Pasient ble ikke utsatt for trakassering

• Saksnummer: 14/1592
• Lovgrunnlag: Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 8
• Dato for uttalelse: 16.09.2015
•  Sak påklaget til nemnda. Saksnummer: 92/2015.

Sakens bakgrunn

A var innlagt på Sykehuset X 8.-9. august 2014 som følge av en akutt allergisk reaksjon.

Etter innleggelsen sendte A en kopi av «Rapportering av diskriminerende opptreden av helsepersonell på avd. 4a» til likestillings- og diskrimineringsombudet. Rapporten var sendt til Sykehuset X som hovedmottaker. Ombudet stod som kopimottaker sammen med fagsjef i det regionale helseforetaket, Pasientombudet og brukerutvalget ved Sykehuset X.

Ombudet tok As rapport til behandling som en klagesak. Det fremgår av rapporten at hendelsene som er påklaget fant sted lørdag 9. august 2014 og gjaldt sykepleierne B og C. Partenes nærmere redegjørelse for saken fremgår under.

Partenes syn på saken

A:

A mener hun ble utsatt for trakassering i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven under oppholdet på Sykehuset X.

A har forklart at hun har angioødem, en form for allergi som blant annet medfører pustevansker. Et anfall av angioødem fører til at tunga hovner opp, og førligheten i kjevemusklene, armene og bena forsvinner. Hun kan få problemer med å gjøre seg forstått fordi hevelsene gjør det vanskelig å snakke. Tilstanden innebærer at hun må kommunisere med både ord og signal for å gjøre seg forstått, og at den hun kommuniserer med gjør sitt beste for å oppfatte det hun prøver å si. A har også oppgitt at sult er ett av symptomene ved hennes angioødem. Dersom hun er sulten og ikke spiser kan det både frambringe og forsterke anfall. Enkelte matvarer kan også utløse nye anfall.

I det videre følger As beskrivelse av hendelsesforløpet knyttet til sykepleierne B og C slik det fremgår av As klage. Tilslutt følger As beskrivelse av en episode med en ikke navngitt lege.

B:

Omkring klokka 13. fikk A et tilbakefall av angioødem. A opplyser at hun har lang erfaring med anfall, og er godt kjent med hvordan det kan arte seg. Hun koblet derfor til oksygenmaskinen og varslet sykepleier B om hvordan hun ønsket å bruke denne for å dempe anfallet. B skal ha protestert på måten A mente det var best å håndtere situasjonen. B kontaktet en lege, som aksepterte As framgangsmåte. A opplevde at B ikke gjorde sitt beste for å tolke hennes ord og signal for å forstå henne i situasjonen som oppsto. I den forbindelse har A vist til at B skal ha sagt «subjektiv følelse».

Sykepleier B ville ta en blodprøve for å måle blodgass. Dette avslo A, da det tidligere var gjort ved Sykehus Y. A mente at blodprøven ville føre til ytterligere plager for henne, med fare for et forverret anfall av angioødem. A har videre forklart at B påsto det var «bare en liten blodprøve». A selv oppfatter testen som svært ubehagelig. Hun mener også at testen ikke vil kunne vise noe siden allergi ikke kan måles. A opplevde i situasjonen at hun ikke ble hørt.

A mener også at hun ble feilinformert av B om resultatene av stoffskifteprøver. As bekrivelse av hendelsen er som følger:

Tidligere på dagen ba jeg B om resultatene av stoffskifteprøver tatt ved innkomst, hun oppga følgende tall: TSH 6, FT4 17 «komma noe». Jeg stusset, og spurte igjen — og enda en gang. Jeg har liste over alle stoffskiftemålinger siden tidlig 90-tall, og dagens tall var et kraftig hopp i feil retning. «Normale verdier,» påsto B, «det er sånn fordi du tar stor dose Levaxin,» påsto hun. Epikrise viste at jeg fikk opplyst feil verdi på TSH, veldig feil.

