Ombudet konkluderte med at Kriminalomsorgen ikke hadde en plikt til å sikre universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9. Ombudet fant videre at Kriminalomsorgen handlet i strid med § 4 når det gjaldt øvrige forhold.

Ombudet bemerket innledningsvis at mannen var vurdert soningsdyktig, og at ombudet ikke kan overprøve vurderingen av soningsdyktighet.

Mannen mente det kunne være brudd på loven at han først ble innkalt til soning i 2009 for en dom av 2002. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft 1. januar 2009. Den påståtte diskrimineringen må dermed ha skjedd før loven trådte i kraft og faller dermed utenfor dens virkeområde. Ombudet tok derfor ikke stilling til om innkallingen hadde sammenheng med nedsatt funksjonsevne ettersom det uansett ikke kunne regnes som et brudd på loven.

Ombudet kom til at et fengsel ikke har en plikt til å sikre universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9. Spørsmålet var om et fengsel er ”rettet mot allmennheten”. Ombudet uttalte at det er vektige grunner for at et fengsel må ta høyde for ulike forutsetninger blant de innsatte og derfor burde sikre universell utforming. Ombudet forstod imidlertid forarbeidene til loven slik at det avgjørende vil være om virksomheten er generelt publikumsrettet eller åpen og tilgjengelig for publikum.

Ombudet fant at klager hadde et dårligere treningstilbud enn andre innsatte på grunn av sin nedsatte funksjonsevne. Av hendelsesloggen Kriminalomsorgen hadde sendt ombudet framgikk det at mannen fikk langt færre tilbud om trening enn fengselet oppga og enn andre innsatte. Ombudet kunne ikke se at forskjellsbehandlingen ivaretok et saklig formål og anså i alle tilfelle forskjellsbehandlingen for å være uforholdsmessig inngripende.

Det var enighet mellom partene om at mannen måtte spise alene på egen celle og ikke fikk delta i fellesskapet hver kveld i annen etasje fordi det ikke er heis eller trappeheis mellom etasjene. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fastslår at diskriminerings som skyldes manglende universell utforming er uttømmende regulert i § 9. Som omtalt ovenfor fant ombudet at fengselet ikke har en plikt til å sikre universell utforming. Ombudet uttalte imidlertid at vurderingen måtte ta utgangspunkt i tilbudet som gis til de innsatte. Slik ombudet så det, må fengselet ha et likverdig tilbud til alle innsatte uavhengig av funksjonsevne. Forskjellsbehandlingen var etter ombudets vurdering knyttet til mannens nedsatte funksjonsevne, men ikke nødvendigvis til fysiske forhold. Ombudet fant ikke at forskjellsbehandlingen kunne tillattes etter unntaksbestemmelsen.

Kriminalomsorgen erkjente at mannen hadde dårligere luftemuligheter enn andre innsatte fordi treningstidene i noen tilfeller er lagt til de faste luftetidene. Ombudet fant på den bakgrunn at det var årsakssammenheng mellom mannens nedsatte bevegelsesevne og det dårligere luftetilbudet. Ombudet konkluderte med at det manglende tilbudet innebar direkte diskriminering.

Ombudet fant at Kriminalomsorgen handlet i strid med § 4 fram til mannen fikk tilbud om bruk av trådløs telefon. Fram til han fikk dette tilbudet satt mannen i gangen når han brukte telefonen fordi døren inn til telefonrommet var for smal til at kom inn.

Det er praksis i fengselet at hver innsatt vasker sin egen celle. Ombudet fant at Kriminalomsorgens ”nøytrale” praksis var indirekte diskriminerende. Ombudet la til grunn at ordningen faktisk stiller personer med nedsatt bevegelsesevne dårligere enn andre. Ombudet la til at det ikke var tilstrekkelig at fengselet tilbyr mannen at andre innsatte kan vaske cellen for ham.   

Saksnummer: 08/1718
Lovanvendelse: diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 4 og 9
Diskrimineringsgrunnlag: nedsatt funksjonsevne
Ombudets uttalelse datert 9. mars 2010:

Anonymisert versjon av ombudets uttalelse

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til klage av 15. januar 2009 fra A.

A mener Kriminalomsorgen B handler i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven når det gjelder flere forhold under soningen i B.

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med at Kriminalomsorgen ikke har en plikt til å sikre universell utforming, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9. Ombudet konkluderer videre med at Kriminalomsorgen handler i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 når det gjelder As treningstilbud, deltakelse i fellesskap og fellesmiddag, luftemuligheter, telefontilgang og vasking av cellen.

