Universitet diskriminerte student i foreldrepermisjon

Sakens bakgrunn

Saken reiser spørsmål om fraværsreglementet ved Det medisinske fakultet, Universitetet i X forskjellsbehandler studenter i foreldrepermisjon på en måte som er i strid med likestillingsloven.

A skulle høsten 2014 starte på sjette semester av medisinstudiet ved Universitetet i X. Hun var gravid med termin i september 2014, men ønsket å fortsette studiene mens hun var i foreldrepermisjon.

Det medisinske fakultet tillater at studenter kan gjøre dette. Ved medisinstudiet er det en rekke obligatoriske krav til oppmøte og deltakelse i undervisningen, herunder klinisk deltakelse. Dersom studenten har fravær som overskrider fagets tillatte maksgrense, mister studenten retten til å gå opp til eksamen i det enkelte faget og må gjennomføre faget med alle obligatoriske krav året etterpå. I enkelte fag kan studenten delvis kompensere for fravær ved å levere en skriftlig oppgave i faget.

Studenter som ønsker å fortsette studiene under foreldrepermisjon må følge de samme obligatoriske kravene til oppmøte. Dersom studenten ikke oppfyller oppmøtekravene, vil ikke dette regnes som forsinkelse i studiet, da vedkommende allerede er i permisjon. Permisjonen starter som regel tre uker før termin, men kan etter søknad forflyttes frem til termin.

Dersom studenten ikke overskrider fraværsgrensene i et fag før han eller hun går ut i permisjon, vil studenten få godskrevet oppmøtet ved tilbakekomst. Dette innebærer at studenten slipper å gjennomføre alle de obligatoriske aktivitetene på ny, og i stedet kan fortsette studiet der vedkommende var ved permisjonsstart.

Dersom studenten etter permisjonsstart velger å fortsette å følge undervisningen, men overskrider fraværsgrensene, vil ikke de gjennomførte obligatoriske aktivitetene som studenten har deltatt på etter permisjonsstart godskrives.

Om undervisningen på studiet

Det medisinske fakultet anser det som utilstrekkelig for studentene å kun gjennomføre teoretisk undervisning i løpet av studiet. Dette fordi man ikke vil tilegne seg den nødvendige kunnskapen og få fullt utbytte av studiet uten å delta i klinisk arbeid.

Utover i studiet foregår stadig mer av undervisningen klinisk, hvor studentene er på sykehus og følger leger i arbeidet deres. Dette organiseres i smågrupper, hvor grupper av studenter får delta i legens undersøkelse av pasienter. I tillegg gjennomføres deler av undervisningen som problembasert læring (PBL), hvor studentene løser caser. Det er obligatorisk å delta på disse smågruppene.

Gruppene består vanligvis av fem til åtte personer. I sjette semester skal studentene gå gjennom ni temaer, hvor antall ganger med undervisning innen hvert tema varierer fra én til seks.

Partenes syn på saken

A:

A mener Det medisinske fakultets regelverk om fravær og bytte av smågrupper etter påbegynt foreldrepermisjon er i strid med likestillingsloven § 5.

Foreldrepermisjon

Hun ønsket i utgangspunktet ikke å ta foreldrepermisjon fordi hun ønsket å fortsette undervisningen. Dersom hun hadde tatt ut full foreldrepermisjon fra og med fødselen, ville hun kommet dårlig ut dersom hun måtte ta permisjon senere i semesteret. Dette fordi fraværsreglementet er utformet slik at den undervisningen man gjennomfører etter permisjonsstart ikke godskrives dersom man ender opp med å overskride fraværsgrensene. Konsekvensen av dette er at all gjennomført undervisning etter permisjonsstart må gjennomføres på ny neste semester.

Videre opplyser hun at Det medisinske fakultet hadde gjort det klart overfor henne at hun ikke ville ha krav på noen tilrettelegging selv om hun skulle føde. Alternativene hun fikk skissert var følgende:

•  Følge undervisningen som en vanlig student mens man er i foreldrepermisjon, med de samme fraværsreglene som de øvrige studentene.
• Fortsette studiene og søke foreldrepermisjon fra den dagen man faktisk ønsker å ta permisjon.

A opplyser at ved å velge alternativ 2 kunne hun få godskrevet all obligatorisk aktivitet frem til permisjonsstart, så lenge hun ikke overskred fraværsgrensene. Hun valgte dette fordi hun ønsket å fortsette studiene så langt det lot seg gjøre.