C:

C, som hadde ettermiddagsvakt som sykepleier på avdelingen, serverte middag til A. Brettet med salat ble plassert på nattbordet. Maten var belagt med plastfilm. A har forklart at maten derfor var utenfor hennes rekkevidde fordi hun ikke maktet å løfte armene. A ba om å få spekemat sammen med salaten fordi hun pleier å ha god effekt av salt mat ved et angioødemanfall. A hadde problemer med å få forklart at hun ønsket spekemat fordi hun hadde taleproblemer. A har beskrevet dialogen mellom henne og C slik:

Hånflir: «Du har masser av mat der,» hun pekte på brettet. Jeg forsøkte å gjenta mitt behov, og å begrunne det, at salt mat har noe nær medisinsk virkning. Fikk følgende svar: etter 30 år i helsevesenet visste hun nøyaktig hva som skulle til: bare sett deg opp i stolen din så blir du bedre. Vær glad legen vurderte deg frisk nok til å bli utskrevet i dette sommerværet med 30 graders varme. Hva er du innlagt for?

Jeg prøvde si at tilbakefall kom etter legevisitten, at legen derfor ikke kjente min nåværende tilstand. Hun kom med spekemat, etter en, for meg, forferdelig lang ventetid. Emballert i plastfilm. Fatet ble satt ytterst, aller lengst unna meg: «Vi får se om dette gjør underverker da.» Hun snakket med ryggen til meg.

A sendte etter dette en SMS til sin ektefelle og ba han ringe sykehuset for å forklare at hun har talevansker og problemer med å forklare seg. Han ringte og forklarte situasjonen. Han ba også om at A måtte få tilsyn av lege. Etter det opplyste var det B som var på telefonen. Hun sa «det får nu bli som det blir». A var fortvilt over situasjonen. Hun har beskrevet det som skjedde videre på denne måten:

Jeg lå og så på maten jeg ikke rakk fram til, greide ikke løfte armene og gripe den, samtidig som jeg visste at den kunne hjelpe meg ut av anfallet, fort. Sterk sult er ett av symptomene ved mitt angioødem. Å forbli sulten kan både frambringe og forsterke anfall. Det gikk nærmere en time innen jeg ved å åle meg ned i senga greide å fiske til meg asjetten med spekemat, klore hull på plastfilmen og spise med fingrene. Saltet hadde forventet effekt: bedret koordinasjon, og krefter nok til å spise salaten også. Finnmarken kom inn igjen, jeg fortalte om problemer med å nå fram til maten, og hadde dessuten ikke fått vann. «Jeg satte maten rett framførr deg, rett framførr deg! kordan greie du få i deg mat hjemme, greie du ingenting! Du sa du ikke ville ha vann førr du hadde vann på flaske». Jeg kunne ikke huske å ha sagt det — det var ulikt meg. Det sto riktignok ei vannflaske på nattbordet, men jeg nådde ikke den heller. Jeg ville gjerne ha et glass vann fra springen. Hun snakka med ryggen til meg mens hun forlot rommet. Hun så ikke mine forsøk på kroppsspråk og signalisering. Men vann hadde jeg fått.

A følte seg misforstått og uglesett, og opplevde at hun ble tiltalt på måter som ikke bør finne sted. Hun tok derfor kontakt med C for å forklare sin opplevelse. A ba henne sette seg fordi hun selv ikke kunne stå og hun ikke hadde krefter til å snakke høyt nok til at det nådde en stående person. A beskriver det som videre skjedde slik:

Det frambrakte ny hånflir fra hennes side. Jeg befalte henne å lytte: sa som sant var at maten hadde hatt forventa effekt, at det nye anfallet var på retur. Og at de hadde taklet dette særdeles dårlig på denne avdelingen.

