Funksjonsevne

Velferd eller rettigheter

Funksjonshemmede er den den største minoritetsgruppen i Norge (ca. 17 prosent av befolkningen). Funksjonshemmede er en sammensatt gruppe som ofte ikke har noe mer til felles enn at de opplever diskriminering fra samfunnet på mange forskjellige arenaer. Funksjonshemmede forstås fremdeles ofte som en gruppe mennesker som har feil eller mangler og assosieres gjerne med svakhet, sårbarhet og utilstrekkelighet og at de har velferds- og omsorgsbehov. Politikkutformingen og utformingen av enkelte tjenester bygger fremdeles på en form for velferdstilnærming, ikke en rettighetstilnærming som sikrer selvbestemmelse, beslutningsstøtte, deltagelse og likestilling. Dette ble særlig tydelig i løpet av 2019, ikke minst som følge av omfattende kritikk av Norge fra FNs CRPD-komité og FNs spesialrapportør som påpekte at Norge må jobbe for et paradigmeskifte i sin forståelse av funksjonshemmede.

Paradigmeskifte

Paradigmeskifte betyr å snu forståelsen fra et individ-patologisk perspektiv, der det er den individuelle annerledesheten som anses som årsaken til utenforskap og manglende deltagelse til at det er samfunnets utilstrekkelighet og folks fordommer som er årsaken til utestengelse og diskriminering. Vi har langt igjen til et paradigmeskifte. Konsekvensen av den tradisjonelle tenkemåten om at funksjonshemmede hindres først og fremst av sine individuelle begrensninger og ikke fordommer og diskriminerende strukturer, gjenspeiles i politikk og i begrepsbruk.

Funksjonshemmede-konvensjonen (CRPD) forutsetter et slikt paradigmeskifte.

Egen faggruppe hos ombudet

Ombudet jobber på mange samfunnsområder for likestilling av funksjonshemmede. Vi har nær kontakt med sivilt samfunn og med myndighetene, blant annet gjennom oppfølging av regjeringens strategier, handlingsplaner, relevante temaer som er på høring og ikke minst foredrag og kurs om diskriminering av funksjonshemmede. 

Universell utforming (uu)

Ombudet har i mange år jobbet for et universelt utformet samfunn. I 2008 sa et samlet Storting at det kreves en systematisk oppgradering av bygg og uteområder for å oppnå et mer tilgjengelig samfunn. Stortinget mente at skoler var en viktig bygg-kategori å starte med. Dessverre er det enda ikke innvilget penger til dette.

I 2017 lanserte Bufdir rapporten «Veikart for universell utforming av grunnskolene» på oppdrag fra Barne- og likestillingsdepartementet. Veikartet inneholder en konkret plan med tidsfrister og for finansiering. Veikartet konkluderte med at en slik investering vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt. Et universelt utformet samfunn var et av kjerneområdene i vår rapport til FN komiteen i 2015.

I sine merknader til Regjeringen sier FN-komiteen: Regjeringen må innføre forskrifter for å fastsette tidsfrister og konkrete tiltak med øremerket finansiering for universell utforming av eksisterende bygninger, som prioriterer grunnskole og videregående skole (…).

Uforholdsmessighetsvurderingen

Likestillings- og diskrimineringsloven gir enkeltindivider klagerett på manglende universell utforming av bygg og uteområder. Et rundskriv fra 2010 la føringer for en innskrenkende tolkning av plikten til universell utforming. Det resulterer i at det kun er små justeringer i bygg og uteområder som ligger innenfor kravene før uforholdsmessige forhold slår inn. Nå som rundskrivet skal revideres, mener ombudet at det også må legges føringer for at listen for uforholdsmessige forhold legges høyere. Loven og plikten til universell utforming har nå vart i over 10 år. Som det også understrekes i forarbeidene, må loven håndheves strengere når man nå må anta at loven er mer kjent blant pliktsubjektene.

Retten til varer og tjenester

Mange funksjonshemmede har ikke tilgang til informasjon, varer og tjenester fordi de ikke får den bistand de trenger, eller fordi tilbudet og tjenesten ikke er tilpasset godt nok. Likestillings- og diskrimineringsloven har ikke en uttrykkelig bestemmelse om tilgjengelighet til varer og tjenester.

En viss tilretteleggingsplikt vil etter omstendighetene og i en viss utstrekning kunne utledes av forbudet mot indirekte diskriminering. Ombudet etterlyser en plikt til å yte personlig service ved behov til mennesker med funksjonsnedsettelser i alle virksomheter som retter seg mot allmennheten. Dette var også et tema vi rapporterte om til FN-komiteen i 2015.

Bolig og selvbestemmelse (ny-institusjonalisering)

Retten til en tilfredsstillende boligsituasjon er en problemstilling ombudet er opptatt av. Mange utviklingshemmede bor i barndomshjemmet sammen med sine foreldre, selv i høy alder. I de fleste kommuner er det lang ventetid for å flytte til kommunal bolig. Det bygges i økende grad bofellesskap med fellesareal fremfor samlokaliserte enheter, og størrelsen på disse bofellesskapene øker. I flere kommuner planlegges og etableres stadig større bofellesskap og utviklingen går i retning av mer totalomsorg ved at bolig, tjenester og sysselsetting kobles sammen.

Arbeidsliv

Ombudet jobber mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet. I tiår etter tiår har den store sammensatte gruppen «funksjonshemmede» stått utenfor arbeidslivet, mens de politiske grepene har vært lite måltilpasset og lite konkrete.

