En norsk-iraner hadde blitt innleid som konsulent i IKT-avdelingen hos en offentlig etat. For at han skulle kunne utføre arbeidsoppgavene sine måtte han autoriseres til «BEGRENSET» etter sikkerhetslovens bestemmelser. Siden han hadde dobbelt statsborgerskap måtte saken oversendes til departementet for vurdering. Da det tok tid å få gjennomført autorisasjonen valgte etaten å avslutte oppdragsforholdet.

Likestillings- og diskrimineringsombudet tok ikke stilling til om det hadde skjedd diskriminering etter diskrimineringsloven om etnisitet. Dette fordi ombudet la til grunn at tungtveiende nasjonale sikkerhetshensyn uansett ville medføre at en eventuell diskriminering måtte anses som saklig, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende.

Ombudet kom derfor til at det ikke hadde skjedd ulovlig diskriminering.

• Saksnummer: 13/1756
• Lovgrunnlag: Diskrimineringsloven 2008 § 4
• Dato for uttalelse: 10.07.2014

OMBUDETS UTTALELSE

Sakens bakgrunn

A kom til Norge som flyktning fra Iran i 1980. Han og familien tilhører en minoritet som ble forfulgt i hjemlandet etter revolusjonen. A fikk innvilget politisk asyl, og fikk i 1997 norsk statsborgerskap. Hans iranske statsborgerskap ble likevel stående.

Sommeren 2013 ble A leid inn til B (B) fra vikarbyrået C. Han skulle jobbe som konsulent i IKT-avdelingen til B i tre måneder.

For at A skulle ha tilgang til B’ IKT-systemer og adgang til IKT-avdelingens lokaler måtte han autoriseres til «BEGRENSET». I forbindelse med søknaden om autorisasjon måtte A fylle ut en personopplysningsblankett som skulle gis til IKT-avdelingen. Denne ble levert den 25. juni 2013.

Saken ble sendt videre til B’ sikkerhets- og beredskapsstab. Fordi A har dobbelt statsborgerskap – norsk og iransk – måtte autorisasjon gis av det daværende Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet (FAD). Saken ble oversendt den 27. juni 2013.

Fordi saksbehandlingen hos FAD viste seg å ta tid valgte B å avslutte oppdraget med A etter et møte den 5. september 2013. Han fikk likevel betalt for hele kontraktsperioden.

Partenes syn på saken

A:

A mener han har blitt diskriminert fordi han ikke fikk autorisasjon til «BEGRENSET». Dette fordi han ikke har fått en individuell vurdering av hvorvidt han kunne eller burde blitt autorisert. Han mener han har blitt diskriminert på grunn av nasjonal opprinnelse.

Han har ingen tilknytning til Iran og var ikke kjent med at iransk lovgivning ikke opphevet statsborgerskapet hans automatisk når han ble statsborger i et annet land. At B har vektlagt hans iranske statsborgerskap mener han er diskriminering.

For det første mener han at B brukte for lang tid på å oversende saken til FAD og at dette kunne vært gjort tidligere. Videre skisserer han følgende handlingsalternativer:

• Orientere A om at dobbelt statsborgerskap er en alvorlig hindring
• Gitt A mulighet til å jobbe videre med forbehold om at han frasier seg sitt iranske statsborgerskap
• Orientere A om at saken ble sendt FAD

B:

B avviser at A har blitt diskriminert på grunn av sin nasjonale opprinnelse.

A var innleid som konsulent til IKT-avdelingen fra vikarbyrået C. Oppdraget skulle vare i tre måneder. Han var følgelig aldri ansatt hos B. I henhold til Grunnlagsdokumentet er minstekravet for å få tilgang til B’ IKT-systemer og avdelingens lokaler, autorisasjon «BEGRENSET». At A kunne autoriseres til «BEGRENSET» var følgelig en forutsetning for at han skulle kunne utføre de arbeidsoppgavene han var tiltenkt.

Autorisasjonssaken ble oversendt FAD, fordi det etter personellsikkerhetsforskriften § 2-2 annet ledd er de som har vedtaksmyndigheten i saker om autorisasjon av utenlandske statsborgere og personer med dobbelt statsborgerskap. Denne saksbehandlingsrutinen er lovpålagt.

A var hele tiden kjent med at B ventet på tillatelse for å kunne autorisere ham. Så lenge han ikke hadde autorisasjon hadde han ikke mulighet til å ha adgangskort eller utføre de tiltenkte arbeidsoppgavene. Situasjonen var derfor uholdbar for begge parter. B presiserer også at både nærmeste leder og en kollega brukte mye tid på å ivareta A og forklare situasjonen for ham i dagene etter at han ble informert om at oppdraget ville bli avsluttet.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn (diskrimineringsloven om etnisitet), jf. § 23 i loven. Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven, jf. diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd, jf. § 1 andre ledd nr. 2.

Fra 1. januar 2014 trådte diskrimineringsloven om etnisitet av 21. juni 2013 i kraft. Den nye loven viderefører diskrimineringsvernet i diskrimineringsloven av 2008. Denne saken gjelder forhold som fant sted før den nye loven trådte i kraft og behandles derfor etter gammel lov.

Diskrimineringsloven om etnisitet

Diskrimineringsloven forbyr forskjellsbehandling på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn, jf. loven § 4 første ledd.

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har som formål eller virkning at personer eller foretak på grunnlag som nevnt over blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon.

Med indirekte diskriminering i arbeidslivet menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at en arbeidsøker eller arbeidstaker stilles dårligere enn andre arbeiBøkere eller arbeidstakere på grunn av forhold som nevnt over.

