsfrihet, og spør om den kun gjelder for negre, pakistanere osv., under henvisning til mullah Krekar.

For det tredje stiller X seg tvilende til at det er lov å ta opp telefonsamtaler uten at motparten har opplyst om dette. Ombudet tolker dette dit hen at X mener lydbåndopptaket ikke kan brukes som bevis.  

I norsk rett har man i utgangspunktet tillatt det å ta opp en samtale uten at den andre parten vet det, så lenge man selv er med i samtalen. I hvilken grad et slikt opptak skal kunne brukes som bevis, blir opp til en konkret vurdering hos ombudet, etter de alminnelige bevisreglene. 

Etter tvisteloven § 22-7 kan retten i særlige tilfeller nekte føring av bevis som er fremskaffet på utilbørlig måte. Det samme må gjelde for ombudet. Men etter ombudets vurdering er ikke det aktuelle lydopptaket fremskaffet på en utilbørlig måte. Slik samtalen er lagt opp, blir ikke X presset til å si noe han ellers ikke ville ha sagt. Han har allerede gjennom boligannonsen vist at han ikke ønsket å leie ut boligen til andre enn etnisk norske. Dette, sett i lys av at diskriminering i boligmarkedet tradisjonelt sett har vært vanskelig å bevise, må etter ombudets mening være avgjørende for at opptaket kan tillegges vekt som bevis.

På bakgrunn av dette er ombudet kommet til at X ikke har sannsynliggjort at A ikke ble utsatt for direkte diskriminering på grunn av etnisitet mv., da han ikke fikk komme på visning av leilighet.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med at X handlet i strid med diskrimineringsloven § 4 da han nektet A å komme på visning fordi han ikke opprinnelig kommer fra Norge.

***

Likestillings- og diskrimineringsombudet har ikke kompetanse til å ilegge erstatning og/eller oppreisning. Det er domstolene som avgjør spørsmål om erstatning og/eller oppreisning, jf. diskrimineringsloven § 13, jf. § 14.

Ombudet vil likevel oppfordre partene til å komme frem til en minnelig løsning i saken. Vi ber om tilbakemelding innen 17. desember 2010 på hvordan X foreslår å løse saken, dersom X ikke velger å bringe saken inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda.