LDO - Høringssvar til NOU 2020:17 Varslede drap - Partnerdrapsutvalgets utredning

Høringssvar til NOU 2020:17 Varslede drap - Partnerdrapsutvalgets utredning

Likestillings- og diskrimineringsombudet viser til høringsbrev av 22. februar 2021, der Justis- og beredskapsdepartementet har sendt «NOU 2020:17 Varslede drap? Partnerdrapsutvalgets utredning» på høring, med høringsfrist 30. april 2021.

1. Innledning

Likestillings- og diskrimineringsombudet har som mandat å jobbe for likestilling og mot diskriminering på grunnlag av blant annet kjønn, etnisitet, religion, livssyn, alder, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og funksjonsnedsettelse. Vold i nære relasjoner, kjønnsbasert vold og vold rettet mot personer med et diskrimineringsvern, kan anses som alvorlige former for diskriminering.

Ikke-diskrimineringsprinsippet forbyr også diskriminering i hjelpeapparatets tjenesteyting overfor brukerne. Likestillings- og diskrimineringsloven § 24 slår blant annet fast at alle har rett på likeverdige og trygge tjenester, og at offentlige myndigheter skal jobbe aktivt for å fremme likestilling og hindre diskriminering, og for å forebygge kjønnsbasert vold. Manglende forebygging av partnervold vil kunne være i strid med likestillings- og diskrimineringsloven.

Ombudet har også tilsynsansvar med at norsk rett og forvaltningspraksis er i samsvar med forpliktelsene Norge har etter FNs rasediskriminerings-konvensjon (CERD), FNs kvinnediskrimineringskonvensjon (CEDAW) og FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Samtlige konvensjoner pålegger statene å treffe tiltak for å beskytte henholdsvis kvinner, personer med etnisk eller nasjonal minoritetsbakgrunn og mennesker med nedsatt funksjonsevne mot vold og overgrep.[1]

Dersom det offentlige hjelpeapparatet ikke klarer å beskytte innbyggerne mot volden de er utsatt for, vil det dermed kunne anses som et alvorlig likestillingsproblem, i strid med ikke-diskrimineringsprinsippet, nasjonale lover og menneskerettighetene. Dette arbeidet må derfor, etter ombudets syn, ha høy prioritet.

Ombudets overordnede syn

Ombudet vil berømme utvalget for det solide arbeidet som er gjort med utredningen. Vi mener utvalgets anbefalinger kan bidra til at forebyggingspotensialet som finnes i det offentlige hjelpeapparatet utnyttes bedre enn i dag, og at gjennomføring av tiltakene vil bidra til å forebygge, avdekke og avverge vold i nære relasjoner og partnerdrap. Vi anbefaler at regjeringen følger opp og vurderer alle de foreslåtte tiltakene.

I lys av vårt mandat ønsker vi å trekke frem noen av anbefalingene som vi mener er særlig viktige, og som det haster med å få på plass:

En permanent partnerdrapskommisjon. (18.4)
En plikt for kommunene til å vedta handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. (16.12)
En plikt for kommunene til å etablere en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell. (16.13)
Jevnlige informasjonskampanjer for å gi fenomenforståelse om vold i nære relasjoner og om hjelpetilbudet. (16.9, 16.11, 17.3.3)
Et styrket krisesentertilbud. (17.3)
At forslaget til tolkelov vedtas og implementeres. (16.4)
Et kompetanseløft i det offentlige hjelpeapparatet. (16.8)
Økt bruk av omvendt voldsalarm. (17.1.2)

I tillegg mener ombudet at:

I alt voldsforebyggende arbeid må det være en særlig oppmerksomhet rettet mot personer som kan være spesielt sårbare/risikoutsatte. Dette gjelder også ved utforming av tiltak, regler, retningslinjer og anbefalinger.
Utlendingsloven § 53 b og UDIs praksis når det gjelder å innvilge opphold på selvstendig grunnlag, bør utredes og muligens endres.
Lov om fri rettshjelp må fortsatt omfatte fritt rettsråd uten behovsprøving til den som har vært utsatt for handling som nevnt i straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a eller b.
Det må avsettes tilstrekkelige økonomiske ressurser til arbeidet mot vold i nære relasjoner, partnervold og partnerdrap.