Ikke navngitt lege: A har gitt opplysninger om en legevisitt gjort av en ikke navngitt lege. Hun har beskrevet hendelsesforløpet slik:

Dramatisk lege på ettermiddagsvakt stormet inn så gardiner og forheng bokstavlig talt blafret. Hun dundret skrivebrett i madrassen og ga uttrykk for stor irritasjon. Under anfall er jeg særdeles sensitiv for vibrasjoner — samt alle andre sanseinntrykk, og madrassdunk føles som jordskjelv. Jeg prøvde å forklare. Ba studenten bistå meg. Legen tillot studentensnærvær, men sa truende, ikke forklarende, at hun skulle ringe Sykehus Y og sende meg dit, «for du høre ikke te hen.» Jeg har opplevd tur/retur og re-innleggelser ved Sykehus Y også, og fortalte det, og spurte henne om hun syntes det så ut som om jeg var i flyttbar tilstand akkurat nå. Jeg så ikke mer til den legen.

I brev av 23. august fremgår det at A mener hun ble behandlet dårligere på grunn av sin nedsatte funksjonsevne. Det fremgår av brevet:

Det bør gå tydelig fram av mitt brev at jeg er forskjellsbehandlet fordi jeg ikke var i stand til å snakke. Altså var en av funksjonene nedsatt. En frisk person med alminnelig taleevne og kjeve/tunge/halsmuskulatur i orden hadde kunnet forklare hva som var i ferd med å skje, og selv kunnet stoppe nedverdigelsene. Fordi jeg ikke kunne snakke, og også hadde sirkulatorisk svikt = store bevegelsesvansker, hadde dama med dialekt fra Finnmark fritt spillerom til å håne meg. Hun pekte på rullestolen da utsagnet «sett deg opp i stolen din, etter 30 år i helsevesenet visste hun hva som skulle til,» ble skyllet over meg.

I brev datert 4. november 2014 kommenterer A sykehusets redegjørelse i saken. Hun viser til at brevet fra avdelingssykepleier E legger mer vekt på B og C sine reaksjoner på klagen, enn å ta vare på henne og de som kommer etter henne. A viser også til at dette kunne neppe ha skjedd med andre personer tilstede i rommet. Hun opplevede dette som en maktdemonstrasjon overfor svak pasient. Hun beskriver det som en besynderlig opplevelse å ligge ubevegelig i senga, ikke kunne forsvare seg, og måtte motta sykepleier C sine nedlatende holdninger og tydelige irritasjon om funksjonshemming/rullestolbruker/hjelpeløshet, og klar beskjed om å «ta seg sammen».

A har presisert at det måtte legges vekt på da C pekte på rullestolen og sa strengt: «etter 30 år i helsevesenet vet jeg nøyaktig hva som skal til! Sett deg opp i stolen din (peker på rullestol) så blir du bedre. Vær glad legen vurderte deg frisk nok til å bli utskrevet i dette sommerværet med 30 graders varme. Hva er du innlagt for?»

B:

Sykepleier B har i sin redegjørelse forklart at hun ikke kjenner seg igjen i As beskrivelse av seg selv eller sine kollegaer. B mener As rapport fremstår som springende, dramatisk beskrivende, og utenfor det som er hennes daglige erfaringsnære rammer.

B presiserer at det vil være umulig for henne å komme med presise uttalelser til hendelsesforløpet slik det er beskrevet av A, og de enkelte uttalelsene A mener hun skal ha kommet med, fordi det har gått ett år siden den påståtte hendelsen. B mener videre at det er umulig å forsvare seg mot As påstander om at hun ble feilinformert av B om resultatene av stoffskifteprøver. Hun viser likevel til at hun daglig forholder seg det prøvesvar som hun må kommunisere til pasienter på en nøktern og ryddig måte. Hun informerte/besvarte A på samme måte som alle andre pasienter.

Det fremgår av sykepleierrapporten at de ønsket å ta blodgassmåling av A da hun fikk en forverring i tilstanden. Det er i overenstemmelse med rutinen i avdelingen – blodgass blir målt når pasienten opplever en forverring i pusten for å avklare det mot medisinske parametere. Bakgrunnen for denne rutinen er å kvalitetssikre at pasienten mottar riktig behandling. As påstand om at hun ikke ble hørt kan ikke medføre riktighet. Utredning eller behandlingsopplegg blir aldri gjennomført dersom pasienten motsetter seg. Derfor ble det heller ikke tatt en blodgassprøve av A.