Likestillings- og diskrimineringsombudets uttalelse kan bringes inn for Likestillings- og diskrimineringsnemnda for full overprøving. Fristen er tre uker fra partene mottar ombudets uttalelse, se vedlagte veiledning.

Sakens bakgrunn

Ombudets framstilling av sakens bakgrunn bygger på partenes skriftlige redegjørelser til ombudet.

A har vært innsatt ved B, lukket anstalt, siden (…). Han soner en dom av (…) på (…). A er lam (…).

Det er uenighet mellom partene om hvem som er ansvarlig for vurderingen av soningsdyktighet. Politilege (…) skriver følgende i brev av 19. mars 2009:

”Jeg viser til anmodning om ny undersøkelse hos politilegen fra advokaten (…). Saken er avsluttet hos oss og anmodningen med vedlegg oversendes derfor B som rette vedkommende.
 
Politilegen blander seg ellers ikke inn i medisinske forhold som gjelder domfelte under soning. Den videre behandling av saken må skje gjennom helsetilbudet i Kriminalomsorgen. Dette er også sagt til domfelte og meddelt advokaten.”

A er sysselsatt som assistent på fengselets bibliotek fra mandag til fredag.

Det er på forespørsel fra A satt opp en rampe for at innsatte skal komme seg inn og ut av luftearealet.

De innsatte har mulighet til to timers fellesskap med andre innsatte hver kveld i byggets andre etasje. Middagen kan også inntas i fellesskap i samme etasje. A har ikke anledning til å delta i dette fellesskapet fordi det ikke er heis mellom etasjene. På grunn av økonomiske og andre forhold, er det uklart når en heis vil bli installert.

De innsatte får tilbud om trening tre ganger i uka, A null til én/to ganger.  Helseavdelingen har anbefalt en økning til 3-4 ganger i uka, men det lar seg ikke gjøre på grunn av bemanningsproblemer.

Innsatte fikk tidligere hjelp til å komme seg inn og ut av besøksbygget. Etter at A kontaktet ombudet, har fengselet montert en rampe til besøksavdelingen.  

Fordi A ikke kommer seg inn i rommet hvor telefonen er plassert, ble det 27. januar 2009 ordnet en skjøtekabel slik at han kunne bruke telefonen fra gangen ved sin celle. Senere har han fått utdelt en trådløs hodetelefon som han kan snakke i på cellen sin. Den har ikke fungert som den skal, og har vært forsøkt reparert flere ganger. Det er uenighet mellom partene om telefonen nå fungerer som den skal. 

Kriminalomsorgen B har sendt ombudet et notat av 26. mai 2009 med tittelen Telefon for HC celle B avd. A. I notat redegjør verksmester C slik for telefon til A:

”Hc-celle ved B ble tilpasset Hc-innsatte desember 2008 for å kunne ta i mot innsatte i januar 2009, med dette behov. Det ble da ikke gjort noen endringer med tlf. kiosk da denne er plassert i kort avstand fra hc-celle. Vi mente da at dette kunne brukes uten noen tilpasninger. Innsatte kunne ikke komme inn i kiosken med rullestol. Første tiltak ble da å ordne skjøtekabel så innsatte kunne bruke tlf kiosken fra gangen ved sin celle. Dette ble utført 27.01.09. Dette var ingen god funksjonell løsning.

I samarbeid med IKT tjenester som er eier av tlf kioskene ved fengselet kom dem med et forslag om et trådløst headsett. Dette ble bestilt og levert av WIND Communication AS den 10.02.09. Vedlikeholdsavdelingen ved fengselet monterte denne i samarbeid med IKT tjenester via telefon. Dette fungerte som ønsker ved montering. Etter noen brukerfeil ble brukerveiledning innhentet og levert vaktrom ved avdelingen samtidig som vi veiledet bruker å betjenter ved avdelingen. Vedlikeholdsavdelingen har også tilbudt bruker og betjenter ved avdelingen hjelp/veiledning vis ønskelig.”

A har fått innvilget hjemmesykepleie av kommunen som skal dekke eventuelle behov for hjelp og behandling på kveldstid og i helgene. På dagtid får innsatte hjelp av helseavdelingen ved fengselet. I brev fra fengselshelsetjenesten i kommunen står følgende om tilbud som gjelder As inkontinensproblem:

”Helseavdelingen ved B har alt utstyr tilgjengelig. A ordner med alt det praktiske selv. Dersom han skulle trenge bistand har han vedtak på hjelp fra hjemmebasert omsorg når ikke helsekontoret her er bemannet.”