2. Særlig om risikoutsatte grupper og offentlige myndigheters aktivitetsplikt

Vold i nære relasjoner, parnervold og partnerdrap kan ramme alle. Personer som har en risiko for å oppleve diskriminering, kan imidlertid også være særlig risikoutsatte for denne type vold, og særlig sårbare når det gjelder å få hjelp til å håndtere volden.

Når det gjelder alvorlig helsetruende vold, vedvarende vold og seksuell vold i nære relasjoner/mellom partnere, er kvinner overrepresentert som utsatt sammenlignet med menn. Kjønnsperspektivet er derfor viktig for å forstå denne typen vold. Å beskytte kvinner utsatt for slik vold er også sentralt for Norges oppfyllelse av forpliktelser som følger av blant annet kvinnediskrimineringskonvensjonen og Istanbul-konvensjonen.

I omfangsundersøkelsen til Nasjonalt kunnskapssenter for vold og traumatisk stress (NKVTS), oppgir i underkant av to prosent av mennene at de har vært utsatt for alvorlig partnervold.[2] Menn utsatt for partnervold kan være i en særlig sårbar situasjon, blant annet fordi det er grunn til å anta at voldsutsatte menn er tilbakeholdne med å fortelle om og søke om hjelp for volden de utsettes for.[3]

Forskning viser også at lhbtiq-personer, og personer som bryter med kjønnsstereotype oppfatninger eller sosialt aksepterte kjønnsroller, noe oftere kan være utsatt for vold i nære relasjoner enn heterofile. Lhbtiq-personer med minoritetsbakgrunn kan dessuten være i en særlig sårbar situasjon, blant annet fordi kunnskapen på dette feltet synes å være mangelfull i hjelpeapparatet.[4]

Forekomst av vold og overgrep i samiske samfunn har vært høy.[5] Samtidig har blant annet fornorskningspolitikken bidratt til at mange personer med samisk bakgrunn er tilbakeholdne med å søke hjelp hos det offentlige.[6] Av den grunn er det særlig viktig at hjelpeapparatet har samisk kulturkompetanse og tilrettelegger språklig, slik at de kan komme i posisjon til å hjelpe voldsutsatte i samiske samfunn.

Det er vanskelig å tallfeste partnervold og partnerdrap knyttet til innvandrerbakgrunn. Gjennomgangen til partnerdrapsutvalget viser likevel at et betydelig antall utsatte og gjerningspersoner hadde innvandrerbakgrunn. CERD-komiteen har ved flere anledninger kommet med spesifikke anbefalinger til Norge for å motvirke interseksjonell diskriminering av voldsutsatte kvinner med minoritetsbakgrunn.[7] Videre kan personer med etnisk minoritetsbakgrunn være særlig sårbare når det gjelder å få hjelp dersom de utsettes for vold.[8]

En opphopning av livsutfordringer, som vedvarende lavinntekt, rusproblemer og psykiske lidelser, kan gi økt risiko for å begå eller utsettes for vold i nære relasjoner eller drap. Her er det verdt å merke seg at flukt og migrasjon er en psykisk belastning som kan medføre vedvarende psykiske helseplager. Tilværelsen som flyktning eller asylsøker kan også gi grunnlag for psykiske plager.[9] Det bør etter ombudets syn rettes økt oppmerksomhet mot utsatte og gjerningspersoner med flykningbakgrunn, og betydningen av eksempelvis å leve under sterkt psykisk stress på grunn av uavklart oppholdsstatus, av å ha krigstraumer og så videre.

En levekårsundersøkelse utført av NTNU samfunnsforskning, viste at funksjonshemmede, særlig ved psykiske funksjonsnedsettelser, i større grad enn andre oppgir å ha blitt rammet av vold i nære relasjoner.[10] Funksjonshemmede er også en ekstra utsatt gruppe når det gjelder slik vold. En årsak til dette er at noen er avhengige av tjenester og personlig assistanse i egen bolig, eller de lever i bofellesskap eller omsorgsboliger der volds- og overgrepsutøvere kan være tjenesteytere eller andre beboere.[11] Dermed er det nødvendig med kunnskap om risikoutsattheten, og at det iverksettes egnede beskyttelsestiltak for denne gruppen.

