Bakgrunnen for høringen i midten av januar var et representantforslag fra SVs Kari Elisabeth Kaski, Karin Andersen, Lars Haltbrekken og Nicholas Wilkinson om å sikre helsehjelp til alle i Norge, også papirløse migranter og tilreisende EØS-borgere uten helsetrygdkort.
LDOs fagdirektør Guri Hesflått Gabrielsen stilte i det digitale stortingsmøtet. Her påpekte hun at Norges nåværende praksis kan komme i konflikt med formålet med den norske diskrimineringsloven og Norges menneskerettsforpliktelser.
Hele hennes innlegg kan du lese her:
Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har som mandat å hindre diskriminering og fremme likestilling på alle samfunnsområder etter likestillings- og diskrimineringsloven.
Papirløse har ikke et uttrykkelig diskrimineringsvern etter denne loven, men kan omfattes av lovens formålsbestemmelse om vern mot diskriminering på grunn av «andre vesentlige forhold ved en person». Ombudet har også tilsynsansvar for FNs kvinnekonvensjon, FNs konvensjon om funksjonshemmedes rettigheter og FNs rasediskrimineringskonvensjon. Vi vil derfor fremheve at papirløse med kroniske lidelser samt enkelte papirløse kvinner, risikerer å bli særlig hardt rammet av dagens begrensninger i tilgang til helsehjelp for papirløse.
Når det gjelder det menneskerettslige vernet, viser vi også til Norges forpliktelser etter FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12. Vi fremhever – på samme måte som Nasjonal institusjon for menneskerettigheter (NIM) - at artikkel 2 i denne konvensjonen forplikter Norge til tiltak for å oppnå realiseringen av retten til høyst oppnåelig helse - for alle, uten diskriminering på grunn av for eksempel kjønn, etnisk opprinnelse, religiøs overbevisning eller annen status. Også personer som oppholder seg ulovlig i landet har derfor rett til grunnleggende helsehjelp.
Per i dag er helsehjelp til papirløse migranter begrenset til akutthjelp og helsehjelp som er helt nødvendig og ikke kan vente, tolket som helseproblemer som det er helt nødvendig å behandle innen tre uker. Det følger imidlertid av den usikre statusen til papirløse, at de er i Norge på ubestemt tid - og i realiteten oppholder seg i Norge over betydelig lengre tid. De vil derfor ha grunnleggende behov for helsetjenester som går utover det det de i dag har rett til.
Kvinner kan for eksempel ha behov for helsehjelp knyttet til blant annet prevensjon, og kjønnsbasert vold som ikke nødvendigvis vil falle innunder den helsehjelpen de sikres rett til etter dagens forskrift.
Videre er særlig begrensningene i tilgang til psykisk helsehjelp, kritisk blant annet for papirløse som har opplevd traumer grunnet krig, og flukt. I tillegg finnes det blant papirløse personer med andre former for mer kroniske helseproblemer som kan komme ekstra dårlig ut som følge av dagens begrensninger i retten til helsehjelp.
Det er videre et vesentlig problem med dagens regelverk at papirløse – i motsetning til andre – som utgangspunkt har plikt til å betale for helsehjelpen. Også risikoen for å få regning i etterkant kan føre til at enkelte unnlater eller utsetter å be om helsehjelp de kan ha stort behov for.
Hvilken reell tilgang utsatte papirløse i Norge har på helsehjelp, er altså samlet sett høyst usikkert og varierende. Konsekvens er økte lidelser for den enkelte - og mulige økte kostnader for samfunnet på sikt.
På vegne av ombudet, vil jeg til slutt fremheve at dagens begrensinger i tilgangen til helsehjelp for utsatte papirløse, samlet sett kan komme i konflikt med likestillings og diskrimineringslovens formål om rett til helsehjelp uten diskriminering, samt Norges forpliktelser etter FNs konvensjon om økonomiske sosiale og kulturelle rettigheter til å sikre retten til helse uten diskriminering.
Ombudet mener situasjonen som er beskrevet er alvorlig, og anbefaler at staten utreder hvordan papirløse migranter kan få reell tilgang til nødvendig helsehjelp.