B kommune har avslått As søknad om hjemmehjelp til renhold av sin egen celle. I begrunnelsen for avslaget står det:

”Bruker er lam fra (…), og sitter derfor i rullestol. Dette gjør det vanskelig for han å mestre renholdsoppgaver selv. Er nå innsatt i fengsel, og har søkt hjemmehjelp til renhold av sin celle. Har rett til tjenester etter sosialtjenesteloven § 4-2a og § 4-3, men etter samtale med jurister både hos Fylkesmannen i (…) og på Helse- og omsorgsdepartementet, velger vi å avslå søknaden. Etter vår vurdering er dette noe Kriminalomsorgen burde kunne håndtere selv. Det vil være svært lite hensiktsmessig at ufaglærte kommunalt ansatte hjemmehjelper skal gå inn i en avdeling i fengselet for å utføre renhold på en celle. Hjemmebaserte tjenester har mye bruk av vikarer, og ofte skjer det omrokkeringer samme dag som hjelpen skal ytes, slik at det vil kunne være vanskelig å sende opp samme hjemmehjelp hver gang, noe som igjen kan bli vanskelig i forhold til sikkerhetsklarering.”

Ombudet har fått oversendt hendelseslogg fra Kriminalomsorgen B fengsel. Fra referat fra oppfølgingssamtale med A datert 12. mars 2009 står det:

”Innsatte ønsket å vaske sin celle i dag og fikk utlevert såpe og mopp. Etter en stund ba han om assistanse fordi at han ikke kom opp fra gulvet når han hadde vasket. Den innsatte har tidligere fått tilbud om assistanse til rengjøring. Dette har han nektet å ta imot.”

I hendelseslogg datert 9. mars 2009 står det:

”Innsatte informerer venner og familie per telefon at det ikke blir vasket på hans celle, og at det er 9 uker siden sist den ble vasket. A forteller at han bor i en svinesti. Til informasjon så ble innsatte tilbudt cellevask senest 06.03.09. A nektet dette, da det var en kjøkkengutt (…) som skulle utføre jobben. A ville ikke at andre innsatte skulle inn på hans celle og vaske. Det virker som A skal gjøre dette til en sak, på bakgrunn av at han fikk avslag fra B kommune ang. hjemmehjelp.”

A henvendte seg til ombudet den 10. november 2008 og opprettet klagesak den 15. januar 2009.

Partenes syn på saken

A hevder Kriminalomsorgen handler i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven når det gjelder en rekke forhold, som omtales nedenfor.

A mener det kan være i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven at han ikke ble innkalt til soning før 1. januar 2009 for en dom fra 2002. Han mener dette skyldes hans nedsatte funksjonsevne.

A mener det må installeres trappeheis opp til andre etasje. Det er nå planlagt å installere kjøkken i andre etasje. Det vil føre til en økt isolering av ham.

A mener det er feil, slik fengselet hevder, at vurderingen av soningsdyktighet og soningsutsettelse ligger hos politiet og ikke fengselet. Til støtte for sitt syn viser A til brev fra politilege (…).

Fengselet har ikke vurdert å tilby A fellesskap på en annen avdeling, hvor det ikke kreves tilgang til heis. A mener uansett at det ikke vil være tilstrekkelig. Han kjenner ingen mennesker på de andre avdelingene, og han spør seg hvorfor han skal ha fellesskap med andre enn dem han bor på avdeling med. Den andre avdelingen har dessuten ikke HC-toalett.    

På grunn av bemanningsproblemer er treningstilbudet redusert til 0/1-2 ganger per uke. Ifølge A er to ganger per uke tilstrekkelig. A tilbakeviser fengselets påstand om at han har takket nei til tilbud om trening på grunn av stivhet i armene. Grunnen til at A har takket nei til to treninger, er en antibiotikakur mot (…). Det er ikke bra å trene mens man tar antibiotika fordi det lett kan føre til strekk og skader i muskler. A må trene sammen med en betjent og mister dermed fellesskapet med andre innsatte under treningen. Treningstimen han har på lørdager er i luftetiden, slik at han må velge bort luftingen på morgenen. Treningen på lørdager blir ikke, slik fengselet hevder, flyttet når han har besøk i helgene. A har på grunn av inaktivitet pådratt seg store problemer med (…).  At fengselet tilbyr han trening tre ganger i uka er feil. Fengselsbetjentene har en gjøremålsliste på sitt kontor, der det står at han skal trene tirsdag og lørdag. Det framkommer heller ikke av hendelsesrapporten fengselet har sendt ombudet at han trener tre ganger i uka.

