En kvinne mente seg forbigått ved innstillingen til to faste stillinger som sykepleier fordi hun var gravid og sykemeldt på søknadstidspunktet. Kvinnen var en av fire interne søkere til stillingen, men ble i motsetning til de tre andre kvinnene verken innkalt til intervju eller innstilt. Kvinnen viste til at hun hadde lengre tjenestetid ved sykehuset enn de andre innstilte søkerene. Dette hadde vært avgjørende ved tidligere ansettelser ved avdelingen. I tillegg hadde hun lengre erfaring som sykepleier. Et halvt år tidligere hadde hun dessuten blitt innstilt som nummer 2 til en liknende stilling. Innstilte nummer 1 hadde også søkt den gang men ble ikke innstilt. Klager vikarierte dessuten i den ene av de utlyste stillingene inntil hun ble sykemeldt. Hun fikk dette vikariatet i konkurranse med de samme interne søkerne.

Sykehuset nektet for at graviditeten hadde blitt vektlagt ved ansettelsene. De hadde foretatt en samlet vurdering av søkerne på grunnlag av yrkeserfaring, generell livserfaring og det inntrykk de hadde av søkerenes tilpasning i miljøet på avdelingen. Søkerne som ble tilsatt hadde lenger total erfaring innen helsesektoren enn klager og dermed hadde de også mer livserfaring. Grunnen til at klager hadde blitt foretrukket foran de andre søkerene til det tidligere vikariatet var at andre kriterier den gang hadde blitt vektlagt. Til den faste stillingen hadde en i større grad vektlagt livserfaring, et kriterium som var blitt mer og mer vektlagt ved ansettelser den siste tiden.

Ombudet viste til at klager hadde lengst sykepleieransiennitet og erfaring fra de utlyste stillingene. Hun var derfor best eller minst like godt kvalifisert som de andre søkerene. Sykehuset hadde derfor bevisbyrden for at søkerenes personlige egnethet og ikke klagers graviditet hadde vært avgjørende ved innstillingen. Sykehuset hadde ikke i tilstrekkelig grad konkretisert hvilke personlige egenskaper som ble vektlagt ved innstillingen. Vurderingen av søkerne var også lite konkret. Det var ikke gitt noen god forklaring på hva som lå i kriteriet "livserfaring " eller hvorfor klager ble vurdert til å ha mindre livserfaring enn de innstilte søkerene. Sykehuset hadde heller ikke redegjort for hvorfor klager ble ansett som bedre kvalifisert enn de andre søkerne til det tidligere vikariatet, mens hun til de faste stillingene ikke engang hadde blitt innkalt til intervju. Etter dette var det var nærliggende å anta at klagers graviditet og forestående permisjon hadde vært utslagsgivende ved innstillingen. Forholdet var derfor i strid med likestillingsloven. Mens saken verserte for Ombudet takket kvinnen ja til en annen fast stilling ved sykehuset, et tilbud kvinnen var godt fornøyd med.

Saksnummer: 1998/090
Emne: Tilsetting, graviditet
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 4.2