Treningstilbud til menn var i strid med likestillingsloven

Et treningssenter hadde en kampanje der menn fikk rabatt på hele treningsavgiften på kr. 750 for første halvår 2017, mens kvinner ikke fikk det tilsvarende tilbudet.

Ombudet mente rabatten var diskriminerende på grunn av kjønn, og at den ikke var lovlig etter eller utgjorde lovlig positiv særbehandling. Det er kun i helt spesielle tilfeller man kan vektlegge kjønn etter likestillingsloven § 6. Ombudet mente at rabatten ikke utgjorde et slikt spesielt tilfelle som loven er ment å dekke. Videre mente ombudet at rabatten ikke er lovlig etter reglene om positiv særbehandling i likestillingsloven § 7. Ombudet viste til lovens forarbeider, der det fremgår at positiv særbehandling til fordel for menn er uttømmende regulert i forskrift om særbehandling av menn, som gjelder i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn.

• Saksnummer: 17/543
• Lovgrunnlag: Likestillingsloven §§ 5, 6 og 7.
• Dato for uttalelse: 6. juni 2017

Beskrivelse av saken

Saken gjelder spørsmålet om As kampanje, der menn får 100 prosent avslag på treningsavgift, er diskriminerende overfor kvinner.

A er en idrettsforening tilknyttet Norges Idrettsforbund, og leier lokaler for gruppetreninger på deres skoler og idrettshaller. Foreningen drives 100 prosent på frivillig basis og har ingen kommersielle interesser. På den måten kan foreningen tilby trening til en svært lav pris. Foreningen har også andre rabattordninger for ungdom, for par/registrerte samboere, honnørrabatt og rabattert pris for personer med nedsatt funksjonsevne.

Den ordinære satsen for å benytte seg av treningstilbudet hos A er kr. 750 per halvår. I tillegg må medlemmene betale en medlemskontingent på kr. 100.

Under et styremøte den 29. november 2016 ble det besluttet å iverksette en kampanje for å tiltrekke seg flere mannlige medlemmer til foreningen, såkalt «Mann 2017». Kampanjen innebærer at menn kan trene så mye de vil første halvår av 2017 mot å kun betale medlemskontingent på kr. 100. Tilsvarende tilbud ble ikke gitt til kvinner.

B brakte spørsmålet om kampanjen er i strid med likestillingsloven inn for ombudet den 6. mars 2017. B er ikke medlem av A.

Partenes syn på saken

B:

B har bedt ombudet vurdere hvorvidt prisforskjellen som følger av kampanjen «Mann 2017» er i strid med likestillingsloven.

A:

A mener at kampanjen ikke diskriminerer kvinner.

Foreningen forklarer at bakgrunnen for kampanjen har vært å fremme likestilling blant medlemmene. Medlemmene i foreningen har i «alle år» vært mellom 95 og 97 prosent kvinner. Den har lenge ønsket å markedsføre seg mot menn for å øke andelen mannlige medlemmer. Deres inntrykk er at menn ikke oppfatter deres treningstilbud som «skikkelig trening», og som «dilldalltrening». Dette er uttalelser fra deres kvinnelige medlemmer. Deres kvinnelige medlemmer har også uttrykt ønske om flere mannlige medlemmer i foreningen. Foreningen ville derfor med kampanjen «Mann 2017» gi menn en enkel mulighet for å bli kjent med deres treningstilbud. Videre var det viktig å vise menn at foreningen har et godt tilbud til dem også uavhengig av kjønn, fysisk form og intensjon med treningen. Ved å gi menn en rimelig inngangsbillett til trening håpet den på at flere gutter/menn ville teste ut A’ konsept.

Foreningen stiller spørsmål ved om ikke de øvrige rabattordningene deres også kan anses som diskriminerende. Eventuelt om tiltak/tilbud man leser om, såkalte «damenes aften tilbud» og lignende også er diskriminerende.

Foreningen beklager at B har opplevd kampanjen som diskriminerende. Hensikten har vært motsatt, altså å fremme likestilling, mangfold og inkludering i foreningen.

Etter foreningens mening er kampanjen ikke diskriminerende. Den har fungert etter hensikten. Foreningen har fått en markant økning av mannlige medlemmer, og tilbakemeldingen fra begge kjønn er svært positive. Antallet mannlige medlemmer er økt til totalt 56 mot totalt 38 for 2016.

Ombudets oppgave i klagesaker

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er brudd på lov om likestilling mellom kjønnene (likestillingsloven), se § 26 og diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd (avsnitt).

Ombudets vurdering

Likestillingsloven forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av kjønn, se § 5. Med diskriminering menes forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter likestillingsloven § 6 om lovlig forskjellsbehandling, og § 7 om lovlig positiv særbehandling.

Saken reiser spørsmål om direkte forskjellsbehandling. Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har til formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i en tilsvarende situasjon, og at dette skyldes kjønn.

Ombudet vil innledningsvis bemerke at foreninger også er omfattet av forbudet mot diskriminering i likestillingsloven. Et unntak fra dette er foreninger og klubber av privat karakter som bridgeklubber og pokerlag, som regnes som personlige forhold, jf. Prop. 88 L (2012–2013) s. 169. Det er på det rene at medlemskap i idrettsforeningen i denne saken ikke er av en slik privat karakter. Forbudet mot diskriminering kan altså håndheves av ombudet.