Først 9. mai 2009 fikk A tilgang til en trådløs telefon. Det er dårlig forbindelse i den trådløse telefonen, slik at de som blir oppringt ikke hører hva som blir sagt. A sitter derfor fortsatt i gangen og ringer når han skal føre en samtale hvor det er viktig at begge parter hører hva den andre sier.

På grunn av frykt for at andre innsatte skal plante noe ulovlig som kan påvirke As benådningssøknad, tør han ikke la andre innsatte vaske cellen hans. Han har mottatt trusler i fengselet på grunn av sitt samarbeid med politiet i forbindelse med en domfellelse. A synes det er merkelig at fengselet ikke finner det sannsynliggjort da de har tilgang til papirer som bekrefter dette. Det er denne dommen han nå soner. Kun ved én anledning har A fått tilbud om hjelp til vasking av en ansatt. Han takket ja til tilbudet.

Luftetiden i sommerhalvåret er økt til 1,5 timer. Det er ikke HC-toalett i fengselets luftegård. Det betyr at A må avbryte luftingen og benytte toalettet på sin egen celle. Han kommer da ikke ut igjen.

A har fått opplyst fra en ansatt i fengselet at fengselet ikke vil tilrettelegge mer for ham. Bakgrunnen er at det skal åpnes et nytt fengsel i Halden i april 2010, som vil ha minst én avdeling som er tilpasset personer med nedsatt funksjonsevne. Da kommer A til å bli overført dit.

B hevder vurderingen av soningdyktighet og soningsutsettelse hører under politiet. Fengselet kan derfor ikke kommentere grunnene til at A har fått avslag på soningsutsettelse og deretter pågrepet og tvangsinnsatt i fengselet.

Etter fengselets oppfatning har det ingen hensikt å øke treningstilbudet fordi A har takket nei til trening den siste tiden på grunn av helsetilstanden/stivhet i armene. Årsaken til at A trener alene, er at han må trene på en annen avdeling med lavere sikkerhet fordi treningsrommet ved hans avdeling er vanskelig tilgjengelig på grunn av den nedsatte funksjonsevnen hans. A, som er innsatt på en avdeling med høyere sikkerhet, kan ikke trene sammen med innsatte på avdelingen med lavere sikkerhet. Det er begrunnet i sikkerhetsmessige hensyn. Han får tilbud om trening minst to ganger per uke, og tre ganger dersom det lar seg gjøre. Det følger av hendelsesrapporten fengselet har sendt ombudet. Treningen legges hovedsakelig utenom luftetidene. Det hender at treningstiden må flyttes i helgene når han får besøk.

Ifølge avdelingen har A både takket nei til tilbud om at andre innsatte vasker gulvene på cellen hans med ansatte til stede og at ansatte vasker for ham. Årsaken er at A føler seg truet og er redd for at noen innsatte kan plante narkotika på cellen hans etter bestilling fra personer han har vitnet mot tidligere. Fengslet finner ikke at det er sannsynlig at A er utsatt for trusler eller represalier i fengslet. Fengslet avviser at de handler i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ved at A ikke har fått innvilget hjemmehjelp eller ønsker å vaske cellen sin selv. Han har forsøkt å vaske cellen selv uten særlig godt resultat.

Domfelte ble ved innsettelse gjort kjent med hvilke tiltak som var gjort for å tilrettelegge for personer med nedsatt funksjonsevne. Han må på en konstruktiv måte komme med innspill på hvilke tiltak som kan gjennomføres for at hans soning kan gjennomføres så smidig som mulig.  

Fengselet vurderte en periode å la A delta i fellesskapet på en annen avdeling. Planen ble skrinlagt etter at A påpekte at han visstnok skulle ha vitnet i en rettssak og at han derfor følte seg truet.
 
Det foreligger per i dag ikke noen konkrete planer om bygging av kjøkken i andre etasje.

B har innhentet et pristilbud på trappeheis til den aktuelle avdelingen. Prisen på heisen er 270 000. I tillegg kommer kostnadene med ombygging. B er en del av Statens husleieprosjekt. Det vil si at det er Statsbygg som eier bygningen og som er ansvarlig for universell utforming av lokalene. Det er derfor ikke mulig for B å si noe om når planene vil bli gjennomført.

