En samisk mann mente han var blitt diskriminert på grunn av hans etnisitet da han ikke fikk innvilget permisjoner fra fengsel for å delta i studier. Han viste til at en etnisk norsk innsatt med lik dom og med like lang gjenstående soningstid fikk permisjoner til studier. Nordmannen ble også overført til åpen avdeling tidligere i soningen.

Kriminalomsorgen viste til at det bør foretas en langsiktig opptrapping av permisjoner frem mot en eventuell løslatelse ved 2/3 tid, og til at alle innsatte ved norske fengsler behandles individuelt. Kriminalomsorgen viste for øvrig til at frigang bare unntaksvis bør finne sted fra lukket fengsel.

Ombudet fant at klager og den etniske nordmannen var blitt behandlet ulikt, men at den ulike behandlingen ikke hadde sammenheng med ulik etnisk bakgrunn. Det forelå derfor ikke brudd på diskrimineringslovens § 4.

Saksnr: 08/1254
Lovanvendelse: diskrimineringsloven § 4
Dato: 21.09.2010

Spørsmål om diskriminering på grunn av etnisitet ved utdanning i fengsel

A soner en dom på ti år ved B fengsel. Han har endt soningstid i april 2014, og kan bli vurdert for prøveløslatelse i desember 2010. A var permisjonsklarert fra og med 7. august 2007.

Høsten 2007 søkte A om utgang (velferdspermisjoner) fra B fengsel for å delta på obligatoriske kollokvier i forbindelse med studier. Søknaden ble avslått av B fengsel, og avslaget ble opprettholdt av Kriminalomsorgen region D.

A klaget til Likestillings- og diskrimineringsombudet 26. august 2008 med påstand om etnisk diskriminering på bakgrunn av at han er samisk.

Fra januar 2009 ble A innvilget plass ved B fengsels frigangsavdeling.

Partenes syn på saken

I sakskorrespondansen har både A og kriminalomsorgen kommentert begrensningene i retten til å bruke det samiske språket i fengselet. Dette reguleres i sameloven § 3-4 tredje ledd, som gir innsatte i fengsel i Troms og Finnmark rett til å bruke samisk. Samer som soner i anstalter utenfor Troms og Finnmark har ikke tilsvarende rett til å bruke samisk. Spørsmålet om en slik begrensning i retten til å bruke samisk vil være i strid med diskrimineringsloven, vil det være naturlig å ta med lovgiver. Ombudet vil derfor ikke gå nærmere inn på den problemstillingen i denne uttalelsen.

A mener årsaken til at han fikk avslag på søknad om utgang (velferdspermisjoner) for å delta i obligatoriske kollokvier fra avdeling C i B fengsel høsten 2007, er at han er samisk. På søknadstidspunktet hadde han tre år og fire måneder igjen å sone til mulig prøveløslatelse. Han viser til at på samme avdeling fikk en etnisk norsk innsatt med lik dom som A, og med like lang gjenstående soningstid, utgang til studier fra høsten 2006.

A nevner at også andre nordmenn på avdelingen fikk utgang fra avdelingen mens han sonet der, men at det ikke vil være relevant å sammenligne seg med disse, siden de ikke har dommer over fire år.

A erkjenner at han har hatt ca 40 utganger i løpet av ett år, men påpeker at det har også flere andre innsatte ved avdeling C, og at disse i tillegg har fått utgang til skole.

A viser for øvrig til at han fikk innvilget plass ved frigangshjemmet da han hadde ett år og 11 måneder igjen å sone, mens den etniske nordmannen med lik dom som A fikk innvilget plass på åpen avdeling da han hadde tre år igjen å sone.

A opplyser for øvrig at han har opplevd mye hverdagsrasisme i B fengsel, slik som samevitsing og etterligning av As aksent. A viser til ett konkret eksempel på dette, men på grunn av at saken er ordnet opp i ønsker han ikke å oppgi navnet på den aktuelle førstebetjenten som var involvert.

B fengsel avviser at As begrensninger i antall utganger fra fengselet har hatt noe med hans etniske bakgrunn å gjøre.

B fengsel viser til at de har gitt A en utvidet permisjonskvote på inntil 30 døgn, siden hans skolegang er en viktig del av hans rehabilitering. Begrunnelsen for å begrense antall utganger for A har vært sikkerhetsmessige forsvarlighetshensyn. I tillegg sier retningslinjene til straffegjennomføringsloven at antall utganger ikke bør overstige seks pr. år.

Kriminalomsorgen region D viser til at det bør foretas en langsiktig opptrapping av permisjoner frem mot en eventuell løslatelse ved 2/3 tid. Det vises også til at alle innsatte ved norske fengsler behandles individuelt på bakgrunn av dommens art, karakter, og den enkeltes individuelle behov for oppfølging. På denne bakgrunn vil det være vanskelig å sammenligne innsatte og hvordan de behandles, siden det alltid vil være forskjeller som er individuelt begrunnet.