C:

Sykepleier C viser i sin redegjørelse til at det har gått ett år siden A var innlagt og at hun hun derfor ikke husker pasienten eller den aktuelle hendelsen. C finner det imidlertid underlig at hun skal ha svart en pasient på den måten A har beskrevet.

Når det gjelder «Hva er du innlagt for?» viser C til avdelingens rapporteringssystem som tilsier at hun er orientert om årsaken til pasientens innleggelser. C mener også det er fremmed for henne å si «jeg satte maten rett fremførr deg, rett fremførr deg! Kordan greie du å få i deg mat hjemme, greie du ingenting!».

Det fremgår videre av C redegjørelse at det vanligvis ikke serveres spekemat, men at de nok har måttet gå til kjøkkenet for å hente det. Det tar i så fall noe tid, som kan oppleves lenge for A. C er heller ikke kjent med at det blir servert mat uten å tilrettelegge for at pasienten kan få spise selv.

C har forklart at hun alltid starter vakten med å hilse og presentere seg for pasienter som hun ikke har hilst på tidligere. C opplever As språk i klagen som krenkende og diskriminerende. Hun tar avstand fra måten hun blir omtalt på. Benevnelsen «finnmarken» oppleves som negativt. Hun har ingenting med Finnmark å gjøre, men dersom hun hadde det ville hun vært stolt av det.

Avslutningsvis opplyser C at A var utskrivningsklar da ettermiddagsvakten begynte, og at det er en legeoppgave å vurdere om pasienten er utskrivningsklar. Hun viser også til at A befant seg i sykehusparken en god stund før hun reiste hjem. Disse opplysningene tilsier at A var i godt velbefinnende. C viser også til at A sendte SMS til mannen. Det er også et godt tegn på at hun var i stand til å bruke sin finmotorikk.

Medisinsk klinikk ved Sykehuset X og Helseforetaket: Medisinsk klinikk har i sin redegjørelse vist til at Helseforetakets kjerneverdier er trygghet, respekt og kvalitet. Disse er svært viktige i arbeidet på avdelingen A var innlagt, og et grunnsyn de jobber med pasientene ut i fra.

Medisinsk klinikk jobber hardt og kontinuerlig for å opprettholde, videreutvikle og bedre pasientbehandlingen, både når det gjelder system, kommunikasjon og samhandling og den grunnleggende holdningen til pasientene. De mener selv at de er svært profesjonelle når det gjelder dette.

Sykehuset X har tatt saken opp med sykepleierne A har klaget inn for ombudet; B og C. De har opplyst at dette er to rutinerte sykepleiere med lang fartstid og kompetanse, som de har stor tillit til. De synes det er leit at de nå er beskyldt for diskriminerende opptreden, da de setter stor prestisje i å møte alle pasientene med respekt og ydmykhet.

Medisinsk klinikk har lest igjennom pasientens opplevelse av oppholdet og beklager at hun har en subjektiv oppfatning av at hun er diskriminert. Sykehuset og medisinsk klinikk kommer fortsatt til å ha fokus på grunnverdiene de jobber etter. De har satt stor pris på at tilbakemeldingene har kommet til rette instans slik at de kan forbedre seg.

Helseforetaket beklager den vanskelige situasjonen som oppstod i forbindelse med As innleggelse. Fagavdelingen i Helseforetaket vil sikre at involvert helsepersonell og at medisinsk klinikk følger opp saken slik de har beskrevet i sin redegjørelse av 16. september 2014. Saken er også fulgt opp i Helseforetaket sitt Kvalitet- og pasientsikkerhetsutvalg.

Rettslig grunnlag

Ombudet håndhever lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven). Ombudet kan gi uttalelse om et forhold er i strid med loven. Dette følger av diskrimineringsombudsloven § 3 tredje ledd og § 1 andre ledd nr. 3.