I forbindelse med fødselen oppstod det komplikasjoner. A opplyser at hun da søkte om foreldrepermisjon. Dette fordi hun visste at dersom hun gikk glipp av en eneste smågruppe til, ville hun miste retten til å gå opp til eksamen det semesteret og i tillegg ville hun ikke få godskrevet de obligatoriske aktivitetene hun hadde deltatt på.

A opplyser at hun etter fødselen hadde såpass mye fravær at hun nærmet seg fraværsgrensen, men klarte å følge den obligatoriske undervisningen. Hun var i dialog med en medarbeider i Studieseksjonen, Det medisinske fakultet, og uttrykte bekymring for hvorvidt det å ta ut permisjon mens hun fortsatt fulgte studiet kunne være uheldig. Dette fordi hun var redd for å få for mye fravær senere i studiet og dermed måtte gjennomføre all obligatorisk undervisning etter permisjonsstart på ny.

Ifølge A fikk hun beskjed fra Studieseksjonen om at hun i en slik situasjon ville kunne avslutte permisjonen og søke på ny dersom behovet oppstod.

A skulle på en smågruppe 18. november 2014, men ble syk dagen i forveien. Hun så seg da nødt til å søke foreldrepermisjon, da hun var nær fraværsgrensen. Etter litt korrespondanse mellom partene fikk hun innvilget permisjon fra 17. november 2014.

Tilrettelegging i forbindelse med fødsel

A opplyser at hun gjentatte ganger kontaktet fakultetet vedrørende tilrettelegging av den obligatoriske undervisningen i forbindelse med fødselen. Hun mener at fakultetet er for rigide med å tillate bytter av smågrupper.

Hun viser til at fakultetet tillater at man kan ta igjen for tapt undervisning dersom man har gyldig forfall. I henhold til Det medisinske fakultets fraværsreglement er sykdom som kan dokumenteres med legeattest ansett som gyldig forfall. I tillegg kan forfallet anses som gyldig i særskilte tilfeller, f. eks. dødsfall i nær familie.

I smågruppeundervisningen får studentene, sammen med legen, gå gjennom pasientenes sykehistorie og undersøke pasienten klinisk under veiledning fra legen. Innholdet i smågruppeundervisningen varierer mye, da det ofte er ulike pasienter tilgjengelig, ulike lærere som underviser og ulike rutiner på de forskjellige sykehusene. Likevel mener hun at det avgjørende er at arbeidet i hovedsak knytter seg til sykehistorie og klinisk undersøkelse av pasienter. Det spiller således liten rolle hvilken sykdom pasienten har, så lenge det er innenfor ett tema. Det teoretiske dekkes av forelesninger og lærebøkene.

Det bør ikke være noe vanskelig å bytte smågrupper. Det finnes som regel ikke noe fast opplegg på gruppene, gruppene lærer forskjellige ting avhengig av hvilken lærer de har, hvilket sykehus de er på og hvilke pasienter som er tilgjengelige. Hun mener derfor det ikke bør ha noe å si hvilken gruppe det byttes mellom, så lenge de har samme undervisningstema. Hun opplyser at det kun er i gruppene som omhandler dermatologi de har faste temaer for hver gang. Det er heller ikke gitt at de kan gå gjennom dagens tema dersom det ikke er relevante pasienter tilgjengelig.

Det ville heller ikke vært problematisk å delta på den nøyaktig samme gruppen som A gikk glipp av. Det er de samme lærerne som rullerer og det ville vært enkelt å flytte noen undervisningstimer til et annet tidspunkt i løpet av semesteret.

A mener videre at gruppedynamikken og forholdet til læreren ikke er noe argument mot slik tilrettelegging. Lærerne bytter mye innbyrdes, slik at studentene sjelden har samme lærer hver gang, og bare ytterst sjelden alle gangene. Det er ikke uvanlig at lærerne endrer datoene for undervisningen og at flere grupper har blitt slått sammen. Det har også hendt at As gruppe har blitt splittet opp og fordelt til andre grupper fordi læreren ikke kan undervise dem på det opprinnelige tidspunktet.

Fakultetet har også lagt opp til at flere lærere underviser i samme tema. Dersom fakultetet anså det som viktig at gruppene hadde samme lærer hver gang, mener A at det burde forventes at dette gjaldt for både studenter og lærere. De burde i så tilfelle ikke lagt opp timeplanen slik at det var forskjellige lærere som hadde den samme gruppen i et gitt tema. A har fremlagt semesterplanen for ombudet, men ombudet ser ikke videre grunn til å gjengi denne.