Til sist har NKVTS etter en nasjonalt forekomststudie slått fast at vold mot eldre er et alvorlig samfunns- og folkehelseproblem.[12] NIM understreker også at vold og overgrep mot eldre er en menneskerettslig utfordring, både for hjemmeboende personer og personer som bor på institusjon/sykehjem.[13]

For at ansatte i hjelpeapparatet skal kunne komme i posisjon til å klare å hjelpe utsatte og utøvere, er det etter dette avgjørende at det er bevissthet omkring diskriminering og sammensatt diskriminering, samt om risikofaktorer/

sårbarhetsfaktorer og vold. Å ha kunnskap om hvordan ulike sårbarhetsfaktorer/diskrimineringsgrunnlag, både alene og sammen, kan øke risikoen for voldsutsatthet, er etter ombudets syn avgjørende for å klare å avdekke og avverge vold i nære relasjoner. Videre er det nødvendig med kunnskap om forhold som øker risikoen for ikke å få hjelp dersom man utsettes for vold. Et kompetanseløft i det offentlige hjelpeapparatet må derfor inkludere kunnskap om risikoutsatte grupper.

Også ved utforming av tiltak, regler, retningslinjer og anbefalinger for å forebygge vold i nære relasjoner, partnervold og partnerdrap, mener ombudet at man hele tiden må være bevisst særlig risikoutsatte grupper, på sammensatt diskriminering og på volden i et interseksjonelt perspektiv. Slik kan tiltakene, reglene, retningslinjene og anbefalingene også tilpasses og tilrettelegges for ulike brukerforutsetninger og behov.

Fra 1. januar 2020 er også alle offentlige myndigheter pålagt å jobbe «aktivt, målrettet og planmessig», «i all sin virksomhet», for å fremme likestilling og hindre diskriminering.[14] Det kreves blant annet at det gjøres en systematisk innsats og iverksettes tiltak for å sikre likeverdige tilbud for alle, uavhengig av blant annet kjønn, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, etnisitet, religion/livssyn, funksjonsnedsettelse og/eller seksuell orientering. Lovteksten presiserer at plikten også innebærer at offentlige myndigheter skal forebygge kjønnsbasert vold. En innsats rettet mot risikoutsatte grupper i det voldsforebyggende arbeidet, vil dermed være i tråd med offentlige myndigheters aktivitetsplikt etter likestillings- og diskrimineringsloven § 24.

3. Nærmere om de ulike anbefalingene fra partnerdrapsutvalget

En permanent partnerdrapskommisjon (kapittel 18.4)

Partnerdrapsutvalgets dokumentanalyse er begrenset idet de kun har analysert 19 partnerdrap. I likhet med utvalget, mener derfor ombudet at det er nødvendig å etablere en permanent partnerdrapskommisjon. En permanent partnerdrapskommisjon vil kunne analysere fremtidige drap, følge med på utviklingen i hjelpeapparatets håndtering av slike saker, og vurdere hvilke tiltak som fungerer og hvilke som ikke fungerer. Dette vil også gi grunnlag for å iverksette effektive og treffsikre tiltak over tid.

Ombudet vi understreke at det er avgjørende at utvalget har kompetanse på ulike diskrimineringsgrunnlag, sammesatt diskriminering og vold i et interseksjonelt perspektiv.

En plikt for kommunene til å vedta handlingsplaner mot vold i nære relasjoner (kapittel 16.12)

Ombudet støtter forslaget om en plikt for kommunene til å vedta handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Mye av ansvaret for å forebygge, avdekke og avverge vold i nære relasjoner, partnervold og partnerdrap ligger nettopp hos kommunene.[15] Kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner vil kunne bidra til at kommunen blir bedre i stand til å oppfylle disse forpliktelsene. At kommunale handlingsplaner kan være nyttig i det voldsforebyggende arbeidet i kommunen, viser også forskning utført av NKVTS på nettopp denne tematikken.[16] En handlingsplan vil til sist kunne være til hjelp for å imøtekomme aktivitetsplikten i likestillings- og diskrimineringsloven § 24 når det gjelder å jobbe «aktivt, målrettet og planmessig», «i all sin virksomhet», for å fremme likestilling og hindre diskriminering, herunder kjønnsbasert vold.