Foreligger det forskjellsbehandling på grunn av kjønn?

For at det skal foreligge diskriminering, er det et grunnleggende vilkår at «en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes kjønn», jf. § 5 andre ledd andre setning.

B er ikke medlem av A, og har dermed ikke betalt mer for et medlemskap enn en mann som har meldt seg inn. Det er likevel klart at forskjellen i treningsavgift for kvinner og menn første halvår 2017, setter kvinner som melder seg inn hos A i denne perioden i en mindre gunstig stilling enn menn.

Er forskjellsbehandlingen lovlig?

Forskjellsbehandling er lovlig dersom den har et saklig formål, er nødvendig for å oppnå dette formålet og det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er, se likestillingsloven § 6. Alle tre vilkårene må være oppfylt for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig.

Det første spørsmålet er dermed om forskjellsbehandlingen har et saklig formål. Foreningen har uttalt at formålet er å øke andelen mannlige medlemmer i foreningen etter ønske fra kvinnelige medlemmer.

Av lovens forarbeider, Prop. 88 L (2012–2013) s. 170 fremgår det at det kun i «helt spesielle tilfeller» er adgang til å vektlegge kjønn. Her nevnes eksempelvis ansettelse av en modell eller skuespiller av et bestemt kjønn. Likestillingsloven 2013 viderefører i hovedsak tidligere likestillingslov 1978. Av forarbeidene til tidligere likestillingslov (Ot. prp. nr. 33 (1974–75) s. 31) fremgår at aksepterte eksempler er forskjellige klasser for menn og kvinner innen idretten og delinger som er begrunnet i bluferdighet.

Det følger av fast og langvarig forvaltningspraksis til både tidligere likestillingslov 1878 og gjeldende lov at adgangen til direkte forskjellsbehandling «begrenses til tilfeller der behovet for forskjellsbehandling er åpenbart» (Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 23/2007) .

Det er klart at behovet for forskjellsbehandlingen i dette tilfellet ikke skyldes en slik åpenbar grunn som kreves, men et ønske om å tiltrekke seg flere mannlige medlemmer. Vilkårene for lovlig forskjellsbehandling i § 6 er dermed ikke oppfylt i dette tilfellet.

A har vist til at hensikten med den aktuelle kampanjen har vært å fremme likestilling, mangfold og inkludering. Likestillingsloven § 7 første ledd gir en generell adgang til særbehandling av det ene kjønn. Vilkårene for slik særbehandling er at den er egnet til å fremme lovens formål, og at det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er. Det er også et vilkår at særbehandlingen opphører når formålet er oppnådd.

Etter likestillingsloven § 7 kan det gis forskrift om hvilke former for særbehandling som tillates i medhold av loven, herunder bestemmelser om særbehandling av menn i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Slik forskrift er gitt i forskrift 17. juli 1998 nr. 622 om særbehandling av menn. Etter forskriften kan menn kun særbehandles i forbindelse med undervisning av og omsorg for barn. Bakgrunnen for forskriftsbestemmelsen er at komiteflertallet gikk i mot en allmenn adgang til positiv særbehandling av menn. Komiteen gikk i stedet inn for en begrenset adgang på de bestemte områdene.

Av lovens forarbeider (Prop. 88 L (2012–2013) s. 171) fremgår det at adgangen til positiv særbehandling til fordel for menn er uttømmende regulert i forskriften. Bestemmelsen i § 7 må i tråd med tidligere praksis tolkes med den begrensning som følger av forarbeidene.

Forskjellsbehandlingen som kampanjen «Mann 2017» utgjør, kan dermed heller ikke anses som lovlig positiv særbehandling etter likestillingsloven § 7.

Ombudet vil bemerke at regjeringen har foreslått en generell adgang til positiv særbehandling av menn i forslag til ny likestillings- og diskrimineringslov. A’ vilkår for medlemskap må imidlertid vurderes ut fra gjeldende lov om likestilling mellom kjønnene.

Øvrige kommentarer

A har vist til at dersom deres kampanje utgjør diskriminering, må aldersrabatter, par/samboer-rabatter og rabatter for personer med nedsatt funksjonsevne, evt. «damenes aften tilbud» også anses diskriminerende.

Ombudet har kun behandlet det påklagede forholdet, men vil likevel knytte noen kommentarer til spørsmålene fra foreningene.

Forbudet mot aldersdiskriminering er regulert i arbeidsmiljøloven, og gjelder dermed ikke aldersrabatter på et treningssenter. Det foreligger ikke et forbud mot å gi rabatt for par/samboere i diskrimineringslovgivingen. Personer som ikke har en nedsatt funksjonsevne er heller ikke gitt et vern mot diskriminering i diskrimineringslovgivningen.

Spørsmål om «damenes aften tilbud» er diskriminerende etter ikestillingsloven, må vurderes konkret i den enkelte sak.

Konklusjon

A har brutt likestillingsloven § 5, jf. § 7 ved at kvinner ikke får samme rabatt i treningsavgift som menn første halvår i 2017.