Rettslig grunnlag

Ombudet har kompetanse til å gi uttalelse om et forhold er i strid med bestemmelser i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven eller ikke, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 3.

Diskriminerings- og tilgjengelighetslovens formål er å fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for alle, uavhengig av funksjonsevne, og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. I tillegg skal loven bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes, jf. § 1. Formålet med loven er ”en viktig retningslinje for tolkning av loven”, jf. Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 75 punkt 9.2.5. Loven gjelder på alle samfunnsområder og derfor også i et fengsel, jf. § 2 første ledd.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven oppstiller en plikt til generell tilrettelegging. Plikten følger av § 9 tredje ledd hvor det står:

”Offentlig og privat virksomhet rettet mot allmennheten har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon så langt det ikke medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten.”

Offentlig virksomhet skal i tillegg arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innenfor virksomheten, jf. § 9 første ledd.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12 har en plikt til individuell tilrettelegging. Pliktsubjekt etter bestemmelsen er arbeidsgiver, skole- og utdanningsinstitusjon og kommunen når det gjelder barnehagetilbud og tjenestetilbud etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven av varig karakter for den enkelte. 

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 4. Med direkte diskriminering menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, har blitt eller ville ha blitt behandlet i en tilsvarende situasjon. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at personer med nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre, jf. § 4 tredje ledd.

Diskriminering som skyldes mangelfull fysisk tilrettelegging er uttømmende regulert i §§ 9 og 12, jf. § 4 syvende ledd.

Det følger av loven § 4 fjerde ledd at forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den som forskjellsbehandles, ikke er å anse som diskriminering etter loven.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 13 har en bestemmelse om delt bevisbyrde. Det innebærer at hvis det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har funnet sted brudd på bestemmelsene i §§ 4, 6, 7, 8, 9 og/eller 12, skal det legges til grunn at brudd har funnet sted hvis ikke den som er ansvarlig for handlingen eller unnlatelsen sannsynliggjør at det likevel ikke har funnet sted slikt brudd.

Ombudets vurdering

Likestillings- og diskrimineringsombudet skal vurdere om Kriminalomsorgen B handler i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven §§ 9 og 4. A har bedt ombudet vurdere følgende forhold: tidspunktet for innkallelse til soning, plikt til å sikre universell utforming, treningstilbud, deltakelse i fellesskap og fellesmiddag, luftemuligheter, telefontilgang og vasking av egen celle. Ombudet vurderer punktene i klagen fortløpende.

Ombudet bemerker innledningsvis at ombudet legger til grunn at A er vurdert soningsdyktig. Ombudet kan ikke overprøve vurderingen av soningsdyktighet.

Tidspunktet for innkallelse til soning

A mener det kan være brudd på diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 at han først ble innkalt til soning 1. januar 2009 for en dom av 2002. Loven trådte i kraft 1. januar 2009. Den påstått diskriminerende handlingen må dermed ha skjedd før loven trådte i kraft og faller dermed utenfor lovens virkeområde. Ombudet tar derfor ikke stilling til om innkallelsen skyldes As nedsatte funksjonsevne, da det uansett ikke kan regnes som et brudd på loven.

Ombudet konkluderer med at forholdet faller utenfor lovens virkeområde.

Plikt til å sikre universell utforming

Ombudet skal ta stilling til om et fengsel har en plikt til å sikre universell utforming. Pliktsubjektene etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9 er virksomheter som er ”rettet mot allmennheten”. Spørsmålet er derfor om et fengsel er ”rettet mot allmennheten”. Et fengsel er ikke åpent for alle til enhver tid, men er en av samfunnets reaksjonsformer mot lovbrudd. På den annen side kan enhver som begår bestemte lovbrudd, bli satt i fengsel. Et fengsel er imidlertid en lukket institusjon og etter en vanlig språklig forståelse ikke rettet mot allmennheten, men mot de innsatte. Ombudet viser til forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) side 142, for eksempler på hvilke offentlig virksomheter som er omfattet av plikten:

”Eksempler på offentlige virksomheter rettet mot allmennheten er offentlige kontorer der publikum kan henvende seg, idrettsanlegg, virksomheter som tilbyr offentlig transport samt kulturbygg.”