Forskjellsbehandling som er ”nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles”, jf. § 4 fjerde ledd, er tillatt.

Dersom det foreligger omstendigheter som gir grunn til å tro at det har skjedd diskriminering, skal det legges til grunn at diskriminering har funnet sted, hvis ikke arbeidsgiver sannsynliggjør at det likevel ikke har skjedd diskriminering, jf. diskrimineringsloven § 10.

En påstand om diskriminering er ikke nok til at ombudet kan konkludere med at det er ”grunn til å tro” at diskriminering er skjedd. Påstanden må støttes av andre opplysninger eller sakens omstendigheter for øvrig.

Ombudets vurdering

Spørsmålet ombudet skal ta stilling til, er om B vektla A sin nasjonale opprinnelse i autorisasjonsprosessen til stilling som innleid IKT-konsulent i strid med diskrimineringsloven om etnisitet § 4.

A har anført at han har blitt diskriminert fordi han har både norsk og iransk statsborgerskap.

Det følger av sikkerhetsloven § 19 at autorisasjon er nødvendig for å få tilgang til skjermingsverdig informasjon. Ombudet legger til grunn at det var nødvendig med autorisasjon for at A skulle kunne utføre sine arbeidsoppgaver i IKT-avdelingen. A skulle autoriseres til «BEGRENSET» og sikkerhetsklarering var følgelig ikke nødvendig, jf. bestemmelsens annet ledd.

Videre følger det av personellsikkerhetsforskriften § 2-1 at autorisasjon gis av «autorisasjonsansvarlig». Etter lovens § 23 femte ledd er dette virksomhetens leder, i dette tilfellet leder av B. Utgangspunktet er derfor at leder av B foretar autorisasjon av personell og andre som skal autoriseres hos B.

Ettersom A har dobbelt statsborgerskap kommer imidlertid forskriftens § 2-2 til anvendelse. Denne fastslår at «utenlandske statsborgere» kun kan autoriseres dersom vedkommende departement – i dette tilfellet FAD – gir tillatelse. Det fremgår av bestemmelsens fjerde ledd at personer med dobbelt statsborgerskap er omfattet av denne bestemmelsen.

Ombudet vil ikke gå inn på hvorvidt det foreligger forskjellsbehandling i denne saken, da begrunnelsen i alle tilfeller vil være såpass tungtveiende at en eventuell forskjellsbehandling må anses som lovlig.

Etter sikkerhetsloven § 1 er formålet med loven blant annet å forebygge trusler mot rikets sikkerhet og andre vitale nasjonale sikkerhetsinteresser. Det er følgelig tungtveiende nasjonale sikkerhetshensyn som ligger til grunn for autorisasjonskravet.

A kom til Norge i 1980 og har norsk statsborgerskap, men var ikke kjent med at han måtte frasi seg det iranske statsborgerskapet. Han har minimal eller ingen tilknytning til Iran per i dag. Ombudet har forståelse for at det oppleves frustrerende å måtte gå gjennom en mer omfattende autorisasjonsprosess enn det som er vanlig for nordmenn uten dobbelt statsborgerskap. Denne opplevelsen kan gjerne forsterkes ved at man ikke får utført sine arbeidsoppgaver før autorisasjonssaken er avgjort.

Imidlertid er ombudet av den oppfatning at de hensynene som ligger til grunn for sikkerhetsloven er såpass tungtveiende at en mer omfattende autorisasjonsprosess for personer med dobbelt statsborgerskap er saklig og nødvendig. Dette fordi B har et legitimt og velbegrunnet behov for å kunne kontrollere hvem som har tilgang til skjermingsverdig informasjon, uavhengig av om vedkommende faktisk benytter seg av den tilgangen eller ikke. Dette behovet gjør seg særlig gjeldende ovenfor personer med utenlandsk eller dobbelt statsborgerskap, da man i sikkerhetsøyemed må få avklart hva slags tilknytning vedkommende har til den andre staten, i dette tilfellet Iran.

Begrunnelsen for dette er at personer med statsborgerskap i en annen stat kan sies å utgjøre en større risikofaktor med tanke på spionasje og såkalt cyberkrigføring, ettersom det i denne saken var behov for tilgang til B’ IKT-systemer. At beslutningsmyndigheten i slike saker tillegges øverste myndighet, departementet, fremstår derfor som naturlig for ombudet.

Ombudet har videre forståelse for at det kan oppleves tungt å måtte avslutte et oppdrag fordi autorisasjonsprosessen ikke har blitt fullført i tide. Til tross for dette, er ombudet av den oppfatning at hensynet til nasjonale sikkerhetsinteresser veier tyngre enn i hvor stor grad den ene parten har innrettet seg.

Slik ombudet ser det, er det av større betydning at personer som ikke bør ha tilgang til skjermingsverdig informasjon, ikke får det, enn at partene har innrettet seg i god tro. Selv om utfallet av autorisasjonsprosessen like fullt kunne endt med at A ble autorisert, mener ombudet det ikke var uforholdsmessig inngripende ikke å forlenge oppdragsforholdet ved avtalens utløp med den begrunnelse at autorisasjonsprosessen ikke var avsluttet.

Ombudet mener på denne bakgrunn at forskjellsbehandlingen var saklig, nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende for A og derfor at vilkårene for unntak fra § 4 er oppfylt.

Konklusjon

Likestillings- og diskrimineringsombudet har kommet til at B ikke brøt diskrimineringsloven om etnisitet § 4 ved å vektlegge As nasjonale opprinnelse da de valgte å avslutte oppdragsforholdet.