En kvinne søkte stilling som sosialkonsulent i en kommune, og ble innstilt som nummer en til stillingen. Da hun fikk beskjed om innstillingen, opplyste kvinnen at hun var gravid. Kommunen gjorde så om innstillingen og flyttet kvinnen fra første til andreplass. Dagen etter trakk kvinnen sin søknad. Senere skrev kvinnen et brev til ansettelsesutvalget hvor hun uttrykte stor skuffelse over at hun ikke var blitt innstilt som nummer en. Kommunen oppfordret henne til å fastholde søknaden, men kvinnen fulgte ikke oppfordringen. Kvinnen tok forholdet opp med sin fagforening, som igjen brakte saken inn for Ombudet.

Arbeidsgiver bestred at den hadde lagt vekt på kvinnens graviditet. Ifølge arbeidsgiver hadde kvinnen uttrykt et ønske om å arbeide i en annen kommune der hun var bosatt, og sagt at hun ville prioritere dette. Av hensyn til kontinuitet valgte man derfor en annen søker.

Ombudet mente arbeidsgiver ikke hadde sannsynliggjort at den ikke hadde lagt vekt på kvinnens graviditet. I sin avgjørelse la Ombudet vekt på at graviditeten var den eneste nye opplysningen av betydning for innstillingen. Ombudet mente derfor at det var sannsynlig at denne opplysningen hadde medvirket til at innstillingen ble endret. Et brev til kvinnen underbygget ifølge Ombudet det samme, der het det at "under samtalen opplyste De at De var gravid og De sa at det var opp til kommunen å gjøre om innstillingen. Sosialavdelingen tolket utsagnet som at en kunne endre innstillingen og at det lå en forståelse fra Deres side om at vi gjorde det ut fra sosialavdelingens behov for stabilitet og kontinuitet."

Ombudet konkluderte med at arbeidsgiver hadde handlet i strid med likestillingsloven. Avgjørelsen ble anket inn for Klagenemnda. Nemnda delte seg i sitt vedtak. Flertallet støttet Ombudets avgjørelse, mens mindretallet mente arbeidsgiver ikke hadde brutt loven. Flertallet la de samme faktorer til grunn for sin avgjørelse som Ombudet. Når det gjaldt kvinnens "fristilling" bemerket flertallet at der søker er i en sårbar posisjon, må arbeidsgiver opptre med stor varsomhet. Ifølge flertallet var det ingen opplysninger om at kommunen forvisset seg om at dette virkelig var kvinnens mening, for eksempel ved å innkalle henne til en samtale. Det var derfor ikke klare holdepunkter for at kvinnen ikke hadde fulgt opp et mer eller mindre uttalt press fra arbeidsgiver om å slippe å ansette henne.
Mindretallet i Nemnda la til grunn at kvinnen trakk sin søknad, og at hun hadde blitt oppfordret til å opprettholde den. Mindretallet mente at dersom kvinnen hadde opprettholdt sin søknad ville eventuelle misforståelser vært ryddet av veien, og ansettelsesmyndigheten ville ikke være avskåret fra å rette opp eventuelle feil.

Saksnummer: 1998/221
Emne: ansettelse, graviditet
Klager: kvinne
Lovanvendelse: § 4.2,  § 3.0