Medisinske vurderinger og vurderinger av kvaliteten på den helsehjelp som ble gitt ligger utenfor det ombudet har rettslige kompetanse å vurdere. Ombudets uttalelse gjelder om det innklagde forholdet er i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, og er således avgrenset mot det som er helsepersonellets medisinske vurderinger.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne, jf. § 5 første ledd. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig nedsatt funksjonsevne.

Trakassering på grunnlag av for nedsatt funksjonsevne er forbudt, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 8. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende. Det kreves ikke gjentatte handlinger, unnlatelser eller ytringer for at det skal utgjøre trakassering. Forbudet mot trakassering er absolutt.

Det skal foretas en subjektiv og en objektiv vurdering av om trakassering har funnet sted. Den subjektive oppfatningen til den som mener seg trakassert er utgangspunktet for vurderingen. Men for at et forhold skal utgjøre trakassering må den subjektive opplevelsen støttes av mer objektive holdepunkter. Dette innebærer at ytringene, unnlatelsen eller handlingene må ha en viss grad av alvorlighet over seg før de utgjør trakassering i lovens forstand. Adferd som er plagsom og irriterende, men ikke av en viss alvorlighetsgrad, kvalifiserer ikke til trakassering. Det kreves ikke at den som trakasserer forstod eller burde ha forstått at det var tale om trakassering men det kan ha betydning, jf. Ot.prp.nr.44 (2007-2008) punkt 9.8.7.

Det er i forarbeidene lagt til grunn at arbeidsgivere, på samme måte som fysiske personer, vil kunne bli ansvarlige etter loven dersom en ansatt diskriminerer en elev, kunde, klient eller liknende, jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) s. 80. Arbeidsgivers ansvar for handlingene og ytringene til sine ansatte har sammenheng med deres plikt til å søke å forebygge og hindre trakassering etter lovens § 27. Det følger av forarbeidene til diskrimineringslovverket at bestemmelsen omfatter dem som naturlig hører inn under arbeidsgivers ansvarsområde. Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) side 75 viser til at pasienter på sykehus er beskyttet av regelen.

Hvor langt arbeidsgivers ansvar rekker er imidlertid ikke helt avklart. Likestillings- og diskrimineringsnemnda uttalte i sak 31/2008 at de var i tvil om det er korrekt å rette en uttalelse mot et sykehus i en sak som dreide seg om to ambulansearbeidere sin opptreden og handlemåte ved et oppdrag. Nemnda mente det var klart at sykehuset var part i saken, men uttalte at «[s]elv om sykehuset som arbeidsgiver har et ansvar for handlinger som deres ansatte utfører i tjenesten, kan det være noe usikkert hvor langt dette ansvaret rekker og på hvilken måte det får betydning dersom en arbeidstaker har overtrådt diskrimineringsloven. […] Det er ikke reist spørsmål om sykehuset på et mer selvstendig grunnlag opptrådte i strid med diskrimineringsloven.»

Ombudets vurdering

Ombudet skal ta stilling til om A har blitt utsatt for trakassering i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 8 under sykehusoppholdet 9. august 2014.

As klage gjelder tre ansatte ved Sykehuset X. Personer som er direkte omfattet av ombudets uttalelser vil være å anse som parter i saken. Det følger videre av diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forarbeider at sykehuset kan holdes ansvarlig dersom en ansatt trakasserer en pasient.

Sykehuset X og de tre innklagede ansatte ved sykehuset er derfor alle å anse som parter i saken.

Sykepleierne B og C har fått innsyn i sakens dokumenter og fått anledning til å fremme sitt syn på saken overfor ombudet. Den innklagde legen er, etter det ombudet er kjent med, ikke orientert om saken. Ombudet har imidlertid ikke funnet det nødvendig å innhente hennes syn, da ombudet mener at hun ikke har handlet i strid med trakasseringsforbudet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, jf. vurderingen av dette spørsmålet under.

