Likestillingsombudet fastslo at saken ikke falt inn under lovens bestemmelser om lik lønn for arbeid av lik verdi. Den sentrale problemstillingen var om en kvinnedominert fagarbeidergruppe blir forskjellsbehandlet i lønnsoppgjøret sammenliknet med en mannsdominert arbeidsgruppe. Dette er i så fall i strid med likestillingslovens generalklausul som forbyr forskjellsbehandling.

Arbeidsgiver forklarte forskjellsbehandlingen med at gruppene stiller ulikt når det gjelder behovet for å bruke lønn som virkemiddel for å rekruttere og beholde arbeidskraft. Bedriften har opplevd at mange fagarbeidere i teknisk sektor har funnet seg arbeid i privat industri, men har ikke hatt tilsvarende problemer med å beholde renholdere med fagbrev.

Likestillingsombudet mente arbeidsgivers forklaring var rimelig, og påpekte at en slik bruk av lønn som virkemiddel er akseptert av partene i arbeidslivet og nedfelt i tariffavtaler. Likestillingsombudet påpekte at dersom fagarbeidere innen renhold generelt sett får dårligere uttelling for sitt fagbrev enn mannsdominerte faggrupper kan dette i seg selv være i strid med loven. Dette var det imidlertid ikke grunnlag for å hevde i denne saken. Likestillingsombudet kom derfor til at forholdet ikke var i strid med loven.

Avgjørelsen ble klaget inn for Klagenemnda. Nemnda la vekt på at bruk av lønn som virkemiddel for å beholde og rekruttere nødvendig kompetanse på aksepteres selv om resultatet i det enkelte lønnsoppgjør kan bli kjønnsskjevt.

Nemnda mente imidlertid at slike markedshensyn ikke var tilfelle når det gjaldt den ene av de mannsdominerte yrkesgruppene, nemlig vognvisitørene. Disse har internt fagbrev. Nemnda la til grunn at det ikke var noen risiko for at vognvisitører kom til å slutte i virksomheten. Arbeidsgiver opplyste at prioriteringen av denne gruppen var begrunnet med lang ansiennitet og høy intern kompetanse. Nemnda påpekte at det også fantes renholdere med lang erfaring, selv om fagbrevstatusen for disse er relativt ny.

Nemnda konkluderte med at forskjellsbehandlingen av renholderne var urimelig. I sin avgjørelse la den vekt på at to klart mannsdominerte yrkesgrupper ble prioritert, mens den kvinnedominerte yrkesgruppen ikke fikk opprykk. Nemnda fant imidlertid ikke å gi noe pålegg, men forutsatte at arbeidsgiver i framtidige oppgjør tar nødvendige hensyn til likestillingsloven.

Nemndas vedtak var ikke enstemmig. Mindretallet mente at forskjellsbehandlingen ikke kunne ansees som urimelig i likestillingslovens forstand. Til grunn la mindretallet at det ved et tidligere lønnsoppgjør ble oppnådd enighet om at vognvisitører skulle stilles lønnsmessig likt med fagarbeidere med offentlig fagbrev. Mindretallet la også vekt på at en annen mannsdominert yrkesgruppe, håndverkere med fagbrev, heller ikke fikk opprykk i det lokale oppgjøret.

Saksnummer: 1999/052
Emne: lønn, kvinner, markedslønn
Klager: organisasjon
Lovanvendelse: § 5.0