Forarbeidenes eksempler taler klart i retning av at det er publikumsrettede bygg bestemmelsen har ment å omfatte. I forarbeidene nevnes også eksempler på at virksomheter som er rettet mot bestemte målgrupper kan være omfattet. Eksempler som nevnes er skoler, sykehus og fritidsklubber. I ot.prp. nr. 44 (2007-2008) på side 142 står det videre:

”En skole driver opplæringsvirksomhet for en nærmere spesifisert målgruppe, men vil over tid kunne oppleve variasjon blant de menneskene, elever, foreldre og andre som skal kunne benytte bygninger og arealer ellers. I tillegg brukes skolebygg ofte til andre formål enn opplæring, for eksempel til kulturtiltak, som valglokaler mv. Det er derfor grunn til at skoler bør omfattes av kravet. Barnehager opplever også en variasjonsbredde når det gjelder barn med ulike behov. Barnehager er derfor omfattet av plikten i lovforslaget § 9.

Sykehusvirksomhet har som primært formål å tilby tjenester til pasienter. Også her vil virksomhetene oppleve variasjonsbredde over tid blant pasientene. I tillegg må en bygning også kunne benyttes av pårørende og andre. En fritidsklubb retter seg ofte mot en spesifikk gruppe, for eksempel ungdom i en bestemt aldersgruppe eller annen målgruppe. Over tid vil en slik virksomhet kunne oppleve variasjon blant de som skal benytte tilbudet, slik at virksomheten må ta høyde for ulike forutsetninger blant de som benytter seg av tilbudet.”

Forarbeidene er slik ombudet ser det litt uklare med hensyn til begrunnelsen for hvorfor for eksempel en skole er omfattet av plikten til universell utforming. Det vises både til at det er variasjon blant elevene og at et skolebygg brukes til andre formål. Et fengsel vil oppleve variasjoner blant de innsatte og det er etter ombudets oppfatning vektige grunner som taler for at et fengsel må ta høyde for ulike forutsetninger blant de innsatte og derfor burde sikre universell utforming. Ombudet forstår imidlertid proposisjonen slik at det avgjørende er om virksomheten generelt er publikumsrettet eller i alle fall er åpen og tilgjengelig for publikum. Ombudet viser i den forbindelse til proposisjonen side 143 hvor departementet slår fast at arbeidsplasser som sådan ikke vil være omfattet og deretter uttaler at ”[d]et avgjørende vil være om virksomheten er generelt publikumsrettet”.

Ombudet konkluderer på bakgrunn av denne forståelsen med at et fengsel ikke har en plikt til å sikre universell utforming, jf. § 9.

Det betyr likevel ikke at et fengsel ikke må vurdere tilgjengeligheten. Ombudet vil bemerke at Kriminalomsorgen B som virksomhet har en aktivitetsplikt med hensyn til universell utforming etter § 9 første ledd.

Et fengsel har heller ikke en plikt til individuell tilrettelegging etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 12. Selv om hensynene som ligger bak bestemmelsen om individuell tilrettelegging i stor grad også vil gjelde for fengselsopphold, er ikke Kriminalomsorgen med blant pliktsubjektene opplistet i § 12.

Forholdene A har klaget på må derfor vurderes etter det alminnelige forbudet mot direkte og indirekte diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4. Forholdet til § 9 blir vurdert der det er relevant i det enkelte klagepunkt, jf. § 4 siste ledd.

Treningstilbud

A hevder at han har et dårligere treningstilbud enn andre innsatte. Han mener årsaken til det er hans nedsatte bevegelsesevne. Fengselet hevder hendelsesloggen dokumenterer at A har et treningstilbud på i hvert fall to ganger per uke. Etter det ombudet kan se av loggen har A trent 17 ganger de fem første månedene han var innsatt. Det vil i gjennomsnitt si ca. 3,4 ganger i måneden og dermed langt færre ganger enn det fengselet opplyser. Han har ifølge loggen takket nei ved to anledninger. Fengselet opplyser at A på grunn av den nedsatte bevegelsesevnen må trene sammen med en betjent. Årsaken til at han har fått færre treningstilbud enn andre innsatte er lav betjening. Ombudet finner det derfor dokumentert at treningstilbudet til A er dårligere enn for andre innsatte. Ombudet er ikke enig i at tilbudet kan reduseres fordi A ved et par anledninger ikke har ønsket eller hatt mulighet til å trene.