I denne saken skal ombudet ta stilling til om helsepersonellet handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetslovens forbud mot trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne ved sine uttalelser, handlemåter og unnlatelser i forbindelse med As sykehusopphold. Det fremstår for ombudet som noe uklart hva som faktisk hendte da A var innlagt på Sykehuset X. A har gitt sin beskrivelse av hva hun opplevde. B og C har, under henvisning til at de ikke kan huske noe konkret fra den dagen, ikke direkte bestridt As forklaring. Samtidig har de i generelle ordelag gitt uttrykk for at de ikke kjenner seg igjen As beskrivelser av deres handlemåter. Særlig gjengivelsen av de enkelte ytringene, som er kjernen i vurderingen i saker om trakassering, er etter ombudets vurdering vanskelig å fastslå med sikkerhet. Eksempelvis inneholder en uttalelse A mener C skal ha kommet med, dialektord som ikke er en del av hennes dialekt. Det er ingen vitner til hendelsene og de enkelte ytringene. Det foreligger heller ingen andre bevis i saken som gjør at ombudet med sikkerhet kan fastslå hva som skjedde.

Ombudet har imidlertid kommet til at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at det oppstod en situasjon som var noenlunde slik A har beskrevet. Denne vurderingen bygger på at de innklagede parter ikke direkte har bestridt As beskrivelse av hendelsesforløpet. Ombudet vil derfor måtte ta utgangspunkt i ytringene og handlingene slik A har gjengitt det i sin klage i den videre vurderingen av om trakasseringsforbudet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er brutt.

Det er utvilsomt at A selv opplevde helsepersonellets handlinger og ytringer som krenkende, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 8. Ombudet vil i det videre foreta en vurdering av om de innklagedes ytringer og handlinger etter mer objektive kriterier er så alvorlige at de utgjør trakassering i lovens forstand.

B:

Bs uttalelser, slik de er gjengitt av A i hennes klage, inneholder etter ombudets vurdering ingen ord eller uttrykk som etter objektive vurderingskriterier gir indikasjon på trakassering på grunn av nedsatt funksjonsevne. De er fremsatt som en del av den medisinske vurderingen B må gjøre som sykepleier, og kan ikke sies å inneholde negative karakteristikker eller stereotypier av personer med nedsatt funksjonsevne.

Ombudet viser til Ba redegjørelse hvor det fremgår at det er i henhold til sykehusets rutiner å ta prøver dersom pasienter opplever en forverring av situasjon. I den sammenheng fremstår «bare en liten prøve», «normale verdier» og «det er sånn fordi du tar stor dose Levaxin» som naturlige ytringer mellom en sykepleier og en pasient.

Ombudet presiserer at uttalelsene «normale verdier» og «det er sånn fordi du tar stor dose Levaxin» er av medisinskfaglig karakter. Om dette utgjør feil medisinsk informasjon er derfor spørsmål som ligger derfor utenfor det ombudet har kompetanse til å avgjøre. Ombudet er overlatt til å ta stilling til om feilinformasjon om medisinske opplysninger og innvendinger mot bruk av oksygensmaskinene var krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende. Ombudet kan ikke se at det finnes objektive holdepunkter for at Bs handlemåte var uttrykk for noe annet enn medisinskfaglige vurdering hun gjorde av As helsetilstand. Til tross for at kommunikasjonen mellom A og B fremstår som uheldig, kan ikke ombudet kan se at hendelsesforløpet gir grunn til å tro at B har trakassert A ved manglende vilje til å tolke As kommunikasjon.

Etter dette har ombudet kommet til at B ikke utsatte A for trakassering i lovens forstand. Ombudet har særlig sett hen til at B har opptrådt i egenskap av rollen som sykepleier og gjort faglige vurderinger av As helsetilstand og behandlingsbehov og i overenstemmelse med sykehusets rutiner.

