Skremmende voldtektstall krever umiddelbare tiltak
Med kvinnedagen som bakteppe rettes søkelyset mot alvorlige mangler i kampen mot voldtekt
Snart feirer vi kvinnedagen. I stort har det norske likestillingsprosjektet vært vellykket, selv om vi langt fra er i mål. Der vi som samfunn kanskje har sviktet aller mest, er i arbeidet for å bekjempe voldtekt. NRK viste tidligere i februar at antall personer som har oppsøkt voldtektsmottakene har økt med 70 prosent på 10 år. Det er en økning i alle aldersgrupper, men her i Oslo er veksten størst i gruppen 14 til 19 år. I de aller fleste tilfellene er det jevnaldrende som begår voldtektene.
Når mange voldtekter ikke blir anmeldt, mange anmeldelser blir henlagt og få saker ender med domfellelse, må vi stille spørsmål ved om det er noe galt med lovgivningen. For det er jo ikke slik at de som anmelder, og der anmeldelsen ikke fører til tiltale og dom, lyver. Bevisbildet er selvsagt krevende, det er ofte kun to til stede og ord mot ord. Men jeg mener det må innføres en samtykkebestemmelse. Dette er ikke bare viktig for å dømme flest mulig, men for å forebygge – for å få ned omfanget av voldtekter. Vi tror på lovgivning som verdimarkør, og et straffebud om at sex forutsetter samtykke speiler hvordan det skal være i en seksuell relasjon. Egentlig er det en helt selvsagt ting – frivillig sex forutsetter at jenta sier ja, hun skal ikke trenge å si nei.
Viktig å bli tatt på alvor
Men minst like viktig, uansett straffebestemmelse, skylder vi både kvinner og menn – særlig ungdom, en stor innsats for at færre jenter blir voldtatt. Skal den allmennpreventive virkningen sikres, må også loven håndheves på en måte som gjør at lovbrudd får konsekvenser. Når en person forteller om en voldtekt, er det viktig at hun blir tatt på alvor, og at både rettsvesen og helsevesen har de nødvendige midlene til å ivareta fornærmede og etterforske saken. Hvis ikke ender det slik en dansk statsadvokat siterte et offer i et innlegg nylig: Jeg vil heller tilbake til den natten jeg ble voldtatt, enn å skulle gjenta min samtale med politiet.
Omfangsundersøkelsen fra NKVTS viser at én av fem har vært utsatt for voldtekt med makt eller tvang, sovevoldtekt, eller begge deler. Dette forteller meg at vi ikke må se oss blinde på det juridiske. Selv med en dobling av antall anmeldelser og domfellelser, og en halvering av antall voldtekter, vil antall voldtekter være altfor høyt. Da er vi nede i én av ti. Med et innbyggertall på 5 millioner, der halvparten er kvinner, er tallet fortsatt så høyt at det er vanskelig å ta det helt inn over seg. Som samfunn har vi sviktet, i hele prosessen, og i alle ledd: Foreldre som oppdragere, særlig av gutta, venner, skole, helsevesen, politi, rettsvesen og politikere.
8. mars legger voldtektsutvalget fram sin rapport
Utvalget skal blant annet se på:
- Hva er årsakene til voldtekt? Dette er selvsagt komplisert og sammensatt, men da tallene jeg refererte over ble lagt fram, pekte flere aktører på voldsporno som en viktig årsak. Dette har også tidligere riksadvokat Tor Aksel Busch tatt opp. Ungdom har etterlyst kvalifisert og god seksualundervisning, ikke en fomlete samfunnskunnskapslærer som står rødmende med ryggen til elevene mens han viser film.
- Hvorfor anmelder så få voldtekt? Det kan dreie seg om skam, skyldfølelse, at overgriperen er en man kjenner og at gjerningsmann vil bli dømt. Men alvorlige forbrytelser må anmeldes, og de som voldtar må straffes. Og vi må ha en klar strategi på hvordan vi skal få flere til å anmelde.
- Etterforskning i voldtektsanmeldelser. Alt fra hvordan avhøret blir gjort, til bevissikring og annen etterforskning.
Vi ser frem til rapporten og har klare forventninger til at utvalget kommer med gode og treffsikre anbefalinger og forslag til tiltak.
Vi har en enda klarere forventning til politikerne. Dagens situasjon er helt uakseptabel. Jeg gjentar: Én av fem kvinner har blitt voldtatt. Tiden for fine ord og opptrappingsplaner må være forbi, det må handling til, og som ombud blir det en veldig viktig oppgave å sørge for at rapporten som kommer 8. mars ikke havner i en skuff. Det er et løfte.
Bjørn Erik Thon, likestillings- og diskrimineringsombud