Ombudet kan ikke se at forskjellsbehandlingen ivaretar et saklig formål og anser uansett at forskjellsbehandlingen vil være uforholdsmessig inngripende overfor A.

Ombudet konkluderer dermed med at Kriminalomsorgen handler i strid med forbudet mot direkte diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 når det gjelder treningstilbud.

Deltakelse i fellesskap og fellesmiddag

A må spise alene på egen celle og får ikke delta i fellesskapet hver kveld i annen etasje fordi det ikke er heis eller trappeheis mellom etasjene. Det er enighet mellom partene om at A ikke har et likeverdig tilbud hva gjelder felles middag og andre sosiale aktiviteter. Dette kan sees på som et krav om for eksempel trappeheis. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 fastslår at diskriminering som skyldes manglende universell utforming er uttømmende regulert i § 9. Når det gjelder forholdet mellom bestemmelsen i §§ 4 og 9 står det følgende i Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) på side 254:

”Dersom det ikke foreligger fysiske barrierer, men for eksempel en rullestolbruker uten saklig grunn nektes adgang til et lokalet rettet mot allmennheten, vil dette reguleres av det alminnelige forbudet mot diskriminering i § 4 og kunne gi grunnlag for oppreisning etter § 17.”

Som konkludert ovenfor har et fengsel ikke en plikt til å sikre universell utforming. Spørsmålet er dermed om forskjellsbehandlingen kan sies å være en følge av fysiske barrierer. Ombudet mener imidlertid at vurderingen må ta utgangspunkt i tilbudet som gis til de innsatte. Fengselet må slik ombudet ser det ha et likeverdig tilbud til alle innsatte uavhengig av funksjonsevne. Årsaken til at A ikke får tilbud om å delta i fellesskapet på lik linje med andre er hans nedsatte bevegelsesevne, og er ikke nødvendigvis knyttet til fysiske forhold.

Ombudet kan ikke se at det er vist til at forskjellen i tilbudet ivaretar et saklig formål. Ombudet bemerker at det uansett skal mye til før det er tillatt å akseptere en forskjellsbehandling som fører til ytterligere isolasjon i et fengsel.

Ombudet konkluderer derfor med at Kriminalomsorgen handler i strid med forbudet mot direkte diskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4.

Luftemuligheter

A mener han ikke har lik tilgang til lufting som andre innsatte. Kriminalomsorgen har opplyst at treningen hovedsakelig legges utenfor luftetidene. A hevder i tillegg at han har fast treningstid i felles luftetid. Dette er ikke imøtegått av Kriminalomsorgen. Videre opplyser A at luftetiden er utvidet til halvannen time i sommerhalvåret. På grunn av at det ikke er HC-toalett i luftegården, må A avbryte luftingen for å gå på toalett på egen celle. Han mener da at han ikke kommer ut i luftegården igjen.

Kriminalomsorgen har etter det ombudet kan se erkjent at A har dårligere luftemuligheter. Årsaken er at treningstidene i noen tilfeller er lagt til de faste luftetidene. Etter ombudets oppfatning er det dermed As nedsatte bevegelsesevne som er grunnen til at han får et dårligere luftetilbud. Ombudet kan ikke se at A har sannsynliggjort at han mister luftetid dersom han må benytte toalettet under luftingen.

Ombudet konkluderer på denne bakgrunn med at tilbudet er direkte diskriminering i strid med § 4. Ombudet forutsetter at A har anledning til å gå ut i luftegården igjen etter å ha benyttet toalettet dersom det gjenstår luftetid. Dersom han er avskåret fra å benytte toalettet under luftingen, vil det innebære en direkte diskriminering.

Telefontilgang

A mener det er diskriminerende at han ikke kommer inn i telefonrommet på grunn av at døren er for smal. Bredden på døra reiser spørsmål om universell utforming, jf. drøftelse over. Et fengsel har ikke en slik plikt. A måtte med denne løsningen sitte i gangen når han skulle bruke telefonen. Den 27. januar 2009 la fengselet opp en skjøtekabel slik at A kunne bruke telefonen fra gangen. På et senere tidspunkt fikk han tilgang til en trådløs telefon. Det er etter ombudets oppfatning nødvendig for å sikre et likeverdig telefontilbud at A får benytte den trådløse telefonen.