Kun 46,8 prosent av funksjonshemmede er i arbeid. Funksjonshemmede har langt større problemer med å komme seg inn i arbeidslivet, gruppen har lavere grad av sysselsetting enn den øvrige del av befolkningen og har også høyere risiko for å bli utstøtt fra arbeidslivet. Det er viktig å forstå at yrkesdeltagelse for personer med nedsatt funksjonsevne ikke kan sees uavhengig av andre sektorer i samfunnet enn arbeidslivet. Universell utforming av transportmidler, god bilfinansiering, muligheten for alternative transportmuligheter som ordningen med arbeidsreiser er avgjørende for å delta i arbeidslivet. Likestilte utdanningsmuligheter, tilstrekkelig brukerstyrt personlig assistanse (BPA), funksjonsassistanse, gode helsetjenester, tilgang på nødvendige hjelpemidler med videre, er alle sentrale innsatsområder for å forhindre at personer med nedsatt funksjonsevne blir utestengt fra arbeidsmarkedet.

Ombudet leverte et grundig innspill på dette området i forbindelse med Regjeringens nye handlingsplan for politikkutformingen 2020-2025 hvor vi blant annet vektla viktigheten av krav til universell utforming av arbeidsplassen; både de fysiske forhold og de digitale verktøyene som benyttes.

Inkluderingsdugnaden

To av tre satsningsområder i inkluderingsdugnaden handler om de som står utenfor arbeidslivet. Det tredje satsningsområdet handler om å redusere risiko for arbeidsgivere. Ombudet mener det er viktig at inkluderingsdugnaden også handler om arbeidsgiveres rekrutteringspraksis, diskriminering i arbeidslivet og tilretteleggingsrutiner.

Ombudet følger tett på inkluderingsdugnaden og venter spent på de verktøy og tiltak som skal bidra til å oppnå målet om at fem prosent av alle nyansatte i staten skal være personer med nedsatt funksjonsevne eller ha hull i CV-en. CRPD-komiteen anbefalte til Norge at også privat sektor burde forventes å nå dette målet. En handlingsplan bør inneholde grep for å motivere til å oppnå dette.

Brukerstyrt personlig assistanse (BPA)

Ombudet jobber for at BPA skal bli en reell rettighet for de som trenger det. BPA er et frigjøringsverktøy; en ordning som gir funksjonshemmede praktisk bistand til å gjøre ting som andre kan gjøre selv - kle på seg og gjøre husarbeid, komme seg til skole og arbeidsplass, handle og lage mat, være sammen med venner og familie og engasjere seg i samfunnet. Med en BPA-ordning kan funksjonshemmede administrere sin egen hverdag, ved at de selv skal kunne bestemme hvem som skal være assistenter, hva assistentene skal bistå med, og til hvilke tider.

Tvang

Tvang og inngrep i personlig integritet i helse- og omsorgstjenesten overfor personer med psykososiale og kognitive funksjonsnedsettelser, er problemområder som ombudet er opptatt av. Vi har blant annet rapportert om dette til CRPD-komiteen i 2015 og 2018 og tatt det opp i våre innlegg under eksaminasjon i 2019. Se rapportene i fanen til høyre.

Dagens lovgivning hjemler omfattende bruk av tvang overfor personer med henholdsvis psykososiale eller intellektuelle funksjonsnedsettelser. Lov og praksis når det gjelder tvangsmedisinering - både av personer med psykiske problemer og av utviklingshemmede - er særlig omstridt, på grunn av risiko for godt dokumenterte, og alvorlige, skadevirkninger av tvangsmedisinering med antipsykotika. Disse gruppene har i dag i praksis mangelfull tilgang på frivillige tjenester.

Ombudet er særlig opptatt av at satsningen på forebygging og alternativer til tvang må styrkes, og at beslutningstøttestøtte ordning må utvikles, også på helserettens område. Retten til å reservere seg mot tvangsmedisinering og elektrosjokk må sikres. Og det er avgjørende å få på plass effektive kontrollmekanismer som styrker rettsikkerheten i de tilfellene tvang utøves.

Vi har blant annet i 2019 dokumentert alvorlige svakheter når det gjelder rettsikkerheten i saksbehandlingen og kontrollen i saker om tvang overfor utviklingshemmede i vår gjennomgang av 32 saker om tvang fra tidligere fylkesmannsembete i Hedmark.

Vergemål

Vergemål for voksne er et nært beslektet problemområde som ombudet er særlig opptatt av, og som vi også har rapportert om til CRPD-komiteen i 2015 og i 2018. Vi fokuserte også på dette i våre møter med CRPD-komiteen, samt i innlegg under eksaminasjon våren 2019. Vi har i 2019 også tatt opp behovet for et system for beslutningsstøtte i møte med justisministeren. Ombudet mener frivillig vergemål for voksne må erstattes med en lov og et system for beslutningsstøtte. Staten må utrede en lov og et system som sikrer den enkelte tilgang til beslutningsstøtte i praksis.

Hatkriminalitet og hatefulle ytringer

Hatkriminalitet og hatefulle ytringer er et av ombudets strategiske satsninger. Ombudet mener det er viktig at hatefulle ytringer og hatkriminalitet erkjennes og forstås på linje med rasisme og homofobi. Ombudet har blant annet koordineringsansvar for et hatkriminalitetsnettverk, bestående av frivillige interesseorganisasjoner, Justisdepartementet, Bufdir, Kripos og Oslo politidistrikt. Nettverket jobber aktivt opp mot myndighetene for å forbedre arbeidet mot hatkriminalitet både på politisk nivå, i undervisningen og i politiet. Du kan lese mer om ombudets arbeid med hatkriminalitet og hatefulle ytringer her.

Tilleggsrapporter fra ombudet

• Menneskerettigheter og nedsatt funksjonsevne: Innspill til norske myndigheter
• Rett til frihet, personlig sikkerhet og likeverdige helsetjenester for mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser
• Tilgjengelighet til skoler og videregående skoler
• Rett til tilgang til informasjon, varer og tjenester