Til sist anfører A at fakultetet ikke kan argumentere med at studentene bør være i samme gruppe hele semesteret, slik at de blir kjent med hverandre og blir trygge i gruppen. Dette fordi man som lege må lære seg å jobbe sammen og være trygg i mange situasjoner. I alle tilfeller har de fleste studentene blitt kjent med hverandre i løpet av studiet og har derfor gode forutsetninger for å være trygge på hverandre i gruppene.

Ammepauser

A søkte fakultetet om å kunne få ammepauser underveis i undervisningen. Hun kan ikke se hvorfor fakultetet tilrettelegger for henne etter arbeidsmiljølovens bestemmelser om foreldrepermisjon og likevel ikke vil tilrettelegge for ammepauser etter den samme loven.

Dersom fakultetet hadde tilrettelagt ved å ha lengre pauser mellom hver smågruppe, ville hun både kunne amme barnet og følge den ordinære undervisningen. Pausen er per i dag på et kvarter, hvor studenten som regel skal til en ny bygning på sykehuset og noen ganger også bytte til sykehusklær. Det blir da ikke tid til amming.

Universitetet i X, Det medisinske fakultet:

Det medisinske fakultet avviser at fraværsreglementet og deres tilretteleggingspraksis er i strid med likestillingsloven § 5.

Fakultetet opplyser at det har gode og fleksible ordninger for å ivareta studenter som er gravide og skal ha foreldrepermisjon.

Medisinstudiet inneholder betydelig mer obligatorisk undervisning enn de fleste andre studieprogrammer ved Universitetet i Oslo. Dette fordi fakultetet har et særlig ansvar for å sikre at kandidatene har den kunnskap og de kliniske ferdigheter som kreves av en uteksaminert lege.

Den obligatoriske undervisningen, i hovedsak klinisk trening og klinisk praksis, skal sikre at studentene har de nødvendige ferdighetene og kunnskapen som kreves i legeyrket. Dette er momenter som ikke vil kunne vurderes fullstendig gjennom en eksamen. God kjennskap til, og ferdighet i, medisinske prosedyrer og kliniske overveielser er sentralt i utdanningen.

Fakultetet opplyser at semesteret A begynte på høsten 2014 er et faglig krevende klinisk semester. Den obligatoriske undervisningen består av PBL-undervisning, ca. 70 timer klinisk smågruppeundervisning og journalskriving.

Fakultetet åpner for noe fravær for å ta høyde for uforutsette hendelser. Det kan gjøres tilrettelegging for å kompensere for tapt undervisning ved gyldig forfall fra den obligatoriske undervisningen. I den delen av undervisningen som ikke består av pasientkontakt, klinisk undervisning eller PBL-undervisningen åpner fakultetet for fravær på inntil 30 prosent, uten noe krav til dokumentasjon fra studenten.

Videre opplyser fakultetet at det forholder seg til universitets- og høgskoleloven § 4-3. Som følge av dette søker de å tilrettelegge på en best mulig måte innenfor lovens rammer. Fakultetet opplyser at studenter alltid kan søke om tilrettelegging i løpet av semesteret dersom det oppstår akutte eller uforutsette hendelser, f. eks. komplikasjoner i et svangerskap. Det tilrettelegges ikke for at studentene kan ha mer fravær enn tillatt.

Fraværsreglene er absolutte. Dette fordi fakultetet skal utdanne leger som er sikret et visst nivå av kunnskap, kompetanse og ferdigheter. Det er tre hovedgrunner til at fakultetet ikke tillater bytte av smågrupper for noen av sine studenter. For det første er det avhengigheter og sammenhenger mellom de ulike typene grupper – som PBL og smågrupper – studentene er plassert på. Dette er nødvendig for at alle studentene skal få det samme tilbudet innenfor rammen av det ressurskrevende undervisningsopplegget som studiet tilbyr.

For det andre er det slik at selv om mye av undervisningen ikke foregår samtidig, er det undervisningsaktiviteter i enkelte fagområder som gis i korte perioder med ulikt innhold i de forskjellige undervisningstimene. Disse foregår ikke på samme tid for de ulike gruppene. Ved lengre fravær vil studenten kunne stå i en situasjon hvor vedkommende ikke kan sikres all obligatorisk undervisning. Forbudet mot å bytte grupper er begrunnet i hensynet til at studenten skal få all obligatorisk undervisning.

For det tredje er det på grunn av undervisningsformen begrenset mulighet til å øke antallet grupper eller gruppestørrelsen, da kliniske visitter er et vesentlig element i smågruppeundervisningen. Av hensyn til pasientene og for å sikre at studentene får ønsket utbytte av undervisningen vil derfor størrelsen på eller antall grupper være fleksible.