A mener den trådløse telefonen ikke fungerer som den skal. Fengselet hevder den fungerer. Det er altså påstand mot påstand om telefonen er operativ. Ombudet har ved én anledning erfart at det var vanskelig å høre hva A sa da han ringte fra den trådløse telefonen. Det går imidlertid fram av notat av 26. mai 2009 fra (…) at telefonen har blitt reparert. Ombudet forutsetter at telefonen blir reparert innen kort tid for de tilfeller den ikke fungerer og om nødvendig erstattes med en ny telefon. 

Ombudet finner at Kriminalomsorgen handlet i strid med forbudet mot direkte diskriminering fram til han fikk et telefontilbud. På bakgrunn av ovenfor nevnte forutsetninger finner ombudet at fengselet ikke lenger handler i strid med forbudet mot direkte diskriminering, jf. § 4, når det gjelder As tilgang til bruk av telefon.

Vasking av celle

Det er praksis i fengselet at hver innsatt vasker sin egen celle. A har også forsøkt å vaske sin egen celle, men det er vanskelig for ham fordi han sitter i rullestol. A har fått avslag fra kommunen på hjelp til å vaske, jf. ovenfor under beskrivelsen sakens bakgrunn. Slik ombudet forstår Kriminalomsorgen mener de at A bør ta i mot hjelp til vasking fra andre innsatte og ansatte. A ønsker ikke å ta i mot hjelp fra andre innsatte av frykt for at de skal plante narkotika på cellen hans. Fengselet mener As frykt er ubegrunnet.

Ombudet mener uavhengig av avslaget fra kommunen og uenigheten mellom partene at den tilsynelatende nøytrale praksisen med at hver innsatt vasker sin egen celle reiser spørsmål om indirekte diskriminering, jf. § 4. 

Spørsmålet er om den ”nøytrale” praksisen med at hver innsatt vasker sin egen celle faktisk virker slik at personer med nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre, jf. § 4 tredje ledd. Kravet innebærer at det må påvises en faktisk negativ virkning for personer med nedsatt funksjonsevne sammenlignet med personer som ikke har nedsatt funksjonsevne. Ombudet legger til grunn at det er vanskelig for A å vaske cellen sin fordi han sitter i rullestol. Det er også observert av fengselet. Ombudet kan ikke se at det er uenighet mellom partene på dette punktet. Ombudet legger til grunn at ordningen faktisk stiller personer med nedsatt bevegelsesevne dårligere enn andre. Ombudet mener det ikke er tilstrekkelig at fengselet tilbyr A at andre innsatte kan vaske cellen hans uavhengig av om frykten hans er velbegrunnet eller ikke. 

Ombudet kan ikke se at den indirekte forskjellsbehandlingen kan være tillatt etter unntaksadgangen, jf. § 4 fjerde ledd. Det er ikke vist til at ordningen ivaretar et saklig formål. Det vil uansett kreve relativt få ressurser fra fengselets side å engasjere noen til å vaske for ham.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet konkluderer med at Kriminalomsorgen B handler i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 når det gjelder As treningstilbud, mulighet til fellesaktiviteter og middag, luftemuligheter, telefontilgang og vasking av egen celle.  Ombudet konkluderer videre med at Kriminalomsorgen B ikke har en plikt til å sikre universell utforming etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 9.

* * *

Ombudets uttalelser er ikke rettslig bindende. Ombudet vil likevel oppfordre Kriminalomsorgen B om å rette seg etter uttalelsen. Dersom Kriminalomsorgen B ikke retter seg etter ombudets uttalelse vil ombudet vurdere å bringe saken inn til vurdering hos Likestillings- og diskrimineringsnemnda. Nemnda kan treffe vedtak om det foreligger brudd på forbudet mot indirekte diskriminering, jf. diskrimineringsombudsloven § 7. Nemnda har også kompetanse til å pålegge stansing, retting eller andre egnede tiltak. Dersom Kriminalomsorgen B eventuelt ikke følger et pålegg fra Likestillings- og diskrimineringsnemnda, har nemnda myndighet til å treffe vedtak om en løpende tvangsmulkt fram til forholdet er brakt i orden.

Ombudet anser at Kriminalomsorgen allerede har rettet forhold med manglende telefontilgang. Det forutsettes at telefonen repareres omgående ved eventuelle feil. Ombudet imøteser Kriminalomsorgen Bs tilbakemelding på om de vil rette seg etter ombudets uttalelse. Ombudet ber om at Kriminalomsorgen B i så fall opplyser hva de vil gjøre for at den diskriminerende virkningen skal opphøre og når eventuelle endringer vil være gjennomført. Vi ber om en tilbakemelding innen 31. mars 2010.