For at handlingsplanene skal være nyttige, må de imidlertid være i aktivt bruk. NKVTS sin forskning på kommunale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner viste at selv om flere kommuner hadde vedtatt slike planer, var mange av planene lite benyttet. Det skyldtes blant annet at handlingsplanene ikke var forpliktende, for eksempel ved at ingen hadde ansvar for å følge dem opp i praksis. I tillegg var det et problem at det ikke var avsatt tilstrekkelige økonomiske eller faglige ressurser for å gjennomføre tiltakene i handlingsplanen.[17]

Ombudet mener derfor at i tillegg til å lovfeste en plikt for kommunene til å vedta handlingsplaner mot vold i nære relasjoner, må det sørges for at det avsettes nødvendige ressurser, både økonomisk og faglig, til handlingsplanen. I tillegg må det utredes nærmere hvordan planene skal forankres og utformes, slik at man sikrer at de er i aktiv bruk.

En plikt for kommunene til å etablere en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell (kapittel 16.13)

Ombudet støtter forslaget om at kommunene får en plikt til å etablere en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell for vurdering og håndtering av saker om vold i nære relasjoner. Gjentatte ganger tidligere har vi påpekt at manglende koordinering mellom tjenestene i kommunen er et problem, blant annet i vår rapport til FNs kvinnekomité og i vårt høringssvar til ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner.[18] Også NKVTS har, i likhet med ombudet, pekt på at manglende samhandling mellom ulike enheter i kommunen gjør det vanskelig å avdekke og avverge vold i nære relasjoner.[19] Ombudet mener at en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell vil kunne bidra til et bedre koordinert tjenestetilbud i kommunen.

Videre tydeliggjør partnerdrapsutvalgets rapport at det er et handlingsrom i voldssakene, blant annet fordi både utsatte og gjerningspersoner i de fleste sakene er eller har vært i kontakt med hjelpeapparatet. Gjennomgangen viser imidlertid at mangelfull kunnskap og kompetanse i hjelpeapparatet var en viktig årsak til at forebyggende tiltak ikke ble iverksatt - selv om man visste om eller mistenkte partnervold. Manglende kunnskap bidro også til at risikoen i sakene ble undervurdert. Videre fant utvalget at det var lite informasjonsutveksling eller samhandling mellom ulike enheter, og at dette bidro til at sakene ikke ble håndtert på en adekvat måte. Ombudet leser etter dette utvalgets funn dithen at det er behov for en koordinerende enhet i kommunene, som har god fenomenforståelse om vold i nære relasjoner, og oversikt over regelverk, anbefalinger, handlingsmuligheter osv, som blant annet ansatte i hjelpeapparatet kan kontakte for råd og veiledning.

Også andre funn i utvalgets gjennomgang taler etter ombudets skjønn for at det er behov for at kommunene oppretter en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell. Blant annet fant utvalget at saksbehandlere i hjelpeapparatet i flere tilfeller sto alene i vanskelige saker, uten at de hadde kollegaer eller ledere de kunne støtte seg til. Videre fant utvalget at det oppsto ansvarspulverisering i saker der offer eller gjerningsperson var i kontakt med flere ulike hjelpeinstanser. Dersom en koordinerende enhet bisto i saken, ville det kunne bidra til å gi støtte til ansatte i vanskelige saker, og bidra til at man unngår ansvarspulverisering. Utvalget fant også at privatpersoner som visste om eller mistenkte at noen var voldsutsatt, hadde en høy terskel for å oppsøke hjelpeapparatet, og at det var underskudd på informasjon om hvor og hvordan man kunne varsle om partnervold eller bekymringer om dette. Pårørende uttalte at de var redde for at det å melde fra til politi eller andre kunne forverre situasjonen. Privatpersoner som varslet, opplevde også at de ikke ble tatt på alvor da de kontaktet hjelpeapparatet. Også disse funnene taler etter ombudets syn med styrke for at det er behov for at det opprettes et koordinerende team/en samarbeidsmodell i kommunene med spesialkompetanse på vold i nære relasjoner, som ansatte eller andre kan melde inn sine bekymringer, mistanker eller saker til. Dette mener ombudet vil kunne bidra til at flere får kvalifisert hjelp, og til at flere tilfeller avdekkes og avverges.