C:

Ombudet vil først vurdere om C to ytringer utgjør trakassering i lovens forstand. Deretter vil ombudet ta stilling til om Cs handlinger og ytringer samlet sett utgjør trakassering.

Utsagn 1: «etter 30 år i helsevesenet vet jeg nøyaktig hva som skal til! Sett deg opp i stolen din (peker på rullestol) så blir du bedre. Vær glad legen vurderte deg frisk nok til å bli utskrevet i dette sommerværet med 30 graders varme. Hva er du innlagt for?»

Ombudet har forståelse for at A opplevde ytringen som ubehagelig. Særlig dersom det ble sagt i en tone som var lite vennlig. Uttalelsen «etter 30 år i helsevesenet vet jeg nøyaktig hva som skal til! Sett deg opp i stolen din (peker på rullestol) så blir du bedre» inneholder likevel ingen karakteristikker eller stereotypier rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne som etter objektive kriterier vil utgjøre trakassering. Heller ikke uttalelsen «Vær glad legen vurderte deg frisk nok til å bli utskrevet i dette sommerværet med 30 graders varme» virker å ha noen trakasserende karakter utfra objektive kriterier. Etter ombudets oppfatning ser C ut til å ha utvist manglende forståelse for As situasjon, blant annet gjennom uttalelsen «hva er du innlagt for?». Ombudet finner likevel ikke tilstrekkelig holdepunkter av mer objektiv art som tilsier at uttalelsene skal utgjøre trakassering i lovens forstand.

Utsagn 2: «Jeg satte maten rett framførr deg, rett framførr deg! Kordan greie du få i deg mat hjemme, greie du ingenting!».

Utgangspunktet for vurderingen av om en ytring utgjør trakassering er krenkelsens grovhet, omstendighetene handlingen og ytringene fant sted og om den som trakasserte selv innså eller burde innsett at adferden kunne virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende, jf. Ot.prp. 35 (2004-2005) side 38. Det er ikke oppstilt et generelt krav om at fornærmede klart har gitt uttrykk for at adferden var uønsket, men det vil ha betydning for vurderingen om den fornærmede har gjort oppmerksom på at adferden føltes krenkende. Det vil videre ha betydning om trakasseringen har pågått over lang tid. Enkeltstående hendelser må være av mer alvorlig karakter for å utgjøre trakassering. Det kreves mer for å konstatere ulovlig forskjellsbehandling dersom det er tale om et enkelttilfelle.

Denne saken gjelder ikke en gjentakende eller vedvarende situasjon. Utgangspunktet for ombudets videre vurdering er derfor at Cs ytringer og handlinger må ha et større alvor over seg for å utgjøre trakassering.

Etter ombudets vurdering er ytringen rettet mot As nedsatte funksjonsevne, og gir en karakteristikk av funksjonshemmede som er bygget på stereotypier og er lite sensitiv overfor As sårbare situasjon. Samtidig må krenkelsens grovhet ses i sammenheng med hvilke omstendigheter ytringene fant sted under. A var innlagt for et for et anfall av angioødem som var forbigående. Slik ombudet forstår sakens opplysninger var den medisinskfaglige vurderingen på tidspunktet for ytringen at A var utskrivningsklar. I en normalsituasjon vil A være i stand til å spise selv, uten assistanse fra helsepersonell eller andre. Ombudet mener at når uttalelsen ses i lys av denne konteksten fremstår den som mindre grov. Dersom situasjonen hadde vært at hun varig var ute av stand til å spise selv og C hadde vært klar over det, ville uttalelsen fremstått som langt grovere.

A har vist til at hun forsøkte å formidle til sykepleierne hvordan hun opplevde situasjonen. At den som mener seg trakassert sier fra kan være en foranledning for den andre til å justere sin handlemåte. Dersom vedkommende likevel ikke endrer adferden, kan dette etter omstendighetene gjøre at adferden anses som trakassering. Det fremgår imidlertid av redegjørelsene fra de innklagede at de ikke oppfattet at A opplevde seg trakassert.

