En mann klaget til Likestillingsombudet fordi han mente samværsforeldre forskjellsbehandles i forhold til den barnet bor fast med, når det gjelder tvangsfullbyrding. Mannen viste til at dersom en samværsforeldre saboterer samværet, kan barnet fysisk og med tvang bringes tilbake til den som har omsorgen for barnet. En tilsvarende mulighet har man ikke dersom det en den som bor fast med barnet som spolerer samværet. Han viste i denne sammenheng til at de fleste av samværsforeldrene er menn.
Likestillingsombudet opplyste først generelt om at man ikke kan klage til Ombudet på personlige forhold i en barnefordelingssak. Ombudet kan heller ikke gripe inn i saker som er underlagt domstolsbehandling eller som har vært til behandling ved domstolen. Ombudet har heller ikke myndighet til å instruere domstolene, men domstolene skal likevel følge likestillingsloven.
Videre uttalte Ombudet at dersom en lovbestemmelse fører til at samværsforeldre kommer dårligere ut enn foreldre som har barnet boende fast hos seg, så kan det være indirekte diskriminering av menn fordi det som oftest er fedre som har samværsrett.
Ombudet viste imidlertid til at man i en tidligere sak tok stilling til om reglene for tvangsfullbyrdelse var i strid med likestillingsloven (sak 1996/142), men at man den gang kom frem til at straffeloven § 216 ikke var i strid med likestillingsloven. Dette fordi samværsretten og omsorgsretten er såpass ulike rettigheter at det berettiger ulikt rettslig vern. En krenkelse av omsorgsretten vil være et større rettsbrudd enn en krenkelse av samværsretten, da omsorgsretten er en mer omfattende rettighet båe når det gjelder tid, myndighet og ansvar.
Saksnummer: 2003/144
Emne: samværsavtale, fullbyrdelse
Klager: mann
Lovanvendelse: § 3.0, § 2.1