Ombudet mener at en samarbeidsmodell bør inkludere ekspertise fra politiet og andre instanser i hjelpeapparatet, samt medlemmer med særskilt kompetanse på vold i nære relasjoner og om risikoutsatte voksne/voksne i sårbare situasjoner. Ombudet mener også at modellen bør knyttes til det lokale krisesenteret. Samarbeidsmodellen bør være et sted der det er mulig for ansatte, pårørende, utsatte og andre innbyggere i kommunen å søke veiledning og råd. Samarbeidsmodellen bør også kunne bidra til å vurdere og håndtere risiko. Det bør være ett telefonnummer/en e-post inn til samarbeidsmodellen/teamet, som er godt kjent for og tilgjengelig for alle kommunens innbyggere. Her vil vi også understreke at det er nødvendig at man jevnlig sprer informasjon om samarbeidsmodellen til befolkningen.

Til sist vil ombudet bemerke at TryggEst, en modell utviklet av Bufdir, gir et voksenvern for risikoutsatte voksne som er ute av stand til å beskytte seg selv. TryggEst-modellen inneholder forslag til organisering av arbeidet mot vold og overgrep i en kommune, og har utviklet flere verktøy som kan brukes i dette arbeidet. Alle kommuner som har innført TryggEst har et eget TryggEst-team med spesialkompetanse på vold mot risikoutsatte voksne, og ett telefonnummer inn som kan benyttes av både ansatte og innbyggere. TryggEst har blitt prøvd ut som et pilotprosjekt i flere kommuner, og forskning som har blitt gjort på piloten har vist gode resultater.[20]

Ombudet mener at TryggEst kan tjene som et godt eksempel på hvordan en tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell kan organiseres. Ombudet anbefaler også at departementet utreder hvorvidt Tryggest kan utrulles nasjonalt.

Jevnlige informasjonskampanjer for å gi fenomenforståelse om vold i nære relasjoner og om hjelpetilbudet. (kapittel (16.9, 16.11, 17.3.3)

Ombudet støtter forslaget om jevnlige informasjonskampanjer for å gi befolkningen fenomenforståelse om vold i nære relasjoner og om hjelpetilbudet. Her understreker vi at det er viktig at informasjonen er tilgjengelig på flere språk, at den er tilrettelagt og universelt utformet. Slik vil den også være tilgjengelig for flest mulig brukergrupper.

Et styrket krisesentertilbud ( kapittel 17.3)

I likhet med utvalget mener ombudet at krisesentrene må bevilges tilstrekkelige ressurser. I tillegg anbefaler ombudet at man utreder om nåværende finansieringsmodell bør endres.

Samisk krise- og incestsenter i Karasjok ble nedlagt i 2019. Det er imidlertid et stort behov for samisk språk- og kulturkompetanse i arbeidet mot vold i nære relasjoner. Det viser blant annet NIMs rapport om voldsutsatthet i samiske samfunn.[21] At det opprettes et krisesenter med samisk kompetanse er etter ombudets syn nødvendig.

Videre er det i følge Krisesentersekretariatet flere krisesentre som ikke er tilgjengelige for funksjonshemmede, og bare to sentre har kompetanse på rusavhengighet.[22] Det må bevilges tilstrekkelige ressurser til krisesentrene, slik at de kan gjøres tilgjengelige for alle brukergrupper.

Informasjon om krisesentertilbudet må til sist være lett tilgjengelig, og må finnes på flere språk. Endelig må krisesentrene ha økonomi til tolk og kompetanse på tolkebruk.