Kriminalomsorgen viser til at A har hatt 34 utganger i 2008 i form av korttidspermisjoner og helgepermisjoner, og at dette ligger opp mot det maksimale av hva det er adgang til. Kriminalomsorgen skriver at de ikke kan erindre at det er mange med flere utganger enn det A har, og at det også ville stride mot regelverket om dette skulle være tilfelle. Det opplyses at den innsatte med tilsvarende dom som A, fikk innvilget to velferdspermisjoner pr måned til skolegang fra 24. august 2006 og ut året.

Det vises til at frigang som en hovedregel ikke skal tilstås for lengre periode enn ett år. Frigang til undervisning kan likevel tilstås i inntil to år dersom undervisningen er ledd i en samlet utdanningsplan. Frigang bør normalt foregå fra fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller overgangsbolig, og bare unntaksvis finne sted fra fengsel med høyt sikkerhetsnivå (lukket fengsel). Kriminalomsorgen opplyser at den norske innsatte med tilsvarende dom som A ble overført til E fengsel, som er et åpent fengsel, 3. januar 2007. Da hadde han ca tre år igjen å sone. Han ble overført til Frigangshjemmet 31. desember 2007.

Kriminalomsorgen mener at A ikke har dokumentert eller utdypet påstander om trakassering på grunn av etnisitet under fengselsoppholdet.

Rettslig grunnlag

Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med diskrimineringsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 annet ledd nr. 2.

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. lovens § 4 første
ledd. Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt over blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av forhold som nevnt over blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre, jf. lovens § 4 andre og tredje ledd.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, er tillatt, jf. § 4 fjerde ledd.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen, unnlatelsen eller ytringen sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskrimineringsloven § 10.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Det første spørsmålet ombudet skal ta stilling til er om A er blitt behandlet dårligere enn den etniske nordmannen han sammenligner seg med i forbindelse med søknader om permisjoner, og overføring til åpen avdeling og soning på frigangshjem.

Et vilkår for at en handling skal kunne karakteriseres som direkte diskriminering, er at noen er behandlet dårligere enn andre, jf. definisjonen i diskrimineringsloven § 4 annet ledd. I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at det er tilstrekkelig at vedkommende ble behandlet på en måte andre ikke ville blitt, jf. Ot. prp. nr. 33 (2004-2005) side 94/pkt. 10.3.2.3.

I denne saken synes det ikke tvilsomt at A er behandlet ulikt den etnisk norske personen han sammenligner seg med, både når det gjelder permisjoner og overføring til åpen soning. Spørsmålet er imidlertid om den ulike behandlingen kan knyttes til at A er samisk.

For at det skal foreligge omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted diskriminering, må As påstand om diskriminering støttes av hendelsesforløpet og sakens ytre omstendigheter. Spørsmålet om A har lagt fram opplysninger som gir grunn til tro at han er blitt forskjellsbehandlet på grunn av sin samiske bakgrunn, må bero på en konkret vurdering. En påstand, eller den omstendighet at en annen etnisk norsk person har fått flere permisjoner og åpen soning på et tidligere tidspunkt, er ikke i seg selv nok til at bevisbyrden går over på innklagede. Klageren har i utgangspunktet bevisføringsrisikoen, jf. mindretallets uttalelse i Likestillings- og diskrimineringsnemndas sak 26/2006, som en samlet nemnd har lagt til grunn i etterfølgende saker.

Behandlingen av innsatte ved norske fengsler skjer på bakgrunn av en skjønnsmessig og individuell vurdering, hvor blant annet dommens art, karakter, og den enkeltes individuelle behov for oppfølging vektlegges. Ombudet kan ikke se at A har fremlagt opplysninger som gir grunn til å tro at Kriminalomsorgens vurderinger i sakene om permisjoner, åpen soning og frigang har sammenheng med at A og den nevnte nordmannen har ulik etnisk bakgrunn. Det er heller ikke andre opplysninger i saken som gir ombudet grunn til å tro at As samiske bakgrunn har hatt betydning for kriminalomsorgens avgjørelser av søknadene hans. På bakgrunn av dette er ombudet kommet til at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at A er forskjellsbehandlet på grunn av etnisitet i forbindelse med permisjonssøknader og overføring til åpen avdeling og frigang.

Under opplysningen av saken har A hevdet at han er utsatt for rasisme/trakassering i B fengsel. A har blant annet vist til en episode hvor en ansatt har etterlignet As aksent. A opplyser imidlertid at denne saken er løst, og han har ikke ønsket å oppgi navn på den ansatte. Ombudet finner derfor ingen grunn til å gå nærmere inn på dette.

Konklusjon

B fengsel og Kriminalomsorgen region D har ikke brutt diskrimineringslovens § 4.