Ombudet har etter en konkret vurdering av ytringen og omstendighetene for øvrig kommet til at ytringen ikke er trakassering i lovens forstand. Det er særlig vektlagt krenkelsens grovhet sammenholdt med at ikke er tale om en gjentakende eller vedvarende situasjon.

A har videre anført at C plasserte maten utenfor hennes rekkevidde for å trakassere henne. A har forklart at det var vanskelig for henne å få tak i og spise maten på egenhånd. Etter ombudets vurdering er dette ikke i seg selv noen indikator på trakassering i lovens forstand. Mange pasienter vil på samme måte som A ha vanskeligheter i forbindelse med måltider, som blant annet fører til at det tar lenger tid å spise. Hvor langt helsetjenesten går i å tilrettelegge for den enkelte vil bero på den helsefaglige vurderingen av pasienten. Samtidig ser ombudet at maten kunne vært plassert på en annen måte eller gjort mer tilgjengelig for henne, men det har ikke vært tilstrekkelig for å konstatere at måten maten ble plassert på utgjør trakassering.

Det fremgår av Ot.prp. 35 (2004-2005) side 86 at selv om ikke den enkelte handling, unnlatelse eller ytring tilfredsstiller kriteriene alene, vil de etter omstendighetene kunne sies å få nevnte virkninger dersom de ses i sammenheng. En vedvarende eller gjentagende plagsom adferd vil kunne medføre at situasjonen blir uholdbar, slik at trakasseringsbestemmelsen kommer til anvendelse.

Etter ombudets vurdering utgjør ikke Cs ytringer og handlinger samlet sett trakassering i lovens forstand. Ombudet har særlig vektlagt at det ikke er snakk om gjentakende eller vedvarende situasjon, sammenholdt med at ombudet har kommet til at de enkelte handlinger og ytringer ikke utgjør ulovlig trakassering.

Ikke navngitt lege:

Legens handlinger og uttalelser slik de er beskrevet av A tilsier etter ombudets vurdering at hun har utvist liten forståelse og sensitivitet for As situasjon. Likevel inneholder ikke uttalelsen «du hører ikke te hen» noen form for karakteristikker eller stereotypier rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne. Legen skal ha uttalt dette i forbindelse med en eventuell overføring av A til Sykehus Y, hvor A tidligere har vært til behandling for angioødem. Selv om legen kan ha utvist stor irritasjon kan ikke ombudet se at uttalelsen har sammenheng med As nedsatte funksjonsevne.

Ombudet har derfor kommet til at legen ikke handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetslovens § 8.

Arbeidsgivers ansvar:

Ombudet har i vurderingen over kommet til at de innklagede helsearbeiderne ikke har handlet i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetslovens trakasseringsbestemmelse. På denne bakgrunn mener ombudet at Sykehuset X heller ikke er ansvarlig for trakassering.

Ombudet vil imidlertid presisere at Sykehuset X, uavhengig av ombudets konklusjon i denne enkeltsaken, har en plikt til å tilby likeverdige tjenester til alle uten hensyn til nedsatt funksjonsevne. Offentlige myndigheter har også etter diskriminerings- og tilgjengelighetsloven en aktivitetsplikt. Denne aktivitetsplikten pålegger offentlige myndigheter å arbeide aktivt og planmessig for å hindre diskriminering, herunder til å legge til rette for god kommunikasjon og riktig tilpasset informasjon. Som arbeidsgiver er Sykehuset X også forpliktet til å forebygge og søke å hindre trakassering.

Dere finner informasjon om likeverdige offentlige tjenester, aktivitetsplikten og plikten til å forebygge trakassering på www.ldo.no. Dersom dere har behov for ytterligere veiledning i aktivitetspliktens innhold og plikten til å forebygge og hindre trakassering kan dere henvende dere til oss på telefon 23 15 73 00 eller på post@ldo.no.

Konklusjon

A ikke ble utsatt for trakassering i strid med diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 8 under oppholdet på Sykehuset X 9. august 2014