Tolkelov og bruk av tolk i hjelpeapparatet (kapittel 16.4)

Ombudet støtter utvalgets anbefaling om at forslag til tolkelov vedtas og implementeres. Vi støtter at det innføres et påbud om å benytte kvalifisert tolk i samtaler der det er mistanke om partnervold/vold i nære relasjoner og saksbehandler og bruker/klient har ulikt talespråk. I disse sakene bør det som et utgangspunkt være forbudt å benytte familiemedlemmer eller andre nærstående som tolk, med unntak av i nødsituasjoner eller når sterke grunner tilsier det. For øvrig viser vi til vårt høringssvar om forslag til ny tolkelov.[23]

Et kompetanseløft i det offentlige hjelpeapparatet (kapittel 16.8)

Ombudet støtter at det gjennomføres et kompetanseløft om vold i nære relasjoner, risikovurdering og håndtering, kommunikasjon, kultursensitivitet og samhandling i det offentlige hjelpeapparatet, og at det gis opplæring i regler om informasjonsutveksling og om avvergeplikten.

Som nevnt i kapittel 2, kan noen personer være særlig risikoutsatt for vold i nære relasjoner, partnervold og partnerdrap. Et kompetanseløft i det offentlige hjelpeapparatet må derfor inkludere kunnskap om risikoutsatte grupper og om diskriminering. Her er det også nødvendig med et fokus på sammensatt diskriminering, herunder et interseksjonelt perspektiv på vold. Det bør videre gis opplæring i tolkebruk. Endelig bør det gjennomføres et kompetanseløft om likeverdig tjenesteyting og offentlige myndigheters forpliktelser etter likestillings- og diskrimineringsloven § 24.

Økt bruk av omvendt voldsalarm (kapittel 17.1.2)

Omvendt voldsalarm ble innført som beskyttelsestiltak i 2013. Jane Dullums evaluering av beskyttelsestiltaket fra 2020, viser imidlertid at ordningen har hatt liten betydning som beskyttelsestiltak så langt. Det skyldes blant annet at omvendt voldsalarm til nå er benyttet i få saker. Evalueringen til Dullum viser likevel at omvendt voldsalarm kan fungere godt, og at en videre satsing på ordningen vil bidra til å styrke beskyttelsen og livssituasjonen til voldsutsatte.[24]

Ombudet støtter etter dette utvalgets anbefaling om at det må gis opplæring og kompetansebygging hos politi, påtalemyndigheter og dommere om omvendt voldsalarm. Videre er vi enige i at det i større grad må nedlegges påstand om omvendt voldsalarm i saker der det tas ut tiltale for parnervold/vold i nære relasjoner. Ombudet støtter også forslaget om at domstolene må pålegges å vurdere idømmelse av omvendt voldsalarm i alle saker som ender med domfellelse for parnervold etter straffeloven §§ 282 og 283.

Samtidig mener ombudet at det må utredes hvordan både den utsatte og uttøver skal følges opp og ivaretas av blant annet kriminalomsorgen i perioden da uttøver bruker den omvendte voldsalarmen. Dersom voldsutøver følges opp, gis støtte og/eller behandling i denne perioden, mener ombudet at det kan bidra til å forebygge og forhindre partnervold også etter at alarmen tas av. Selv om voldsutøver ikke fysisk kan nå den utsatte når voldsalarmen er på, kan utøver kontakte den utsatte på andre måter. At også den utsatte følges opp i denne perioden er derfor nødvendig.

4. Ombudets supplerende anbefalinger

Om særlig sårbare grupper

Som nevnt i kapittel 2, er noen personer særlig risikoutsatt for vold i nære relasjoner, partnervold og partnerdrap. Vi viser til gjennomgangen og anbefalingene fra dette kapittelet.