Fakultetet forstår As klage som at hun selv ønsker å velge hvilken undervisning hun vil gjennomføre mens hun er i foreldrepermisjon. En slik løsning er ikke faglig hensiktsmessig og løsningen med å følge undervisningen under permisjon er et tilbud universitetet har valgt å gi sine studenter, ikke noe de har krav på.

Slik fakultetet ser det, er det fra et faglig og pedagogisk perspektiv viktig at gruppene er stabile gjennom undervisningen. Begrunnelsen for dette er at:

• Lærerne skal ha mulighet til å bli kjent med studentene, for på denne måten å kunne danne seg et bilde av den enkelte students ferdigheter og kunnskaper, gi tilbakemeldinger, se eventuelle fremskritt i semesteret og observere samspillet i gruppen.
• Lærerne skal påse at samtlige studenter i gruppen får utført prosedyrer/anamnese etc. og er aktive i den kliniske læreprosessen.
• Studentene skal kunne bli godt kjent med hverandre og trygge i gruppen. Dette for å sikre god gruppedynamikk og et godt læringsmiljø.

Når det gjelder ammepauser viser fakultetet til at disse er regulert i arbeidsmiljøloven § 12-8, hvilket ikke er omfattet av universitets- og høyskoleloven § 4-5. Studentene har derfor ikke en lovfestet rett til ammepauser, slik som arbeidstakere har.

Til sist opplyser fakultetet at de har strukket seg langt for å tilrettelegge for A. De har vært villig til å fravike regelen om seks ukers permisjon etter fødsel etter ønske fra henne, invitert henne til veiledningssamtale for å avklare tilretteleggingstilbudet

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever likestillingsloven, jf. § 26. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 1.

Likestillingsloven

Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn, jf. § 5 første ledd første punktum. Diskriminering på grunn av graviditet og permisjon ved fødsel eller adopsjon regnes også som diskriminering på grunn av kjønn, jf. § 5 første ledd andre punktum.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter unntaksbestemmelsen i § 6 eller bestemmelsen om positiv særbehandling i § 7.

Med direkte forskjellsbehandling menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes kjønn, jf. § 5 andre ledd andre punktum.

Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av kjønn, jf. § 5 andre ledd tredje punktum.

Forskjellsbehandling er ikke i strid med diskrimineringsforbudet når den har et saklig formål, den er nødvendig for å oppnå formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere, jf. § 6. Forskjellsbehandling på grunn av graviditet, fødsel og adopsjon, samt foreldrepermisjon forbeholdt det ene kjønn omfattes ikke av unntaksbestemmelsen. Vernet mot slik forskjellsbehandling er tilnærmet absolutt.

Universitets- og høyskoleloven § 4-5 annet ledd gir studenten et rettskrav på å få fortsette sine studier på tilsvarende nivå som før permisjonen, men institusjonens ansvar innebærer ikke at studentene nødvendigvis vil ha krav på å starte i studier umiddelbart etter endt permisjon hvis ikke dette passer med det undervisningstilbudet som gis. Institusjonene må imidlertid, så langt det er praktisk mulig, legge forholdene til rette for at studenten kan gjenoppta sine studier så raskt som mulig, jf. Ot.prp. nr. 79 (2003–2004), merknader til § 4-5. Ombudet håndhever ikke denne loven, men den er relevant for tolkningen av likestillingsloven når det gjelder universiteter og høyskolers plikt til å tilrettelegge ved graviditet.

FNs kvinnediskrimineringskonvensjon artikkel 10 a) jf. artikkel 1, 2 d) og 3 tilsier at unntaksadgangen fra plikten til å tilrettelegge ved graviditet er svært snever.

Det skal legges til grunn at diskriminering har funnet sted hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering og den ansvarlige ikke sannsynliggjør at diskriminering likevel ikke har funnet sted, jf. § 27.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om Universitetet i X v/Det medisinske fakultets praktisering av fraværsreglementet innebærer en forskjellsbehandling av A som er i strid med likestillingsloven § 5.

Ettersom saken gjelder praktiseringen av fraværsreglementet, vil ombudet vurdere om praksisen er å anse som ulovlig indirekte forskjellsbehandling.