Om utlendingsloven § 53 b

Ombudet er bekymret for om kvinner med midlertidig oppholdstillatelse som er utsatt for vold i samlivet, ikke får den beskyttelsen de trenger og har krav på. Både CEDAW- og CERD-komiteen har ytret bekymring for situasjonen til disse kvinnene.[25]

Ombudet mener det må utredes hvordan utlendingsloven § 53 b og UDIs tolkning av bestemmelsen fungerer, og om terskelen for å få opphold etter bestemmelsen i realiteten er for høy. Det bør vurderes om bestemmelsen må endres slik at den faktisk gir reell beskyttelse til familieinnvandrende kvinner som utsettes for vold i nære relasjoner. Tidligere har ombudet tatt til orde for at det bør bli gjennomført en nasjonal evaluering av saksbehandlingen av søknader om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven § 53 b de siste ti årene, og på bakgrunn av funnene, utarbeide en strategi for gjennomføring av eventuelle utbedringer.

Det er i tillegg nødvendig med kompetanseheving i hjelpeapparatet om denne bestemmelsen, og om muligheten voldsutsatte har til å søke om opphold på selvstendig grunnlag dersom de er utsatt for mishandling.

Fritt rettsråd for å vurdere anmeldelse

I NOU 2020: 5 Likhet for loven – Lov om støtte til rettshjelp (rettshjelpsloven), foreslår utvalget ikke å videreføre retten til fritt rettsråd for å vurdere forhold av betydning for anmeldelse i saker nevnt i straffeprosessloven § 107 a første ledd bokstav a eller b.

Ombudet mener saksgjennomgangen til partnerdrapsutvalget viser at utsatte har behov for så vel praktisk som juridisk bistand. Blant annet så de at beskyttelsestiltak fra politiet bare ble iverksatt i saker hvor det forelå anmeldelse.[26] For at det skal kunne idømmes omvendt voldsalarm, må det også foreligge dom i saken, som i mange tilfeller fordrer en anmeldelse. At den utsatte får bistand til vurdere anmeldelse, kan derfor få betydning for hvilke beskyttelsestiltak som iverksettes, og dermed også for hvor god beskyttelse den voldsutsatte får. Partnerdrapsutvalget understreker også at advokaten vil kunne informere generelt om hvilke rettigheter den voldsutsatte har, samt henvise den voldsutsatte til andre aktuelle instanser, for eksempel krisesenter og familievernkontor.

Ombudet mener derfor at det er nødvendig at retten til rettshjelp for å vurdere forhold av betydning for anmeldelse i saker nevnt i straffeprosessloven § 107 a, må videreføres i ny rettshjelpslov.

Økonomiske ressurser

Det må avsettes tilstrekkelige økonomiske ressurser til arbeidet. Ombudet anbefaler blant annet at myndighetene vurderer å øremerke midler til kommunalt arbeid mot vold i nære relasjoner, og at det vurderes å øremerke statlige midler til krisesentrene.

5. Oppsummering

Ombudet ser frem til å følge departementets arbeid med å følge opp anbefalingene etter at høringsprosessen er avsluttet. Ombudet står gjerne til disposisjon i arbeidet med oppfølgingen av NOU 2020:17 Varslede drap? Partnerdrapsutvalgets utredning.

Vennlig hilsen

Hanne Bjurstrøm

likestillings- og diskrimineringsombud

Ingeborg Aa. Fjeldstad

rådgiver

[1] https://lovdata.no/pro/#document/PROP/forarbeid/prop-81-l-201617/* kapittel 9.1.3, 24.2.3, https://www.regjeringen.no/contentassets/099c01568a0e4ecaa8ac606847fd7542/rasediskrimineringskonvensjonen.pdf artikkel 5.

[2] https://www.nkvts.no/content/uploads/2015/11/vold_og_voldtekt_i_norge.pdf

[3] https://www.nkvts.no/rapport/vold-mot-menn-i-naere-relasjoner/

[4] https://press.nordicopenaccess.no/index.php/noasp/catalog/book/99 side 108

[5] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-17/id2791522/?ch=3#kap6-4-5-1

[6] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2020-17/id2791522/?ch=3#kap6-4-5-1

[7] https://www.ldo.no/globalassets/brosjyrer-handboker-rapporter/konvensjonene/ldos-rapport-til-fns-rasediskrimineringskomite-cerd-2018-norsk-med-sladd.pdf kapittel 6.1