Innledningsvis bemerker ombudet at Universitetet i X ikke har en plikt til å tilrettelegge for ammepauser. Det følger av universitets- og høyskoleloven § 4-5 (1) at bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §§ 12-1 til 12-5 og § 12-7 gjelder så langt de passer. Retten til ammepauser følger av arbeidsmiljøloven § 12-8 og er således ikke omfattet av universitetets tilretteleggingsplikt. Ombudet ser ikke grunn til å gå videre inn på problematikken knyttet til permisjonssøknader. Dette fordi ombudet forstår saken slik at dette er en forlengelse av problemstillingen om fraværsreglementet.

Det medisinske fakultet har anført at det ligger tungtveiende faglige og pedagogiske hensyn bak det strenge fraværsreglementet. Ombudet anerkjenner dette, da undervisningsformen er begrunnet med at studentene ikke kan tilegne seg de nødvendige kunnskapene og ferdighetene utelukkende gjennom teoretisk læring og eksamen.

Fakultetet har anført at det ikke er hensiktsmessig at A selv får velge hvilke grupper hun vil delta på. Ombudet forstår ikke As klage slik, men snarere som at fakultetet bør kunne tilrettelegge gjennom tidvise gruppebytter for å kompensere for forfall fra obligatorisk undervisning når dette er begrunnet i uforutsette hendelser knyttet til omsorgssituasjonen for barnet. Ei heller kan ombudet se, slik fakultetet anfører, at A har argumentert for at hun bør tilstås en høyere fraværsgrense.

Slik ombudet ser det, har As fremstilling av saken jevnt over vært såpass detaljert og konkretisert at hennes opplevelser av den manglende tilretteleggingen gjenspeiler de faktiske forholdene i saken og praksisen knyttet til tilrettelegging ved fakultetet.

Fakultetet sine redegjørelser i saken imøtegår i liten grad As anførsler og opplysninger om hvordan hun opplever undervisningssituasjonen. Ombudet anerkjenner hensynene som ligger til grunn for den praksis fakultetet fører knyttet til bytte av smågrupper. Imidlertid er ombudet av den oppfatning at den studiehverdagen A skildrer tilsier at disse hensynene ofte viker for praktiske forhold, da særlig med hensyn til flytting av undervisningstidspunkter og tilgang på relevante pasienter.

Fakultetet tillater at studenter kan bytte grupper ved behov dersom de har gyldig forfall på grunn av dokumentert sykdom eller uforutsette hendelser. Ombudet kan ikke se at dokumenterbart forfall knyttet til omsorg for barn er vesensforskjellig fra de situasjonene. Slik ombudet ser det, er det ikke samsvar mellom fakultetets argumentasjon knyttet til forfall for A og deres reglement om forfall i andre situasjoner.

Ombudet er derfor av den oppfatning at praktiseringen av fraværsreglementet innebærer en indirekte forskjellsbehandling av A i strid med likestillingsloven § 5.

 Videre ser ikke ombudet grunn til å gå inn på om hensynene bak reglementet og praksisen er omfattet av unntaksbestemmelsen i § 6. Denne åpner for at forhold som i utgangspunktet utgjør ulovlig forskjellsbehandling likevel kan være lovlig dersom forskjellsbehandlingen har et saklig forhold, er nødvendig for å oppnå formålet og ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den som forskjellsbehandles.

Slik ombudet ser det, som nevnt over, gjenspeiles ikke hensynene som Det medisinske fakultet anfører i praksis og kan således ikke begrunne forskjellsbehandlingen.

Ombudet vil likevel bemerke at fakultetet bør ha anledning til å sette grenser også for omfanget av en slik tilrettelegging, da det er ment å kompensere for gyldig forfall, ikke at studenter fritt skal kunne velge mellom grupper etter eget forgodtbefinnende. Slik ombudet oppfatter As situasjon, fremstår det imidlertid som klart at hennes behov knytter seg til kompensasjon for situasjoner som bør anses som gyldig forfall og således skal utløse retten til å ta igjen tapt obligatorisk undervisning.

Ombudet vil også gi anerkjennelse til fakultetet for at det har fraveket deler av lovgivningen om at studenten skal ta permisjon etter fødsel på samme måte som i arbeidslivet. Dette ble gjort for å tilrettelegge for A. Videre har fakultetet tilbudt henne god veiledning om regelverket. Likevel knytter saken seg til praktiseringen av regelverket og ombudet er derfor av den oppfatning at tilretteleggingen ikke var omfattende nok og at veiledningen ikke ville kunne avhjelpe dette.

Konklusjon

Universitetet i X, Det medisinske fakultet diskriminerte A i strid med likestillingsloven § 5 da de ikke tilrettela for at hun kunne ta igjen tapt undervisning ved fravær knyttet til oms